Ellisif Wessel: Den revolusjonære overklassekvinnen fra Kirkenes
Av
Randi Rønning Balsvik er professor emerita, Universitetet i Tromsø.
Det er skrevet mange bøker og artikler om Ellisif Wessel. De er alle omtalt i den historiske biografien om henne publisert av Steinar Wikan i 2008, som denne artikkelen står i gjeld til. Hun har inspirert til interesse og nysgjerrighet, fordi hun var så uvanlig i sitt engasjement og så omspunnet av nærmest gåtefull mystikk. Hun levde i en tid da media ikke kunne brette ut en personlighet. Hun kunne være syk og sårbar, dra seg unna, uten at noen gjorde overtramp med å trenge seg inn i hennes private sfære, noe som også bidro til den legendariske auraen rundt henne og de mange fortellingene om henne på folkemunne.
Ellisif Wessel var født i Gausdal i 1866 og døde i Kirkenes i 1949. Hun var datter av en distriktslege og giftet seg med sin fetter, doktor Andreas Bredal Wessel (1858–1940) i 1886. Ellisifs mor var heftig motstander av dette ekteskapet på grunn av den familiære nærheten. Samme dag de giftet seg startet Ellisif og Andreas på reisen nord til Kirkenes. Den tok 18 dager, først med hestesleder og så med båt fra Trondheim til Kirkenes. De kom til et svært tynt befolket distrikt, nærmest en ødemark, der det bodde samer, kvener og nordmenn. Her virket Andreas Bredal Wessel som distriktslege hele sitt liv, med Ellisif ved sin side. Han var av legning og interesse vitenskapsmann og forfattet over seksti skrifter som handlet om samfunnsmedisin, natur, kultur og historie i sitt distrikt. Han møtte som varamann noen ganger på Stortinget og utførte mange oppdrag i kommunepolitikken i Sør-Varanger, også som ordfører.
Det er en undertone av dyp sorg i Ellisif Wessels liv. Hun og Andreas Wessel fikk ingen barn som vokste opp. Dette omtales i faglige beretninger om henne, men mest utbroderes det i fortellingene om henne skrevet i romans form, for eksempel Cecilie Engers Himmelstormeren (2007).
 |
| Foto: Ellisif Wessel |
Hun opplevde omkring seks aborter og fødte ett levende barn i 1892, en gutt som døde elleve måneder senere, og etterlot sin mor knust av fortvilelse. Ellisif var i flere år rammet av sykdomskriser og mørketiden var en stor påkjenning for henne. Ellisif og Andreas betrodde seg aldri til noen om de barna som aldri ble født, men det ble snakket mye om det i nærmiljøet. Ekteparet Wessel var i sannhet hjemsøkt av sykdom. I disse årene fikk doktor Andreas tuberkulose. Han overlevde og ble frisk, noe som slett ikke var noen selvfølge.
Ellisif ble opptatt av filosofi og trosspørsmål, studerte teosofi og unitarisme og meldte seg ut av statskirken i 1896 (men fant tilbake til sin kristentro på sine eldre dager). Hennes nervøse sinn hadde behov for å arbeide med noe konkret. På besøk i Kristiania i 1995 ble hun inspirert til å lære seg fotografering, en syssel som ble sett på som kunstnerisk og passende for kvinner i de høyere sosiale lag av befolkningen. Hun satset etter hvert på å bli profesjonell fotograf. Hun begynte å dra med seg sitt tunge utstyr overalt. Stortingsvalget slik det utfoldet seg lokalt tok hun bilder av i 1907, og hun begynte å fotografere det russisk ortodokse kirkelivet i Boris Gleb og Petsjenga klosteret, motiver som var ettertraktet og kunne selges. Dåpen 18. januar i Boris Gleb til minne om da Jesus ble døpt av Johannes, tiltrakk mye folk. Skoltesamer ble dyppet helt under i den iskalde Pasvikelva. Trifonfesten i Petsjenga kloster den 14. februar til minne om kristningen av de russiske grenseområdene av Trifon. Han var skoltesamenes apostel som kristnet dem omkring 1530. Ellisif fikk god kontakt med munkene i klosteret og fikk oppdrag av dem. Ellisif reiste ofte med sin mann i distriktet, oftest i pulk dratt av reinsdyr vinterstid. Ekteparet var kledd fra topp til tå i vakre og hensiktsmessige samiske vinterklær. Ellisifs medvirkning med sine fotografiske illustrasjoner er til stede i flere av Wessels skrifter, for eksempel i Fra vor grændse mod Russland. Med 45 illustrationer efter fotografier af fru Ellisif Wessel, trykt i Kristiania i 1902. I det hele er Ellisif Wessels fotografier av stor betydning som kulturhistorisk dokumentasjon fra denne multietniske utkanten av Norge.
