Tidsskriftet Rødt! har bedt meg å skrive en kort sak for interesserte i Norge, som prøver å få noen mening ut av presidentvalgene i USA.
Gitt at kandidatene til presidentvalget i USA er noe som har stor betydning for alle i denne verden, tenker jeg at det er min internasjonalistiske plikt å prøve og gjøre det.
En advarsel:
Vi som bor her, er også vekselvis lattermilde, forferdet, forundret over det som skjer – men ser også håp.
Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins.
Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.
Hvordan fungerer de borgerlig-demokratiske valgene i USA? Halvannet tiår inn i det tjue-første århundret er svaret at det fungerer dårlig. Svært dårlig. Den grunnleggende funksjonen til en regjering – som Marx kalte kapitalistklassens generalstab – er i et borgerlig demokrati naturligvis å sørge for at den herskende klassen holder seg øverst og massene nederst. For å få til dette er det bedre å overbevise folket om at interessene deres blir ivaretatt av regjeringen, framfor å holde det på plass under jernhælen til politi og militære. Regjeringen opptrer også som en slags dommer når det er splittelse i herskerklassen om viktige spørsmål. Og den forsvarer interessene til de hjemlige kapitalistene mot herskerklassen i andre land.
Teorien som ligger til grunn for regjeringer i USA, er basert på at det skal være en «maktbalanse» mellom ulike deler av regjeringsmakta. Hvert annet år er det valg i den enkelte stat for å velge de 435 medlemmene i Representantenes Hus og en tredjedel av de hundre senatorene (som sitter i perioder på seks år). Hvert fjerde år velges presidenten som maksimalt kan sitte i to perioder. De ni dommerne i Høyesterett blir ikke valgt og kan sitte på livstid. Når en av dem slutter eller dør, velger presidenten en ny som må godkjennes av Senatet.
Presidenten har herredømmet over statsapparatet og militæret. Kongressen legger grunnlaget for regjeringas politikk ved å vedta lover, og Høyesterett avsier dom over lover eller regjeringens handlinger basert på tolkninger om de er legitime i forhold til Grunnloven. Det er mange åpenbare hull i denne strukturen. Ett av dem er forskjellene mellom de femti statene i unionen. Hver stat har to senatorer uavhengig av innbyggertall. Følgelig har California – en urban, multietnisk og generelt liberal stat med sine 38 millioner innbyggere – to senatorer. De 22 minste statene, som for det meste er landbruksstater, har til sammen det samme innbyggerantallet – og 44 senatorer.
Presidenten blir ikke valgt direkte, men av et valgmannskollegium hvor hver stat tildeles stemmer etter antall representanter og senatorer til Kongressen. Det betyr at en kandidat i det ene partiet som vinner med små marginer i tilstrekkelig mange stater, kan slå ut en kandidat i det andre partiet, selv om denne har et klart flertall i de andre statene, noe som kan føre til at en kandidat kan vinne presidentvalget uten å ha folkets flertall bak seg. Det skjedde med George W. Bush i 2000.
Penger, rasisme og to partiet
Det er tre andre problemer når skoleelevene lærer om ”Demokratiet i USA”: Rasisme, penger og to-partidominansen. Spørsmålet om rasisme trenger knapt noen kommentar. De to første ofrene for den europeiske innvandringen var indianerne og de afrikanske slavene. De ble helt fra starten utelukket fra dette demokratiet, og de har bare delvis vunnet innpass i de 240 årene etter nasjonens fødsel. Eiendomsretten ble nedfelt i Grunnloven og de lovene som fulgte, og jo mer eiendom man besitter, desto bedre er lovbeskyttelsen. I følge en doktrine om «konsern som person» instituert av Høyesterett i det 19. århundret har konserner mange av de samme rettighetene som privatpersoner.
Med denne Grunnloven har valg i USA vært et løp hvor vinneren tar alt, eller kall det førstemann til mølla, noe som har lagt grunnlaget for et to-parti-system gjennom mesteparten av landets eksistens. De to partiene, Det republikanske og Det demokratiske, har vært der siden 1856. Sporadiske tilfeller av tredje-partier eller uavhengige kandidater har hatt liten betydning. Det grønne partiet i USA har nasjonal utbredelse og har stilt kandidater siden 1996, men har bare en eneste gang kommet over 1 prosent. Samtidig er det mer enn hundre folkevalgte fra De grønne i USA.
