Ferguson

Av Freedom Road

2015-02

Det kunne ha hendt hvor som helst

– Du vet, etter Ferguson tror jeg ikke det er veldig mange som ikke tror at politiet er en forlengelse av staten. Da politiet begynte å snakke om at de ville ha assistanse fra delstatstroppene, ropte folk: «Hei, hold an litt!», sier Jamala Rogers i et intervju Freedom Road har laget for Rødt!

Jamala Rogers er redaksjonsmedlem og skribent i BlackCommentator.com, grunnlegger og æresmedlem i Organization for Black Struggle i St. Louis, og et ledende medlem i Freedom Road Socialist Organization. Hun har skrevet: «The Best of the Way I See It – a Chronicle of Struggle». Jamala Rogers har vært involvert i bevegelsen for rettferdighet for Mike Brown fra første dag. Se også bloggen hennes: jamalarogers.com.
Freedom Road Socialist Organization er en revolusjonær, sosialistisk organisasjon i USA, stiftet i 1985.
Intervjuet er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Jamala Roger: Det foregår flere ting samtidig. Vi hadde en sak i går som dreide seg om politiskyting. (I februar da dette intervjuet ble gjort.) Vi prøver fortsatt å få informasjon om dette, men denne unge mannen var tydeligvis blitt skutt av politiet i 2009. Delstatsparlamentet er i sesjon og det foregår høringer. I St. Louis ble det opprettet et «Civilian Oversight Board» (et klageorgan som kan opprettes på kommunalt plan for å granske og forbedre offentlig virksomhet. Oversetters kommentar.). Dette er den andre gangen vi har fått opprettet det. I forrige uke var det et offentlig møte i regi av Public Safety Committee (komité under delstatsparlamentet med vidt mandat som særlig gjelder kriminalitet og sikkerhet. Overs. kommentar) hvor folk kunne komme og vitne. Lokalet var fullt av politifolk. Etter hvert ble det en ordkrig med generalsekretæren i politiunionen, Jeff Roorda. Han er tidligere politi og sitter nå i delstatsparlamentet. Det ble et helvete. Det endte med at han grep tak i en kvinne, og hun kommer til å anmelde saken som overgrep. Så det er aldri et kjedelig øyeblikk på disse kanter.

Hva var det denne kvinnen gjorde som hisset opp denne karen så veldig?

Ingenting. Hun kom tilfeldigvis i veien for ham da han beveget seg fram mot podiet. Han hadde allerede hisset på seg en del av de yngre i salen. Ganske så sleipt hadde han trukket opp jakkeermet sånn at folk kunne se armbåndet med teksten «I am Darren Wilson». De unge, som kanskje ikke var så disiplinerte som de burde være, ble rasende og begynte å terge ham. Han visste åpenbart hvilken virkning det ville ha, og det var nettopp derfor han gjorde det. Men jeg tror at det var nok at politiet så at folk kom med vitnemål og støttet kravet om en sivil granskingskommisjon – det fikk dem til å reise bust.

Det virker som resten av landet ikke tror at det foregår noe særlig i Missouri nå, men du forteller at det skjer ganske mye. Det kommer kanskje ikke i nyhetene, men det skjer, ikke sant?

Liknende ting skjer også andre steder, men ingenting får den oppmerksomheten i media det fortjener. Det foregår forskjellige kamper rundt omkring i hele landet fordi akkurat det samme skjer i alle lokalsamfunn med folk av farge, og i samfunn med fattig arbeiderklasse. Her står det fortsatt ganske skarpt fordi dette ble et brennpunkt. I det du prøver å få en smule ro for å få litt normalitet inn i hverdagen, kommer det bare nok et tilfelle hvor politiet skyter, og det blir som å bære ved til bålet.

Hvorfor Ferguson?

Hvordan har det seg at Ferguson, som aldri før har vært i nyhetene, har blitt så utslagsgivende? For det er jo tilfeller av at politiet dreper unge svarte overalt i dette landet, ikke sant? Det er ikke akkurat noen uvanlig sak.

Vel, det er ikke uvanlig, og jeg tror det samme kunne skjedd hvor som helst og når som helst, men jeg tror det handler om at ting når et kokepunkt. Det er som om et lokalsamfunn opplever tusenvis av kutt. Når det gjelder Ferguson, er demografien en del av det. Det dreier seg om et overivrig politi og lokale rettsinstanser som gjennom-gående straffer svarte innbyggere. Men det som særlig ble en utløsende faktor, var at Mike Wilsons lik ble liggende på gata i fire og en halv time. Det fortalte at dette er gjort og uten at gutten tilkjennes noen som helst slags verdighet, og moren fikk ikke en gang lov til å gå bort til sønnen som lå der.

