Konfesjonalisme, eiendomsboble og palestinere i Libanon
Av Erik Skare
Før 1982 var Libanon det politiske senteret for den nasjonale palestinske motstandskampen. Siden da har mye endret seg. De palestinske flyktningene i Libanon er nå en av de mest marginaliserte i den palestinske diasporaen.
Erik Skaare er med i Palestinakomiteens faglige utvalg.
For å kunne forstå palestinernes situasjon i Libanon holder det ikke å begrense seg til situasjonen i de forskjellige flyktningleirene, man må analysere hele Libanon som en del av kapitalismen og se på dets politiske system med dens innebygde undertrykningsmekanismer.
Libanon og taifiyya
Det ottomanske riket hadde vart i over 400 år før det brøt sammen etter 1. verdenskrig i 1918. To år tidligere hadde Frankrike og England, gjennom Sykes-Picot-avtalen, allerede planlagt hvordan Midtøsten skulle deles mellom seg: Det som i dag er Libanon og Syria, skulle tildeles Frankrike, mens Palestina, Jordan og Irak skulle gis til England. Libanon var da en del av Stor-Syria, men ettersom regionen hadde en kristen majoritet, maronittene, ble området skilt fra Syria, og 1. september 1920 så Libanon dagens lys som et fransk protektorat. Dette fortsatte fram til 1943 da Libanon oppnådde uavhengighet som et direkte resultat av Nazi-Tysklands okkupasjon av Frankrike.
Iløpet av den korte tiden Frankrike hadde direkte kontroll over landet, ble det gjennomført reformer som fortsatt danner grunnlaget for dagens økonomiske og politiske situasjon i Libanon. Det viktigste i dag er konfesjonalismen, eller tafiyya som det blir kalt i Libanon, et system hvor mandater og posisjoner i parlament og regjering blir fordelt etter religiøse skillelinjer. I 1943 ble det inngått en avtale mellom den maronittiske presidenten, Bishara al-Khouri, og den sunnimuslimske statsministeren, Riyadh al-Sol, om at forskjellige religiøse grupper skulle knyttes til ulike politiske posisjoner. Presidenten må være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim og lederen av parlamentet sjiamuslim. Andre lavere, politiske verv er også arrangert og fordelt på denne måten.
På grunn av demografien i Libanon hvor maronittene var majoriteten i landet fikk de tildelt 5/6 av plassene i parlamentet, men på grunn av den blodige borgerkrigen ble maronittene tvunget til å endre maktfordelingen gjennom Taif-avtalen i 1989 til 3/6. For dem var det svært smertefullt, men nødvendig for å oppnå fred. Siden da har demografien endret seg ytterligere hvor den sjiamuslimske befolkningen har økt prosentmessig i forhold til den øvrige libanesiske befolkninga. Likevel har ikke maktfordelinga i regjeringa endret seg. Mens sunnimuslimene utnevner statsministeren og kontroller det interne voldsmonopolet (politi og sikkerhetsstyrker), så utnevner de kristne maronittene presidenten og kontrollerer militæret. Samtidig kan de blokkere samtlige regjeringsforslag om de skulle mene at det er nødvendig.
Dette er en makt sjiamuslimene ikke er i nærheten av å inneha, og som betyr at deres sikkerhet er avhengig av lederen av parlamentet og forskjellige, bevæpnede militsgrupper. En gruppe som har vokst på grunnlag av sjiamuslimenes behov for sikkerhet, er Hizballah, som står svært sterkt i store deler av Sør-Libanon.
I denne situasjonen befinner altså de sunnimuslimske palestinerne seg, en gruppe som per i dag står uten noen grunnleggende menneskerettigheter eller muligheter for å endre sine liv til det bedre.
Palestinernes situasjon
Etter al-nakba, den etniske rensinga av palestinerne i 1948, flyktet 750 000 palestinere fra hjemmene sine. Rundt 100 000 av dem dro til Libanon, og de to første årene bodde de i telt, mens de ventet på å få vende tilbake igjen. Deres tilstedeværelse ble allerede da sett på som en trussel mot det sekteriske politiske systemet i landet, og fortsatt den dag i dag gir Libanons regjering ingen offentlig tilgjengelig informasjon og statistikk om palestinerne. I årsrapporten for 2010 skrev UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, at det befant seg rundt 425 640 palestinske flyktninger i Libanon, som utgjør rundt 10 prosent av befolkningen. Av disse bodde rundt 53 prosent i de 12 offisielle flyktningleirene, mens resten bodde i libanesiske byer og landsbyer, eller uoffisielle leire/palestinske tettsteder».
