Et statsbudsjett som omformer velferdsstaten

Av Arne Byrkjeflot

Nr 1a 2015

– Vi går fra rett til arbeid og rett til trygd når inntekta svikter, til arbeidsplikt og aktivitetsplikt for å få trygd. På engelsk kaller samfunnsforskere dette å gå fra welfare til workfare. I Norge er det dessverre blitt vanlig å kalle dette for arbeidslinja. Hvem kan være mot å få flere i arbeid?

Forfatteren tar for seg statsbudsjettet og ser hvordan det slår ut for folk flest.

Arne Byrkjeflot er styremedlem i LO i Trondheim, vara til landsstyret i Rødt og bystyremedlem i Trondheim.

I statsbudsjettet for 2015 foreslo Høyre/FrP-regjeringen dette:

1 Fjerne barnetillegget for uføre Forslaget innebar at 18 000 foreldre med 35 000 barn med lav trygd ville tape 28 000 per barn.) I dag er barnetillegget 0,4G. (G er grunnbeløpet i Folketrygden = 88370 kroner.)

2 Behovsprøv barnetrygd

Etter forhandlingene med Venstre og KrF ble resultatet at det behovsprøvde barnetillegget ble beholdt, men det ble innført et tak på trygd og barnetillegg på 95 % av tidligere inntekt. Siden minste-trygda for enslige uføre er på 2,48 G = 217 000, så betyr det at det blir null barnetillegg for alle med tidligere inntekt under 228 000 som tilsvarer 2/3 jobb i en lavtlønnsbransje. Med 400 000 i tidligere inntekt så får du 50 000 mer i trygd og 35 000 mer for hvert barn. Slik har de greid å lage en behovsprøvd ordning der de med størst behov er unntatt.

3 Tre års kompensasjon for skattetap for gjeldstyngede uføre

Etter forhandlingene med Venstre og KrF ble resultatet økt kompensasjon for flere. Egentlig er dette et framskritt fra den rødgrønne regjeringa som godtok tapet med åpne øyne. Bakgrunnen er at alle med uføretrygd får økt trygd fra nyttår, men etter skatt skal de få det samme. Men ikke for de med gjeld og ganske lav trygd, de får bare halvparten så stort rentefradrag.

4 Overgangsstønad ned fra tre år til 1 år Utsatt, vedtas ikke i stasbudsjettet, men kommer som lovforslag. Enslige som ikke greier å skaffe seg inntekt fordi de må ta seg av barn, kan i dag få overgangsstønad på 2,25 G = 199 000 i tre år.

5 Øke inntektsgrensa for å få sykepenger fra 0,5 G til 1 G

Dette måtte regjeringen trekke etter press fra både fagbevegelse og NHO siden det var i strid med IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv).

6 Fjerne feriepengene for arbeidsledige Ble beholdt etter forhandlingene. Dagens regel gir feriepenger ved arbeidsledighet over 8 uker. Går du arbeidsledig ett år og får deg ny jobb på nyåret, har du krav på ferie, men nå må den tas uten feriepenger.

7 Betaling for barnehage

Innføre todeling ved betaling av barnehage, en lavere sats for familieinntekt under 473 000. Regjeringen foreslo 406 000.

8 Skatteklasse 2

Regjeringen foreslo å fjerne klasse 2 (lavere skatt for ektepar der den ene har lav inntekt). Klasse 2 ble beholdt.

9 Arveavgiften

Som alle vet, ble arveavgiften fjernet i fjorårets statsbudsjett og formueskatten senket fra 1 til 0,85 %. Regjeringen foreslo 0,7%.

Utenom statsbudsjettet innfører eller foreslår regjeringen:

10 Aktivitetsplikt

Innføre aktivitetsplikt for mottakere av sosialtrygd. Uten aktivitet mister de sosialhjelp og vil kun få nødhjelp.

11 Overprøving

Innføre at etter 26 uker skal sykemeldingen overprøves av en annen lege.