Pengene og valgene
I løpet av de siste tjuefem åra har pengenes rolle i den politiske prosessen blitt mer og mer omfattende, og mye tydeligere. Kampanjer for å bli valgt på nasjonalt nivå krever «krigskasser» på millioner av dollar. Det meste går til TV og annen annonsering, men også til galluper, graving om opposisjonen, eventuelle rettssaker og annet. De som er nye i Representantenes Hus, instrueres til å bruke minimum fire timer om dagen på å ringe givere for å sikre penger til neste valgkampanje. Denne «ringe-tiden» er mer enn de er anbefalt å være tilstede i Huset og tiden de bruker på å ta i mot sine velgere.
I 2010 gjorde Høyesterett en avgjørelse, kalt «Citizens United» som fjernet restriksjonene på konsernenes adgang til å bruke penger på å støtte kandidater. Konserner ble likestilt med privatpersoner. Pengeflommen gikk i været. Konserner og interessegrupper (deriblant fagbevegelsen) bruker mer enn tre milliarder dollar hvert år på nasjonalt nivå for å påvirke på Kongressen. Det skjer ved hjelp av lobbyselskaper som hyrer tusenvis av betalte profesjonelle som kjenner all krokveiene inn og ut av Washington og de lovgivende prosessene. Ofte blir det introdusert lovforslag til Kongressen som helt og holdent er forfattet av lobbyfolk på vegne av den industrien det gjelder.
«The American Legislative Exchange Council» (ALEC) har ført lobbyvirksomheten til nye høyder. Det er et organ som ble startet av oljemilliardærene, brødrene Koch. Det tilbyr full lobbytjeneste – skriver lovforslag som skal fremme et vidt spekter av konservative saker, beregnet både på føderalt, delstats- og lokalt nivå. Mange av dem for å få til reduksjon av skatter og privatisering av offentlige institusjoner, forskjellige tjenester eller offentlige parker og allmenning. Men ALEC har også vært en sentral pådriver for å få gjennom lover som vil gjøre det vanskeligere for fattige og minoritetene å stemme. Dette er en sentral sak for kommunene med overveiende svarte og latinoinnbyggere. De ser at retten til å stemme kan bli tatt fra dem, en rett som det har kostet så mye å kjempe fram gjennom borgerrettsbevegelsen.
Pengenes tydelige rolle har ført til en dyp kynisme i det amerikanske folket. Ved presidentvalget i 2012 var valgdeltakelsen på 53,6 prosent (78 prosent i Norge i 2013). I mellomtiden har seks år med fastlåste forhold i Kongressen, hvor republikanerne har forsøkt å stanse et hvert initiativ fra Obama-administrasjonen eller demokratene, ført til at Kongressen som institusjon har rekordlav tillit i følge galluper. Enkelte av dem rapporterer at 80 % av befolkningen har et negativt syn på Kongressen. Alt dette er del av et bakteppe for veksten til Donald Trump og Bernie Sanders i primærvalgene i 2016.
Men, er Donald Trump en fascist?
Nei. Men det er først og fremst fordi målet hans ikke er å bygge en fascistisk bevegelse som har til hensikt å gripe makta. Han har ikke en tett gjeng av kadre rundt seg eller et organisasjonsapparat under sin ledelse som er nødvendig for å skape en slik bevegelse.
Han har og uttrykker meninger som er helt i overensstemmelse med klassisk fascisme. Han er autoritær og proklamerer stadig vekk hva han har tenkt å få folk til å gjøre. For eksempel, erklærer han at han vil beordre det amerikanske militæret til å begå åpenbare krigsforbrytelser, og hvis de nekter, vil det få brutale konsekvenser. Han er en ekstrem nasjonalist med erklærte intensjoner om å påtvinge land rundt i verden det USA vil. Han er en sexist som snakker om kvinner, hvis han i det hele tatt sier noe om dem, med uttrykk som dreier seg om hvor fysisk tiltrekkende de er, for det meste nedlatende.
Først og fremst er han rasist. Han karakteriserer meksikanske innvandrere som voldtektsforbrytere og mordere. Han går inn for å stenge grensa for muslimer, og han oppfordrer sine tilhengere til å banke opp «Black Lives Matter»-demonstranter. Han er ignorant og vulgær, narsissist, en bølle og tvangsløgner, født rik og bortskjemt så det holder.
Hvordan klarte denne mannen å kuppe primærvalgene i det Republikanske partiet og kaste den konservative bevegelsen i USA ut i full forvirring?
