Harelabb eller lange linjer?

Av Jørn Magdahl

2018-02 Bokomtaler

Trond Gram og Ole Martin Rønning
De lange linjer.
Arbeiderbevegelsens historie i Norge
Res Publica, Oslo 2017, 184 s.

Ole Martin Rønning1 og Trond Gram2 har skrevet sin versjon av den norske arbeiderbevegelsens historie – fra Marcus Thrane til i dag. Boka deres er på 184 små sider, har myke permer, og er utgitt med støtte fra LO. Forfatterne vil skrive på «en lettfattelig og informativ måte» (s.10). Ambisjonen kan være å nå langt ut blant medlemmer og tilhengere av arbeiderbevegelsens organisasjoner, og bidra til større historiebevissthet.

Jørn Magdahl er historiker og kommunestyre­representant for Rødt i Færder kommune (tidligere Nøtterøy).
Foto: Res Publica

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Boka står på solid historiefaglig grunn. Spørsmålet blir mer om den ut fra intensjonen er pedagogisk god nok. De fleste kapitlene starter med en «appetittvekker» i form av en dramatisk episode e.l. Det fungerer. Korte biografier av noen nøkkelpersoner er også med. Hver tidsperiode har fått sin plass, og det er bra at også den moderne historia, som av gode grunner mangler eller er mangelfullt behandlet i mange tidligere oversiktsbøker, er viet like mye tekst som den tidligere historia. På liten plass evner forfatterne å få fram vesentlige trekk ved de ulike periodene. Spørsmålet er om det til tross for en del kortfattede forklaringer og resonnement, likevel blir mer beskrivelse enn egentlige linjer som tittelen lover. Kanskje har de ikke vært klare nok på hvilke linjer de vil vise fram. I forordet sier de at de vil følge fire lange linjer: «1) Arbeiderbevegelsens organisering og løsninger som svar på økonomiske utfordringer. 2) Bevegelsens overordnede mål om velferd inkludering og demokrati. 3) Den norske arbeiderbevegelsen som en del av den internasjonale utviklingen. 4) Spørsmålet om makt, styring og veien til innflytelse.» Flere av disse punktene er lite distinkte, og vil til dels overlappe hverandre, målet om sosialisme faller utenfor her, selv om det berøres noen steder i teksten. La meg likevel understreke at det er mye å lære her for dem som ikke veldig godt bevandret i stoffet fra før.

Framstillingen i boka er nøktern og balansert. Den er ikke «AP-lojal», men har vel heller ingen klar(e) «personlig stemme(r)» eller noen vrier, som egger til sterke motforestillinger eller til videre refleksjon. For å understreke poenget kan jeg som en kontrast, vise til Harald Berntsens pamflett Tilbake til start, som jeg anmeldte her i tidsskriftet for noen år siden.

Grunnfortellingen til Rønning og Gram er nok at arbeiderbevegelsen har oppnådd store resultater og har forandret Norge fundamentalt, men i tråd med intensjonen er den mer preget av «logos» enn «patos», og vil neppe skape den helt store begeistring.

Det kjennes ikke helt riktig å pirke i forfatternes stort sett forsvarbare utvalg og vurderinger, men la meg likevel nevne noen eksempler på ting som burde ha vært annerledes. Spesielt påfallende for mange lesere av Gnist vil det være at de har en god framstilling av NKPs rolle under okkupasjonen, men ingenting om Asbjørn Sunde og Osvaldgruppa. De viser viktige områder i nyere tid hvor det har vært opposisjon til lederne i AP, men når de kommer til EØS, blir dette et historisk spørsmål om tilslutningsformen og ikke til et av de store konfliktspørsmåla i fagbevegelsen i dag. «Solidaritetsalternativet» på 1990-tallet er entydig framstilt som den fornuftige og vellykkede løsningen i en situasjon med høy arbeidsledighet.

Martin Tranmæl er gitt betydelig plass «som på mange vis den reelle leder av (Arbeider)partiet i mellomkrigsårene» (s. 40), men innholdet i hans og Fagopposisjonen av 1911 sin offensive faglig strategi, som har vært obligatorisk i alle andre oversiktsframstillinger av arbeiderbevegelsens historie, er her mangelfullt beskrevet. Dermed er det heller ikke å vente at de forklarer hvorfor Arbeiderpartiet under «tranmælismen» fikk store strategiske problemer da de økonomiske konjunkturene ikke lenger gjorde det mulig for arbeiderklassen å flytte fram posisjonene gjennom økonomisk/faglig kamp, men hvor en tvert om blei tvunget over i en defensiv posisjon. Det oppsto et slags ideologisk vakuum, som etter hvert åpnet veien over til sosialdemokratiske posisjoner med klassekompromiss, ministersosialisme og statlig reformpolitikk. Selv i et kort hefte, burde dette ha vært belyst.

Sluttnoter

1. Ole Martin Rønning har doktorgrad i historie med avhandlingen «Stalins elever: Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske Parti 1926-1949. Han er nestleder i Arbeiderbevegelsens arkiv.
2. Trond Gram har historieutdanning og er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i LO.