Ukategorisert

Dristighet, mer dristighet!

Av

Samir Amin

De historiske omstendighetene som er skapt av at den internasjonale kapitalismen faller sammen, krever at den radikale venstresida, både i nord og sør, er dristig når det gjelder å formulere sine radikale alternativer til det eksisterende systemet.
Hensikten med denne artikkelen er å vise hvorfor det kreves dristighet og hva det innebærer.

Samir Amin er en egyptisk politisk forfatter, marxist. Han har skrevet mer enn 30 bøker. Boka Eurosentrismen er utgitt på norsk.

Hvorfor dristighet?

1. Den nåværende kapitalismen er en kapitalisme der monopolene er altomfattende. Med det mener jeg at monopolene ikke lenger er øyer (skjønt viktige) i et hav av fortsatt relativt selvstendige selskaper, men utgjør et integrert system. Derfor har disse monopolene nå stram kontroll med alle produksjonssystemene. Små og mellomstore selskaper, og selv store sammenslutninger som strengt tatt ikke er oligopoler, er låst i et nettverk av kontroll som monopolene har fått i stand. Deres selvstendighet har krympet til det punktet hvor de ikke er mer enn underkontraktører for monopolene.

Dette systemet av altomfattende monopoler er resultatet av en ny fase i sentraliseringa av kapitalen i Triaden (De forente stater, Vest- og Sentral-Europa og Japan), som fant sted i løpet av 1980- og 1990-åra.

De altomfattende monopolene dominerer nå verdensøkonomien. «Globalisering» er det navnet de har satt på den rekka med krav som de bruker for å utøve sin kontroll over produksjonssystemene i periferien av den globale kapitalismen (verden utenom Triade-partnerne). Det er ikke annet enn et nytt stadium av imperialismen.

2. De altomfattende og globaliserte monopolenes kapitalisme er et system som garanterer disse monopolene en monopolrente. Den blir lagt på den summen av merverdi (forvandlet til profitt), som kapitalen utvinner ved utbytting av arbeidet. I den grad disse monopolene er virksomme i periferien av det globale systemet, er monopolrenten en imperialistisk rente. Kapitalakkumulasjonsprosessen – som definerer kapitalismen i alle dens suksessive historiske former – drives derfor av maksimeringa av jaget etter monopol/imperialistrente.

Dette skiftet i tyngdepunkt for kapitalakkumulasjonen er kilden til den pågående konsentrasjonen av inntekter og rikdom til fordel for monopolene, som stort sett monopoliseres av de oligarkiene (“plutokratiene ») som styrer de oligopolitiske gruppene på bekostning av belønning for arbeidet, og til og med betaling til den ikkemonopolistiske kapitalen.

3. Denne ubalansen i fortsatt vekst er selv i sin tur årsaken til finansialiseringa av det økonomiske systemet. Med dette mener jeg at en økende del av overskuddet ikke kan investeres i utvidelsen og fordypinga av produksjonssystemer. Dermed blir «finansinvesteringen » av dette økende overskuddet den eneste muligheten for fortsatt akkumulasjon under monopolenes kontroll.

Kapitalen anvender spesielle systemer som tillater finansialiseringa å virke på ulike måter:

  1. Styringa av firmaer blir underlagt prinsippet med «verdiene til aksjeeierne».
  2. Pensjonssystemer som er finansiert av kapitalisering (pensjonsfond), blir erstattet av systemer for pensjonsfordeling.
  3. Man etablerer prinsippet om «fleksible vekslekurser».
  4. Man gir opp prinsippet om at sentralbankene bestemmer rentefoten – «likviditetens » pris – og overfører dette ansvaret til «markedet».

Finansialiseringa har overført hovedansvaret for kontroll med reproduksjonen av akkumulasjonssystemet til noe sånt som 30 banker i Triaden. Det som eufemistisk kalles «markeder », er ikke annet enn de stedene hvor strategien til de spillerne som dominerer den økonomiske scenen, settes ut i livet.

I sin tur vil denne finansialiseringa, som er ansvarlig for veksten i ulikhet i distribusjon av inntekter (og formuer), å frambringe det økende overskuddet som den næres av. Disse «finansinvesteringene» (eller snarere investeringene i finansspekulasjoner) fortsetter å vokse med svimlende hastigheter, som ikke kan sammenliknes med veksten i BNP (som av den grunn i stor grad blir fiktivt) eller med investeringer i virkelig produksjon.

