Ikke smuler fra de rikes bord

Av Elin Volder Rutle

Nr 3a 2008

Til tross for fine ord fra verdens statsledere blir det ikke færre sultne, men flere. De siste årene har verdens skjevfordeling fått følge av galloperende matvarepriser, og prisene på ris og hvete er mer enn doblet. ALBA-landene satser på landbruket. I Bolivia betyr det at regjeringa jobber for å sikre rettferdige priser både til produsenter og konsumenter.

Av Elin Volder Rutle


Matvarekrisa har flere årsaker. Klimaendringer med flom og tørke har ført til reduksjon i avlingene mange steder. De har gjort verdens skjevhet enda tydeligere, særlig med satsninga på «klimavennlig» biodrivstoff. Kjøpekraft er tydeligvis viktigere enn menneskerettigheter når de rike kan bedre sin klimasamvittighet ved å putte andres livsnødvendige matvarer på tanken. Samtidig gjør de høye prisene hverdagen for verdens fattige enda vanskeligere. Ingen krise uten vinnere: Storbøndene og de transnasjonale selskapene i matvaresektoren går lyse tider i møte. De store taperne er verdens fattige bybefolkning.

ALBA støtter matproduksjon

ALBA arrangerte 7. mai 2008 et toppmøte om matsuverenitet og matsikkerhet. I tillegg til ALBA-landene deltok også statsledere fra Ecuador, Honduras, Haiti, Panama, Guatemala, Mexico og Belice for å sammen bekjempe problemene matvarekrisa fører til i Latin-Amerika og Karibien. De var enige om at statene har et ansvar for å sikre mat til befolkninga, og særlig for å innføre tiltak som beskytter sårbare grupper. De tok også standpunkt mot produksjon av biodrivstoff, som under dagens situasjon bidrar til å forverre den internasjonale matvarekrisa.

Landene gikk samlet inn for å prioritere småbønders produksjon gjennom subsidier og jordreform, og sikre andre bønder lån med gode betingelser. Dette skal særlig komme bærekraftig og økologisk landbruk til gode. De anerkjente i tillegg betydningen av bondeorganisasjoner og kvinners bidrag til matsikkerhet. Venezuela forpliktet seg til å sette av 100 millioner US Dollar til et landbruksfond, som alle de deltakende landene kunne søke penger fra, og ordninger som skal sikre billig drivstoff til landbrukssektoren. At så store ressurser settes av til dette, er første steg på veien for at store ord om matvarekrisa også fører til handlinger.

TCP-ALBA er nødvendig

I Boliva kan man se konkrete resultater. ALBA er viktig for å sikre matvaresikkerhet og gode forhold til de minste bøndene. «Omtrent 32 % av Bolivias landbrukseksport går til Venezuela. Venezuela gir oss langt bedre priser enn vi hadde tidligere. Tidligere var prisen på soya 170 US Dollars, og da ga Venezuela oss 217 US Dollars dollar per tonn. I dag når prisen har steget til 380 US dollars per tonn, får vi 415 US dollar,» forteller Remmy Gonzales, viseminister for landbruk og rural utvikling. «For bøndene er den viktigste endringa at disse avtalene er mellom det bolivianske og det venezuelanske folk, ikke gjennom internasjonale selskaper og oppkjøpere. Pengene går rett til de bolivianske bøndene, mens produktene går rett til Venezuela,» fortsetter han. Å fjerne mellomleddene har vært helt avgjørende for at de har fått til å sikre rettferdige priser både til bønder og til vanlige forbrukere.

Økt rettferdighet i Bolivia

Også i Bolivia har matvareprisene økt de siste årene, men ikke så mye som på verdensmarkedet. I tillegg til handelsavtalene har den bolivianske staten en aktiv landbrukspolitikk, særlig overfor småprodusentene. Bolivia er et stort land med en svært varierert natur fra regnskog og sletteland til fjellet Nevada Sejama som er 6 542 meter høyt. En stor del av befolkninga bor på høyslettene, som ligger 3000–4000 meter over havet. Omtrent 3 % av landet er regnet
som dyrket mark, men mye av dette ligger brakk. Det er et uttrykt politisk mål å øke matproduksjonen, slik at de både er selvforsynt og kan øke landbrukseksporten, særlig til de andre landene i ALBA.

For å sikre mat til folket på en rettferdig måte har de flere tiltak. Et av dem er å få fart på omfordeling av jord. I 2003 eide 7 % av landeierne 87 % av den dyrkbare jorda, og svært mye av denne har ligget brakk. Jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon (enten dyrkes eller brukes til fór), skal kunne redistribueres til fattige jordløse bønder. Dette betyr både at flere får noe å leve av, og at mer jord dyrkes enn tidligere. Idéen er gammel, men det er først etter at MAS kom i regjering at fordelingen av jord har satt fart.

