Etter LO-kongressen – nå begynner jobben

Av

Nr 3 2013


Mimmi Kvisvik er forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO)

LO-kongressen i mai gjorde mange og viktige vedtak som styrker velferdstjenestene, bidrar til mindre fattigdom, bedre barnevern, bedre helse- og sosialtjenester, motvirker sosial dumping og styrker arbeidsfolks rettigheter. Forutsetningen er at vedtakene settes ut i livet. Avgjørende for gjennomføringen blir – ikke minst – resultatet av høstens stortingsvalg. Denne jobben har allerede begynt.

Blant de seirene som få på forhånd hadde villet vedde på at vi skulle innkassere på LO-kongressen i år, var vedtaket om å etablere et faglig senter for papirløse. FO, sammen med flere andre forbund, bidro sterkt til at kongressen vedtok dette. Nå er det opp til LO og LO-forbundene å få etablert det nødvendige samarbeidet med Norsk Folkehjelp for å få realisert et slikt senter. Papirløse er blant de mest sårbare og utsatte gruppene i det norske samfunnet. Vi har gode erfaringer fra etableringen av et slikt senter i Sverige. Erfaringene våre svenske naboer har gjort, blir derfor viktige å bygge på – bokstavelig talt – når vi skal etablere et tilsvarende senter her.

I Sverige har papirløse immigranter blitt, til dels grovt, utnyttet i arbeidsmarkedet. Men, det er mulig å hindre en slik utnyttelse. Ingen vet nøyaktig hvor mange de papirløse er. I Norge er de beregnet å være ca. 20 000. På verdensbasis rundt 4 millioner.

At arbeidsmiljøloven også gjelder for papirløse arbeidstakere, er blitt anerkjent av ILO. ILO sin komite for organisasjonsfrihet, som tolker de to viktigste konvensjonene nummer 87 og 98; Retten til å organisere seg og retten til å forhandle kollektivt, har ved gjentatte anledninger vedtatt at også papirløse har rett til fagbevegelsens mest fundamentale rettigheter.

Dette står i motsetning til rapporter om hva som skjer med papirløse på arbeidsmarkedet her i Norge hvor det rapporteres om at papirløse jobber for 20 kroner timen og om alvorlige brudd på arbeidsbestemmelser som altfor lang arbeidstid, ikke ferie og ikke penger ved sykdom. Vi ser videre eksempler på papirløse som får sparken på dagen og heller ikke får den lønna de har til gode. Vi ser at mennesker utnyttes på det groveste og tvinges til arbeid som ledd i menneskehandel.

Fra et faglig politisk ståsted kan sosial dumping defineres som at arbeidsgivere utnytter menneskers økonomiske og rettslige sårbarhet, til å betale lønninger og få dem til å akseptere arbeidsvilkår som de ellers ikke skulle akseptere.

Derfor er vedtaket på LO-kongressen om å etablere et faglig senter for papirløse et viktig tiltak i kampen mot sosial dumping, og skal sees som det.

Det er viktig her i denne sammenhengen å skille tydelig mellom innvandrerstatus og status som arbeidstaker. Den arbeidsrettslige statusen må avgjøres på selvstendig grunnlag og ikke påvirkes av om en person har arbeidstillatelse eller ikke. Selv den som ikke har arbeidstillatelse, skal anses som arbeidstaker og omfattes av arbeidsmiljøloven. Det vil i forbindelse med etableringen av Senter for papirløse være viktig å anlegge dette perspektivet for fagbevegelsens innsats.

FO skal bidra til at Senter for papirløse kommer høyt på den politiske dagsordenen i tiden som kommer, også fram mot stortingsvalget i september. Vi håper å ha mange andre i Fagbevegelsen med oss på det.

Bedre barnevern

FOs medlemmer jobber innen barnevern, rusbehandling og -omsorg, gir tjenester til mennesker med funksjonshemminger og til andre utsatte og sårbare grupper. Kvalitet i disse tjenestene er viktige målsettinger for FO.

Blant annet derfor har vi, i mange år, kjempet for kompetansenormer i barnevernet.

