En reise i Talibans skygge (omtale)
Av Per-Gunnar Kung Skotåm
Sigurd Falkenberg Mikkelsen:Før flommen
En reise i Talibans skygge
Cappelen Damm 2011
Boka til NRK korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen er den fjerde boka som norske reisende i Pakistan har kommet med de siste 2 år. Fra før har vi blitt kjent med Laila Bhokaris «Hellig vrede», Kristin Solbergs «Gjennom de Renes land» samt Elisabeth Eides og Terje Skaufjords « Pakistanmidt i verden.
USA, Nato og Norges krigføring i Afghanistan mot en opprørsbevegelse som også har bindinger, logistikk og baser i Pakistan, har aktualisert Pakistan som interessefelt for norsk journalistikk og for norsk publikum.
I boka til Mikkelsen følger vi han på ei reise i 3 bolker og med start i Pakistans største havneby Karachi. Vi følger Mikkelsen, mens han besøker og intervjuer islamske skriftlærde, unge motefolk, politiske aktivister og personer som han møter på sin vei. Innimellom beskrives viktige hendelser i Pakistans historie og skjellsettende hendelser i forholdet mellom India, Pakistan og Afghanistan. Den største svakheten i den delen av boka, som foregår i Pakistan, er mangelen på bilder som ville ha løftet teksten og beskrivelsen der Mikkelsen går opp igjen historiske stier i Pakistan.
De tre bolkene i boka har undertitlene: Ved havet, På slettelandet og I fjellene. Titlene henspeiler på reisa fra Karachi til Peshawar og seinere til Afghanistan hvor han reiser med fly til Kabul og Mazar E Sharif.
Boka er ikke uinteressant. Særlig ikke for underegnede som kan se bildene i eget hode fra stedene forfatteren beskriver. Samtidig er det noe uforløst over boka.
Tittelen henspeiler på en hensikt, en ide’, en plan for prosjektet før reisen ble innledet som boka ikke evner å ta fatt i eller beskrive. Reisen blir episodisk og fragmentert, og reportasjen blir bruddstykker uten noen sammenheng og ikke i nærheten av å være biter i et puslespill som kan bidra til et større bilde.
Det opereres med en lang referansebokliste bak i boka, samt direkte kildehenvisninger til teksten. Jeg forutsetter at forfatteren faktisk har lest de bøkene han refererer til, men mangelen på noen forståelse utover enkeltstående kildehenvisninger og gjengivelse av sitat gjør at jeg må stille spørsmålstegn ved det. Alternativt kan det også være et uttrykk for en ny journalistgenerasjons postmoderne verdensbilde hvor alt bare er henvisog ikke har noen forutgående historie som gir forståelse for observasjon i øyeblikket. Det forklarer også hvordan den fragmenterte reiseskildringen kan oppstå og bli utgitt i bokform av et forlag som muligens heller ikke har et perspektiv som strekker seg særlig lenger.