Det er viktig å forstå at han er en av de store kjendis-/mediefigurene i USA. Takket være medias ekstreme opptatthet av celebriteter er han mye mer kjent enn noen av sine republikanske rivaler. Han har framstilt seg selv som milliardær, som en entreprenør, en som bygger, og en smart og beslutningsdyktig forretningsmann. Ikke minst stod han bak en realityserie på TV kalt «The Apprentice» og en oppfølger ved navn «The Celebrity Apprentice». Seriene formidlet nettopp disse mytene om ham. De var på lufta i årevis, fra 2004 til 2015, og ga ham millioner av seere hver uke. Ved hjelp av slike framstillinger og disse forestillingene valset han i fjor høst inn i republikanernes kandidatprosess og klarte å kuppe det folkelige grunnlaget som partiet har brukt tiår på å bygge opp.
Siden sekstiåra har de konservative fulgt en strategi med å forsøke og samle forskjellige krefter og bygge opp en konservativ front som kunne akseptere og følge en økonomisk kurs tilpasset konsernene, selv om dette ikke nødvendigvis var i tråd med interessene til en del av partiets medlemmer. Den inkluderte kristne fundamentalister og evangelister, eldre som kjenner seg truet av sosiale forandringer som normaliseringen av homoseksuelle og lesbiske forhold, arbeidere som opplever at inntekten blir lavere eller forsvinner ved at konserner flytter virksomheten til lavkostland, for ikke å glemme folk som ble hysteriske etter 9/11. Men først og fremst forente denne fronten en masse hvite fra forskjellige klasser som følte at deres hvite privilegium, deres medfødte overlegenhet over andre amerikanere, er truet.
En orkestrert kampanje fra høyre i media, særlig Fox News, i tillegg til radioprogrammer og et sammenhengende nett av internettsteder, skapte en informasjonsboble som særlig underbygget frykt og folks følelse av å være offer. To forhold i 2008 gjorde dette året til et vendepunkt i utviklingen av denne reaksjonære basen. For det første, plutselig sprakk boligboblen og de svindelaktige finansielle affærene knyttet til den, som utløste den store krisa. En lang periode med økonomisk vekst i USA gikk i stå med alvorlige konsekvenser for millioner av mennesker som mistet inntekt, hjem og pensjon. Panikken ble utnyttet av Tea Party-bevegelsen som la skylda på de fattige og regjeringa for et sammenbrudd som i virkeligheten var forårsaket av store banker og investeringsselskaper. Det var en injeksjon som førte til at hundretusener, kanskje flere, ble politisk aktive for første gang.
For det andre, stemte breie og bevisste deler av befolkningen inn Barack Obama, den første svarte presidenten noensinne. Det var en tydelig melding som endte republikanernes kontroll over presidentvervet. Dette virket som en katastrofe på de som allerede var engstelige og usikre på sin plass i en utrygg verden. Hatet mot Obama ble underbygget av historier om at han slett ikke var født i USA-staten Hawaii men i sin fars fødeland, Kenya, og at han i all hemmelighet var muslim. Denne lett kamuflerte panikken, basert på det faktum at han er svart, fikk næring fra Donald Trump, som viste seg å være en framstående fødselshjelper blant disse konspirasjonsteoretikerne. I fjor høst fulgte Trump opp med å ta kommandoen over primærvalgene til republikanerne ved å love å bygge en mur på over 2000 amerikanske miles langs grensa mot Mexico, og deportere hver eneste papirløse arbeider som befant seg innafor USAs grenser. Samtlige 11 millioner, mer eller mindre. Dette var et mesterlig grep som viser hvordan han har klart å ta kontrollen over prosessen.
Først og fremst appellerte Trump til rasismen ved å hevde at meksikanere og andre innvandrere bringer med seg narko-tika og kriminalitet til USA, og at de er voldtektsforbrytere og mordere. For det andre, trakk han bare på skuldrene av kritikken som sa at dette var totalt useriøst. Mexico må betale for muren, sa han, det skulle han sørge for. For det tredje, han vil bygge opp en svær ny «deportasjonsstyrke» for å gjennomføre dette. For det fjerde, vil han fjerne medfødt statsborgerskap – den garantien Grunnloven gir som sikrer automatisk statsborgerskap til alle barn som blir født i USA. Alt dette skal skje i løpet av de to første åra av hans administrasjon.