12 Lønnstilskudd til arbeidsgivere

Regjeringen innfører ordning med lønnstilskudd til arbeidsgivere som tar inn de som er falt utenfor.

13 Midlertidige ansettelser

Regjeringen har opphevet regelen om at midlertidige ansettelser ikke kan skje i bedriftens ordinære virksomhet. I tillegg kan 15 % være midlertidig ansatt i 12 måneder uansett hvor fast jobben egentlig er.

14 Tretten timers dag, 54 timers uke

Regjeringen åpner for lokale avtaler om 13 timers dager og 54 timers uke.

15 Kollektivt søksmål

Regjeringen vil fjerne kollektiv søksmålsrett, at fagforening kan gå til sak når innleide forbigås ved ansettelser.

Tirsdag 16. desember har arbeidsminister Robert Eriksson en kronikk i flere av landets aviser. Tittelen er «Fra trygd til trygg jobb». Utgangspunktet hans er:

En av vår tids største utfordringer er at en betydelig andel av befolkningen i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet og mottar offentlige ytelser.

Svaret han gir i kronikken, er midlertidige ansettelser, aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og lønnstilskudd til arbeidsgivere slik at det ordinære arbeidsmarkedet blir en tiltaksarena.

Fra welfare til workfare

I det norske og nordiske arbeidsmarkedet er det lett å si opp folk, men du blir tatt godt vare på når du mister jobben. Det moderne ordet for dette er flexicurity. Nå beveger vi oss mot mer fleksibilitet for arbeidsgiver, men mindre sikkerhet for arbeidstaker. Flexinsecurity.

Vi går fra rett til arbeid og rett til trygd når inntekta svikter, til arbeidsplikt og aktivitetsplikt for å få trygd. På engelsk kaller samfunnsforskere dette å gå fra welfare til workfare. I Norge er det dessverre blitt vanlig å kalle dette for arbeidslinja. Hvem kan være mot å få flere i arbeid?

Velferdsstatens sikkerhetsnett

Gjennombruddet for sikkerhetsnettet i den universelle velferdsmodellen, den modellen som de fleste av oss ser som sjølsagt, kom etter krigen. Den første stortingsmeldinga om folketrygda i 1948 hadde som målsetting å sikre mot tap av inntekt, nesten uansett årsak.

Toppunktet for oppbygging av velferdsstaten kom med Folketrygden i 1967 som omfattet alderspensjon, uførepensjon, enkepensjon, morstrygd og attføring. I 1971 ble Folketrygden utvidet til å omfatte syketrygd, yrkesskade og arbeidsledighet. Sikkerhetsnettet var på plass. I 1977 fikk vi sykelønn fra første dag. I dagens debatt kan det også være verdt å huske at aldersgrensa i 1973 ble satt ned fra 70 til 67 år. Etter 80-tallet er det bare barnehagereformen som har skapt et universelt gode.

Universell eller fagforeningsgode?

Velferdsreformene etter 1980 kom i tariffoppgjør. 37,5 timers uke i 1986, AFP-ordninga (AFP = Avtalefestet pensjon) som startet med 62 år i tariffoppgjøret i1988 og ble gradvis senket til 62 år i 1998. Innføring av fem ukers ferie kom i tariffoppgjøret i 2000. Men dette er ikke velferdsstaten, det er tariffestede ordninger. I loven er det fortsatt 40 timers uke og 4 uker pluss Gro-dagen i ferie, og 40 % av norske arbeids-takere har ikke AFP. Dette er et brudd med en tradisjon der rettigheter ble kjempet gjennom i tariffavtaler først, for så å bli lovfestet, gjort universelle. Det er den tyske modellen, mens våre nordiske naboer hele tiden har hatt sterke innslag av fagforenings-styrte ordninger, den engelske modellen. At A-kassene var fagforeningsstyrte sikret lenge en høy organisasjonsgrad både i Sverige og Danmark, men var sårbare da valgvinden snudde. Etter min mening er det uklokt. Når angrep kommer, står en sterkere hvis ordningene omfatter alle. Det gir også uorganiserte bedrifter et konkurransefortrinn når de fullt lovlig kan ha 2,5 timer lengre arbeidsuke, 4 dager mindre i ferie og lavere pensjonsutgifter. Etter at AFP-ordninga ble omgjort til et livsvarig tillegg til folketrygda, så har 40 % av befolkningen en pensjonsordning som ikke er til å leve med. Det er ikke lett å forsvare i kampen for en universell velferdsstat.

