En ny fase i den tredje verdens frigjøring?
Av Peder Martin Lysestøl
Samir Amin, den anerkjente egyptiske sosialøkonomen og politiske tenkeren, hevder i februarnummeret av Monthly Review(2011) at opprørene i den arabiske verden viser at en ny fase i den 3. verdens frigjøringsprosess er på gang.
Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har blant annet skrevet boka, Palestinerne –historie og frigjøringskamp, (Rødt!, 2009).
Den første fasen hadde sitt høydepunkt i årene etter den viktige Bandungkonferansen i 1955 der de tidligere kolonilandene samlet seg om en felles politikk mot imperialismen. Samarbeidet førte blant annet til dannelsen av den Alliansefrie bevegelsen som i FNs hovedforsamling oppnådde flertall for kravet om en Ny Økonomisk Verdensorden. Denne første fasen led sitt nederlag etter olje- og valutakrisen 1970–73.
De siste årene har det skjedd viktige endringer i internasjonal økonomi og politikk. Dette har blitt særlig tydelig etter den siste økonomiske krisen. USA som supermakt er svekket, og Kinas økonomiske og politiske rolle er styrket. Flere land i den 3. verden har styrket sin posisjon, og i Latin- Amerika har stadig flere land sluttet seg til ALBA, et økonomisk fellesskap for samhandel og gjensidig økonomisk støtte med blant annet planer om felles valuta for hele området.
Kan opprørene i den arabiske verden bidra til å styrke denne frigjøringsprosessen? Hvordan må i så fall disse opprørene utvikle seg? Her vil jeg nøye meg med å se på det egyptiske folkeopprøret, men opprørene i Tunis og andre land har sterke fellestrekk med det egyptiske. Egypt spilte en sentral rolle under den første fasen i frigjøringskampens historie. Kairo var det politiske senteret i Afrika og den arabiske verden i perioden 1952–1973.
Fra å være en selvstendig maktfaktor i kampen mot imperialismen er Egypt under presidentene Sadat og Mubarak blitt en av USAs og Natos viktigste allierte. Store dollaroverføringer fra USA og økende avhengighet av vestlige banker og transnasjonale selskaper har ført til nedbygging av den selvstendige og nasjonalt orienterte økonomien bygd opp i Nasser-perioden. Nedbyggingen av den offentlige sektoren har resultert i dårligere skoler, dårligere helsetilbud og dårligere velferdstjenester. Samtidig har en liten del av befolkningen blitt stadig rikere og fått tilgang til luksuriøse private skoler, universiteter og sykehus. Analfabetismen har økt. Egypt er i dag ett av de 8 landa i verden med størst analfabetisme. Den sosiale krisen har også ført til økt urbanisering og økt forslumming av byer som Kairo og Aleksandria.
Forfallet i Egypt har lenge ført til protester og sosial uro. Særlig etter Israels angrep på Gaza i 2008 økte raseriet mot Mubarak i den unge befolkningen. Om lag 75 % av landets befolkning er under 25 år. Mellom 20 % og 30 % av disse er arbeidsløse. Mange har droppet ut av et skolesystem i stadig forfall. I stedet for å møte protestene med sosiale reformer, svarte regjeringen med fengslinger og vold. Regjeringens viktigste redskap har vært den store sikkerhetspolitistyrken som nå skal være på over 2 millioner. Da de sosiale protestene stadig ble møtt med vold og undertrykking, måtte dette før eller siden ende med opprør.
Det er naturlig at kravene fra opprørerne i en slik situasjon først og fremst er politiske: at Mubarak må gå, at den herskende eliten må kastes. Vestlige media og politiske kommentarer har derfor også framstilt opprøret som et «demokratiopprør». Ved å omfavne opprøret håper nå amerikanske og europeiske regjeringer at de skal lykkes med å beholde sine privilegerte posisjoner og Egypt som politisk alliert. Dersom dette blir utfallet av opprøret, kan vi slå fast at det enda vil ta tid før det arabiske opprøret blir en viktig del av et større tredje verden opprør. Men hvor sannsynlig er det at opprørerne er fornøyd bare de får flerparti-system og frie valg? Det egyptiske folket har rikelig med erfaringer med hvor lett et demokrati som bare er demokrati i formen, kan manipuleres. Helt siden Egypt formelt ble selvstendig i 1922 og landet vedtok sin første konstitusjon, var parlamentarisme styringsformen. En rekke partier slåss om makten, men folkets erfaringer var at partiene mer og mer ble redskap for eliten. Til tross for store ord om «demokrati» og folkestyre økte fattigdommen, og makteliten kunne beholde sine landeiendommer og rikdommer. Demokratiet før revolusjonen var et demokrati som kunne manipuleres av landets overklasse. Da de unge offiserene i Egypt planla sitt opprør først på 50-tallet, eide 3 % av befolkningen 80 % av jorda. 20 % av bøndene var fortsatt jordløse. I den situasjonen Egypt var i på 50-tallet, var det landreformer, sosiale reformer og en strategi for økonomisk utvikling som gjorde Nasser til den folkehelten han ble.
En forutsetning for at det utformes en politikk som har som mål å dekke folkets økonomiske og politiske behov og interesser, er at diktaturet avskaffes. Men det er liten grunn til å tro at den veldige politiske bevegelsen som er satt i gang, vil nøye seg med det. Bak kravet om frihet og demokrati hører vi et desperat rop om bedring av levekår og om sosial rettferdighet. Folket vil heller ikke lenger akseptere en regjering som svikter deres «palestinske brødre og søstre». Derfor er det lite sannsynlig at opprørerne vil nøye seg med politiske reformer. Det er først når landet får en regjering som gjør noe med urettferdigheten, levekårene til folk og analfabetismen, at opprøret utvikler seg til en revolusjon som fortsatt vil ha folkets støtte. Derfor må lederne som blir valgt, lansere en økonomisk politikk som retter seg mot dagens nyliberale økonomiske orden. De er tvunget til å gjenreise en offentlig sektor, ansette tusener av nye lærere, helse- og sosialarbeidere og ingeniører. De må starte nasjonale økonomiske prosjekter, og de må gradvis fjerne makten til de transnasjonale selskapene. Mot dette har de mektige motstandere. Resultatet av opprøret er derfor ikke gitt. Men om opprøret i Egypt utvikles til en økonomisk og politisk revolusjon, vil dette mektige folkeopprøret kunne få stor betydning for den videre utviklingen i det som kan være en ny fase i den tredje verdens frigjøringskamp.