Feminist og brubyggjar

Av Gro Hagemann

Bokomtaler Nr 1 2016

Magnhild Folkvord:
Betzy Kjelsberg:
Feminist og brubyggjar
Oslo: Samlaget, 2016, 386 s.

Betzy Kjelsberg er vel verdt en biografi.

Nå har hun på kort tid fått to, Frid Ingulstads biografiske roman fra i fjor høst og nå Magnhild Folkvords Betzy Kjelsberg: Feminist og brubyggjar. Det er to svært ulike bøker. Men de forteller den samme historien og gir noenlunde samme bilde av sitt objekt. Samtidig gjør de det på helt ulike måter. Selv om det er Folkvords bok som skal omtales her, er det vanskelig ikke å kaste et sideblikk også til den andre. Forskjellene mellom dem illustrerer på samme tid noe av spennet i biografisjangerens virkemidler og ulike feller en biograf bør være oppmerksom på.

Folkvords bok er særdeles veldokumentert og følger Betzy Kjelsberg ganske tett gjennom et langt liv fra barndom i Svelvik til alderdom med datter og barnebarn i Fana ved Bergen. Hun får virkelig fram hvilken imponerende kvinne dette var, med mange meritter, stort overskudd, utrettelig pågangsmot og godt humør. Vi får et tydelig bilde av en ganske bestemt og iblant noe geskjeftig kvinne, som nedla et kolossalt arbeid på lokalt, nasjonalt og etter hvert også internasjonalt nivå. Hun var beundret og respektert, men vi skimter iblant også en viss irritasjon over den egensindige damen.

I de omkring 30 årene hun var bosatt i Drammen, hadde hun en finger med i det aller meste som skjedde av kvinnesak og sosiale saker i denne byen. Hun stiftet foreninger og institusjoner, deltok i lokalpolitikken og reiste aktuelle saker overalt hvor hun kom til: stemmerett, husstell, arbeidervern, sykepleie, tuberkulosesaken, rettigheter og sykekasse for handelsansatte, festekontor (arbeidskontor) for hushjelper, folkebibliotek, feriehjem for skolebarn, riksmål, barnehjem, avholdssak, for bare å liste opp noen. I enkelte sekvenser blir det nesten Betzy minutt for minutt. Som leser savner man likevel et litt bredere blikk på det sosiale og politiske livet i denne byen i denne perioden og kvinnenes stilling i det. Hun dro ikke hele dette lasset alene, og det ble ikke resultater av alt hun gjorde. Selv om miljøet hun opererte i ikke umiddelbart går fram av kildene, finnes det mye litteratur som kunne ha vært trukket inn her, byhistorie og annen lokalhistorie andre biografier, som kunne gitt et bredere bilde av dette miljøet, og dermed også utdypet bildet av samfunnsaktøren Betzy Kjelsberg selv. Her har faktisk Ingulstad bok noen kvaliteter, fordi hun på en delvis fiktiv måte også skildrer miljøet og menneskene som omga Betzy Kjelsberg og formet hennes samfunnsrolle.

Energisk og ubyråkratisk fabrikkinspektør

Med de mange sakene som opptok henne til enhver tid, er en viss drukningsfølelse hos leseren nesten ikke til å unngå. Et alternativ kunne ha vært å gjøre et utvalg av sakene og gått grundigere inn på noen som var mer sentrale. På noen felter var Betzy Kjelsberg virkelig en entreprenør og innovatør, som gjorde en forskjell og fikk synlige resultater. I andre var hun medspiller, en av de mange omkring i landet, som sørget for å dra et felles lass, men ikke selv gikk i spissen. Folkvords framstilling er best der entreprenøren er hennes hovedperson, og særlig i framstillingen av arbeidet som kvinnelig fabrikkinspektør.

For senere generasjoner har Betzy Kjelsberg vært mest kjent nettopp for sin energiske og ubyråkratiske innsats som kvinnelige fabrikkinspektør, en stilling hun hadde fra 1910 til hun gikk av med pensjon i 1936, 70 år gammel. Her gjorde hun en formidabel innsats, som også Folkvord får godt fram. Det er spennende å lese om studiereisene til Finland og Sverige i forkant av tiltredelsen, om de mange reisene på kryss og tvers i landet for å kartlegge forholdene for kvinner som arbeidet på fabrikk, og om hennes direkte metoder for å få til forbedringer der hun mente det trengtes. Dette er i og for seg ikke nytt stoff, for det er flere som har brukt Kjelsbergs fyldige rapporter som kilde i sine framstillinger. Men dette er ingen innvending, for rapportene er rike kilder som gir mye historisk innsikt i tillegg til det bildet de gir av fabrikkinspektøren selv.