Denne planen har gitt ham fanatisk støtte fra en betydelig mengde av den harde kjerna i det republikanske grunnfjellet. De heiet vilt og sang «USA! USA!» hver gang han snakket om disse sakene. Gallupene fortalte at han raste oppover på målingene. Her var det en tøff fyr som hadde erfaring fra den virkelige verden, med tydelig tale som fortalte dem akkurat det de ville høre. Og best av alt, han ignorerte den «politiske korrektheten» som disse hvite føler seg undertrykket av, og ga dem dermed lov til å gi blaffen i det sosiale presset som forsøker å forhindre utgytelsen av rasistisk, sexistisk og homofobt sludder i det offentlige rom. Han fnyser av mediafolk og rivaler som hevder at han er avhengig av «dårlig informerte velgere.»
Hva med Trumps rivaler?
De viktigste rivalene i nominasjonsprosessen er i virkeligheten ikke særlig annerledes når det gjelder politiske standpunkter, men de er mer kalkulerende og er omgitt av profesjonelle kampanjerådgivere. De har prøvd å holde tritt med ham og til og med forsøkt å presse ham mot høyre. Mens dette skrives (i mars), er det Ted Cruz som er den største utfordreren. Han er en kristen fundamentalist som erklærer at han vil følge Guds lov hvis det skulle bli konflikt mellom den og amerikansk lov. Han besvarer spørsmål om USAs politikk i Midt-Østen med å love at IS-områdene skal teppebombes helt til han finner ut om «sand kan lyse i mørket». Cruz, som hittil hadde forsøkt å unngå spørsmålene om immigrasjon, svarte på planen til Trump med å kritisere ham for å si at noen av de 11 millioner utviste ville kunne komme tilbake til USA på lovlig vis. «Han har gått inn for å tillate at folk kan komme tilbake og få statsborgerskap. Det er jeg i mot.»
Selv om utsiktene med å få Trump som president er virkelig skremmende (det samme gjelder Cruz), så gjør han sannelig mye skade i Det republikanske partiet. Ved hele tiden å utbasunere at hans kampanje er egenfinansiert og dermed helt uavhengig av sponsorer, avslører han samtidig den totale avhengigheten rivalene hans er av store summer fra rikfolk på høyrevingen. Kampanjen hans har sluppet løs den hvite, reaksjonære styrken som partiets byråkrati og planleggere hadde jobbet så hardt for å få samlet og samordnet. Nå er de under hans lederskap. Det skjer dessuten på et tidspunkt hvor denne basisen ikke lenger er tilstrekkelig for republikanerne – folk med latinsk opprinnelse utgjør den sterkest voksende minoriteten i USA. Hvis man legger til afroamerikanere, asiater og andre fargede, ikke hvite (som er den gjeldende betegnelsen), nærmer de seg til sammen et flertall i den amerikanske befolkningen. Trump-kampanjen, og det forholdet at ingen av de andre kandidatene har utfordret ham om rasismen, har pulverisert en hver sjanse for at noen vesentlig del av disse lokalsamfunnene kan innlemmes i det republikanske velgergrunnlaget.
Republikanerne frykter også at Trump vil fremmedgjøre mange av partiets egne velgere og fordrive mulige uavhengige velgere i store mengder når det kommer til valget. Samtidig fører alle forsøk på å hindre at han vinner nominasjonen, bare til at tilhengerne hans blir rasende. De er lidenskapelige i sin støtte og kan godt finne på å bryte med partiet hvis de mener at han blir urettferdig behandlet.
Er Bernie Sanders sosialist?
Han kaller seg «demokratisk sosialist» eller bare «sosialist». Forøvrig oppfordrer han til det han kaller en «politisk revolusjon» i USA. I hvert eneste valg han har deltatt i, helt siden han i 1981 stilte som kandidat til ordførervervet i Burlington, Vermont, har han stilt som uavhengig kandidat og forfektet sin sosialisme. Denne gangen stiller han som Demokrat og har lovet å stille seg bak demokratenes presidentkandidat, uansett hvem det blir.