FO startet i 2010 et prosjekt om bemanningsnorm i kommunalt barnevern.

Med bakgrunn i prosjektet om bemanningsnormer, har FO gjort vedtak om å stille krav om kompetansenormer i det kommunale barnevernet. Helt konkret har vi vedtatt en anbefaling om lovfesting av minimum fem fagstillinger i kommunal barneverntjeneste, samt å innføre en veiledende kompetansenorm på 10–15 saker per saksbehandler. I dag er realitetene i mange kommuner en langt større arbeidsbelastning og sårbarhet knyttet til barneverntjenesten, noe som må vurderes som en stor risiko.

På LO-kongressen arbeidet vi fram et viktig kompromiss som sikrer at LO og LOs forbund langt på vei slutter opp om prinsippet, og går inn for veiledende normer for bemanning i barnevernet.

I det hele tatt var engasjementet for barns og unges oppvekstvilkår stort blant delegatene fra flere forbund på LO-kongressen. Engasjementet spente fra barnetrygd, tverrfaglighet i skolen og gratis barnehage og SFO, til bedre barnevern. Dette engasjementet skal FO bidra til å styrke og holde varmt i den kongress-perioden vi nettopp nå har begynt på.

Kamp mot fattigdom

De viktigste innsatsområdene i kampen mot fattigdom er «arbeid til alle» og en sosial boligpolitikk. På disse områdene har LO gjort mye og spisset politikken sin ytterligere, ikke minst knyttet til boligpolitikk på denne kongressen.

Fattigdom er et samfunnsproblem, og kan derfor ikke løses bare på individnivå. På den annen side kan vi ikke komme unna at fattigdom handler om mangel på penger for den enkelte og at det er mulig og kanskje det enkleste å gjøre noe med. Dette er bakgrunnen for at vi mener at alle må sikres et forsvarlig minimum å leve av. Rent forskningsmessig er det kun Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) som har gitt oss et nivå på dette. Statlige veiledende satser for sosialhjelp og de laveste trygdeytelsene ligger under dette. FO mener at dette nivået må heves i tråd med SIFOs satser. Stor betydning legger vi derfor på de vedtakene LO-kongressen gjorde om sosial- og velferdsordningene. Ikke minst er det viktig at kongressen så tydelig understreket at statlige veiledende standarder, ut fra SIFOs satser, skal sikre et anstendig og nødvendig livsopphold. Dette ble vedtatt allerede på forrige LO-kongress, men det har ikke vært jobbet nok med saken. Målet er ikke nådd. Etter FOs mening er minimum SIFOs satser som grunnlag for størrelse på sosialhjelp og de laveste trygdene, en minimumssikring for forsvarlig inntektsgrunnlag. Den politiske motstanden mot dette bygger på ideen om at for høye ytelser vil motvirke at folk kommer i jobb. Dette er holdninger som ligger grunnleggende nedfelt i den norske arbeidslinja, men representerer en sammenheng som er feil.

Strengere boligregulering

Forut for LO-kongressen hadde FO et sterkt ønske om å gjøre sosial boligpolitikk til et sentralt tema på kongressen. Det ble det også, noe som kommer til uttrykk både i uttalelsen; «Bolig til alle» og i eget avsnitt om bolig i handlingsprogrammet. LO tok et langt skritt boligpolitisk på denne kongressen, og vil arbeide videre med dette gjennom å utvikle et bredt boligpolitisk program for kongressperioden. Dette er veldig bra.

På ett punkt hadde vi i FO gjerne sett at LO-kongressen gikk lengre enn den faktisk gjorde. Det gjelder boligpolitikken. Kongressen slo fast at bolig er et grunnleggende velferdsgode. LO går inn for at det oppføres 40 000 nye boliger hvert år, at Husbanken gjenreises som det sentrale virkemiddelet for sosial boligbygging og at skattefradragene for bolig målrettes til dem som trenger det mest. Dette er vel og bra.