Den eksplosive veksten i finansinvesteringer krever – og nører opp under – blant annet alle former for gjeld, særlig statsgjeld. Når de regjeringene som sitter med makta, hevder at de har «gjeldsreduksjon» som mål, ljuger de bevisst. For strategien til de finansialiserte monopolene krever øking i gjelda (og det søker de, heller enn å kjempe imot), som en måte å absorbere monopolenes merprofitter på. Den innstramningspolitikken som er innført for å «redusere gjelda», har i virkeligheten resultert i å øke omfanget av den (slik hensikten var).

4. Det er dette systemet – som vanligvis kalles «nyliberalt», systemet med altomfattende monopolkapitalisme, «globalisert» (imperialistisk) og finansialisert (med nødvendighet på grunn av dets egen reproduksjon) – som bryter sammen foran øynene våre. Dette systemet, som helt tydelig er ute av stand til å overvinne sine egne indre motsigelser, er dømt til å fortsette sitt ville ritt.

«Krisa» i systemet skyldes at det er så «vellykket». Faktisk har den strategien monopolene har anvendt hittil, alltid gitt de ønskede resultatene: «innsparings»planer og såkalte sosiale (i virkeligheten anti-sosiale) nedskjæringsplaner, som stadig blir satt ut i livet trass i motstand og kamper. Til denne dag ligger initiativet i hendene på monopolene («markedene») og deres politiske tjenere (regjeringene som gir etter for kravene fra det såkalte «markedet»).

5. Under disse vilkåra har monopolkapitalen åpent erklært krig mot arbeiderne og folkene. Erklæringa er formulert i setninga «Liberalismen kan vi ikke forhandle om». Monopolkapitalen vil definitivt fortsette sitt ville ritt og ikke sakke av. Kritikken av «reguleringa» som jeg setter fram nedenfor, er begrunnet i dette faktum.

Vi lever ikke i et historisk øyeblikk der det å søke et «sosialt kompromiss» er en mulig løsning. Det har vært slike øyeblikk i fortida, sånn som etterkrigstidas sosiale kompromiss mellom kapital og arbeid, som var spesielt for den sosialdemokratiske staten i Vesten, den virkelig eksisterende sosialismen i Østen, og de folkelige nasjonale prosjektene i Sør. Men vårt nåværende historiske øyeblikk er ikke slik. Så konflikten står mellom monopolkapitalen og arbeidere og folk som blir budt en betingelsesløs overgivelse. Defensive motstandsstrategier er under disse vilkåra ineffektive og nødt til å lide nederlag. Overfor den krigen som monopolkapitalen har erklært, må arbeiderne og folkene utvikle strategier som gjør det mulig for dem å ta offensiven.

Den perioden med samfunnsmessig krig vi er inne i, fører nødvendigvis til en oppblomstring av internasjonale politiske konflikter og militærintervensjoner fra de imperialistiske triademaktene. Strategien med at De forente staters væpnede styrker og dets underordnete NATO-allierte har «militær kontroll over kloden», er – når det kommer til stykket – den eneste måten de imperialistiske monopolene i Triaden kan forvente å fortsette sitt herredømme over folkene, nasjonene og statene i Sør på.

Foreslåtte alternativer

Hvilke alternativer blir foreslått ansikt til ansikt med denne krigserklæringa fra monopolene?

Første svar: «Markedsregulering» (både finansiell og øvrig)

Dette er initiativer som monopolene og regjeringene hevder at de forfølger. Det er faktisk bare tom retorikk, beregnet på å villede folkeopinionen. Disse initiativene kan ikke stoppe det sinnssyke jaget etter finansielt utbytte som er resultatet av akkumulasjonslogikken som monopolene kontrollerer. Derfor er de et falskt alternativ.

Annet svar: Å vende tilbake til etterkrrigsmodellene

Disse svarene nærer en tredobbel nostalgi: i) byggingen av et sant «sosialt demokrati» i Vesten, ii) gjenopprettinga av «sosialismene» på grunnlag av de prinsippene som styrte dem i det 20. åhundret, og iii) retur til oppskriftene på folkelig nasjonalisme i periferiene i Sør. Denne tredoble nostalgien forestiller seg at det går an å «spole tilbake» monopolkapitalismen, tvinge den tilbake til det den var i 1945. Men historien tillater aldri slike tilbakereiser til fortida. Kapitalismen må konfronteres slik den er i dag, ikke sånn som vi kunne ha ønsket at den var, dersom vi forestilte oss at utviklinga av den var blokkert. Men disse lengslene hjemsøker stadig store deler av venstresida verden over.

