Forord (til Å VÆRE eller å GJØRE)

Av Erik Ness

2007-04

Vinteren 2007 deltok Tron Øgrim mye på partiet Rødt sin debattliste. Han skrev om to ting: partiteori anvendt på norsk venstresides virkelighet og om Mao og maoismen. Dette hadde han skrevet en hel bok om 25 år tidligere, Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l).

Akkurat som da han skrev boka, gikk det fort i svingene vinteren 2007, da innleggene flommet inn på Rødt sin debattliste. Teksten som vi her presenterer, er litt redigert, men i Trons ånd og i forståelse med familien.

Innleggene om partiteori er i formen i stor grad en polemikk mot ei gruppe som kaller seg Tjen Folket. Tron bruker anledninga til å få i gang en debatt om organisering av kommunister i Norge – nå og framover. I den grad han er tilbakeskuende, er det for å finne veier framover. Han slår hardt ned på det han oppfatter som sekterisme og dogmatisme, og sier at det er

«… den typen «klokskap» som SPERRER FOR undersøkelse, studium og erkjennelse, og derfor fører til DUMSKAP.»

På mange måter er Tron ute i samme ærend som Mao da han skrev pamfletten Om praksis. Mao skrev at det var mange i det kinesiske partiet som benektet sannheten, om at «marxismen er ikke et dogme, men en rettleiing til handling». Nå er ikke dogmatisme et sterkt trekk ved Rødt i dag, men samfunnet er ikke det samme som i 1973. Det gjelder å finne organisasjonsformer og måter å jobbe på som er effektive for kommunister i dag.

Tron Øgrim kalte seg kommunist, ikke sosialist, men brydde seg ikke om hva andre kalte seg. Han var opptatt av praksis – hva folk gjør: Får jeg valget mellom en revolusjonær ungdom som slåss mot kapitalismen, mot imperialismen, deltar i de store massebevegelsene, men ikke kaller seg kommunist, og en som kaller seg kommunist og er sprenglærd «udi Stalin og Mao», så «foretrekker jeg SOM KOMMUNIST faktisk hun første framfor han andre».

Da undertegnede gikk inn for å slå sammen RV og AKP sist vinter, var spørsmålet om størrelse ett viktig argument. AKP hadde ikke de siste årene økt i antallet medlemmer, men stabilisert seg, rekruttert en del unge, vi var fortsatt små, noen hundre. For at et parti med kommunismen som mål kan spille en rolle i den virkelige klassekampen, må det ha medlemmer over alt. Det holder ikke bare med noen titalls lærere, noen elever og studenter, noen kvinnepolitiske aktivister, enkelte aktivister fra de homofile og lesbiske bevegelsene, noen industriarbeidere osv. For å få kunnskap og kunne utvikle politiske linjer i og for klassekampen, må vi samle MANGE med erfaring og som deltar i det virkelige livet, på mange av livets politiske områder.

Tron argumenterte for et parti med kommunister og ikke-kommunister: «Raddiser. Venstresosialdemokrater. Grønne. Trotter. Anarkister. Stalinistiske Dogmatikere. Fagggforeningsgutter. Feministhurper. Muslimske radikalere. Tullete ungdommer. Firkanta og trekanta og femkanta gamlinger. Samer som vil ha et eget sameland. Kall det hva du vil: Hvis de står på Rødts program og vil jobbe for det, vil jeg kjempe for at Rødt skal bli et parti for dem.»

Erik Ness