Ein handfull galningar (novelle)

Av

2013-01

Eit halvmørkt, sparsamt innreidd barlokale med grågule murvegger. Skarpt, kvitt lys strøymande inn gjennom opne dører ut mot travel gate. Ei rufsete, svart og kvit bikkje låg og sov i skyggen bak den eine døra. Eit flimmer av urolege skyggar flaut forbi dørene, utydelege mot det blendande tropelyset, enkelte gråsvarte skyggar kom inn gjennom dørene og tok form av tørste, støyande sjøgutar eller brunhuda, fillete skopussargutar med dei små kassene sine og det evinneleg mumlande «Shine, mister?»

Morskt jaga barmannen smågutane ut, følgde dei bestemt ut dørene og hytta etter dei med eine naven. Han, med svart bukse og ein gong kvit skjorte med sveitteflekkar under begge armane, tørka langsamt av bardisken, la så frå seg kluten, smilte, tok bestillingar, skjenkte øl, smilte og strauk seg over barten, blanda drinkar, rydda vekk brukte glas, småprata med kundane som sat ved barern, jaga halvhjarta ut enda nokre plagsamme skopussarar og tiggarungar, men gav opp etter kvart.

Lokalet var litt trist med avskala måling på veggene, men for den eine av to sjøgutar som sat ved eit lite, rundt bord ved den eine veggen, fortona det seg likevel fargefullt, fullt av liv og røre.

To kjøleg doggande glas fylde med rom og cola, og med freistande sitronskiver hengande på kantane, stod på bordet framfor dei to. Den eine guten tok skiva si og saug slurpande i seg det gule fruktkjøttet, gnog i seg skiva heilt inn til skalet og spurte om Letten skulle ha si sitronskive sjølv.

«Ta skiva, for faen,» sa Letten bryskt. Han var irritert. Han sat og murra litt for seg sjølv. Han sa han skulle gjelde Gnisten med ei sløv skei om den gubbedjevelen kødda med immigration når dei kom til Statane. For dei hadde måtta gå tilbake til skuta igjen og få landgangspass av telegrafisten da dei skyndsamt skulle i land. Yankisen i bua under dei høgreiste kokospalmene ved gaten hadde stoppa dei. Sleppte dei ikkje inn på nordamerikansk territorium, eller kva faen, utan landgangspass.

Faens Gnist, dei hadde jo nettopp vore hos han og teke ut dollar, helvetets Gnist som ikkje hadde tenkt på at Kanalsona tilhørte USA. Hadde segla her i hundre år, berre!

Kaia var lang. Dei møtte nokre frå maskingjengen som snudde og blei med dei to dekksfolka tilbake for å få seg faens landgangspass, det var ein dryg bete å gå tilbake til den grå- og kvitmåla skuta som låg ved den ytste pieren, skipet som var både arbeidsplassen og heimen deira, men noka heimlengsel hadde dei slett ikkje nå, og dei var tørste, for helvetet! Sa Letten til gamle Gnisten som her på varmen hadde teke av seg den gamle, grå strikkegubbejakka han elles støtt gjekk med, sat i ei fargerik hawaiiskjorte, uniform brukte han aldri, var heilt dauvhørt og berre skreiv ut, etter at han hadde funne brillene sine til slutt, landgangspassa utan å bry seg det aller minste om to forbanna dekksjyplingar og dei frå maskinen.

Ned gangwayen, av garde igjen, korterma sommarskjorter i tropevarmen, kjappe i beina, olabukser med sleng, lettmatrosen og dekksguten leverte landgangspapira i gaten og kryssa jernbanelina, fortsette eit lite stykke opp ei gate, søppel og drit, og kom seg inn på den første sjappa i Cristóbal, US Canal Zone, tvers overfor ein halvvegs utbrend bygning, der Dekken fekk ordna med drinkane deira borte ved den folketette bardisken, rom og cola, betalte med ein amerikansk femdollarsetel og fekk tilbake haugevis med mynt som han putta i bukselomma; dei to sjøgutane sette seg ned ved eit lite bord, og

«Skål, Letten!»

«Skål,» svara lettmatrosen.

