Den virkelige fortellingen om første verdenskrig (del 1)
Av Neil Faulkner
Mannefallet i første verdenskrig var uten historisk sidestykke. I hvert fall ti millioner. Muligens tjue.
Var krigen uungåelig?
Den viktigste årsaken til første verdenskrig var veksten av enorme monopoler og sammensmeltingen av industriell, finansiell og statlig kapital. Det skapte en farlig verden med konkurrerende nasjonalismer.
Neil Faulkner er arkeolog, historiker og redaktør av Military Times. Artikkelen sto opprinnelig i et hefte utgitt av Stop the War Coalition. På nett har vi valgt å dele artikkelen i to, dette er del en. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.
Uansett hvor mange som døde i 1. verdenskrig, ble om lag dobbelt så mange skadd, ofte lemlestet eller deformert, mens talløse andre ble drevet ut i galskap. Titalls millioner sto igjen med sorgen etter en sønn, bror, ektemann, far eller elsker som aldri kom tilbake. Det som gjorde den så lang og dødelig, var at krigen nå hadde blitt en industriell prosess.
Industrialisert krigføring
Den første verdenskrigen transformerte det moderne samfunnets evne til å dekke menneskelige behov gjennom masseproduksjon til det motsatte – industrialisert nedslakting.
Masseutskrivning hadde skapt millionhærer. Den prøyssiske hæren ved Waterloo i 1815 hadde bestått av 60 000 mann. Arvtakeren hundre år senere, den tyske hæren på Vestfronten i 1914, besto av 1,5 millioner.
Masseproduksjonen sørget for uniformer, utstyr, våpen, ammunisjon og forsyninger som kunne holde slike styrker ved like. Britene hadde hatt 156 skytevåpen ved Waterloo i 1815, og fra disse ble det samlet avfyrt noen få tusen skudd om dagen da slaget sto. Ved Somme i 1916 hadde de 1 600 skytevåpen. Fra disse ble det avfyrt nesten to millioner patroner i løpet av de første dagene. Slaget varte fire og en halv måned.
Moderne våpenteknologi skapte en ugjennomtrengelig «stålstorm» og en «tom slagmark». Menn krøp fra skyttergrav til skyttergrav, søkte ly i rester av utbombede bygninger eller grov tunneler nedover. Stillstand og slitasje formet hele konflikten.
Industriproduksjonen var avgjørende – det var alltid behov for flere skytevåpen, flere patroner og mer eksplosiver. Millioner av arbeidere ble mobilisert til krigsindustrien. Kvinnene forlot hjemmene og jobbene sine som hushjelper, for å jobbe i ammunisjonsfabrikkene. Hjemmefronten ble et mål for bombing og blokader.
Når den først var sluppet løs, skapte den industrialiserte militarismens dynamikk enda mer dødelige og ødeleggende midler. Etter hvert som rivaliserende forskere og ingeniører begynte å konkurrere for å øke nasjonens drapskraft, oppsto det et tekno-logisk våpenkappløp. I 1914 hadde den britiske hæren ingen motoriserte lastebiler og bare noen få titalls rekognoseringsfly.
I 1918 hadde de 56 000 lastebiler og 22 000 fly. Og de hadde også nye våpen som bombe-kasteren, håndmaskingeværet og tanksen.
Krigen var ikke lenger for små profesjonelle hærer som sloss langt av gårde. Den var blitt en monstrøs ødeleggelsesmekanisme som omsluttet hele samfunn. Millioner ble utskrevet. Millioner arbeidet i våpenfabrikker eller på landsbygda for å tilfredsstille krigsmaskinen. Millioner sultet når forbruket kollapset. Tyskland mistet 1,8 millioner soldater i krigen, men nesten halvparten så mange døde av sult hjemme.
Slik startet krigen
28. juni 1914 myrdet en nasjonalistisk serbisk student arvingen til den østerriksk-ungarske tronen under et besøk i Sarajevo i Bosnia. Fem uker senere var Østerrike, Russland, Tyskland, Frankrike og Storbritannia i krig. Hvordan skjedde dette?
Østerrikske og ungarske herskerklasser styrte imperiet i tospann. Den aldrende habsburgeraristokraten Franz Josef var både keiser over Østerrike og konge over Ungarn.