Tredje svar: Letinga etter en «humanistisk» konsensus

Jeg definerer dette fromme ønsket på følgende måte: Som illusjonen om at det er mulig å oppnå konsensus blant grunnleggende motstridende interesser. Blant annet naive økologibevegelser deler denne illusjonen.

Fjerde svar: Fortidas illusjoner

Disse illusjonene påberoper seg «det spesielle » og «retten til å være forskjellig», uten å ta seg bryderiet med å forstå rekkevidden og betydninga av dem. Fortida har allerede gitt svar på disse spørsmåla for framtida. Disse «kulturismene» kan ta mange para-religiøse eller etniske former. Teokratier og etnokratier blir passende substitutter for de demokratiske sosiale kampene som er kastet ut av deres dagsorden.

Femte svar: Sett «personligfrihet» foran alt

Spekteret av svar som baserer seg på denne prioriteringa, omfatter – når vi tar den eksklusive «oververdien» i betraktning – de mest hardnakkete tilhengerne av «det representative velgerdemokratiet» – som de forveksler med selve demokratiet. Formuleringa skiller demokratiseringa av samfunnet fra det sosiale framskrittet, og gir til og med rom for en de facto tilknytning til tilbakeskritt for ikke å risikere å diskreditere demokratiet, som nå er blitt redusert til tragisk farse.

Men det finnes også farligere former av dette standpunktet. Jeg tenker her på en del vanlige «postmoderne» strømninger (som spesielt Toni Negri), som innbiller seg at individet allerede er blitt historiens subjekt. Som om kommunismen, som vil tillate individet å frigjøre seg fra fremmedgjøring og virkelig bli historiens subjekt, allerede var her!

Det er tydelig at alle svarene ovenfor, inkludert dem som kommer fra høyresida (som «reguleringer» som ikke påvirker privateide monopoler), fortsatt finner mektige gjenklanger blant et flertall av folkene på venstresida.

6. Den krigen den nåværende imperialismens altomfattende monopolkapitalisme har erklært, har ingenting å frykte fra de falske alternativene som jeg nettopp har skissert.

Så hva må gjøres?

Denne situasjonen byr oss den historiske muligheten til å gå mye lenger. Det krever som det eneste effektive svaret en modig og dristig radikalisering i formuleringa av alternativer, som er i stand til å bevege arbeiderne og folkene til å ta offensiven for å slå sine motstanderes krigsstrategi. Disse formuleringene, basert på en analyse av virkelig eksisterende kapitalisme i samtida, må konfrontere den framtida som skal bygges direkte, og vende ryggen til den nostalgiske lengselen etter fortida og illusjoner om identitet eller konsensus.

Et dristig program for den radikale venstresida

Jeg skal organisere de følgende generelle merknadene under tre overskrifter:

  • Sosialiser eierskapet til monopolene.
  • Definansialiser styringa av økonomien.
  • Avglobaliser de internasjonale forbindelsene.

Sosialiser eierskapet til monopolene

Effektiviteten av det alternative svaret krever nødvendigvis at man stiller spørsmål ved selve prinsippet om privateiendom av monopolkapital. Å foreslå å «regulere» finansoperasjonene, å gjøre markedet «transparent» igjen for å gjøre det mulig for «aktørenes forventninger» å være «rasjonelle», og definere vilkårene for en konsensus om disse reformene uten å avskaffe privateiendommen til monopolene, er ikke annet enn å kaste blår i øynene på den naive offentligheten. Monopolene blir bedt om å «styre» reformer mot sine egne interesser, og man lukker øynene for det faktum at de fortsatt har tusen og en måter å omgå slike reformer på.

Det alternative sosiale prosjektet bør være å snu retninga på den nåværende samfunnsordenen (samfunnsuordenen) som monopolenes strategi skaper, for å sikre maksimal stabil sysselsetting, og for å sikre anstendige lønninger, som øker i takt med det samfunnsmessige arbeidets produktivitet. Dette målet er umulig uten at monopolenes makt blir ekspropriert.

De økonomiske teoretikernes software må rekonstrueres (med Francois Morins ord). Den absurde og umulige økonomiske teorien om «forventninger» utelukker demokrati fra styringa av økonomisk beslutningsfatning. I dette tilfellet krever dristigheten radikale utdanningsreformer i opplæringa ikke bare av økonomene, men også av alle dem som er kallet til å besitte ledelsesfunksjoner.

