Det økologiske samfunnet: utopi eller politikk i praksis?

Av Anders Ekeland

2018-01 Bokomtaler

Fred Magdoff, Chris Williams
Creating an Ecological Society – towards a revolutionary transformation
New York: Monthly Review Press, 2017, 384 s.

Hva venter man seg av en bok med tittelen Creating an Ecological Society – towards a revolutionary transformation? I forordet gjør forfatterne det klart at boka er skrevet fordi vi allerede nå må å tenke på hvordan et økologisk samfunn kan organiseres, fungere og hvordan det kan realiseres. For denne anmelderen ville følgelig en analyse av de grunnleggende materielle, klassemessige drivkreftene som gjør «a revolutionary transformation» mulige være det sentrale tema. Med utgangspunkt i dype drivkrefter som kamp mot utbytting, forsvar for velferdsstaten, miljøet og klimaet kunne en så i større detalj drøfte det politiske programmet som en slik brei og mangeartet bevegelse må ha. Men mesteparten av denne boka, ti av tolv kapitler, handler for det meste de naturvitenskapelige årsakene til og konsekvensene av global oppvarming og andre aspekter av den økologiske krisen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Monthly Review Press

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Boka gir veldig nyttig innsikt i hvordan kapitalismen herjer med naturen. Den argumenterer godt for at kapitalismen er ute av stand til å løse problemene og at det ikke er noe i den menneskelige natur som gjør økososialisme umulig. Men med den store vekten som legges på beskrivelser, illustrerer boka også den økososialistiske bevegelsens teoretiske og politiske svakheter. For sjøl om begge forfatterne er velskolerte marxister, så mangler boka fullstendig vilje til å stille vanskelige og kritiske spørsmål. Hvilke sosiale grupper er interessert i økososialisme? Hvorfor er det ikke en sterkere klimabevegelse når fler og fler innser at vi høyst sannsynlig ikke er så mange tiår unna at oppvarmingen blir irreversibel? Hva er rollen til markeder og priser i overgangen til økosialisme? Ikke på noe punkt stopper forfatterne opp og stiller seg selv eller leseren vanskelige spørsmål, til tross for at en god del viktig spørsmål nevnes. Typisk er at man forfatterne bare bruker tre sider på spørsmålet om rollen til markeder og priser. Her gjør forfatterne det lett for seg ved å ta noen ganske tradisjonelle økonomer og polemisere mot dem. Dette til tross for at redaktøren av Monthly Review, J. B. Foster, har gått inn for karbonavgift til fordeling som en «exit strategi» fra fossilkapitalismen og Naomi Klein har gått inn for en «progressiv karbonskatt», men slike forslag omtales ikke. Vi får bare vite i et par setninger at «selv personer som virkelig bryr seg om miljøet, har begynt å tro at markedsbaserte løsninger […] er bedre enn offentlig regulering og styring.” Hvordan slike reguleringer skal utformes uten å bli byråkratiske sies det ingenting om.

Det forfatterne – i likhet med svært mange på venstresida – ikke tar inn over seg er at hvis man for eksempel forbød all videre utvinning av fossilt brensel så ville prisene på fossilt brensel – og følgelig også fornybar energi – stige dramatisk, jfr. oljeprisjokkene på sytti- og åttitallet. Det rammer veldig sosialt skeivt – og har derfor liten sjans til å få oppslutning. I avsnittet om transport tar forfatterne enkelt og greit utgangspunkt i at man kan «eliminere behovet for bil for mesteparten av befolkninga ved redesign av byene». Men hvordan man får politisk oppslutning om det, om det er økologisk forsvarlig å bruke en masse energi, dvs. utslipp, for å redesigne byene – det blir ikke engang forsøkt drøftet. For ikke å snakke om tidsperspektivet. Hvor lang tid vil det ta å «redesigne byene»? Hva med utslippene fra privatbilismen før byene er «redesignet»? Det er nå drøyt en milliard fossilbiler i verden, vi er raskt på vei mot to milliarder når folkerike land som India og Kina får en biltetthet på linje med den «vestlige». Regjeringene i Kina og India har erklært at de vil elektrifisere bilparken – skal vi støtte opp om det? Forfatterne forholder seg ikke til det. Ikke til Tesla, ikke til elbilpolitikk i noe land. De forholder nesten ikke til politikkutvikling eller politiske bevegelser i det hele tatt. De få eksemplene som nevnes er de jordløses arbeidernes bevegelse i Brasil (MST), ANC i Sør-Afrika og Zapatistene og andre urfolk i Latin-Amerika.

Det som kanskje glimrer mest med sitt fravær er en analyse av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i vestlige land. De slår fast at USA er et «plutokrati», basert på en riktig, men også veldig velkjent kritikk av det amerikanske demokratiet. Men kampen for et mer reelt demokrati, f.eks. en reform av valgordningen kommer ikke inn på radaren i det hele tatt. De sier ikke noe om De grønne i USA, ei heller om Bernie Sanders. Det er tilløp til en drøfting av hvorvidt det er mulig å omdanne samfunnet via den parlamentariske veien, men analysen blir kort og veldig allmenn, og nøyer seg etter én med å konkludere med at man må ha nærmiljø- og arbeiderråd. Det er en kortfattet, men riktig kritikk av poltikken til de store miljøorganisasjonene i USA. Ikke minst at de for eksempel i forbindelse med den store klimamarsjen i 2014 avsto fra å stille krav siden de aller største miljøorganisasjonene («the Big Greens») mente det ville være splittende. Det er sikkert riktig at mangelen på klare krav virket passiviserende og frustrerende på grasrota. Men hvilke krav som burde vært stilt – og av hvem –blir overhodet ikke drøftet. Vi får i det hele tatt ikke vite om forfatterne er aktive på venstresida, i tilfelle i hva slags organisasjoner, så dette blir i praksis stemmer fra «kommentariatet».

Magdoff og Williams er klare på at det framtidige økologiske samfunnet sjølsagt er en planøkonomi, som forfatterne i forbifarten nevner har et dårlig rykte på grunn av den byråkratiske måten den ble gjennomført på i Sovjet. Men utover det er planøkonomi problematisk, hvis man ikke har forholdsvis klart for seg hvordan priser og lønninger skal fastsettes, men det sier forfatterne ikke noe om. Selv under mellomtitler som burde kreve litt grundigere tenkning som «Behovet for internasjonalisme», er det ikke noen analyse av tidligere og nåværende noen forsøk på internasjonal organisering som Komintern eller Fjerde Internasjonalen. Ei heller noen analyse av det som finnes av klimabevegelse, hverken det «moderate» CAN (Climate Action Network) eller det mer venstreorienterte CJN (Climate Justice Now) nettverket. Dette til tross for at global oppvarming virkelig er et globalt fenomen som virkelig krever internasjonal organisering.

Trass mange gode beskrivelser av planetens sørgelige tilstand, har boka ikke noen diskusjon av hvordan vi kommer fra dagens situasjon til et økologisk samfunn. Dermed plasserer den seg etter min mening trygt i sjangeren utopisk sosialisme, ikke vitenskapelig, materialistisk sosialisme.