Habsburgerregimet var truet av den voksende arbeiderklassens aktivisme og av en voksende nasjonalistisk agitasjon blant de underkuede folkene. Det svarte med en uberegnelig blanding av undertrykking og reformer. I 1914 hadde de konstitusjonelle myndighetene brutt sammen, og hauker som general Conrad von Hötzendorf hadde tatt kontroll.
«Bare en aggressiv politikk … kan redde dette landet fra ødeleggelse,» hevdet han. Statens autoritet skulle gjenopprettes gjennom demonstrative militære handlinger.
Målet var Serbia, et uavhengig land på Balkan, som fungerte som et fyrtårn for motstandskampen blant slaverne som befant seg under østerriksk styre. Conrad hadde tatt til orde for krig mot Serbia – «denne giftslangen» – 25 ganger mellom 1906 og 1914. Mordet i Sarajevo ble hans gyldne mulighet.
23. juli utstedte de østerrikske myndig-hetene et ultimatum der serberne ble beskyldt for å være delaktige i mordet, og de ble truet med krig dersom de ikke samarbeidet fullt ut i undersøkelsene, og sørget for å undertrykke all anti-østerriksk agitasjon på eget territorium.
Østerrikerne var misfornøyde med den serbiske responsen, erklærte krig mot Serbia, og satte i verk beskytning av Beograd 28. juli. Dette var de første skuddene i første verdenskrig.
Krigsplaner
Serbia var alliert med Russland. Russerne og østerrikerne var geopolitiske rivaler på Balkan.
Russland var på randen av revolusjon. Barrikader var reist i Vyborg-distriktet i St. Petersburg, og det sto slag mellom kjempende arbeidere og tsarens styrker.
30. juli ga den russiske tsaren troppene beskjed om å mobilisere. Kompromissløse ministre og generaler hevdet at krig var nødvendig for å forsvare russiske interesser på Balkan – og at krigen ville skape en nasjonalistisk bølge som ville oppløse den revolusjonære stemningen.
Men den russiske mobiliseringen truet Tysklands herskere. Nasjonal samling og rask industrialisering hadde gjort Tyskland til Europas mektigste makt. Nervøse rivaler hadde gått sammen i en fiendtlig allianse – trippelententen bestående av Russland, Frankrike og Storbritannia. Tyskland hadde blitt stående igjen med bare én viktig alliert, Østerrike-Ungarn, og sto derfor overfor skremmende utsikter til en tofrontskrig mot overlegne styrker.
Tysklands krigsplaner ble nøye utarbeidet for å møte denne faren. «Schlieffen-planen» – oppkalt etter generalen som utarbeidet den – foreslo en seks uker lang blitskrig for å slå ut Frankrike i vest, for så å flytte størstedelen av de tyske styrkene østover for å møte «den russiske dampmaskinen».
Valget av tidspunkt var alt. Da russerne ga ordre om mobilisering 30. juli, begynte klokka å tikke for Schlieffen-planen. Dermed erklærte de tyske myndighetene krig mot Russland 1. august og mot Frankrike 3. august.
Herskerne i Storbritannia nølte bare et lite øyeblikk. De fryktet at tysk dominans i Europa ville true det britiske imperiets sikkerhet. Den fremste bekymringen deres var å sikre herredømmet til sjøs, handelsruter og kolonier langt borte. Dette var avhengig av et delt kontinentalt Europa og et Tyskland som holdt seg unna havnene ved Den engelske kanal. Storbritannia erklærte krig 4. august.
Utløsere og årsaker
En fortelling er ikke en forklaring. Stormaktene gikk til krig i 1914 fordi de fryktet hverandres militærstyrker. Når rivalene mobiliserte, fulgte de etter med en gang. Men hvorfor var Europa et kontinent av frykt, rivalisering og massehærer i 1914?
Mellom 1873 og 1896 hadde verdens-økonomien befunnet seg i en depresjon. Vekstratene var nesten halverte, og masse-arbeidsløsheten var blitt kronisk. Europas herskere hadde svart med en kombinasjon av imperiebygging og høyt militært forbruk.
Den delen av Afrika som var under europeisk styre, hadde økt fra om lag 10 prosent i 1876 til over 90 prosent i 1900 – en konkurranse om landrøveri kjent, da som nå, som «kappløpet om Afrika».