Lettmatrosen hadde spurt om Dekken ville gå i land med han her i Cristóbal, det var skikken om bord at ein avtala på førehand, ikkje berre klengde seg på folk. Og Letten var ein grei fyr, kanskje litt brå av seg, litt irritabel. Men dekksguten ville gjerne gå i land saman med lettmatrosen. Han var ein god venn.

Sjøvaktene gjekk, og Letten og Dekken skulle på vakt igjen ved midnatt. Men dei hadde nokre få timar på seg.

«Drinkin’ rum and Coca-Cola …» småsong Letten, og fjeset hans sprakk brått i eit stort smil.

«Shine, mister?»

Trykkande varme.

Ein liten skopussargut peika, det glimta i kvite tenner, på dei snart utgåtte skoa til dekksguten, og så lo guten, auga blei til to svarte strekar i det brune fjeset. Han var temmeleg brun, men ikkje neger, heller indianar av noko slag? Ein ti-tolv år. Berr overkropp, han hadde på seg ei brun, fillete kortbukse, var møkkete på knea, heilt svart, var berrføtt og svart i håret som dekksguten sjølv, men heller blåsvart i den glatte luggen.

Dekksguten hadde ikkje hatt engelsk på skolen, men gjekk ut frå at guten ville pusse skoa hans.

«Sí.» Dekken nikka og slo lett ut med handa. Korfor ikkje? Dekksguten flira litt for seg sjølv. Kippskoa hans var ikkje pussa sidan mor hans gjorde det føre han drog ut, så Dekken nikka til småen som gjekk ned i kneståande og fann fram skokrem og børste frå den vesle kassa si og sette i gang, muntert plystrande.

Letten reiste seg og fekk bana seg veg mellom sjøfolk og eldre kvinnfolk og nokon litt yngre, både brune og svarte, kom seg innåt bardisken, fanga blikket til den travle barmannen med eit skarpt tilrop og fekk bestilt meir å drikke, rum & cola, savvy?

Barmannen smilte og blanda drinkane.

Oppunder taket ei toblada vifte dovent sveivande rundt og rundt.

Med skokrem og børste, ein energisk og fillete gutunge på kne, klinete sko, raske fingerrørsler. Og Dekken fekk ei snikande, litt vemmeleg kjensle av å vera herre mens vifta oppunder taket lét lufta i barlokalet dirre herleg.

Dekksguten kjente seg lett, men òg merkeleg tung i hovudet. Snart skein dei gamle aurlandsskoa hans like brunt og blankt som fjeset til den unge, smilande guten som reiste seg opp og strekte fram neven, un decimo, please.

Og den unge dekksguten rota i mynthaugen han trekte opp av lomma mens den vesle skopussaren heldt ti fingrar i vêret.

«10 cents,» omsette Letten hjelpsamt, han var tilbake frå bardisken med to nye rom og cola med isbetar i, sitronskivene hengande på kanten av glasa; enda dekksguten ikkje eingong var halvferdig med sitt glas. Rum & Coca-Cola. Dekken byrja å kjenne det i hovudet.

«Å jøss, du meiner ikkje det?» Men dekksguten visste han burde ha heldt kjeft, han såg at lettmatrosen blei irritert.

Det var ikkje støtt dekksguten skjønte seg på Letten. Kanskje var det sånn at Letten ikkje alltid tenkte over kva han sa og gjorde. Ja, det trudde Dekken. Lettmatrosen kunne ofte verke mutt og, ja, sur. Men når det mindre pene fjeset hans brått sprakk i eit stort smil, kunne dekksguten sjå varmen i smilet hans og gløden i auga. Og når dei sat på lugaren hans og prata, eller inne hos matrosen Juan, da snakka han alltid ivrig og gestikulerte, og med overtydande tyngd gjekk han nøye inn på det som skjedde i verda og det som burde ha skjedd i staden for faenskapen som herska.

Dekken blei aldri heilt klok på han.