Etter århundreskiftet skjedde det en sterkt og fundamental oppvåkning hos Ellisif når det gjaldt sosial og politisk bevissthet. Sosialistisk tankegang kom til å gjennomsyre nesten alt hun skrev og foretok seg. Resultatet ble en uvanlig omfattende skribentvirksomhet. Hun kastet seg ut i debatter av politisk art og leverte artikler og dikt til Finmarken i Vardø og til sosialistiske aviser i hovedstaden. Hundrevis av publikasjoner i form av artikler, dikt, debattinnlegg, og utredninger kom fra Ellisifs hånd, i tillegg en enorm mengde brev. Flere diktsamlinger og bøker ble utgitt, noen av dem oversettelser fra russisk og tysk.
Hva var det som inspirerte til denne enorme arbeidsinnsatsen? Det var medfølelse med fattigdommen hun møtte i Sør-Varanger, forverret av nødsårene rundt århundreskiftet. Hun ble talskvinne for fiskere, arbeidere og alle som var fattige. Hun engasjerte seg, som så mange kvinner, mot alkoholens fordervelse. Oppvåkningen og det intense engasjementet knyttet seg også til oppstarten av malmgruvene A/S Sydvaranger, til møtet og vennskap med sosialister og ikke minst til nærheten til Russland og møtet med revolusjonære flyktninger derfra som kjempet for avskaffelsen av det undertrykkende tsardømmet.
De rike forekomstene av jernmalm i Sør- Varanger ble kartlagt og kjent i 1902. De førte til spekulasjoner og til at amtmannen (fylkesmann) i Finnmark ble beskyldt for korrupsjon og mistet sin stilling. I januar 1906 ble aksjeselskapet A/S Sydvaranger stiftet, grunnlagt på svensk kapital og lån i Tyskland. Steinar Wikan omtaler Ellisifs raske reaksjon med artikkelen «Verdens rigeste malmleier» som gjennombruddet for hennes politiske arbeid. Her advarer hun mot for stor optimisme når det gjelder hva selskapet kan gjøre for å bedre livsvilkårene. Det meste av fortjenesten ville ikke gagne de som trellet fram verdiene, men kapitalister utenfor landets grenser. Selskapets kontrakt med staten om herredømme over arealene førte til engasjement for at lokalbefolkningen ikke skulle miste sine hevdvunne rettigheter til beiting og høsting i utmarka. Statens advokat under forhandlingene om ekspropriasjon bodde hos Ellisif og Andreas og fikk nytte av deres kunnskaper og argumentasjon.
Utbyggingen og oppstarten av gruvedriften førte mange arbeidere utenfra til Sør-Varanger. Boligforholdene var kritisk elendige for mange. En fagforening kom tidlig på plass. Initiativtakerne var Ellisif og en av dem som hadde inspirert hennes politiske engasjement, stortingsmannen og postmesteren i Vardø, Adam Egede Nissen. Mange av arbeiderne hadde dessuten en ballast av organisasjonserfaring fra anleggsarbeid andre steder. Det norske arbeiderpartiet fikk sine første tre representanter på Stortinget i 1903, alle fra Nord-Norge. Egede Nissen var en av tre stortingsrepresentanter valgt inn i 1906 fra Finnmark. Han representerte Arbeiderpartiet og det gjorde også den andre, som var samen Isak Saba. Varamann for Saba var distriktslegen Andreas Wessel, som nå altså var blitt sosialist.
I september 1906 ble fagforeningen Nordens Klippe stiftet. Ellisif Wessel ble sekretær og kasserer. Styremøtene ble til å begynne med holdt hjemme hos Ellisif. Hun førte protokollen, skrev referater, vedtak og telegrammer og bidro til opplysningsarbeid og kulturelle innslag på fagforeningsmøtene. Hun anstrengte seg for å oversette utenlandske arbeidersanger til norsk. Ellisif ble en torn i det borgerlige samfunns øye med sitt krasse språk, sin refsing av det bestående og oppmuntring til arbeiderne om å stå sammen og kjempe for bedre livsvilkår. Noen tid før Kong Haakons og dronning Mauds ankomst til Kirkenes i 1907 holdt Ellisif Wessel en tale, referert av Steinar Wikan (side 156) slik:
… hun omtalte de to rene røde flaggene som kalte til kamp mot det gamle, til kamp for det nye og lykkelige … .Der nede kaller kirkeklokkene med sin triste klang på de få, som ennå treller under kirkens læresetninger, og der skal kongen under salutt og flagging lande til sommeren, hyllet av kapitalismen, hvis tro lakei han er, og må være, samt av noen få stakkars snobber.