I 1900 slo en hær bestående av britiske, franske, tyske, russiske, italienske, japanske og russiske styrker seg sammen og invaderte Kina for å knuse et nasjonalistisk opprør og forsvare en rekke mini-kolonier («konsesjoner») på den kinesiske kysten.
I Balkan, Midt-Østen og Sentral-Asia manøvrerte stormaktene også for å få innflytelse, mens europeiske bankierer og industriherrer konkurrerte om kontrakter.
Kolonialismens karakter av konkurranse forklarer også en annen følge av den lange depresjonen – voksende spenninger mellom stormaktene og voksende militærutgifter.
Britene og franskmennene var selv på randen av krig i 1898 da rivaliserende ekspedisjonsstyrker møtte hverandre ved Fashoda i det sørlige Sudan. I 1906 og 1911 var det franskmennene og tyskerne som havnet på randen av krig med hverandre om kontrollen over Marokko.
Det europeiske rustningskappløpet
Etter hvert som spenningene økte, ble Europa et kontinent av soldater og våpen. Krupps stålverk og våpenfabrikker i Essen i Ruhr-distriktet i Tyskland vokste fra 16 000 arbeidere i 1873 til 45 000 i 1900 og 70 000 i 1912. De britiske militærutgiftene økte med nærmere 150 prosent mellom 1887 og 1914. Franskmennene utvidet verneplikten fra to til tre år i 1913 og ga dem dermed en stående hær på 700 000, med reservestyrker på nesten tre millioner.
Industriell masseproduksjon gjorde det mulig å kle, utstyre, bevæpne og mate slike store styrker. Jernbanene gjorde det mulig å bevege og forsyne dem. De rivaliserende generalstabene, som var overbeviste om at krigen bare ville vare noen få måneder, prioriterte hurtige forflytninger. Vidløftige krigsplaner ble satt ut i live for å få styrkene i kamp så raskt som mulig, for at ikke fienden skulle kunne mobilisere og slå til før.
Forløpet ble tvunget fram av krigsplanene, massehærene og konfliktene mellom stormaktene. Men vi må fortsatt forklare hvorfor militariseringen av Europa hadde nådd et slikt omfang i 1914. Etter et århundre med fred over det meste av Europa mellom 1815 og 1914, hvorfor skulle krigen bryte ut med så uvanlig mye vold på dette tidspunktet?
Imperier
På midten av 1800-tallet, hadde Storbritannia, «verdens verksted», produsert 50 prosent av verdens bomull, 60 prosent av verdens kull og 70 prosent av verdens stål, og vært den eneste industrielle supermakten.
I 1914, derimot, hadde Storbritannias andel av bomulls- og kullproduksjonen falt til 20 prosent og stålproduksjonen til bare 10 prosent. Både Tyskland og USA hadde gått forbi Storbritannia som industrimakter.
Storbritannia hadde fortsatt det største imperiet. Det var på sitt største tidlig på 1900-tallet, da Storbritannia kontrollerte mer enn en femdel av verdens landmasser og en firedel av dens befolkning. Men den industrielle styrken for å opprettholde globalt hegemoni avtok.
Nasjonale økonomier ble i økende grad dominert av en liten håndfull gigantiske monopoler i hver sektor. To selskaper, Siemens og AEG, kontrollerte så godt som alt av Tysklands elektriske industri.
To grupperinger, hver bestående av tre selskaper, kontrollerte den kjemiske industrien. Et system basert på konkurranse mellom et stort antall mellomstore selskaper hadde blitt erstattet av et system basert på megaselskaper med monopolistisk dominans over nasjonale markeder.
Industri og banker ble avhengige av hverandre. Ved å utvide lån og ved å kjøpe aksjer og obligasjoner, ble banker de største eierne av industrien – i så stort omfang at enkelte snakket om «monopolkapitalisme», andre brukte betegnelsen «finanskapitalisme».
Stat og kapital
Gigantbedriftenes størrelse, rikdom og makt endret statens rolle. Det var bare i Storbritannia staten ikke hadde noen direkte rolle i industrien i 1914.