Det var generelt en følelse av at noe kom til å skje, men i Ferguson … her er det som gjorde hendelsen i Ferguson spesiell. Det har skjedd svært raske demografiske forandringer i Ferguson. I områdene på nordsida har en god del hvite flyktet fra selve byen og slått seg ned for å komme seg vekk fra de svarte. Men samtidig førte det vi kan kalle mønsteret for den svarte migrasjonen til at de også beveget seg nordover. De svarte ble møtt med mye fiendtlighet, avsky og mye politibrutalitet.

I løpet av en tiårsperiode tippet demografien i Ferguson over. For ti år siden var 70 % av befolkningen hvit, nå er det 70 % svarte. Allikevel har Ferguson fortsatt et overveiende hvitt kommunestyre. Det samme gjelder skolestyrene. Alt er akkurat som det var da byen hadde et hvitt flertall. Slike apartheid-liknende tilstander eksisterer egentlig ikke andre steder i nordkommunen. Der er sammensetningen mere lik med halvparten hvite og halvparten svarte, eller hvis det er 70 % svarte har det skjedd over en lengre periode.

Dette sjokket for både hvite og svarte i Ferguson forteller at det aldri ble noen prosess hvor folk kunne bli integrert i samfunnslivet, og på mange måter lever de i adskilte lommer. Jeg tror at dette er noe det blir viktig å gripe tak i for å komme videre. Det er snakk om å stille kandidater til valg, men det fundamentale dreier seg om økonomi og politibrutalitet.

Å ha en organisasjon har betydd en hel del når det gjelder å få ting til å utvikle seg, slik dere har gjort. Kan du si noe om hvilke organisasjoner som har stått i front?

Det finnes en rekke organisasjoner, og etter at Mike Brown ble skutt, har flere nye vokst fram. Organisasjonen jeg tilhører – Organization for Black Struggle (heretter OBS) – hadde nettopp 35-års jubileum. Vi har hele tida vært i fronten for kampen mot undertrykkelsen fra politiet. Og selv før den ble grunnlagt, var jeg og mange andre med i grupper som banet vei for den, grupper som kjempet mot politivold og undertrykkelse. Det er en kamp som har foregått her i distriktet over lang tid.

Don’t Shoot Coalition

En del av oss kom fra organisasjonene som oppstod på 60-tallet, black power- bevegelsen, studentbevegelser, grupper for svarte kunstnere, og på 70-tallet begynte vi å gå inn i det vakuumet som ble skapt av Cointelpro, og i tillegg de økonomiske misérene – vi hadde jo Nixon. Ja, det skjedde mye, men det var ingen som kunne organisere motstand. (Cointelpro – Counterintelligence Program, hemmelige og ofte ulovlige etterretningsprosjekter under FBI, opprinnelig rettet mot det amerikanske kommunistpartiet. Overs. kommentar.)

Noen av oss samlet oss i en gruppe for å diskutere hva vi kunne gjøre for å fylle det tomrommet, og hvordan en eventuell organisasjon kunne se ut. Vi hadde jo Naacp og også Urban League, men det var ingen som egentlig førte kamp. Vi trengte noe som kunne gi svarte styrke til å kjempe sjøl, ikke bare kamp for rettighetene til den svarte arbeiderklassen. Da ble OBS grunnlagt, og meningen med navnet var at folk skulle skjønne klart og tydelig hvem denne kampen var for, og hva de kom til å gjøre. Den organisasjonen har vi altså drevet i 35 år. Det interessante her er at flere organisasjoner henvendte seg til oss på søk etter ledelse etter at det brøt løs i Ferguson, og det kommer av at vi har vært på gata blant folk. Vi ble i stand til å sette sammen en brei koalisjon ved navn «Don’t Shoot Coalition» som bestod av 50–60 organisasjoner og fagforeninger, både på kommune- og delstatsnivå. Den ble virkelig brei for å kunne gå løs på en del av de spørsmålene som handler om systemet. De unge fortsatte med å holde trykket oppe ved å ty til gatene. Du hadde et press på politikere og makta, og du hadde konkrete krav folk kunne demonstrere for.

Er noen av disse kravene økonomiske?

Ja, så absolutt. For eksempel er det en ring rundt St. Louis som består av omtrent 90 kommuner. Til tider kan du i løpet av et par–tre mil passere så mange som seks eller sju kommuner. Hvis du får bot for et ødelagt baklys, kan du godt få samme boten i sju kommuner. Folk ble jo knust av alle disse bøtene og anmeldelsene, så nå diskuteres det hvordan rettssystemet kan samordnes – ikke nødvendigvis kommuneinndelingen – men behandlingen i retten, for å få bukt med det der. Mange slike saker kunne også være brudd på delstats-lover som sier at kun 30 % av slike inntekter kan komme fra kommunale bøter, og i Ferguson lå det langt over den grensa. Disse politikerne har i lang tid brukt fattige svarte til å finansiere drift av byene, de samme fattige svarte som blir offer for politiets praksis. Det er også de samme folkene som blir kastet ut av jobber. Det er de folkene som ikke har blitt integrert i disse kommunene, samtidig som de står for mesteparten av kommunens samlede inntekter.

