Enhedslisten nest størst, og hva da?
Av Ulrik S. Kohl
Ved det siste valget i Danmark tredoblet Enhedslisten sin oppslutning. I København ble de det nest største partiet.
Det aktualiserer en gammel problemstilling for sosialister: Hva skjer når de flytter inn i maktas korridorer?
Debatten har gått lenge i Danmark, også.
Ulrik S. Kohl har vært redaktør av nettsida Modkraft. Begynte i 2012 å arbeide i Enhedslistens organisasjonsionsteam. Valgt inn i bystyret i København 2013. Artikkelen sto i Modkraft 16. november 2013, http://modkraft.dk/blog/ulrik-s-kohl/ny-borgmester-fra-enhedslistenog- hva-s. Artikkelen er skrevet før valget, og er oversatt av Mathias Bismo.
Her om dagen kom jeg i prat med en mann fra kommunen. En flink fyr som viste seg å være svært interessert i spillet bak kulissene ved Danmarks største arbeidsplass – København kommune.
Han jobber ved en av byens bemannede lekeplasser, og fortalte at han personlig har stiftet bekjentskap med en hel rekke borgermestre1: Søren Pind fra Venstre, Bo Asmus Kjeldgaard fra SF og Ayfer Baykal, også fra SF.
Ny borgermester fra Enhedslisten
Nå spådde denne kommunalt ansatte mannen at forvaltningen hans sto foran et skifte i toppen, og at den neste borgermesteren ville være fra Enhedslisten.
Nysgjerrig som jeg er, spurte jeg om hvordan spekulasjonene om en mulig ny borgermester med annen partifarge påvirker de ansatte.
»Overhodet ikke,» lød svaret. «Det betyr ikke noe som helst. De øverste sjefene i forvaltningen avklarer alt med hverandre lenge før en ny borgermester setter seg i stolen.»
Men stem ja til budsjettet
Den kommunale mannen mente at det eneste som har betydning for ham, er om borgermesterens parti er med på budsjettforliket eller ikke. Hvis borgermesterens parti ikke er med, risikerer forvaltningen å bli straffet ved å få en mindre del av kommunens kake.
Derfor sa mannen at han håper at Enhedslisten blir med i alle budsjettforlik, så det ikke går ut over barna på lekeplassen.
Tap av folkestyre
Det mannen fra kommunen tenker, er i bunn og grunn sørgelig. Det er et tegn på tap av demokrati og mening med politiske valg. Det er det viktig å ha i bakhodet.
Særlig i disse dager når forhåpninger til og forventninger om en kraftig fremgang for Enhedslisten ved valget 19. november2 er sterke hos Enhedslisten selv – og hos de mange menneskene som overveier å sette sitt kryss ved partiet for første gang. Folk tror jo virkelig at det gjør en faktisk forskjell om politikeren er rød, blå eller et sted imellom.
Dyp kløft mellom ønsker og kan
Men det er en dyp kløft mellom de forbedringene Enhedslisten ønsker å gjennomføre og de forandringene det er mulig å gjennomføre, slik systemet er skrudd sammen. Noen vil kanskje bli dypt skuffet over at håpet om merkbar større sosial rettferdighet ikke blir innfridd.
Men systemet er skrudd sammen slik at det slett ikke er den lokale partipolitiske maktkampen som avgjør om det kommer grunnleggende endringer.
Makten ligger i stor grad i ekspertveldet og i byråkratiske og nyliberale dogmer i administrasjonen, som hemmer progressive reformer selv i de lommene av kommunalt selvstyre som er igjen når EU, Folketinget og finansverdenen har vært der.
Ikke rart at det eksisterer en økende politikerforakt og mistro til at politikk betyr noe som helst blant folk. Det er en logisk følge av at byens politikere har stadig mindre makt.
Behov for ny politisk kultur på venstresida
Det betyr også at venstresida må ta et oppgjør med sin egen stivnede vanetenking om politikk.
Det handler om selve synet på politikk, som noe som er begrenset til kamper innenfor de eksisterende institusjoner, om å vinne makt i EUs parlament, i Folketinget eller bystyre, eller om å vedta lover, inngå forlik, vinne valg og bygge opp tilstedeværelse i mediene.
»Politikk er det muliges kunst,» sier noen. Denne tankegangen er døden for progressiv politikk. Når venstresidas politiske aktivitet er begrenset til å erobre makt i institusjoner, er systemet sterkest.
Hvis venstresida derimot retter aktiviteten sin mot å utfordre spillereglene og å bygge opp styrke slik at institusjonene kan endres, så kan virkeligheten forandres.
Politikk er IKKE det muliges kunst
Den latinamerikanske tenkeren Martha Harnecker har i et lite skrift (se også Rødt! nr 4/2013, red.)stilt opp noen forfriskende prinsipper for en ny politisk kultur på venstresida.
Hun skriver:
For venstresida bør politikk bety kunsten å gjøre det umulig mulig. Vi må forstå politikk som kunsten å bygge opp en sosial og politisk kraft som kan endre styreforholdet til den folkelige bevegelsens fordel og på den måten gjøre det som virker umulig i dag, mulig i fremtiden.
Politikk er kunsten å bygge opp krefter. Vi må ta et oppgjør med den utbredte gamle feiltakelsen å forsøke å bygge opp en politisk bevegelse uten å bygge opp en sterk sosial bevegelse.
Jeg tror at Martha Harnecker her griper fatt i roten til det mannen fra kommunens lekeplass setter fingeren på. Jeg tror at det er i denne retningen de progressive kreftene på danske rådhus kan finne ut, når alle dører til å forandre systemet ser stengt ut.
Noter:
- København er organisert med én overborgermester og seks borgermestre som fordeles på partiene etter deres oppslutning, med ansvar for et særlig saksområde. Overs. anm.