Selv om småbønder får jord, forsvinner ikke behovet for støtte til å konkurrere mot storbønder og storselskaper, som har vært politisk og økonomisk prioritert gjennom flere tiår. EMAPA (Selskapet til støtte for matproduksjon) er et statlig selskap som ble dannet for å støtte små og mellomstore bønder i produksjon og salg av matvarer. I tillegg har de et ansvar for landets matvaresikkerhet, og dermed for å sikre distribusjon av matvarer til rimelige priser til landets forbrukere.

Alvaro Mendez er agronom og jobber i EMAPA i Santa Cruz. Han forteller at noe av det viktigste de har oppnådd med EMAPA, er å vise at også produksjonen til de små bøndene er lønnsom. «Her i Santa Cruz jobber vi med 4 basismatvarer: ris, mais, hvete og matolje basert på soya. Vi gir bøndene nødvendige innsatsfaktorer som frø, gjødsel og drivstoff. Til gjengjeld forplikter de seg til å selge til oss. Vi samarbeider først og fremst med bondekooperativer, noe som gjør at bøndene stiller sterkere i forhandlinger med oss.»

Driften av EMAPA baserer seg på erfaringene de bolivianske myndighetene har hatt med støtte til jordbruksvarer som selges til de andre ALBA-landene, og prisene er høyere enn det de fikk tidligere. De økte prisene bidrar til å bedre økonomien til bondefamilier. Dette fører blant annet til en forbedring av kvinners situasjon med tanke på at flere jenter får utdanning. Det betyr ikke at EMAPA har et tydelig kjønnsperspektiv. Det er stort sett menn som eier jorda og kontroller de økte inntektene, til tross for at hele familien er involvert i arbeidet. Det er også langt flere menn enn kvinner med i EMAPA-prosjektene.

I tillegg til å stimulere til økt produksjon har Bolivia satt i gang tiltak for å hindre at prisene nasjonalt stiger like mye som internasjonalt. På noen matvarer har EMAPA satt makspriser. På en del andre viktige basisvarer som mais og matolje er det nå midlertidig forbudt å eksportere. Det gjør at en quintal (ca 45 kg) med mais koster 14 US Dollar i Bolivia, mens den i nabolandet Peru koster 60. Eksportørene raser, men i et land som allerede har 23 % underernærte
er det å sikre nok mat til befolkningen høyt prioritert.

Mat er ikke bare en vare

ALBA legger grunnlaget for et handelssystem som anerkjenner at matvarer ikke er som andre varer. Mat er en menneskerett, og god tilgang er viktigere enn profitt. Når prisene mangedobles, kan ikke private aktører ha eneansvar. For dem står profitt over alles rett til nok og trygg mat. De konkrete prosjektene i Bolivia viser at satsning på småbønder kan øke produksjonen på en bærekraftig måte, og at man kan sikre gode priser både til de som dyrker maten og de som spiser den. Foreløpig har de bare kommet små steg på veien mot matvaresikkerhet og mer rettferdig fordeling i Bolivia. Hva dette vil bety for matvarekrisa i Latin-Amerika og verden, gjenstår å se.

Oppkjøperne er utbyttere

Tidligere var småbønders produksjon og salg i stor grad kontrollert av private oppkjøpere, særlig i Santa Cruz og andre deler av lavlandet. En typisk bondefamilie hadde ikke penger til å kjøpe innskuddsfaktorer i begynnelsen av sesongen. Oppkjøperne gav dem det nødvendige: Frø, sprøytemidler,
kunstgjødsel og drivstoff til traktorer, på kreditt. Til gjengjeld forpliktet bøndene seg til å selge til dem.

La oss si at en gitt familie solgte soya. Internasjonalt var prisen ca 150 US Dollar per tonn. Oppkjøpernes pris var ofte 60 US Dollar, samtidig som de hadde høye kredittpriser på innskuddsfaktorene. Regnskapet kunne se slik ut, per tonn:
   60 dollar, oppkjøpspris
– 20 dollar for frø til produksjon
– 10 dollar for sprøytemidler og kunstgjødsel til produksjon
– 20 dollar for drivstoff til produksjon
– 4 dollar for transport til oppkjøperen
= 6 dollar per tonn

I tillegg ble avlingen stort sett veid av oppkjøperne selv, som ofte kunne trikse med vektene eller påstå at det var for mye vann eller rusk i avlingen, og slik sette ned prisen ytterligere. Det var ikke uvanlig at en familie satt igjen med 3 dollar per tonn med soya når oppkjøperne hadde fått sitt. De litt større bondefamiliene klarte kanskje å produsere 100 tonn i året og satt igjen med 300 US Dollar for et helt års produksjon. Nok til å overleve, men ikke så mye mer.