Workfare

Den engelske fattigloven av 1834 sa det slik:

Den første og viktigste av alle betingelser, et prinsipp det er allmenn oppslutning om, til og med blant dem som ikke følger det i praksis, er at hans (den understøttede) stilling alt i alt, i virkeligheten eller tilsynelatende, ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.

Barnetillegget i uføretrygden

Beskrivelsen i den engelske fattigloven tar behandlinga av barnetillegget for uføretrygdede på kornet. En uføretrygdede alenemor med minstetrygd på 218 000 med to barn vil tjene på å ta en underbetalt jobb med årslønn 200 000. Her har Venstre og KrF hjulpet til med å sørge for lavest attraktivitet. Forskjellen her er at Venstre og KrF ikke gjør det for å straffe, men for å hjelpe alenemoren som er fanget i velferdsstatens garn. Rive henne løs fra sikkerhetsnettets omfavnelse. Det same som ligger bak forslaget om å senke overgangsstønaden fra tre til ett år. Overgangsstønad er støtte til de som blir alene med barn og ikke makter både arbeidsliv og barn. Begrunnelsen er at tre år i velferdsstatens garn er så lenge at det er vanskelig å komme seg løs. Illustrerende er forslaget om å fjerne støtte til bil for funksjonshemmede som ikke er avhengig av den for jobb eller utdanning. Velferdssamfunnet skal ikke gi støtte for å gi folk et rikere liv, støtten er for å få folk i arbeid.

Danmark viser veien for Eriksson

Debatten om utenforskapet i Sverige er kjent for mange. Reinfeldt vant der fram med sin linje om at for gode velferdsordninger holdt folk utenfor arbeidslivet. Siden sosserna (sosialdemokratene) begynte med å innføre karensdager og senket sykelønna, så har de slitt med et troverdig alternativ. Likevel er nok den danske modellen kommet lenger og er nå en klar modell for Eriksson. En modell oppfunnet av de borgerlige, men som nå videreføres og skjerpes av en sosialdemokratisk regjering med SF på laget.

Aktivitetsplikt i Danmark – nyttejobber

Dette er Erikssons modell. For å få dansk kontanthjelp, som tilsvarer norsk sosialhjelp, må du fra 1. januar 2014 godta en nyttejobb. Maks 20 timer i uka, maks 13 uker i samme jobb. Den danske fagforeningen 3F har gjennomgått nyttejobbene i 79 av landets 98 kommuner. Mikkel Mailand, forskningsleder ved Københavns Universitet og Henning Jørgensen, professor i arbeidsmarked ved Aalborg Universitet advarer. De to forskerne vurderer, at mellom halvdelen og to tredjedeler av arbeidsoppgavene ligner arbeide, som normalt blir løst av faglærte og ufaglærte. Frykten for at nyttejobb kan fortrenge alminnelig arbeid, ser i flere tilfelle ut til å være velbegrunnet, sier Mikkel Mailand til Fagbladet 3F.

Det er ganske logisk siden arbeidet er gratis for kommunene. Men det er ikke gratis for det offentlige. Tall opp mot 270 000 per nyttejobb til administrasjon og oppfølging er kommet fram i den danske debatten. En annen virkning er at folk skremmes bort fra tiltakene. Ingen vet hvordan de livnærer seg.