Naturligvis vekte Ellisif forargelse blant dem som kunne sies å tilhøre borgerskapet i Kirkenes, men hennes harde linje i forhold til kirke og kongedømme syntes også mange profilerte sosialister var ubehagelig. Borgerlige aviser angrep henne ofte for politisk hysteri.
 |
| Foto: Ellisif Wessel |
Ekteparet Wessel arrangerte den første 1. maifeiringen i Kirkenes i 1907. En prosesjon på rundt tre hundre mennesker gikk i tog mens de sang en russisk arbeidersang, oversatt av Ellisif. I spissen ble båret røde flagg og den nye røde silkefanen, som kom til å vekke oppsikt på grunn av sin inskripsjon: Ned med tronen, alteret, pengevældet. Den førte til en interpellasjon i Stortinget til justisministeren om lovligheten av en slik oppfordring. Den samme ministeren ble også innkalt til samtale på slottet. I ytringsfrihetens navn ble imidlertid fanen godkjent på høyeste hold.
Vennskapet med postmester Adam Egede Nissen inspirerte Ellisif. Han oppholdt seg i Russland en vinter fordi han mente det var nødvendig å kunne russisk i Vardø på grunn av den tette handelsforbindelsen med Russland og den politiske revolusjonære kampen som foregikk der. Ellisif Wessel fikk en vedvarende glød for kampen til de russiske revolusjonære og studerte russisk i en grad som gjorde at hun behersket språket svært godt. Det finnes et stort materiale som viser hvordan hun ble overvåket av myndighetene for sin virksomhet. Det handlet særlig om hennes store gjestfrihet overfor russiske revolusjonære emigranter. Det er imidlertid viktig å understreke her at det var sympati for kampen mot tsardømmet også i de borgerlige, antisosialistiske kretsene.
Den blodige søndagen i januar 1905 bidro sterkt til Ellisifs revolusjonære begeistring. Den dagen marsjerte titusener av mennesker med prester og kors i sin midte til Vinterpalasset i St. Petersburg for å kreve en folkevalgt forsamling og bedre vilkår for de fattige. De ble møtt med geværkuler som drepte langt over hundre i den fredelige demonstrasjonen. Ellisif begynte å oversette skriftene til de politiske aktivistene i Russland. Først gav hun seg i kast med skriftet Klasse mot klasse av en av Lenins medarbeidere, Julij Martov. Hun brukte senere denne tittelen på et sosialistisk tidsskrift hun selv ga ut. Hun ønsket også at Martovs skrift skulle oversettes til samisk, noe som ble virkeliggjort flere år senere og da utgitt på «Ellisif Wessels forlag».
Hendelsene i Russland i 1905 inspirerte sterkt til engasjement i Vardø. Russiske aktivister slo seg ned der og sammen med norske sympatisører skaffet de et russisk trykkeri som produserte sanger, ei avis og annet propagandamateriale som ble smuglet til Arkhangelsk i forsendelsene med saltfisk på dampskip og andre fartøy. Lederen for denne virksomheten opererte under ulike navn. Nyere forskning har identifisert han som den forviste studenten Nikolaj Sjevelkin, som fikk i oppdrag av Lenin å organisere litteraturforsendelser fra Vardø til Russland. Det skjedde på kongressen til det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet i London i april 1905. Sjevelkin bodde flere ganger hos Wessels i Kirkenes, og Ellisif Wessel bidro selv ofte med bakgrunnsstoff til produksjonen. Hun brevvekslet med Lenin og hans kone, Nadesja Krupskaja, som hadde et spesielt oppdrag i forbindelse med forsendelsene av litteratur. Det ble reist tvil om hva denne antitsaristiske virksomheten i grenseområdene mot den store naboen i øst kunne bety for Norge. En natt i september beslagla politiet i Vardø store mengder skrifter på russisk i trykkeriet for å stoppe virksomheten. Fagforeningen Nordens Klippe og Ellisif Wessel protesterte sammen med Adam Egede Nissen, som gikk til rettssak mot staten for å ha krenket Grunnlovens tale og trykkefrihet. Rettsavgjørelsen vakte oppsikt, fordi den sa at den slags virksomhet ikke skadet forholdet til Russland.