Hva med de unge som blir involvert? Organiserer de seg? Handler de sammen?

Det er alltid et aktuelt spørsmål når du kommer fersk inn i disse sakene, for da kommer du med masse lidenskap og mange idéer. En del av dem har aldri vært i noen organisasjon, så det kan godt skje at en gruppe danner en organisasjon med et navn, og kanskje de også får laget egne t-skjorter og sånt, og så har den gruppa blitt til to et par uker seinere. OBS har holdt på med dette i 35 år, og når vi inviterer til et møte, kan vi godt få full sal. Det kommer av kontakten vi har med disse folka. Det kommer ikke av at vi publiserer et eller annet på Facebook. Vi prøver å få de unge til å forstå at det handler om troverdighet og gode relasjoner. De har vært i front fra dag én, men jeg må minne dem på at de ikke er kommet dit bare på egenhånd. Hvis de ser seg om i dette landet, vil de se at alle protestene som har oppstått mot politibrutalitet, har vært på tvers av generasjoner og rase.

Jeg forklarer det på denne måten: Du kan gjerne være bensinen for bilen, men bilen har også en mengde forskjellige deler. Bensinen er viktig for den gjør at vi kommer dit vi skal. Det er energien. Men tenk ikke et øyeblikk på at du gjør dette på egenhånd, eller at du ikke er en del av en større og langvarig kamp.

Jeg vet at i vår generasjon var kjønn noe som skapte problemer – mannfolka tok over. Håndterer de yngre folka dette på en bedre måte?

Jeg tror nok vi ser mye av det samme, men kanskje ikke så åpenlyst. Det er ikke det samme synet som møter deg, som det du så i borgerrettsbevegelsen hvor du hadde alle disse mennene på rekke og rad og ingen kvinner annet enn i bakgrunnen. Men det er fortsatt et spørsmål om kjønnslikhet – det kan dreie seg om noe så enkelt som hvem som får mikrofonen. Men igjen, det er en del av læringsprosessen som handler om hva det betyr å være i et demokratisk rom, og hva slags rolle du kan spille for å gjøre det så demokratisk som mulig.

Skjer det noe i retning av samarbeid med NGOer, eksempelvis, det Demokratiske Partiet eller andre?

Det er fortsatt en grasrotbevegelse. Det finnes naturligvis folk som bevilger penger til Ferguson, for eksempel til programmer for ungdom, men det er ingen tegn til samarbeid av den typen du spør om. Nå er alltid spørsmålet om penger noe som kan hisse opp gemyttene, alt etter hvem som mottar penger. Jeg kjenner til mange unge som klager over at akkurat de ikke har fått noe særlig, men da må du forklare dem at det ikke er noen som gir bort penger til grupper som oppstod for to uker siden. En av de tingene vi har vært i stand til å gjøre gjennom OBS er å opptre som et mellomledd i overføring av penger til ungdommen og organisasjonene deres. De trenger å forstå at det handler om troverdighet og levedyktighet før de kan vente seg penger. Hvis de viser at de kommer til å være der også neste år og året etter der igjen, har de mulighet til å få støtte også fra vanlige folk og ikke bare fra ressurspersoner. OBS har hatt den typen utholdenhet.

Vil du si at dette også handler om klasse? Er det særlig folk fra arbeiderklassen som går sammen?

Ja, så avgjort. Så har du jo også Ferguson-kommisjonen, hvor vi har vært klare på at vi ville ha med folk fra arbeiderklassen, og ungdommen. Vi la stor vekt på at sammensetningen skulle speile demografien. Men i det store og det hele er det arbeidsfolk som er i front i denne kampen, fordi dette er saker som berører de unge og afro-amerikanere. Og jeg tror at alle de som har alliert seg, har gitt kampen desto mer tyngde.

Faktisk er det bevegelse hos makta i retning av endringer, både politisk og juridisk, og det har de ikke vært villige til før. Vi er temmelig sikre på at kravet om et sivilt granskingsråd kommer til å bli vedtatt. Hadde vi prøvd det i fjor, hadde det sannsynligvis ikke gått gjennom, men nå med Ferguson-heten – og da snakker jeg både bokstavelig og figurativt – med Ferguson-heten under disse politikerne ser de at det er nødvendig å gjøre noe. Vi kommer til å ri på bølgen nå og se hva vi kan oppnå, mens jernet fortsatt er varmt, og mens det kommer bevilgninger i noen grad.