Lønnstilskudd i Danmark – de danske fleksjobber

Fleksjobber ble innført etter modell av de tyske minijobs i 2008. De ble i starten positivt mottatt fra alle hold og presentert som en rettighet for arbeidsledige til å få jobb med lønnstilskudd fra det offentlige, i både offentlig og privat virksomhet. Lønna skulle være 98 % av arbeidsledighetstrygda. Jobben skulle ikke erstatte andre jobber, men komme i tillegg, Fra å fungere bra i starten er nå problemene der: Ordinære stillinger erstattes med fleksere, arbeidsledigheten blant fleksere er nå på 25 %. Omfanget er blitt så stort at det nå er lagt fram et lovforslag der både lønnstilskudd og lønn senkes. Og det skal bli mulig å ha fleksjobb helt ned i to timer i uken. Metoden er velkjent, innføringsmodellen er til å leve med. Når den så forandres slik at den egentlig ikke er til å leve med, så er så mange avhengig av systemet at det er vanskelig å reversere.

Dagpengereformen i Danmark

I 2010 ble perioden med dagpenger for arbeidsledige halvert fra fire til to år, og nødvendig tid i arbeid for å opparbeide rett til dagpenger på nytt ble fordoblet fra 13 til 26 uker. Dette i en situasjon der Danmark har dobbelt så høy arbeidsledighet som Norge. 1. juli 2012 var de to årene brukt opp, men saken var så betent politisk at den ble utsatt til 1. januar 2013. Da ble det innført en midlertidig kontanthjelp.

Det er fra sommeren i år at reformen har slått ut for fullt. 50 000 langtidsledige har mistet trygda si. I Danmark er A-trygda gjennom fagforeningsstyrte A-kasser. I august laget deres interesseorganisasjon en oversikt over hva som hadde skjedd. Av de 4468 Handel og Kontor-medlemmer som hadde mistet trygda var 927 i arbeid, hadde 126 fått ny rett til dagpenger, 500 hadde ingenting, verken trygd eller ytelser. Resten hadde midlertidige ytelser, noen var i utdannelse. To av tre barnefamilier melder at de ikke lenger har råd til å sende ungene på fotball eller andre fritidsaktiviteter. Hver fjerde har gått ned mer enn 15 000 i måneden, hver fjerde har gått ned fra 10 000 til 15 000 i måneden.

I Danmark er dette en av de heiteste sakene. Så heit at regjeringen har måttet innrømme at reformen ikke har virket til å få folk i arbeid slik den ble solgt inn som. Det har heller ikke den siste redningsplanken. Arbeidsgiverne ble oppfordret til å lyse ut såkalte akuttjobber med mål å få langtidsledige ansatt. 31 000 jobber ble utlyst, 971 arbeidsledige ble ansatt.

Workfare i Norge

Arbeidsledighetstrygd skal være vanskelig å få og vanskelig å leve av.

I 1993 ble kravet til redusert arbeidstid økt fra 20 % til 40 %. Siden er det økt til 50 %. I 1997 ble kravet til minste arbeidsinntekt økt fra 0,75 G til 1,25 G. Bondevik senket maksimaltid for arbeidsledighetstrygd fra tre til to år, Stoltenberg reverserte ikke dette. Det siste Stoltenberg-regjeringa gjorde, var å fjerne retten til å få arbeidsledighetstrygd helt til pensjonsalderen, om du var arbeidsledig ved fylte 64 år. I 2015 fjernet de blåblå feriepengene.

Det er vel verdt å merke seg hvor utsatt de som har en deltidsjobb er, jo mer utsatt jo mindre jobb. Det står ikke helt i stil med den voldsomme interessen for å utnytte restarbeidsevnen. Har du tjent under 110 000, får du ikke arbeidsledighetstrygd. De ville ta fra dem med lønn under 87 000 sykelønna, og du må være 50 % arbeidsledig, minst, for å ha rett til dagpenger. Mister du jobben og skaffer deg en deltidsjobb over 50 %, får du ikke ett øre i arbeidsledighets-trygd. Blir du ufør fra en deltidsjobb, bør du ikke ha barn, for barnetillegg får du ikke. Til og med skatteklasse 2 ville de ta, der du får en liten skattefordel når den ene har svært lav inntekt. Leser en begrunnelsen for disse kuttene, så er de med lav deltid egentlig ikke arbeidere, de trenger ikke pengene, og trenger derfor heller ikke erstatning når de mister lønna.

