Ellen Meiksins Wood (1942–2016)

Av Vivek Chibber

Nr 1 2016

Ellen Meiksins Wood viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell.

Ellen Meiksins Wood gikk bort 14. januar etter en lang kamp mot kreft. Wood var en tenker av ekstraordinært format, som skrev med autoritet om oldtidens Hellas, moderne politisk tenkning fra den tidlige perioden, politisk teori i samtiden, marxisme og den moderne kapitalismens struktur og utvikling. Men enda viktigere var det at hun var en av disse strålende få fra New Left som aldri sviktet sitt engasjement for sosialistisk politikk. Det var faktisk boka hennes fra 1986, The Retreat from Class, som brått sendte henne inn på scenen som en betydelig skikkelse blant de intellektuelle på venstresiden.

Boka var en av de tidlige, og helt klart en av de mest kraftfulle kritikkene av det framvoksende post-marxistiske miljøet som begynte å ta form innen det tidlige New Left. Intellektuelt sett presenterte den et markert forsvar for historisk materialisme mot den post-marxistiske kritikken. Politisk uttrykte den Woods dom over en generasjon som – etter en kort flørt med sosialistisk politikk – vendte seg mot den med flammende intensitet. Wood kombinerte sitt forsvar for klasseanalyse med å insistere på at den måtte bygge på empiriske undersøkelser.

På den bakgrunnen nølte hun aldri med engasjert strid, selv overfor de historikerne og teoretikerne som stod henne nærmest.

I boka Peasant-Citizen and Slave markerte hun seg mot G. E. M. de St. Croix, kanskje en av de fremste historikerne når det gjelder oldtiden, ikke minst med sin strålende marxistiske analyse av denne tiden. I boka Class Struggle in the Ancient Greek World argumenterte han for at hovedkilden til merverdi i Hellas og Romerriket var slavearbeidet. Wood mente at han sterkt overdrev betydningen av slavearbeidet for overskuddet i produksjonen, selv om hun var helt enig med St. Croix om viktigheten av å få fram slavearbeidets betydning i oldtiden. Wood bygde sin argumentasjon på nøye studier av grunnleggende kilder, og ikke bare kritiserte hun St. Croix, men la også fram en av de mest betydelige materialistiske analysene av strukturen i det greske demokratiet.

I litt over et tiår senere utfordret Wood Robert Brenner, en livslang venn og politisk kamerat, om opprinnelsen til den moderne kapitalismen. Selv om Wood i stor grad var influert av Brenners framstilling av kapitalismens røtter i England, insisterte hun på at hans analyse av kapitalismens framvekst i de lave landene (særlig Nederland og Belgia, oversetters anm.) var empirisk tvilsom og hadde analytiske feil. Også i dette tilfellet var argumentasjonen hennes karakterisert av nøye undersøkelser av fakta, gjort med knivskarp analytisk presisjon. Hennes kritikk forblir en av de viktigste imøtegåelsene av Brenners svært innflytelsesrike arbeid.

Wood er kanskje mest kjent for sin rolle når det gjelder utviklingen av «politisk marxisme.» Dette er et navn knyttet til en framstilling av kapitalismens struktur og røtter, i hovedsak basert på historikeren Robert Brenners arbeid. Brenner og hans kolleger hevder at det som definerer kapitalismen, er et spesielt mønster av sosiale eiendomsforhold som er unike i moderne tid. Det tvinger alle økonomiske aktører til å bli avhengig av markedet. I alle tidligere historiske perioder var produksjonen rettet inn mot å sikre livsgrunnlaget. Kapitalismen er det første økonomiske systemet som tvinger produsentene til å selge på markedet, og dermed må de også konkurrere for å overleve. Wood argumenterte med at dette hadde to vesentlige konsekvenser. For det første, så er kapitalismen det første økonomiske systemet hvor markedet spiller en sentral rolle. Markeder har eksistert siden tidenes morgen, men i vår æra er det første gang at markedet faktisk regulerer produksjon og handel og dermed også legger grunnlaget for den sosiale arbeidsfordelingen. Dette skjedde ikke på noen naturlig måte. Det er ingen innebygget tendens i markeder som gjør at de kan vokse til et punkt hvor de naturlig erstatter førkapitalistiske produksjonsformer. De måtte skapes ved å fravriste bøndene jorda.

For det andre, argumenterte Wood med at profittmaksimering er noe som tvinges på produsenter i den forstand at det handler om å overleve. Firmaer søker ikke profitt fordi de er grådige – de vil bli drevet ut av markedet hvis de ikke gjør det. Markedet er altså ingen institusjon som bygger på lykkelig utøvelse av entreprenørånd, men er en institusjon med innebygget tvang som ikke bare dominerer arbeiderne, men også kapitalistene. Dette har en klar politisk betydning – så lenge produksjonen er basert på konkurranse i markedet kan ikke den antagonistiske motsetningen mellom arbeidere og eiere utslettes. Så lenge eierne må overleve ved å vinne konkurransekrigen, må de også hensynsløst fokusere på å minimalisere kostnadene. Det betyr at kapitalistene hele tida må begrense arbeidernes lønn og fordeler, noe som ligger under strategien for å overleve. Markedet setter kapitalistene opp mot sine egne arbeidere. Woods konklusjon? Så lenge de kapitalistiske produksjonsforholda er på plass, vil kamp mellom klassene være en sentral akse i motsetningene. I åra som fulgte etter utgivelsen av The Retreat from Class, publiserte Wood dusinvis av essays hvor hun går dypere i argumentasjonen og viser hvordan politisk teori ser faresignaler, men ignorerer kapitalismens dypere særtrekk.

I sine siste år ga Wood seg i kast med en særdeles ambisiøs analyse av utviklingen i politisk tenkning fra oldtiden til i dag. Wood søkte å plassere de sentrale tenkerne fra hver enkelt æra i deres sosiale – og ikke minst klassemessige sammenheng, for å vise hvordan de viktigste temaene og argumentene var knyttet til tidens sentrale politiske dynamikk. På den måten ville hun vise sammenhengen mellom de politiske ideologiene og den underliggende klassestrukturen. Wood hadde fått ferdig to bind i denne serien som strakk seg fra Hellas til opplysningstida. Et tredje bind, som skulle føre historien fram til vårt eget århundre, var under forberedelse, men vil nå ikke bli fullført.

Jeg møtte Ellen bare et par ganger, men i likhet med så mange på venstresiden føler jeg at jeg står i stor gjeld til henne. Hun var ikke bare en fantastisk begavet teoretiker – kanskje den mest briljante i sin generasjon – men hun stod stødig, moralsk og politisk gjennom hele den utvilsomt vanskeligste perioden venstresiden har opplevd. Ellen viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell – at det er mulig å være dypt moralsk og samtidig ufravikelig analytisk, å være lidenskapelig samtidig med en kjølig oppmerksomhet rundt detaljer, å være solid rotfestet i bevegelsen og samtidig

beholde sin selvstendige dømmekraft. Hun forholdt seg til alt dette på en slags uanstrengt måte som man bare kan prøve på å etterlikne. Hennes bortgang er et tap vi alle kommer til å kjenne dypt i oss i lang tid. Og, et tap venstresiden dessverre ikke har ressurser til å ta opp i seg.

Vivek Chibber
(Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen, og trykkes med tillatelse fra Jacobin: www.jacobinmag.com.)