I andre deler av boka hadde framstillingen tjent på i større grad og rette blikket utover mot Betzy Kjelsbergs samtid for å forstå forutsetningene for betydningen av de spørsmålene som engasjerer henne. I den grad dette skjer, er det ofte som presentasjon av kjente personer omkring henne, i langt mindre grad får vi det bredere bildet. Flere eksempler kunne nevnes der en noe mer aktiv bruk av den litteraturen som finnes om kvinnesak og sosiale spørsmål, og som kunne ha gitt et bredere bilde av den tiden Betzy Kjelsberg opererte i, og dermed også et tydeligere bilde av samfunnsaktøren Betzy Kjelsberg selv.

Et eksempel her er avsnittene om Mjølkebutikken «Kontrol», som jeg i utgangspunktet har stor sans for. Som et ledd i kampen mot tuberkulose skaffet Betzy Kjelsberg seg handelsbrev for å selge melk til drammenserne fra fjøs som var kontrollert av dyrlege, og som dermed kunne levere garantert smittefri melk. Dette er godt skildret, men hadde blitt løftet flere hakk hvis vi her hadde fått vite litt mer om tuberkulosesakens betydning som folkehelseprosjekt i samtiden og som grunnlag for masseorganisering i Norske kvinners sanitetsforening. For denne saken framstår som et gjennomgangstema for Betzy Kjelsberg både gjennom arbeidet i Sanitetsforeningen og senere som fabrikkinspektør som kjempet for spyttebakker på fabrikkene. Men de ulike enkelttiltakene ses aldri i sammenheng som en del av et stort samfunnsprosjekt.

Radikal motstemme internasjonalt

Et annet eksempel er spørsmålet om nattarbeidsforbud for kvinner, som også er et gjennomgangstema i framstillingen. Heller ikke her formidles noen egentlig forståelse av hvorfor dette spørsmålet var så vanskelig og førte til så bitter og langvarig strid, nasjonalt så vel som internasjonalt. Jeg har stor sans for den brede framstillingen Folkvord gir av stiftelsesmøte i den internasjonale arbeiderorganisasjonen, ILO, i 1919, der Betzy Kjelsberg var norsk representant og radikal motstemme i en sentral sak. Dette er nok den delen av Betzy Kjelsbergs virke som har vært minst kjent i ettertiden; for eksempel nevnes det knapt i artikkelen om henne i Norsk biografisk leksikon. Folkvord retter opp dette misforholdet. Men de spredte referansene til den norske striden tidligere i boka gir liten bakgrunn for å forstå den posisjonen hun inntok her og de reaksjonene hun møtte fra enkelte landsmenn. I realiteten dreide det seg om den første internasjonale arbeidervernkonvensjonen fra 1906, som ble ratifisert av praktisk talt alle vestlige land, med unntak av Norge og Danmark. Det har betydning for å forstå hvordan Betzy Kjelsberg kunne formulere den posisjonen som et halvt århundre senere skulle overskride splittelsen mellom sosialister og liberalere i den internasjonale kvinnebevegelsen.

Det er mye bra å si om Magnhild Folkvords biografi. Jeg har hatt glede av å lese den, og jeg har både gjenoppfrisket og lært nye ting om denne viktige kvinnepioneren. Detaljrikdommen er stor, og det er ingen tvil om at det ligger et stort om nøyaktig arbeid bak. Folkvord er dessuten pålitelig, hun har dekning for det hun skriver, og hun er en saklig og som regel nøktern forfatter. Når jeg også har trukket fram noen kritiske punkter, er det fordi jeg tror boka kunne blitt bedre med en strammere redigering og en bredere lesning av annen faglitteratur. En biografi skal vel gi innsikt i så vel personens liv og virke som i den tiden hun levde i. Med alle Folkvords kvaliteter er det likevel et tankekors at romanforfatteren Frid Ingulstad til dels lykkes bedre i å formidle den tiden Betzy Kjelsberg levde og virket i.

Gro Hagemann