Hva er det neste skrittet for revolusjonære sosialister? Hva er det neste skrittet for deg der du står midt oppe i det?

I Freedom Road Socialist Organization har vi hatt diskusjoner om mulighetene for å etablere en folkets forsamling, og vi har diskutert statsmakt. De unge lederne trakasseres i stor grad av politiet – det dreier seg om episoder i hverdagen, at de følger etter deg, telefonavlytting og alle mulige greier, så de sier at vi kanskje burde ha noe om FBIs Cointelpro. Som revolusjonære sosialister kan vi fortelle denne bevegelsen at ikke noe av dette er nytt, og at vi kan bidra med den politiske skoleringen og de analysene de unge trenger. Først og fremst er det et kapitalistisk system, men det er avhengig av politimakta for å holde kontroll over oss. Jeg tror akkurat det er et synspunkt som nå er ganske utbredt.

Du vet, etter Ferguson tror jeg ikke det er veldig mange som ikke tror at politiet er en forlengelse av staten. Da politiet begynte å snakke om at de ville ha assistanse fra delstatstroppene ropte folk «Hei, hold an litt!». Og politisjefen prøver å få inn droner, og folk sier «Å nei … Nå kan vi se at det er en politistat.» Folk har lært.

Jeg tror vi trenger å fortsette å analysere og gi folk alternativer. Hvordan kunne en stat se ut? Hvordan ville det bli hvis vi kunne velge hvordan politiet skal fungere? Det er den typen samtaler som foregår folk i mellom. Noen sier også «Vi vil ikke ha noe politi.» Hvis du ikke vil ha noe politi, hvordan ville det da bli hvis noen trenger beskyttelse i forbindelse med vold i familien, eller i andre sammenhenger når det oppstår konflikt. Hvordan skal vi løse slike ting i et lokalsamfunn?

En interessant ting som har skjedd i Ferguson, er at de har opprettet en slags politiovervåking i Canfield der Mike Brown ble drept. Det er noe ingen hadde sett for seg for et år eller noen måneder siden. Nå er tankegangen helt annerledes. Det er veldig oppløftende. Det har vært inspirerende å se de unge i aktivitet der, og at det ikke bare er de unge. Alt som har å gjøre med folks menneskelighet og verdighet, har virkelig preget alt dette. Ungdom har tatt skrittet og deltar i kampen, og folk som betrakter seg som progressive eller radikale har så avgjort vært med på å forme denne bevegelsen.

Det er hardt arbeid. Det er møter i hopetall, likedan med personlige samtaler. Forsøk på å skolere folk om alt mulig – til og med hvordan lover vedtas. For første gang sier folk slikt som «Vi vil ha det sånn, eller vi vil ha det slik.» Ok, du må ha lover. Men dette virker på den måten at fundamentale greier som folk før ikke en gang var interessert i å vite om, nå er interessante. Nå er folk opptatt av hvordan ting skjer, hvordan politikk skapes, og hvordan få til forandringer i lokalsamfunnet. Alle sånne saker er nå framme på bordet så folk kan begynne å gå løs på dem.

Jeg kan huske plakater her i Austin som sa at det er ikke sånn at systemet ikke fungerer, det fungerer.

Vi har hatt den diskusjonen her – systemet fungerer ikke akkurat for oss, men det fungerer jo. Du har mulighetene i systemet, men så må du snakke om alternativene – hvordan et lokalsamfunn ville se ut hvis vi ikke hadde undertrykkelsen og utbyttingen, og folk hadde kraft til å drømme om det samfunnet de virkelig ønsker. En annen side av det er å forbinde punktene, sånn at både folk andre steder kjenner trykket fra Ferguson, og samtidig at folk her kan se hvordan kampen deres har inspirert andre. Den typen synergi er utrolig viktig for folk her føler seg ofte isolert. Ingen har hørt om Missouri, liksom. Ingen har vært i St. Louis. Som om vi ikke eksisterer, vi er usynlige. Men nå sier folk «Å ja, hva skjer i Ferguson nå?» Det er blitt en internasjonal sak. Tenk deg, i løpet av den første uka da helvetet var løs, var det ungdom i Palestina som fortalte ungdommen her hvordan de kunne lage egne gassmasker mot tåregassen.

Dermed ble det også mulig å snakke om situasjonen i Palestina. Det er mulig å snakke om okkupasjonen, og hvordan ting er både der og her. Det er saker vi har snakka om i årevis, men da har folk bare glidd unna. Nå har de plutselig noen som kan fortelle dem ting på mobilen. Det har vært inspirerende, og det gir en mulighet til å snakke om kampen deres og sammenhengen med vår kamp, og at dette er en internasjonal kamp for menneskeverd og mot globalisering. Vi har dratt til skruen litt – ikke bare her men i hele verden.