Letten var trønder. Frå Namdalseid. På båten hadde dei til å begynne med kalla han for nettopp det. Men munnfullen blei for stor. Det var greiare med folk frå Moss, for å seia det slik. Så var det nokon som kalla han for Nam, men sånn som han såg ut i trynet sitt, passa liksom ikkje det heller. Dessutan, som matrosen Juan sa: Nam var jo ei forkorting av Vietnam der yankisen dreiv og slengde napalmen sin over folk. Det var lettmatrosen sterkt imot, han ytra seg i sterke ordelag om det. Så dei kalla han berre for Ole. Eigentleg heitte han Lars-Petter. Dekken kalla han Letten. Ettersom han var lettmatros.

Det var Letten og matrosen Juan som hadde lært opp den førstereis dekksguten på dekk, for båtsmannen hadde gitt faen i det, noka djevla barnepike var Båsen ikkje, sa han på det grinete gokkemålet sitt. Lettmatrosen og dekksguten gjekk 12–4-vakta saman, matrosen gjekk dagmann. Førstereisguten var glad for at han hadde dei to.

«Ja, skål igjen, Letten!» Men Dekken kjente seg så kvalmande rar i hovudet.

Jungen klauv opp på barkrakken sin, derfrå opp på bardisken, sprang på disken frå den eine enden til den andre.

Barmannen smilte høfleg.

Jungmannnen klarte ikkje å sparke ned meir enn eit par–tre glas før han blussande raud i fjeset hoppa ned frå disken.

Barmannen smilte høfleg.

Dei øydelagde glasa blei erstatta utav ein skrattande jungmann som reiv i nye drinkar på alle som sat i baren.

«Gi han berrre fem, for faen, det er meir enn nok,» fortsette lettmatrosen og spytta på dørken. «Skål!»

Dekken sat med ein handa full av utlandske myntar, kalla galningar sjøgutane imellom. Eit par shilling frå England hadde kryssa Atlantaren saman med dekksguten. Nokre kopardanglar frå Curaçao og eit firkanta femcentstykke frå same plassen, låg i neven. Opptil fleire FIVE CENTS var det der, ein av dei med ein bisonokse på framsida og eit indianarhovud på baksida, var gammal, frå 1937. Dekken putta den nordamerikanske bisonmynten i brystlomma på sommarskjorta si, kunne alltids vera verd å spara på? Mange centesimoar av kopar, REPUBLICA DE PANAMA; US-pengar og panamanske myntar gjekk om einannan her; centesimos, retta han seg sjølv; matrosen Juan hadde lært han litt spansk på overfarten, og Dekken hadde oppdaga at det var morosamt å lære når han ikkje var på skolen. Eit par-tre QUARTER DOLLAR, som vel var kvartdalarar? 25 cent, altså. Det stod LIBERTY på baksida av dei, tydde «fridom» ifølgje Letten som kunne engelsk. To CUARTO DE BALBOA, den eine skinande blank og fin, den andre grå og matt. Dekken skulle til å putte den blanke cuartoen i skjortelomma, fin som han var, til å samle på, men mista han på dørken. Skopussarguten var kjapp, fiska til seg mynten som trilla bortover, gav han så til sjøguten.

Dekksguten kikka på galningane i handa si, kvartbalboaen skein, det reint glimta av han. Han tok han opp og såg nøye på mynten, no decimo, sa han til skopussarguten, un cuarto − gav så pengestykket til skopussaren som smilte breitt; ein cuarto for faen, ja, skål, Letten!

At Dekken skjemde bort degosen, geipa Letten småsurt og tok ein stor slurk av brenne- vinsglaset. Dekken såg eit irritert glimt i auga til lettmatrosen, og han smilte for seg sjølv, men svara ikkje. Dekksguten var ein djevla førstereis og kunne halde kjeften på seg. Letten sa det ikkje, men førstereisen såg det i auga på han.

«Muchas gracias, señor.»

«De nada.»

Skopussaren samla i hop børste, filler og krem og putta sakene ned i den vesle, brune kassa si, gjekk plystrande gjennom lokalet.

Dekksguten drakk rum & cola & hjeldt kjeft, såg på skopussarguten som knipsa den blanke cuartoen i lufta, greip han igjen, knipsa og fanga han, medan han gjekk mot utgangsdørene, snudde seg og helste muntert med handa til sjøgutane idet han gjekk ut av lokalet.