Uføre er egentlig ikke uføre

NAV og arbeidsavklaringspenger

Den første omleggingen skjedde i 2003. Da skilte en ut midlertidig uføre som en egen gruppe. Året før ble attførings-penger og rehabiliteringspenger løsrevet fra pensjonssystemet. Fra 1. mars 2010 ble arbeidsavklaringspengene innført. Skillet mellom midlertidig uføre, attføring og rehabilitering ble visket ut. Midlertidige uføre var allerede fratatt barnetillegget og tapte 28 000 per barn. Attføring ble omgjort fra en rettighet til å være avhengig av budsjett og begrenset til fire år. Siden den kommunale sosialtjenesten nå ble sammenslått med Arbeidskontor og Trygdekontor til NAV, så kom også sosialklientene inn i det fireårige løpet. Med arbeidsplikt og aktivitetsplikt. Etter at det fireårige løpet nå er avsluttet, er det ikke lagt fram noen sluttrapport. 162 300 ble 1. februar 2010 overført fra rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd til arbeidsavklaring. Fire år etter var 31 %, fortsatt ikke avklart, 40 % uføretrygdet, 31 % i arbeid Av de som har fått arbeid, er 16 % fortsatt avhengig av trygd fra NAV. Av de som kom fra midlertidig uføretrygd, har 23 % kommet i arbeid, men 96 % av dem er avhengige av trygd i tillegg. Kanskje burde Eriksson oppsummere fire år med arbeidsplikt før han nå går løs på sosialklientene.

Ny uføretrygd fra januar 2015

Ny uføretrygd og ny alderspensjon for uføre fra 1. januar 2015 er den verste delen av pensjonsreformen. Kanskje ved siden av den katastrofale omlegging av AFP-ordninga ved tariffoppgjøret i 2008. Det er virkelig helt sært at alle som allerede har uføretrygd, skal få omregnet sin pensjon og skatte som lønnstakere, når målet er at de skal ha det samme utbetalt til slutt. Det må føre til bivirkninger som at de med stor gjeld får mindre i fradrag. Noe annet og verre er at i dag går uførepensjonen opp om en blir alene, den du nå får beregnet, står fast. Men det aller verste er overgangen fra uføretrygd til uførepensjon ved fylte 67 år. Da får uføre 25 % mindre enn ved dagens ordning. Det skyldes at opptjening av pensjon nå stanses ved 62 år, mot nå 67 år. Fattigdom skal tvinge også de som beviselig ikke kan arbeide, ut i arbeid.

Bak både arbeidsavklaring og ny uføretrygd står Stortinget enstemmig. Men drivkrafta var Arbeiderpartiet.

Pensjonsreformen

Pensjonsreformen er i særklasse det viktigste utslaget av arbeidslinja eller workfare. Går du av ved 62 år, taper du en tredjedel i livsvarig pensjon. For hvert år du utsetter avgangen, minker tapet med 6 %, minst 1000 kroner i måneden. Alle vet at de med lavest utdanning og lønn også har dårligst helse og de tyngste jobbene. For å gjennomføre arbeidslinja har Arbeiderpartiet har gått i spissen for en klassereform uten sidestykke i norsk historie. Med FrP i regjering står alle stortingspartiene bak denne reformen.