Monopoler er institusjonelle enheter som må styres etter demokratiske prinsipper, i direkte konflikt med dem som forherliger privateiendommen. Selv om begrepet «allmenning » («commons»), som er importert fra den anglosaksiske verden, i seg selv er tvetydig, fordi det alltid er skilt fra debatten om betydninga av sosiale konflikter (anglosaksisk språk unngår med vilje virkelighetens samfunnsklasser), kan begrepet her spesifikt bli brukt til å kalle monopolene del av «allmenningen».

Opphevinga av privateiendommen til monopolene skjer ved at de blir nasjonalisert. Dette første legale skrittet er uunngåelig. Men dristighet her betyr å gå ut over dette skrittet for å foreslå planer om sosialisering av styringa av de nasjonaliserte monopolene, og fremme de demokratiske samfunnskampene som blir utkjempet langs denne veien.

Her vil jeg komme med et konkret eksempel på hva som kan forekomme i sosialiseringsplaner.

«Kapitalistiske» bønder (i de utviklete landene) og «småbrukere» (for det meste i Sør) er alle fanger av de monopolene i leddet over dem, som forsyner dem med innsatsvarer og kreditt, og de i neste ledd, som de er avhengige av for å bearbeide, transportere og markedsføre produktene sine. Derfor har de ikke noen virkelig selvstendighet i «avgjørelsene» sine. I tillegg blir de produktivitetsgevinstene de får, sugd bort av monopolene som har redusert produsenter til status som «underleverandører». Hvilket alternativ er mulig?

Offentlige institusjoner som arbeider innafor en juridisk ramme som vil avgjøre styresett, må erstatte monopolene. Disse må settes sammen av representanter for: i) bønder (primærinteressentene), ii) leddet over dem (de som framstiller innsatsvarene, bankene) og leddet etter (matindustrien, detaljistkjedene) og iii) forbrukere, iv) lokale myndigheter (som er interessert i naturlige og samfunnsmessige omgivelser – skoler, sykehus, byplanlegging og boligbygging, transport), v) staten (borgerne). Representanter for de sektorene som listes opp her, vil velges av gruppene selv etter prosedyrer som svarer til deres egen sosiale styring. Produksjonsenheter for innsatsvarer, som selv styres av arbeiderdirektører som er direkte ansatt av de gjeldende enhetene, så vel som de som er ansatt av underleverandørenheter osv. Disse strukturene bør utformes med formuleringer som knytter personer i styret til hvert av disse nivåene, så som forskningssentre for vitenskapelig, uavhengig og passende/formålstjenlig teknologi. Vi kan til og med tenke oss en representant for kapitaleierne (de «små aksjeeierne») i arv fra nasjonaliseringa, om det blir sett som nyttig.

Vi snakker derfor om institusjonelle former som er mer komplekse enn de formene for «selvstyre» eller «kooperativer» som vi har kjent. Vi må oppfinne måter å arbeide på som gjør det mulig å utøve reelt demokrati i økonomien, basert på åpne forhandlinger mellom alle interesserte parter. Vi trenger en oppskrift som systematisk kan knytte demokratiseringa av samfunnet sammen med sosiale framskritt, i kontrast til virkeligheten under kapitalismen, som skiller ut demokratiet, reduserer det til den formelle ledelsen av politikken, skiller det fra samfunnsforholdene, som er overgitt til et «marked», som er dominert av hva monopolkapitalen produserer. Da, og bare da, kan vi snakke om virkelig gjennomsiktige markeder, regulert i institusjonaliserte former for sosialisert ledelse.

Eksemplet kan kanskje se marginalt ut i de utviklete landene, for der er bøndene en svært liten del av de arbeidende (3–7 prosent). Men spørsmålet er avgjørende i Sør, hvor befolkninga på landsbygda vil forbli betydelig en lang stund. Her er tilgang til jord, som må garanteres for alle (med minst mulig ulikhet i tilgangen), grunnleggende for prinsipper som fremmer bondejordbruk (her henviser jeg til mitt tidligere arbeid om dette spørsmålet). «Bondejordbruk» må ikke forstås som synonymt med «stillestående jordbruk» (eller «tradisjonelt og folkloristisk»). Det nødvendige framskrittet i bondejordbruket krever litt «modernisering» (skjønt dette begrepet blir galt fordi det for mange umiddelbart foreslår modernisering gjennom kapitalisme). Mer effektiv innsats, kreditter, og produksjons- og forsyningskjeder er nødvendig for å gjøre bondearbeidet mer produktivt. De oppskriftene som foreslås her, har som målsetting å få i stand denne moderniseringa på måter og i en ånd som er «ikke-kapitalistisk», det vil si som er grunnlagt i et sosialistisk perspektiv.

