Harveys aller beste
Av Tore Linné Eriksen
The ways of the world
London: Profile Books, 2016, 376 s. (Paperback, januar 2017).
David Harvey er en av vår tids fremste marxistiske samfunnsforskere, som for alvor begynte å nå et stort publikum med The new imperialism i 2003. Det er for øvrig den eneste boka som er oversatt til norsk, selv om A brief history of neoliberalism (2007) utvilsomt hadde fortjent det samme. Harvey også kjent for sin veiledning til å lese Kapitalen, både gjennom to bøker og nettbaserte kurs – på 25 episoder – som er sett av mer enn to millioner (davidharvey.org). I de siste åra har han jamnt og trutt kommet med nye bøker, med særlig oppmerksomhet retta mot kapitalismens mange kriser og motsigelser.
For de som har gått glipp av tidligere episoder, inviterer David Harvey nå lesere med på en guidet tur gjennom essays og bokkapitler utgitt over et tidsspenn på 45 år. Det er ikke en sammenrasket «best-of-Harvey»-utgivelse, men et meget gjennomtenkt utvalg som er bundet sammen av en rød trå: endringer i den globale økonomien, kapitalismens ubønnhørlig akkumulasjonstvang, rasering av miljøet (kalt «creative destruction») og klassekamp. Dessuten får vi et blikk inn i geografi som et fagområde i utvikling, ikke minst takket være Harvey selv. Ikke minst byr han på konkret eksempler på hvordan det noen gjerne vil se på som geografisk eller miljømessig determinert, i virkeligheten bare kan forstås som uttrykk for herskerklassens metoder for å velte byrdene over på andre i ulike epoker.
Tydeligst er Harvey når han formidler egen forskning knyttet til urbanisering, klasser og akkumulasjon og imperialisme, med materiale fra Paris på 1800-tallet til Baltimore på 1960-tallet, arbeiderkamp i bilfabrikker i Oxford på 1970-tallet og i Asia i våre dager. Ingen kan lenger være i tvil om at kapitalismens forsøk på å «løse» kriser, bare betyr å forskyve dem til andre deler av kapitalens kretsløp, mens regninga og gjeldskatstrofene sendes til fattigfolk og til land som Hellas. Harvey har også et våkent blikk for hvordan opprustning, angrepskriger og imperialisme følger av nødvendighet. Nyttig er også påminninga om hvor naivt det er å tale om prissetting av natur, i håp om å tale markedsøkonomenes språk (les: «det grønne skiftet».)
Et heldig grep er å utstyre hvert kapittel med en nyskrevet kommentar, som både gir innblikk i hvordan bidragene kom til, og hva som fortsatt er aktuelt. Dessuten er det en klargjørende introduksjon som tar utgangspunkt i dagens situasjon, med vekt på omstrukturering som i praksis bare forsterket rovdriften på både mennesker og natur. Her får vi f.eks. vite at Kina i løpet av noen få år etter krisa i 2008 har brukt 50 % mer sement enn det USA har gjort gjennom hele 1900-tallet, ikke minst for å unngå massearbeidsløshet og sosial uro. Når den gjeldsfinansierte veksten avtar, merker land i Sør at råvareboomen og deres eksportinntekter raser sammen, samtidig som de økologiske virkningene er dramatiske.
Harvey er ikke alltid like lett å lese, men i flere av bidragene viser han sin evne til formidling i nærmest litterære tekster. For de som går til Harvey med beskjedne bakgrunnskunnskaper, anbefales det sterkt å starte med de tre siste kapitlene. Ikke alle blir like tydelige og forståelige etter hvert, men det gjør Harvey. Derfor bidrar han både til konkret innsikt og til antikapitalistisk kamp.