Sykelønn

Eriksson måtte trekke forslaget om å øke inntektskravet for å få sykelønn fra 0,5 G til 1 G. Slik måtte Stoltenberg også trekke sitt forsøk på å øke antall dager arbeidsgiver måtte betale. Fordi det var brudd på IA-avtalen, og en samlet fagbevegelse protesterte. Det som kommer, er overprøving av fastlegens sykemelding etter 26 uker. Da skal en annen lege vurdere. Det er verdt å merke seg at i Danmark er sykelønna nå kuttet ned til 26 uker for alle som ikke har kronisk sykdom. Legg også merke til at det ikke sies lege lenger, men sykemelder. Hensikten med denne reformen er å disiplinere legestanden, de skal bli portvoktere, ikke ha pasientens ve og vel som første prioritet.

Sosialklientene – arbeid for trygd

Det er ikke første gang arbeid for trygd blir lansert i Norge. Først ut var Børge Brende som lanserte dette da han var Marvin Wiseths (Høyre-ordfører i Trondheim) høyre hånd på 90-tallet. Også Bjurstrøm, Stoltenbergs arbeidsminister, lanserte ideen. Det vi ser nå, er en fastere organisering og i et omfang vi ikke har sett tidligere. En minister som fullt og helt tror dette, er en livbøye til de som faller utenfor. Både jobb for sosial stønad som sosialklient og jobb med lønnstilskudd for andre som er ute av arbeidsmarkedet. Akkurat som Danmark har prøvd ut med lite hell. Han kopierer også Danmark ved at det ikke skal gjelde alle sosialklienter, ikke de som har lengst vei å gå. I Danmark er de delt i tre. Men nå foreslås det at ordningen også skal omfatte gruppe tre, den gruppa som Eriksson vil skjerme, i første omgang.

Er målet å få folk i arbeid?

Jeg skal ikke betvile folks motiver, men det blir beviselig ikke flere arbeidsplasser av at arbeidet utføres for trygd eller med lønnstilskudd. Den samfunnsmessige virkningen er lavere lønninger, spesielt i lavtlønnsbransjer der det er minst krav til fagutdanning.

Arbeidsledighetstrygden var tidligere det minimum som folk tok arbeid for som ledige. Nå blir sosialtrygden det nye minimum. Marx sier at reservearmeen, de som kan hentes inn under høykonjunktur og kastes ut ellers, er en nødvendighet under kapitalismen. EØS-avtalens frie tjenester og arbeidsmarked har utvidet reservearmeen og presset lønns- og arbeidsforhold. Nå skal de presses enda lengre ned. At de også sparer på lavere trygder og pensjoner, er et velkomment tillegg for kapitalen, hovedhensikten er å presse lønns- og arbeidsforhold ved å sørge for at det til en hver tid finnes de som tar arbeid til en enda lavere pris. Og de må være føyelige, siden de ikke har noen rettigheter.

Hva har vi i vente?

Både de rødgrønne og FrP/Høyre varsler en gjennomgang av sikkerhetsnettet for de gamle. Til nå er det en sjølsagt ting at om du blir arbeidsledig eller syk etter fylte 62 år, så har du krav på både sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Ja, arbeidsavklaringspenger også. Grenser er det riktignok, etter 67 år får du sykepenger i bare 3 måneder.

Det er ingen grunn til at dette ikke skal fortsette. De som tar ut folketrygd og AFP og fortsetter å jobbe, er jo fortsatt i jobb. Og hver krone de tar ut i pensjon, er forskudd på seinere pensjon. Men presset for å ta ut pensjon i stedet for sykepenger eller A-trygd kommer til å øke. Utsetter du pensjonen i ett år ved å ta ut sykelønn eller arbeidsledighetstrygd, så får du tusen kroner mer i månedlig pensjon resten av livet. De første kommentatorene har allerede begynt å omtale dette som et smutthull. Jeg spår at velferdsstatens sikkerhetsnett ikke skal gjelde for de som kan gå av med fleksibel pensjon.

Ny kurs?

Jeg merket meg Arve Bakkes svar da han ble spurt om hva han syns om forslagene om å si opp EØS-avtalen som er ventet på Fellesforbundets landsmøte neste år. Det er ikke EØS som er problemet, det er regjeringen, var hans svar.