Men, FO kan tenke seg at deler av boligmarkedet blir enda strengere regulert, for eksempel gjennom pris- og omsetningsbegrensning. Et mer regulert boligmarked vil være til stor hjelp for unge som skal inn på boligmarkedet og andre som har særlige behov knyttet til det å skaffe seg egen bolig og som ikke makter å henge med i et kommersielt marked. FO vil derfor fortsette kampen for et mer regulert boligmarked for dem som trenger det mest, både innad i LO og overfor politikerne på Stortinget og i regjeringen.

Aktuelt ønsker FO å fokusere på tre innsatsområder:

  • Å bygge nok boliger

– Å regulere deler av eiermarkedet gjennom pris- og omsetningskontroll – Å sikre et godt offentlig og ikke-kommersielt leiemarked gjennom å begrense prisog utbytte

Et program hvor alle skal med – et solidarisk velferdskapittel

Samlet må det sies at LO etter denne kongressen har et handlingsprogram med et velferdskapittel som i god tradisjon vitner om en solidarisk fagbevegelse som ønsker å sikre den norske befolkningen gjennom universelle velferdsordninger.

Det handler om gode, offentlige velferdstjenester, fordelingspolitikk, skattefinansiering og gode pensjoner og trygder. Et godt samfunn ivaretar barn og unge, herunder asylbarna, og bekjemper kriminalitet, men ivaretar de kriminelle gjennom en rehabiliterende kriminalomsorg. Og sist, men ikke minst tror jeg vi skal lete lenge etter et LO et annet sted i verden som sier:

Det må komme en helhetlig styrking av levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Mulighetene til deltakelse i arbeidslivet må styrkes.

LO-kongressen slo fast at samfunnet i større grad må mobilisere mot å forebygge rusmisbruk og vold. Samtidig som forebygging økes, må de som allerede har et ruseller voldsproblem få behandling og hjelp av høy kvalitet og med minimalt av ventetid. Mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer må sikres behandling, rehabilitering og oppfølging. FO er tilfreds med at god FO-politikk nå er blitt LOs felleseie.

Utfordringen vår blir nå å fastholde samarbeidsånden og alle gode målsettinger fra LO-kongressen. Vi har mye hardt arbeid foran oss, som vi alle må være med å løfte.

LO er først og fremst en arbeidstakerorganisasjon

Jeg er glad for at LO har bredde i sin politiske innsats. Det er nettopp derfor FO er medlem av akkurat denne hovedorganisasjonen. Vår primæroppgave er likevel knyttet til at vi er en arbeidstakerorganisasjon. Da handler det om viktige oppgaver som arbeid til alle, likestilling mellom kvinner og menn og et godt arbeidsliv.

Mange vedtak kunne i denne sammenhengen vært trukket fram, men siden FO er det mest kvinnerike forbundet i hele LO, velger jeg spesielt å trekke fram kampen for likelønn. Dette er en kamp FO har stått i lenge, men hvor vi ikke er i mål. Dette er en kamp som må løses gjennom generelle likestillingsgrep og gjennom direkte likelønnsgrep i tariffoppgjør etter tariffoppgjør. Her er det dessverre fortsatt langt fram.

Veien til likestilling går gjennom arbeid. For at flere kvinner skal bli økonomisk selvstendige, må arbeidet med likelønn, lavlønn, rett til hele stillinger og kjønnsnøytrale tjenestepensjonsordninger prioriteres. Den viktigste årsaken til at kvinner har lavere inntekter enn menn, er at langt flere kvinner jobber deltid. LO har slått fast at heltid må være en rettighet. En annen viktig årsak til at kvinner har lavere inntekt enn menn, er at kvinner og menn arbeider innenfor hver sine sektorer, bedrifter, yrker og stillinger, og at kvinners og menns arbeid lønnes svært ulikt. Dette må det jobbes systematisk med for å gi likelønn.

LOs kongressvedtak er et godt utgangspunkt for det arbeidet som her må gjøres, men vi må alle ta ansvar for at det gjøres. Politikk er som kjent ikke bare ord, men det er å gjøre for ikke å si virkeliggjøre.