Det er klart at dette spesielle eksemplet må institusjonaliseres. Nasjonalisering/ sosialisering av ledelsen av monopolene i industrisektoren og transporten, bankene og andre finansinstitusjoner bør vi tenke oss i samme ånd, samtidig som vi tar i betraktning det spesielle ved deres økonomiske og sosiale funksjoner i reglementet for hvordan de skal ledes. Disse ledelsene bør igjen omfatte arbeiderne i selskapet så vel som de hos underleverandører, representanter for forutgående produksjonsledd innafor industri, banker, forskningsinstitusjoner, forbrukere og borgere.

Nasjonalisering/sosialisering av monopolene tar fatt i et grunnleggende behov i den sentrale aksen av utfordringer som arbeidere og folk står overfor under den nåværende kapitalismens altomfattende monopoler. Det kan bare gjøres ved å stoppe akkumulasjonen, ved å ekspropriere det som driver monopoløkonomien.

Den akkumulasjonen som domineres av monopolene, kan i virkeligheten bare reprodusere seg selv hvis det området som er underlagt «markedsstyring», ekspanderer konstant. Dette blir oppnådd ved utstrakt privatisering av offentlige tjenester (som tas fra borgerne), og tilgang til naturressurser (som tas fra folkene). Til og med monopolenes utvinning av profitt fra «uavhengige» økonomiske enheter er en ekspropriasjon (av kapitalister!) som finansoligarkiet foretar.

Definansialisering: En verden uten Wall Street

Nasjonalisering/sosialisering av monopolene vil i og av seg sjøl oppheve prinsippet om «aksjeeierverdi», som blir påtvunget av akkumuleringsstrategien i monopolrentenes tjeneste. Dette målet er vesentlig for enhver dristig dagsorden som vil unnslippe den faste tralten, som dagens økonomistyring har gått seg ned i. Blir det anvendt, vil det trekke teppet vekk under føttene på finansialiseringa av økonomistyringa. Vender vi dermed tilbake til det berømte «barmhjertighetsdrap på rentenisten», som Keynes tok til orde for i sin tid? Ikke nødvendigvis, og slett ikke fullstendig. Sparing kan oppmuntres med finansiell belønning, men på betingelse av at dens opprinnelse (arbeideres, forretningers og samfunns husholdningssparing), og deres inntjeningsvilkår defineres presist. Diskusjonen om makroøkonomisk sparing i konvensjonell økonomisk teori skjuler organiseringa av eksklusiv tilgang til kapitalmarkedet for monopolene. Den såkalte «markedsdrevne belønningen» er dermed ikke noe annet enn midlene til å garantere vekst i monopolrentene.

Selvfølgelig gjelder nasjonalisering/ sosialisering av monopolene også banker, i det minste de største. Men sosialiseringa av deres inngrep (kredittpolitikken) har særegne kjennetegn som krever en passende utforming av bankenes ledelse. Nasjonalisering i klassisk betydning betyr bare at staten erstatter direktørene som styrer for de private aksjeeierne. Dette vil i prinsippet tillate en utforming av kredittpolitikken som staten kan formulere – og det er ikke noen liten sak. Men det er klart det ikke er tilstrekkelig når vi tar i betraktning at sosialisering krever at de berørte partene i samfunnet deltar direkte i ledelsen av banken. Her vil «sjølstyre» av bankene ved stabene deres ikke være på sin plass. Staben det gjelder skal selvsagt være med på å bestemme sine egne arbeidsvilkår, men lite annet, for det er ikke de som skal bestemme hvilken kredittpolitikk som skal gjelde.