Likevel er rapporten ufullstendig. Flyktninger fra perioden 1952–56 kategoriseres som «uregistrerte flyktninger», mens palestinske flyktninger fra etter 1970 regnes som «udokumenterte flyktninger». I Libanon er livet svært hardt for palestinerne. De lever i en form for limbo hvor de ikke får vende tilbake til hjemlandet sitt, til tross for FN-resolusjon 194 som fastslår denne grunnleggende rettigheten. Samtidig lever de som andreklasses borgere i Libanon, som helt fra starten er fratatt flyktningene grunnleggende rettigheter: Palestinerne ble utestengt fra 73 forskjellige arbeidskategorier, bl.a. medisin, juss og ingeniørtjenester. De har blitt fratatt rettigheten til å ha eiendom. Om det bygges innad i leirene uten tillatelse, rammes palestinerne av bøter og fengselsstraffer samtidig som husene kan bli revet ned igjen. Dette tvinger palestinerne til å bygge i høyden, noe som gjør at gatene blir trangere og mørkere som i flyktningleiren Burj el-Barajneh.
De må ha spesialtillatelser for å forlate leirene, som gjør at flyktningleirene i praksis fungerer som fengsel for flere av dem. Palestinerne er blitt nektet tilgang til det libanesiske helsesystemet, i motsetning til andre utlendinger.
Siden 1990 har likevel palestinerne tilegnet seg flere og flere rettigheter samtidig som restriksjonene har blitt lettet. I 2010 meldte BBC2 og andre medier at det etter en lang dragkamp i det libanesiske parlamentet ble innført en lov som ga palestinerne rett til arbeid i privat sektor, samtidig som de fikk rett til erstatning for arbeidsrelaterte ulykker, og rett til pensjon fra deres eget fond som de betaler innskudd til mens de er i arbeid. Det er likevel lite som tyder på at noe vil endre den reelle situasjon på bakken. For å tilfredstille den kristne blokka er lovversjonen som ble vedtatt av parlamentet, svært utvannet i forhold til lovforslaget, lagt fram av druserlederen Walid Jumblatt. Fortsatt er det forbudt for palestinerne å få jobb i offentlig sektor eller å kjøpe eiendom. Rettighetene de har tilegnet seg, er med andre ord ikke verdt det papiret de er skrevet på.
Amnesty International skrev i sin rapport Exiled and suffering: Palestinian refugees in Lebanon (min oversettelse): I tillegg til problemene med overbefolkning og utilstrekkelig tilgang til grunnleggende infrastruktur, har år med restriksjoner fra libanesiske myndigheter betydd at hundretusener av palestinere har levd i tiår i provisoriske eller smuldrende strukturer, stappet inn i leire som mangler grunnleggende fasiliteter og infrastruktur. Palestinernes rett til ordentlige boliger blir krenket i stor skala.
Og videre: Libanons regjering innrømmer fritt det den kaller «utålelige» levekår for palestinske flyktninger, men har feilet å gjennomføre effektive tiltak for å forbedre disse forholdene samtidig som den også svikter i sin plikt til å sikre et minimum av nivåer av helsetjenester, til alle i Libanon, inkludert dens flyktninger.»
Frykten for palestinerne
Felles motstand mot at palestinerne skal slå seg ned i Libanon, binder politikere, skribenter og resten av det libanesiske samfunnet sammen. De libanesiske regjeringene har nemlig gjennom tiden vært opptatt av å opprettholde status quo, og de har hindret en gjenoppbygging og utvidelse av de palestinske flyktningleirene. Bortsett fra da Nahr el-Bared ble knust i 2007 etter kamper mellom den libanesiske regjeringa og Fatah al-Islam, har ikke Libanon vært positive til å la det internasjonale samfunnet hjelpe palestinerne.
For å forstå hvorfor, er det viktig å se på palestinernes rolle som sunnimuslimer i Libanon. Samtidig må vi se på hvordan palestinerne er en brikke innenfor den libanesiske økonomien. Det politiske: I Libanon hvor borgerkrig langs religiøse og sekteriske linjer har revet opp landet i fillebiter, er palestinerne fryktet. Ikke på grunn av hva de har gjort eller hva som fryktes at de kan gjøre, men fordi de er sunnimuslimer. Den politiske konfesjonalismen ble nemlig innført av Frankrike for å holde landet under sivil og politisk kontroll. I tillegg til de politiske realitetene, jfr. over, er også frykten stor for at den demografiske maktbalansen i landet skal bli forskjøvet om palestinerne får fast statsborgerskap. For selv om ikke alle libanesiske fraksjoner støttet Taif, har den fått økt tillit ettersom den har stabilisert politikken i landet.
De kristne maronittene frykter at et eventuelt palestinsk statsborgerskap vil føre til at muslimene skal kreve en økt politisk innflytelse, mens shiamuslimene er redde for at det vil true Taif-prosessen og de politiske fordelene det vil gi dem. En annen, og ikke minst like reell faktor, er at mange libanesere, og i særdeleshet kristne, tror at palestinerne vil opprette et nytt hjemland i Libanon siden palestinerne har gitt opp kampen mot Israel. Al-Ma’ushi har blant annet gitt uttrykk for denne konspirasjonsteorien.
Libanesiske muslimer unnskylder seg derimot svært ofte med Israel-kortet: Vi kan ikke la de palestinske flyktningene bosette seg her for da vil kampen mot Israel være tapt.