Viktig EØS-kompromiss

På forhånd var det varslet en hard dragkamp på LO-kongressen om holdningen til EØS. Vedtaket som kongressen til slutt samlet seg om, går rett inn i debatten som har pågått de siste årene om blant annet vikarbyrådirektivet og utstasjoneringsdirektivet, samt de fire dommene fra EU-domstolen som er kalt Lavallkvartetten.

Leder i Nei til EU, Heming Olaussen, beskrev LO-kongressens vedtak som historisk. Han har rett. LO har nå forpliktet seg til å være årvåkne, og om nødvendig, legge press på regjeringen hver gang EU lanserer direktiver eller vedtak som berører lønnsog arbeidslivsspørsmål og faglige kampmidler.

I FO er vi ikke spesielt begeistret for loven om offentlige anskaffelser. Vi misliker sterkt at offentlige tjenester settes ut på anbud. Vi vet mye om hvilke konsekvenser det får for brukerne å bli satt ut på anbud, enten det gjelder barnevern eller andre grupper i helse- og sosialsektoren. Adeccosaken viste at vi har arbeidsgivere som er klare til å utnytte de ansatte på en fullstendig urimelig måte. Den viste også at vi har kommuneadministrasjoner som ikke har kontroll på sine kontraktører.

Det er likevel en bestemmelse i loven om offentlige ansettelser som er viktig for arbeidstakerne: Bestemmelsen om at man kan kreve at anbyderne gir sine ansatte lønn- og arbeidsvilkår som er i overensstemmelse med gjeldende tariffavtale på området. Dette er nedfelt i forskrift.

ILO framfor EU-rett

Utgangspunktet for bestemmelsen er ILO-konvensjon 94. Den slår fast at når det offentlige setter bort arbeid, kreves det at kontraktene skal inneholde klausuler som sikrer lønns- og arbeidsforhold som er normale for bransjen. Her støter imidlertid ILO-konvensjon og EU-rett sammen. Det har vært reist spørsmål ved om den norske forskriften om lønns- og arbeidsforhold i offentlige kontrakter strider mot EØS-avtalen. Siden 2008 har det vært en kontinuerlig brevveksling mellom den norske regjeringen og ESA (EUs overvåkingsorgan) om dette. Den rød-grønne regjeringen og fagbevegelsen har stått på sitt. Etter at regjeringen justerte forskriften noe, har ESA latt saken falle. Men, de har varslet at saken kan bli tatt opp igjen dersom det kommer klager mot Norge på dette punktet, hvis EU endrer sine regler, eller hvis Norge bruker det norske regelverket i strid med EU-retten. Omkamp kan, med andre ord, ikke utelukkes.

Dette er ett av flere eksempler på at EU-rett og ILO-konvensjon støter mot hverandre. LO-kongressens klare standpunkt om at ILO-konvensjonene skal ha forrang, er derfor uhyre viktig. Det er ingen tvil om at hele LO, uansett stanspunkt til selve EØS-avtalen, stiller seg bak kampen mot sosial dumping og bruker fagbevegelsens styrke for det den er verdt.

Skjebnevalg

Dette blir ikke mindre viktig når det nå går mot stortingsvalg. I praksis er i dag EU-retten en alliert i arbeidet for å svekke posisjonene til fagbevegelsen. Arbeidsgiversiden blir neppe utfordret av en eventuell ny regjering. Massivt press fra en samlet fagbevegelse er da det eneste som kan stå i mot.

Stortingsvalget i år blir et retningsvalg og et skjebnevalg. Mye kan snus i gal retning, fra altomfattende, kollektive løsninger som ivaretar de som trenger det mest, til individuelle, markedsbaserte, løsninger for dem som likevel klarer seg best. FO er et partipolitisk uavhengig forbund. Det slås fast i vedtektene våre. Vi er derfor ikke spesielt begeistret for sterke bindinger mellom fagforbund og bestemte politiske partier. Men, vi er veldig klare på hvilke verdier vi mener ivaretar medlemmene, brukere av helse- og sosialtjenester og folk flest best. Dette akter FO å slåss for til siste stemme er avgitt den 9. september. Godt valg!