For oss som vil berge den universelle velferdsstaten, er det naturlig å spørre: Hva vil en AP-ledet regjering reversere?

De vil reversere endringene i Arbeids-miljøloven samt gjeninnføre tiltak mot sosial dumping innefor EØS-avtalens rammer. Kanskje vil de også reversere senking av formueskatten? De fredet Bondevik-regjeringens skattenivå, men angrepene på regjeringens skattelette for milliardærene har vært så sterke at de kanskje må følge opp. Jeg trodde ei stund at barnetillegget for uføre var sikret for framtida når en samlet opposisjon reagerte. Men det har vært helt stille etter at taket ble innført. Og alle som har fulgt striden om ny uføretrygd vet at AP-ledelsen hele tiden har vært for å fjerne barnetillegget. Regjeringer ledet av AP har gjennomført større kutt i både arbeidsledighetstrygd og overgangsstønad enn Eriksson, og AP er faddere for pensjonsreform og ny uføretrygd. Vi vinner dessverre ikke kampen om den universelle velferdsstaten ved å få ei ny regjering i 2017.

Hva kan gjøres?

Fagbevegelsen er nøkkelen. Tariffoppgjøret i 2016 blir et pensjonsoppgjør. I 2017 skal ny AFP og pensjonsreformen evalueres. Det blir samtidig en ideologisk kamp om welfare eller workfare. Det handler om folkeopplysning. Den universelle velferdsstaten står sterkt i Norge. Det er ingen krise som tvinger folk i kne.

Det handler om å vinne LO-kongressen i 2017 og ikke minst hvilke krav LO vil stille for å støtte partier i 2017.Og vær sikker på at det ikke blir stilt et eneste krav som de tror AP vil si nei til, om det ikke ligger et stort press bak. Så vi må velge våre krav nøye. Mine forslag er slik:

  1. Utslitte arbeidere må kunne gå av ved 62 år uten tap i livsvarig pensjon.
  2. De som må gi seg i arbeidslivet før 62 år, må få med seg tid i AFP-ordninga.
  3. Gjeninnfør opptjening til 67 år for uføretrygdede.
  4. Fjern taket på uføretrygd og barnetillegg.
  5. Senk antall karensdager ved permittering fra 20 til 5 dager.
  6. Senk grensa for å få A-trygd fra 50 % arbeidsledig til 20 % arbeidsledighet.
  7. Gjeninnfør feriepengene for arbeids-ledige.
  8. Fjern arbeidsplikt for sosialhjelpsmot-takere. Lovfest minstesatser.
  9. Gjeninnfør arveavgiften.
  10. Funksjonshemmede skal nå bare få støtte til tilpasset bil om de må ha den til jobb eller utdanning.

I tillegg kommer kravene jeg tror LO-ledelsen vil stille på egen hånd: reverser endringer i Arbeidsmiljøloven og gjeninnfør formue-skatten.

Og: EØS-avtalen må sies opp om vi skal berge både fagbevegelse og velferdsstat.

 

Welfare

Workfare

Grunnlag

Rettighetsbasert

Pliktbasert

Ansvar

Samfunnets ansvar

Den enkeltes ansvar

Mål

Sikre levevilkår

Sikre tilbud på arbeidskraft og senke senke sosiale utgifter

Middel

Gode trygdevilkår

Reduserte ytelser med økt krav til kontroll

 

 

Velferdsstatens sikkerhetsnett

     

 

 

 

Yrkesskadetrygd

1894: enkelte grupper

1958: alle grupper

 

Sykelønn

1909: behovsprøvd

1953: alle lønnstakere

1956: hele befolkningen

Alderspensjon

1936: behovsprøvd

1957: ikke behovsprøvd

1967: Folketrygden

Barnetrygd

1946:

   

Arbeidsledighetstrygd

1959

   

Attføring

1960

   

Uføretrygd

1960

   

Sosialtrygd

1964