Angrepene på fagbevegelsen – afroamerikanerne rammes hardest

Av Elly Leary

Nr 1 2012

For amerikanske arbeidere er offentlig sektor fagbevegelsens høyborg. Offentlig sektor er den største arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest største for afroamerikanske kvinner.

Elly Leary er pensjonert bilarbeider, og bor i Florida. Hun er leder av Freedom Road Socialist Organization i USA.

Selv utenfor USA er angrepene på fagbevegelsen her i USA de siste 30 årene kjent stoff for mange. Dette hensynsløse angrepet ble iverksatt av og finansiert av republikanerne og den nyliberale høyresida, og det har vært svært vellykket. Det betyr ikke at demokratene har opptrådt som venner av arbeiderklassen, det har de ikke. De har enten holdt munn, fulgt med på ferden eller deltatt aktivt i angrepet. Kapitalen ønsker, som alltid, full kontroll over arbeidsplassene og ingen profitt- eller markedsbegrensninger. Angrepene blir naturlig nok forsøkt rettferdiggjort med henvisninger til trange budsjetter og ved å spre myter og stereotyper om at offentlig ansatte får noe for ingenting, er late, er ansvarlige for at hardtarbeidende amerikanere blir overbeskattet og at privat sektor uansett er mer effektiv. Det var akkurat de samme stereotypene som ble brukt til å ødelegge det offentlige sikkerhetsnettet (arbeidsløshetsstønad, helseomsorg for lavtlønte arbeidere, velferd).

Kjennsgjerningene illustrerer hvilken suksess dette flere tiår lange angrepet har hatt. I 2010 var det 14,7 millioner fagforeningsmedlemmer i USA, eller like i underkant av 12 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken. I offentlig sektor (delstats-, lokale og føderale myndigheter) er 36,2 prosent organiserte, mot bare 6,9 prosent i privat sektor. Bare ett år tidligere, i 2009, var 12,3 prosent av arbeidsstyrken organisert, og i 1983 var 20,1 prosent av arbeiderne med i fagforeninger. Den høyeste organisasjonsgraden i USA var i 1954, da 28,3 prosent av arbeiderne var organiserte. Før det ble innført et føderalt lovverk i 1936, var ikke fagforeninger lovlige i USA, og arbeidere som forsøkte å danne foreninger, kunne bli anklaget for «kriminell konspirasjon», en grov forbrytelse1. Likevel var 7,5 prosent av arbeiderne organiserte i 1930, nesten utelukkende i privat sektor. Ja, organisasjonsgraden er lavere i dag enn da arbeidere ikke hadde lov til å danne foreninger.

For amerikanske arbeidere er den offentlige sektoren fagbevegelsens høyborg. Det forklarer hvorfor kapitalen (gjennom sine «valgte representanter ») har rettet oppmerksomheten sin inn mot offentlig sektor. Offentlig sektor er den største arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest største for afroamerikanske kvinner. Den dramatiske veksten av afro-amerikanere i offentlig sektor er et direkte resultat av den svarte frigjøringsbevegelsen og det føderale lovverket den tvang frem på 60-tallet. For eksempel arbeidet bare 1,6 prosent av svarte arbeidere i det offentlige i 1940 (mens tallet for hvite var 4,4 prosent). Men selv dette lille antallet offentlig ansatte var ofte livsviktig for frigjøringskampen i sør. For afroamerikanere var det vanlig at de forsøkte å registrere seg som velgere om morgenen, for så å komme hjem, få sparken og bli kastet ut fra plantasjen eller boligen (eller det som verre er). Offentlig ansatte – og selvstendig næringsdrivende som forsikringsselgeren Medgar Evers – hadde beskyttelse i jobben. Noen – som den lokale frigjøringslederen og postmannen Amzie Moore (fra Mississippi-deltaet, et viktig område for bomullsplantasjer i det sørvestlige USA), var uunnværlige for Student Nonviolent Coordinating Committee, en ungdomsbevegelse som bidro sterkt til kampanjer for å registrere svarte som velgere tidlig på 60-tallet.

Angrepet på fagforeningene og den urettferdigheten dette fører med seg på arbeidsplassene, er også et angrep på det afro-amerikanere, og, i noe mindre grad, andre ikke-hvite arbeidere, har oppnådd gjennom kamp. Dette burde heller ikke være overraskende for utenlandske lesere, siden den amerikanske versjonen av kapitalisme ble bygget på slavebinding av svarte (og, i noe mindre grad, innfødte i det sørvestlige USA, selv om den spanske varianten av slaveriet skiller seg vesentlig fra den engelske modellen, som er den viktigste økonomiske plattformen i USA).

Igjen er tallene illustrerende: I 2010 arbeidet 11 prosent av hispanics – et begrep som ble oppfunnet av amerikanske myndigheter tidlig på 60-tallet for å tilfredsstille hovedsakelig hvite cubanske flyktninger som ikke ville kalles latinos på grunn av tilknytningen disse hadde til de innfødte i offentlig sektor, mens de utgjorde 16,3 prosent av befolkningen. Folk med asiatisk opphav utgjorde 4,1 prosent av den offentlige arbeidsstyrken, det samme som i befolkningen under ett. Innfødte amerikaneres andel av offentlig ansatte er så lav at Bureau of Labor Statistics ikke har dem  med i statistikken. Men svarte, som utgjør kun 12,6 prosent av USAs befolkning, utgjorde 20 prosent av offentlig ansatte. Offentlig sektor er den viktigste arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest viktigste for svarte kvinner. 23,3 prosent av kvinnene i offentlig sektor er svarte, og mens 14,2 prosent av ikke-svarte kvinner er ansatt i offentlig sektor, gjelder dette 45 prosent av de svarte. Halvparten av fagutdannede afroamerikanere er ansatt i det offentlige. Men noe ser ut til å holde seg som det alltid har gjort – alle grupper av ikke-hvite offentlig ansatte er overrepresenterte på lavere nivå, mens hvite holder på toppstillingene og topplønningene. Det eneste unntaket er postvesenet, der 1/3 av lederne tilhører minoriteter. 21 prosent av postarbeiderne er svarte.

Forskere mener at den voksende arbeidsløsheten blant afroamerikanere, sammenlignet med hvite, siden «krakket » begynte i 2008, har å gjøre med oppsigelser i offentlig sektor. I en artikkel i In These Times viste Akito Yoshikane til at 429,000 ansatte i offentlig sektor har mistet jobben siden januar 2009. Antallet ansatte i det offentlige er på det laveste nivået siden 2006, og nedskjæringene har ikke stoppet. Dette er katastrofalt for afroamerikanere på vei ut av fattigdommen. De foreslåtte kuttene i postvesenet vil ramme afroamerikanere uforholdsmessig sterkt.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Noter: 1. I USA skiller man mellom to former for forbrytelser – forseelser, misdemeanors, for mindre forbrytelser og grove forbrytelser, felonies, for større