Hovedsakene hans – som å fjerne pengene fra valgprosessene, skattlegging av de rike, oppsplitting av storbankene, gjenoppbygging av det sosiale sikkerhetsnettet, gratis høyere utdanning, individuell helseomsorg, slutt på privatisering av allmenninger og en del annet i samme ånd – er saker et europeisk sosialdemokratisk parti tilhørende venstrefløyen kanskje ville kunne støtte. I alle fall ville det garantert revolusjonere det amerikanske samfunnet hvis det skulle finnes en måte å gjennomføre dem på. Sett under ett er det faktisk identisk med programmet til Occupy Wall Street! OWS! var ikke uttrykt sosialistisk, selv om veldig mange av oss som sluttet seg til og var med i teltleiren i Zucotti Park og en rekke andre steder, var og er sosialister. Kampanjen til Sanders er i stor grad et svar som tar opp i seg det samme sinnet som fantes bak OWS! Jeg vil argumentere for at denne bevegelsen har bidratt sterkt til å legge selve grunnlaget for Bernies kampanje, ikke minst denne sterke og vedvarende meldingen: 99 prosent versus 1 prosent. Sett på den måten, kan den på et vis sammenliknes med utviklingen av den rollen Tea Party-bevegelsen har spilt i det Republikanske partiet.
Det kan virke som Trump kom som lyn fra klar himmel, men Bernie gjorde virkelig det. Da han startet kampanjen sin halvveis inn i 2015, hadde flertallet av amerikanere ingen anelse om hvem han var, selv om han hadde vært en tydelig taler i Kongressen gjennom to tiår. Han skapte uro i Det demokratiske partiets maskineri som var innstilt på å velsigne Hillary Clintons kandidatur, en kvinne som ikke har vært utenfor offentlighetens lys de siste 25 åra.
La meg et øyeblikk bare minne folk i Norge på hvor bemerkelsesverdig situasjonen er. I de siste 65 åra, minst, har sosialisme vært tabu, et forbudt begrep i USA. Nå rapporterer sjokkerte aviser fra en gallup gjennomført av Frank Luntz, en republikansk gallupmann: Folk mellom 18 og 26 år setter sosialismen høyere enn kapitalismen: 58 prosent – 33 prosent.
Disse gladtallene kommer dessverre ikke som resultat av arbeidet til et nettverk av ivrige marxistiske studiegrupper som befinner seg under radaren på kryss og tvers i USA. Faktisk er denne nyoppdagede støtten et svar på høyrefløyen. Når de går til angrep på offentlig utdanning, nasjonale parker, våpenrestriksjoner, støtten til arbeidsløse, skolelunsj, samme sexekteskap, tilgang på prevensjon og abort og en rekke andre ønskverdige forhold, fordi de mener det er «sosialisme», er det ikke så rart at mange tenker: «Jøss, sosialisme er da ikke så gæern’t!» Disse galluptallene kan knyttes direkte til Bernie. Det kan virke utrolig, men denne 74-åringen er den kandidaten, uavhengig av parti, som har den mest engasjerte støtten blant ungdom. Møtene hans har vært store, fylt av ungdom og entusiasme. I primærvalget i Iowa kapret han stemmene til aldersgruppen 18-29 med tallene 84 mot 14. Clinton fikk de eldres stemmer med nesten like stor margin.
Det er to viktige ting som må sies om kandidaturet til Sanders. For det første stiller han, etter amerikanske politiske begreper, som venstrepopulist. Det betyr at han for det meste retter oppmerksomheten mot økonomiske spørsmål og idéen om at alle deler av arbeiderklassen, gjerne også deler av middelklassen, vil kunne samle seg om et program som fremmer deres objektive interesser. Problemet med venstrepopulismen i USA er at den vier altfor liten oppmerksomhet til undertrykkelsen av afroamerikanere og andre undertrykte grupper. Det forteller noe at vi i løpet av det siste halvannet året har sett en gjenoppliving av de svartes kamp, med «Black Lives Matter» som senter. Sanders har en del viktig støtte blant afroamerikanere på venstresiden, men han har hittil ikke klart å legge vekt på samfunnsforholdene til de svarte på en måte som kan overbevise dem om at han, framfor Clinton, fortjener deres støtte. Hun har drevet sin sjarmoffensiv overfor de svarte over lang tid. I enkelte av de tidligste primærvalgene i 2008 slo hun til og med Obama blant svarte velgere.
For det andre, hvis Sanders skulle vinne nominasjonen og selve valget, møter han store begrensinger i forhold til hva han kan gjøre for å få gjennomført mesteparten av programmet sitt. Og han er selv klar over det:
Nå skal jeg si noe som ingen andre presidentkandidater kommer til å si.