Det økonomiske: Tilsynelatende har også Libanon klart seg svært godt gjennom den kapitalistiske krisa som herjer verden i dag. Den libanesiske sentralbanken er stappfull av kapital, og media meldte i 2008: Penger flommer som aldri før, libanesiske banker registrerer rekordinnskudd, og bankfolk sier at dette er det beste året i Libanons økonomiske historie. Likevel sier ikke dette alt om situasjonen i Libanon. Den libanesiske regjeringa tar opp gjeld, både eksternt og internt, i milliardklassen for å bygge opp etterkrigsøkonomien. Libanon hadde, per innbygger, i 2008 den største nasjonale gjelda i verden. Samtidig blåses økonomiske bobler opp, spesielt i eiendomsmarkedet, som kan sprekke når som helst. Mens eksil-libanesere i de oljerike gulf-landene har kastet milliarder av dollar inn i forskjellige eiendomsprosjekter, har eiendomsprisene i Beirut og ellers i landet eksplodert til kunstig høye priser siden 2007.
Eiendomsbobla i Beirut og økningen i utleie- og salgspriser har gjort at Beirut er blitt den dyreste byen i Midtøsten, og den tiende dyreste i verden i følge en rapport fra Byblos Bank. Med et BNP som ikke klarer å vokse tilsvarende, vil Libanons økonomi kunne rase sammen. Man kan lure på hva som foregår når en treroms leilighet som kostet 65 000 dollar i 2006, blir solgt for 225 000 dollar i dag.
Paolo Moscovici, administrerende direktør i JP Morgan i Midtøsten, gikk så langt som å uttale at «Det er en eiendomsboble i Beirut […] og eiendomsprisene er for høye», og tilføyde at utviklingen gikk «alt for raskt».
Også i denne usikre, økonomiske situasjonen blir palestinerne sett på som en belastning. Den libanesiske regjeringa har gitt uttrykk for at et eventuelt palestinsk statsborgerskap vil bety større sosio-politiske utfordringer, og økte utgifter i form av velferdstjenester. Den libanesiske avisa The Daily Star viste f.eks. hvordan de palestinske familiene i dag spiller en viktig økonomisk rolle i Libanon ved at de står for 10 prosent av alt privat konsum i landet, samtidig som at de ikke hadde noen rett på ytelser fra staten. Deres rolle som billig arbeidskraft undervurderes med andre ord ikke av den libanesiske eliten.
Hvis den politiske eller sikkerhetsmessige situasjonen skulle forverre seg, vil dette være nok til å dytte Libanon ut i den kapitalistiske krisas helvetesgap. Mens palestinerne ekskluderes fra det libanesiske samfunnet, vil de fortsette å lide av kronisk underutvikling, økende avhengighet av ekstern støtte, og de palestinske leirene vil fortsatt være utenfor libanesisk lov og rett. Det er flere faktorer som bidrar til økende radikalisering blant unge palestinere som ikke ser noen utsikt for en bedre framtid, og som vil føre til flere sammenstøt som i Nahr el-Bared i 2007. Den økonomiske krisa forsterker dette.
For UNRWA, som har ansvaret for utdanning, primærhelsetjenesten, yrkesfaglig opplæring m.m., er totalt avhengig av frivillig, finansiell støtte fra FNs medlemsstater. At medlemslandene akkurat nå er mest opptatt av å redde sine egne banker, gjør at UNRWAs midler strupes. I 2010 og 2011 har de et kjernebudsjett på rundt 1,23 milliarder dollar, som kan høres mye ut, men som er grovt regnet til rundt 260 dollar per palestinske flyktning. UNRWA skrev selv om bekymringen rundt nedgangen i bidrag for 2010; under halvparten av deres behov ble finansiert. Det alvorlige underskuddet organisasjonen står overfor, gjør at UNRWA kan bli tvunget til å gjennomføre svært smertefulle kutt i «grunnleggende tjenester til mer enn 4,7 millioner palestinske flyktninger» ikke bare i Libanon, men også i de okkuperte palestinske områdene, Syria og Jordan. Med tanke på at de palestinske flyktningene lider under en av de høyeste arbeidsledighetsratene i verden, er dette det siste de trenger.
Det er desverre lite som tyder på at den palestinske håpløsheten vil bli løst i nærmeste framtid. Israels vilje til å trekke seg ut av de palestinske områdene er liten, og viljen til å la de palestinske flyktningene tilbake er ikke-eksisterende. De libanesiske myndighetene har like lite lyst på å ha palestinerne hos seg. Situasjonen begynner å bli en større verkebyll for dem enn de noen gang kunne forestilt seg. Dermed fraskriver de seg alt ansvar ved å skylde på Israel. I midten av det hele sitter våre venner i limbo uten evne til å kunne endre sin egen hverdag. I mellomtiden er det mye som kan gjøres innenfor dagens politiske rammer, som kan forbedre palestinernes levekår. For at det skal skje, trenger palestinerne solidaritet. Ikke bare fra den libanesiske mannen og kvinnen, men også fra resten av verden.