Hvis direktoratene skal behandle interessekonflikter mellom dem som skaffer lån (bankene) og dem som mottar dem («foretakene »), må oppskriften for å sette sammen direktoratene utformes slik at de tar hensyn til hva foretakene er, og hva de trenger. En nystrukturalisering av bank-vesenet, som har blitt oversentralisert i løpet av de siste to århundrenes reguleringstiltak, ble oppgitt i løpet av de siste fire tiåra. Det finnes gode grunner til å forsvare rekonstruksjon av bankspesialiseringa i tråd med kravene fra mottakerne av bankenes kreditter, så vel som deres økonomiske funksjon (å skaffe kortsiktig likviditet, bidra til finansiering av investeringer på middels og lang sikt). Da kunne vi, for eksempel, skape en «landbruksbank » (eller et samordnet system av landbruksbanker) med et klientell som ikke bare besto av bønder og småbrukere, men også av dem som jobbet før og etter dem i jordbrukskjeden, som beskrevet ovenfor. Bankens direktorat ville på den ene sida omfatte «bankfolk» (ledere fra banken – som hadde vært rekruttert av direktoratet), og på den andre sida andre klienter (bønder og småbrukere, og andre enheter både oppover og nedover i kjeden.

Vi kan tenke oss andre leddelte banksystemer, tilpasset ulike andre industisektorer, hvor direktoratene vil engasjere kundene fra industrien, forskningssentrene og teknologi og tjenesteyting for å sikre kontroll med det økologiske inntrykket industrien gir, og slik sikre minimal risiko (samtidig som vi må erkjenne at ingen menneskelig handling er fullstendig uten risiko), og som er gjenstand for åpen, demokratisk debatt.

Definansialiseringa av den økonomiske styringa vil også kreve to slags lovgivning. Den første dreier seg om en suveren stats autoritet til å forby spekulative fonds (hedgefonds) på sitt territorium. Den andre har med pensjonsfond å gjøre. Disse har nå blitt store operatører i finansialiseringa av det økonomiske systemet. Disse fondene ble utformet – først i USA, selvfølgelig – for å overføre den risikoen som forekommer normalt, fra kapitalen til de ansatte, den risikoen som nettopp blir brukt som begrunnelse for å rettferdiggjøre kapitalens avkastning. Så dette er et skandaløst arrangement, til og med klart i strid med det ideologiske forsvaret for kapitalismen! Men denne «oppfinnelsen» er et ideelt verktøy for de akkumulasjonsstrategiene som monopolene har herredømme over.

Å oppheve pensjonsfondene er nødvendig av hensyn til fordelingspensjonssystemene, som av naturen fordrer og tillater demokratisk debatt for å avgjøre beløp og vurderingsperioder og forholdet mellom pensjonsbeløp og lønninger. I et demokrati som respekterer sosiale rettigheter, vil disse pensjonssystemene være allment tilgjengelige for alle arbeidere. Men i et knipetak, og for ikke å forby noe som en gruppe individer kan ønske å få i stand, kan man tillate tilleggspensjonsfond.

Alle de definansialiseringstiltak som er foreslått her, fører til en åpenbar konklusjon: En verden uten Wall Street er mulig og ønskelig, for å låne tittelen fra Francois Morins bok.

I en verden uten Wall Street er økonomien fortsatt i stor grad kontrollert av «markedet». Men for første gang er disse markedene virkelig gjennomsiktige, regulert av demokratiske forhandlinger blant virkelige sosiale parter (for første gang er de ikke lenger motstandere, slik de nødvendigvis er under kapitalismen). Det er finansmarkedet – som av natur er ugjennomsiktig og underlagt kravet om styring til monopolenes beste – som blir opphevet. Vi kan til og med utforske om det vil være nyttig eller ikke å stenge børsene, gitt at eiendomsretten, både i sin private og sosiale form, vil bli utøvet annerledes. Vi kan til og med vurdere om børsen kan gjenopprettes for dette nye formålet. Symbolet – «en verden uten Wall Street» – beholder i alle fall sin kraft.

Definansialisering betyr sannelig ikke at makro-økonomisk politikk og særlig makrostyring av kreditt blir opphevet. Tvert imot vil dens effektivitet bli gjenopprettet ved å befri den fra underkastelsen under monopolenes rentesøkende strategier. Gjenopprettelsen av de nasjonale sentralbankenes makt, som ikke lenger er «uavhengige », men avhengige både av staten og markeder som blir regulert av demokratiske forhandlinger mellom sosiale parter, gir formuleringa av makrokredittpolitikken sin effektivitet i tjeneste for den sosiale økonomihusholdningen.

På internasjonalt nivå: delinking

Her bruker jeg begrepet «delinking» som jeg foreslo for et halvt århundre siden, et begrep som samtidas diskusjoner ser ut til å ha erstattet med synonymet «avglobalisering». Jeg har aldri tenkt meg delinking som en autarkisk (selvtilstrekkelig – o. a.) retrett, men heller som en strategisk tilbaketrekking fra både indre og ytre krefter, som svar på de uunngåelige fordringene fra en selvbestemt utvikling. Delinking fremmer gjenoppbygging av en globalisering basert på forhandlinger, heller enn underkastelse under de imperialistiske monopolenes eksklusive interesser. Det gjør det også mulig å redusere internasjonale ulikheter.