Uansett hvem som blir valgt til president, så vil ikke den personen ha mulighet til å gjøre noe med de enorme problemene arbeidsfolk står overfor i dette landet. De vil ikke kunne lykkes fordi makta til konsernene, til Wall Street og kampanjesponsorene er så stor at ingen president vil kunne stå opp mot dem.
Det er sannheten. Folk kan kanskje bli litt ukomfortable når de hører det, men det er virkeligheten. Og derfor handler denne kampanjen om å si fra høyt og tydelig: Det handler ikke bare om å få valgt Bernie Sanders til president, det handler om å skape en politisk grasrotbevegelse i dette landet.
Er Hillary Clinton progressiv?
Nei. Hun er en klassisk neoliberaler. Hennes finansielle støtte kommer fra storkapitalen, særlig gigantene i Wall Street, institusjoner som Goldman Sachs som støttet både 2008-kampanjen hennes og den pågående. Særlig gir utenrikspolitikken hennes grunn til stor bekymring. Da hun var utenriksminister under Obamas første periode, var hun helt klart den som gikk hardest inn for USAs katastrofale intervensjon i Libya, som fjernet Muammar Gadaffi og kastet landet inn i de ødeleggende forholdene det fortsatt befinner seg i.
Selvfølgelig har svaret hennes på utfordringene fra Sanders-kampanjen vært å lirke seg til venstre. Hun benytter seg av den samme framgangsmåten som hennes mann, Bill Clinton, brukte som kandidat og som president. Vi kan kalle det for triangelmetoden. Det betyr å lage et program som blander sammen elementer fra både høyre og venstre i det borgerlige politiske landskapet, og selv plassere seg i en slags flytende posisjon over dem. Hun har forandret sine synspunkter flere ganger og tatt opp en retorikk som kan likne Sanders sin om så viktige saker som å bekjempe konsernenes frihandelsavtaler. Problemet er at ingen, selv ikke hennes egne tilhengere, tror at hun er ærlig og virkelig står for disse synspunktene, men at hun kommer til å gå tilbake på dem og bevege seg mot sentrum om hun vinner nominasjonen.
Hva med venstresiden i USA? Hvilken venstreside?
I USA er det svært få på venstresiden som er erklærte sosialister. Det er sannsynligvis ingen organisasjoner som har mer enn 1500 medlemmer, og en håndfull av dem kan ha noen hundretalls medlemmer. Det finnes et større sosialist- og kommunistmiljø som inkluderer folk som har vært i eller i nærheten av venstreorganisasjoner, og mange andre som ikke en gang har vært nær dem. Tradisjonelt kan vi dele inn ytre venstre i tre leire: Det finnes de, hovedsakelig trotskister og anarkister, som prinsipielt nekter å ha noe som helst å gjøre med de to borgerlige partiene. Noen av dem oppfordrer folk til å la være å stemme, noen støtter kampanjene til uavhengige partier eller personer, og noen kjører fram folk fra egne rekker som presidentkandidat i et forsøk på å skape blest om hvem de er. Dessuten håper de å rekruttere flere nye medlemmer enn de som blir utbrent i løpet av kampanjen.
Det finnes de, hovedsakelig sosialdemokrater, som kaller seg kommunister og som driver mye av sitt politiske arbeid innenfor Det demokratiske partiet. Noen ganger rettferdiggjøres dette ved å peke på faren for høyreframgang i valgene, og det gjelder særlig kontrollen med det Hvite Hus. I seinere tid har en viktig tendens vist seg som ser arbeid i Det demokratiske partiet som et avgjørende for å få til en splitt hvor en betydelig del går ut og mot venstre for så å danne kjerna i et nytt parti.
Så finnes det de som ikke prioriterer valgarbeid, men deltar i enkelte valgkampanjer, vanligvis er det med demokratene. Det er i hovedsak på lokalt eller delstatsnivå, gjerne hvis de ser at det kan ha en naturlig tiknytning til annet politisk arbeid de gjør, for eksempel i fagbevegelsen, i miljø-bevegelsen eller i lokalsamfunnet.