I russiske publikasjoner finnes det flere spor etter Ellisif Wessel. Ei bok av Aleksander Veselov (1973, på russisk) gjengir et intervju med Nikolaj Sjevelkin fra 1966,som detaljert omtaler Ellisif og hennes virksomhet med begeistring. Hun ga hjelp og husly til russiske emigranter, hjalp til med forsendelser av litteratur til Russland og framsto som en stor venn av det russiske folk og kampen for revolusjon.
I 1911, etter en lang periode med sykdom, kom Ellisif tilbake som skribent. Hun hadde møtt en mer radikal utgave av den russiske revolusjonære bevegelsen på et besøk i Zürich i 1911. Den mer moderate og reformistiske linjen til Sjevelkin var i deler av bevegelsen avløst av vilje til å ta i bruk terror og likvidasjoner av forhatte embetsmenn i Russland. I Norge ble det stiftet lokallag over hele landet av Norges sosialdemokratiske ungdomsforbund, som ønsket en hardere kamp mot det bestående enn det moderpartiet, Det norske arbeiderparti, sto for. Ellisif ble fast bidragsyter til ungdomsbevegelsens tidsskrift Klassekampen. Hennes bidrag her vakte ofte både bestyrtelse og forferdelse på grunn av den forakten hun viste for tålmodig, reformistisk strategi. Hun presenterte skriftene til flere russere som hadde begått terroristiske handlinger i kampen mot tsardømmet.
Et mord oppunder jul i 1913 i hovedstaden, på en fabrikkeier på vei hjem fra sitt arbeid, fikk store oppslag i pressen, også i Social-Demokraten, der den myrdede ble rosende omtalt. Ellisifs spontane og heftige reaksjon på dette oppslaget vakte harme, og oppildnet alle slags aviser til å fordømme henne. Hennes artikkel kom i Ny Tid, Martin Tranmæls avis utgitt i Trondheim, gjengitt i Steinar Wikans biografi. Den kritiserte oppslagene om overklassemannen som var myrdet, underforstått av en arbeider. De rapporterte om en rikmann fra solsiden av samfunnet uten å nevne hvordan arbeiderne hadde det, hvordan de ble utnyttet og hørte til i en tilværelse «sort og haapløs som natten». Oppgaven til sosialistene var ikke å istemme de vanlige forvirrede «borgerhyl», men å kaste fullt lys over grunnen til at et slikt mord kunne forekomme. Morgenbladet slo ned på det de kalte Ellisif Wessels forherligelse av mordet, og stemplet henne som «morderengelen fra Sydvaranger». Både rettsforfølgelse, fengsling og sinnssykehus ble anbefalt i den borgerlige pressen. Flere av hennes egne kom henne til unnsetning. Når hadde noensinne lignende tårer blitt utgytt når en arbeider ble myrdet på grunn av manglende sikkerhet på fabrikkene? Hennes ektemann forsvarte henne og protesterte mot anklagen om at hun forherliget mord. Hun ble stevnet for forhørsretten i Kirkenes der det skulle vurderes om hennes artikkel kunne tolkes som oppfordring til ulovlig handling. Hennes forklaring for retten var en grundig 34 siders argumentasjon, som senere ble solgt og spredd i sosialistiske foreninger over hele landet. Tiltale ble ikke reist mot henne.
Ellisif Wessels politiske utvikling fortsatte å øke i radikalisme. Hun hadde ikke flertallssosialistenes tro på parlamentarisme og reformisme og hun ble en stor tilhenger av den bolsjevikiske retningen i revolusjonen i Russland i 1917. Overgangen til et kommunistisk samfunn der kapitalismen og den private eiendomsretten til produksjonsmidlene ble avskaffet, måtte skje brått og dramatisk. Hun ble en forsvarer av Sovjet-Unionen, og etter at hennes egen skribentvirksomhet avtok, var hun aktiv i spredningen av kommunistiske skrifter.
Hun mistet ektemannen i 1940 og alt hun eide i krigens bomber og branner, Nærheten til Litza-fronten, der russere og tyskere kjempet og drepte hverandre, gjorde Kirkenes til det viktigste målet for alliert bombing for å svekke den tyske hærmakten der. Hun døde i 1949 og da var navnet hennes igjen å finne i aviser over hele landet. Omtalen dreide seg om den inntrykksvare kunstneren Ellisif og om hennes uoppslitelige kamp for de fattige og svake i samfunnet.