Delinking er nødvendig fordi de tiltakene jeg har gått inn for i de to foregående avsnittene, aldri virkelig kan settes ut i livet i global skala, ikke engang på regionsnivå (f. eks. Europa). De kan bare bli satt i gang i sammenheng med stater/nasjoner med framskredne sosiale og politiske kamper, viet til en prosess med sosialisering av deres økonomistyring.

Imperialismen hadde, i den formen den antok inntil like etter Annen verdenskrig, skapt kontrasten mellom de industrialiserte imperialistiske sentrene og de beherskede periferiene hvor industri var forbudt. Seirene for de nasjonale frigjøringsbevegelsene startet prosessen med å industrialisere periferiene, skjønt å iverksette delinkingspolitikken krevde en utvikling grunnet på selvtillit. Knyttet til sosiale reformer som var radikale for sin tid, skapte disse delinkingstiltakene forhold for at de landene som hadde gått lengst i denne retninga, kunne «reise seg» – med Kina i spissen, selvfølgelig.

Men den nåværende imperialismen, Triadens imperialisme, var tvunget på retrett, og til å tilpasse seg den nye æraens forhold. Den bygget seg opp igjen på nytt grunnlag, basert på «fordeler» som gjorde at den kunne prøve å fastholde de enestående privilegiene som jeg har klassifisert i fem grupper. Kontroll med:

  • teknologien
  • tilgang til klodens naturressurser
  • verdensomfattende integrasjon av penge- og finanssystemet
  • kommunikasjons- og informasjonssystemene
  • masseødeleggelsesvåpen

Slik er hovedformen for delinking i dag definert nettopp av hvordan den utfordrer den nåværende imperialismens fem privilegier. Land som reiser seg, er opptatt av delinking fra disse fem privilegiene, selvsagt med varierende grad av kontroll og sjølstyre. Mens tidligere suksess gjennom de siste to tiåra med delinking satte dem i stand til å øke sin egen utvikling, særlig gjennom industriell utvikling innafor det globaliserte «liberale» systemet ved å bruke «kapitalistiske» metoder, har den samme suksessen ført til illusjoner om muligheten til å fortsette på den samme veien, det vil si «reise seg» som nye «likeverdige kapitalistiske partnere». Forsøket på å velge inn de mest prestisjetunge av disse landene under dannelsen av G20 har oppmuntret disse illusjonene.

Men med det pågående sammenbruddet i det imperialistiske systemet (kalt «globalisering ») vil disse illusjonene sannsynligvis fordampe. Konflikten mellom triadens imperialistiske makter og de landene som reiser seg, er allerede synlig, og den er ventet å bli verre. Hvis de ønsker å gå framover, vil samfunnene i de landene som reiser seg, bli tvunget til å stole mer på egne krefter i utviklinga gjennom nasjonal planlegging og ved å styrke Sør-Sør-samarbeidet.

Under slike omstendigheter innebærer dristighet å arbeide kraftig og sammenhengende for dette målet, ved å bringe de nødvendige delinkings-tiltakene i samsvar med de ønskede framgangene i samfunnsprogresjonen.

Hensikten med denne radikaliseringa er tredelt: Demokratisering av samfunnet, derved oppnår man sosial framgang, og inntar anti-imperialistiske holdninger. Det er mulig å slå inn på denne retninga, ikke bare for samfunnet i de landene som reiser seg, men også for de «oppgitte» og «avskrevne» i det globale Sør. Disse landene var i virkeligheten rekolonisert gjennom de strukturelle tilpasningsprogrammene i 1980-åra. Nå er folkene der i åpent opprør, enten de allerede har vunnet seire (Sør-Amerika) eller ikke (i den arabiske verden).

Dristighet her betyr at den radikale venstresida i disse samfunnene må ha mot til å ta mål av de utfordringene de vil stå overfor, og støtte fortsettelsen og radikaliseringa av de nødvendige kampene som er under utvikling.

Delinking av Sør bereder veien for å avvikle selve det imperialistiske systemet. Dette er særlig tydelig i områder som er påvirket av styringa av det globale monetære og finansielle systemet, siden det er et resultat av dollarens hegemoni.