Kampanjen til Bernie Sanders har skapt store rystelser. For bare to år siden var det få på venstresida som ville ha sett for seg at en sosialistisk politikk kunne spille en såpass dramatisk og sentral rolle i USA. Det er spesielt overraskende at dette ikke har skjedd som resultat av en oppblomstring over tid av sosiale bevegelser (slik vi opplevde det på 60- og 70-tallet), derimot ved at én person har forstått stemninga i tida med kritikken av konsernene, rettferdighetsfølelsen og en åpenhet om sosialismen som nå finnes i det amerikanske folket. Denne nye situasjonen krever at alle slags venstrekrefter nå vurderer tendensen til isolere seg, ser på sine tradisjonelle standpunkter med et nytt blikk. De diskuterer hvordan de kan svare på det Bernie Sanders snakker om, om ikke annet i form av grundig polemikk, som på tålmodig eller utålmodig vis forklarer at det han går inn for, ikke er virkelig sosialisme i det hele tatt, ikke egentlig.
Det er delvis fordi Sanders har fått sosialisme tilbake på kartet i det som er hovedstrømningene i den politiske debatten i USA. Han har forstørret og forandret det såkalte Overton-vinduet, et begrep som beskriver de idéene som til en hver tid er dominerende og akseptert i et samfunn. For å si det på en annen måte, så har vi nå noen helt uventede lag av befolkningen som sier – og har gitt gode grunner for å si – «Sosialisme? Ja, for meg er det ok.»
Det er delvis fordi han har gitt de unge, og særlig collegestudenter en innsprøyting. I 2008 hadde Obama en ekstremt profesjonell bevegelse som organiserte folk på colleger og universiteter, basert på kampanjens hovedtema som var Håp og Forandring! Det er en helt annen stemning rundt kampanjen til Sanders. Den er mer spontan, mer målbevisst, til og med mer optimistisk – og er et svar på ropet om en «politisk revolusjon» som orienterer seg mot sosialisme. Som sagt, så sier Bernie Sanders selv i tydelige ordelag at han, selv om han skulle bli president, ikke kan få gjennomført de forandringene han går inn for. Det er en klar oppfordring om å bygge en organisasjon, enten det dreier seg om å ta over Det demokratiske partiet, helt eller delvis, eller å bygge uavhengige organisasjoner. Det likner på den såkalte Regnbuekoalisjonen, en strategi Jesse Jackson brukte fra starten i 1984 og fram til slutten i 1988-kampanjen, da han stilte som kandidat i demokratenes primærvalg. Mens mine gamle venner og kamerater prøver å finne ut om det er fornuftig å bruke våre små krefter i et forsøk på å få størst mulig gjennombrudd i en slik avgjørende tid, har vi samtidig et blikk på det den latinamerikanske teoretikeren Marta Harnecker kaller «den sosiale bevegelsen mot venstre».
Det er særlig de unge i kjerna av «Black Lives Matter!» som så langt har spilt en fascinerende rolle ved dette valget. Bevegelsen oppstod som protest mot politibrutalitet og mord, og for frihet fra trakassering. Den tydelige rasismen hos de republikanske kandidatene, i særdeleshet Donald Trump, har ført til at disse demagogene stadig blir møtt med stille protester og muntlige utfordringer når de har sine valgmøter. Men aktivistene har også både Clinton og Sanders som mål, og krever at de tar opp saker som har avgjørende betydning for de svarte. Tendensen blant mange eldre afroamerikanere, særlig kvinner, er å støtte Clinton, men de unge aktivistene, barna og barnebarna deres, lar ikke Clinton slippe unna. De refererer til saker fra hennes rulleblad, som hennes støtte til og delaktighet i president Bill Clintons ødeleggelse av velferdssystemet og hennes egen beskrivelse av svart ungdom i 1996:
De tilhører ofte den slags ungdom som kalles «superrovdyr», ingen samvittighet, ingen empati. Vi kan snakke om hvordan de ble sånn, men først må vi få satt dem på plass.
Som nevnt tidligere, står Bernie Sanders for en venstrepopulisme som kaller bankene og konsernene for superrovdyr som må settes på plass, men han har en tendens til å legge altfor lite vekt på sosiale spørsmål som rasismen, slik de svarte opplever den. Han har svart på kritikken på en god måte og har oppnådd en viss forsiktig støtte fra viktige svarte tenkere som Ta-Nehisi Coates og Michelle Alexander.
Så lenge primærvalgene varer, kan vi vente oss at kreftene i «Black Lives Matter!»-kretsen, bredt definert, kommer til å bruke det rommet som skapes av medias dekning av valgene døgnet rundt, for å bygge opp bevegelsen sin. Det er ikke sannsynlig at de vil underordne seg noen av kampanjene. De fortjener støtte.