Men pass på: Det er en illusjon å vente at man kan erstatte dette systemet med «et annet verdensomfattende monetært og finansielt system» som er bedre balansert og gunstig for utvikling av periferiene. Som alltid er søkingen etter «konsensus» om internasjonal gjenoppbygging ovenfra bare ønsketenkning, som å vente på et mirakel. Det som står på dagsordenen nå, er å rive ned det eksisterende systemet – dets sammenbrudd – og gjenoppbygging av nasjonale, alternative systemer (i land eller regioner), slik enkelte prosjekter i Sør- Amerika har begynt på. Dristighet her er å ha mot til å gå framover med den sterkeste bestemthet som er mulig, uten å bry seg for mye om imperialismens reaksjon.

Den samme problematikken med delinking/ avvikling er også relevant for Europa, som er en underavdeling av globalisering dominert av monopoler. Det europeiske prosjektet var i utgangspunktet utformet og systematisk bygd for å frata dets folk deres mulighet til å utøve sin demokratiske makt. Den Europeiske unionen ble etablert som et monopolenes protektorat. Med sammenbruddet i eurosonen, har dets underkastelse under monopolenes vilje fått som resultat en avskaffing av demokratiet, som har vært redusert til farsestatus, og har tatt ekstreme former, nemlig bare fokusert på spørsmålet: «Hvordan reagerer markedet (det vil si monopolene) og «kredittbyråene» (det vil igjen si monopolene)? Det er det eneste spørsmålet som nå blir stilt. Hvordan folket kan komme til å reagere, blir ikke engang gjenstand for den minste overlegning.

Så det er tydelig at her er det heller ikke noe alternativ til dristighet: Å unnlate å adlyde de reglene som blir satt av den «europeiske grunnloven» og euroens innbilte sentralbank. Med andre ord: Det finnes ikke noe alternativ til å bryte ned Europas og eurosonens institusjoner. Dette er den uunngåelige forutsetningen for en eventuell gjenoppbygging av «et annet Europa» av folk og nasjoner.

Konklusjon: Dristighet, mer dristighet, alltid dristighet

Det jeg mener med dristighet, er derfor:

  1. For den radikale venstresida i den imperialistiske triadens samfunn: Behovet for å engasjere seg i å bygge en alternativ, antimonopolistisk sosial blokk.
  2. For den radikale venstresida i samfunnene i periferiene å engasjere seg i å bygge en alternativ sosial anti-komprador-blokk.

Det vil ta sin tid å få framgang i å bygge disse blokkene, men det kan godt skyte fart hvis den radikale venstresida begynner å røre på seg med bestemthet, og engasjerer seg i å gjøre framskritt på den lange veien til sosialismen. Derfor er det nødvendig å foreslå strategier som ikke fører «ut av kapitalismens krise», men «ut av den kriseredne kapitalismen», for å låne et uttrykk fra tittelen på et av mine siste arbeider.

Vi er i en avgjørende periode i historien. Kapitalismens eneste legitimitet er at den har skapt vilkår for å gå videre til sosialismen, forstått som et høyere nivå av sivilisasjon. Kapitalismen er et foreldet system, og hvis det fortsette,r kan det bare føre til barbari. Ingen annen kapitalisme er mulig. Utfallet av et sammenstøt mellom sivilisasjoner er, som alltid, usikkert. Enten vil den radikale venstresida vinne fram gjennom dristigheten i sine initiativer for å gjøre revolusjonære framganger, eller så vil kontrarevolusjonen vinne. Det finnes ikke noe virksomt kompromiss mellom disse to svarene på utfordringene.

Alle strategiene til den ikke-radikale venstresida er i virkeligheten ikke-strategier, de er i virkeligheten bare dag-for-dag-tilpasninger til omskiftningene i det systemet som bryter sammen. Og hvis de eksisterende maktene – akkurat som Leoparden i Lampedusas roman – ønsker «å forandre alt slik at ingenting forandrer seg», tror venstresidas representanter at det er mulig «å endre tilværelsen uten å røre monopolenes makt»! Den ikke-radikale venstresida vil ikke stoppe det kapitalistiske barbariets seier. De har allerede tapt slaget, fordi de ikke ønsker å kjempe det.

Dristighet er det som trengs, for å sette i gang kapitalismens høst, som innvarsles av at systemet bryter sammen og av en virkelig folkevår, en vår som er mulig.

(Artikkelen trykkes med tillatelse av forfatteren,og er oversatt til norsk av Morten Falck.)