Utgifter til jernbane – i seg selv en strategisk nødvendighet – gjorde, i kombinasjon med våpenutgiftene, staten til den største kunden for tungindustrien. I tillegg til direkte investeringer og kontrakter, sørget myndigheter også for beskyttelse fra utenlandsk konkurranse gjennom å innføre toll (skatt) på utenlandsimport – en bevisst politikk for å berike seg selv på bekostning av naboland, som først ble brukt av Tyskland i 1879, og som siden fulgt opp av de fleste andre stormaktene.
På begynnelsen av 1900-tallet var verdens-økonomiens utvikling i ferd med å skape en geopolitisk krise. På den ene siden var det globalisering – hurtig økonomisk vekst, gigantfirmaers dominans, en hvileløs jakt på nye markeder og en stadig økende internasjonal handel. På den andre siden var det økonomisk nasjonalisme, etter hvert som industrikarteller, banksyndikater og stadig mer militariserte stater smeltet sammen til motstridende blokker.
En verden som var delt inn i rivaliserende nasjonalstater og imperier betydde en verden med barrierer mot handel – beskyttelsestoll, sluttede kolonimarkeder og konkurranse fra utenlandske selskaper. Dette var den viktigste årsaken til første verdenskrig – veksten av enorme monopoler og sammensmeltingen av industriell, finansiell og statlig kapital hadde skapt en farlig verden med konkurrerende nasjonalismer.
Utvidelsen av imperiene de siste 25 årene av 1800-tallet hadde skapt en viss sikkerhet (selv om det var på bekostning av hundrevis av millioner som ble drept, undertrykt og utbyttet av europeiske kolonister). Men når oppdelingen av verden syntes å være ferdig, kom rivaliseringen tilbake til Europa. Stormaktenes konkurranse om å bygge imperier ble omgjort til et europeisk våpenkappløp.
Storbritannia og Tyskland
Hovedaksen i den europeiske krisen i 1914 var konflikten mellom Storbritannia og Tyskland.
Mellom 1906 og 1912 hadde tyskerne ført Weltpolitik, verdenspolitikk. Denne bekreftet den fremvoksende tyske imperialismen i motsetning til de etablerte britiske og franske imperiene. Det viktigste uttrykket var et sjøvåpenkappløp med Storbritannia.
Tysk Weltpolitik utfordret to historiske prinsipper bak britisk imperiemakt – behovet for å holde Europa splittet, og behovet for å holde havnene ved Den engelske kanal på «vennligsinnede» hender. Begge prinsippene hadde sitt opphav i at Storbritannia var en øy og i landets forretningsinteresser og tradisjonelle maritime overlegenhet.
Storbritannia og deres utskipingshavner var godt beskyttet av en stor marine. Et splittet Europa ga de britiske herskerne frihet til utbytting av imperiet og profitt fra utbytting på motsatt side av havet. Et forent Europa under en enkelt makts hegemoni, særlig en makt med kontroll over havnene ved kanalen, var en trussel.
Det var dette som gjorde sjøvåpenkappløpet så viktig. For å holde stand mot Tyskland, hadde den britiske flåten vokst fra 29 slagskip i 1899 til 49 i 1914. Storbritannia hadde også forlatt sin tidligere isolasjonisme, og bygget en allianse med Frankrike og Russland.
Dette hadde påtvunget Tyskland en militær byrde som ikke var bærekraftig. Den franske og den russiske hæren hadde vokst parallelt med den britiske flåten. Tyskland var en kontinental makt med fiender på begge sider. De ble derfor tvunget til å gi opp sjøvåpenkappløpet og snu anstrengelsene mot en vekst for hæren. Tyskland kunne ikke både forsvare seg i Europa og utfordre Storbritannia til sjøs.
Mot slutten av 1912 var de tyske lederne blitt overbeviste om at de var i ferd med å tape våpenkappløpet i Europa, og at maktbalansen gikk i deres disfavør. De ville derfor foretrekke en forkjøpskrig før heller enn senere. Helmut von Moltke, som ledet den tyske hæren, mente at «en krig mellom nasjonene var uunngåelig».
En imperialistisk krig
Første verdenskrig kom som et resultat av militær rivalisering mellom allianser av nasjonalstater som sto mot hverandre. Disse nasjonalstatene representerte interessene til blokker av kapital som sto i konkurranse med hverandre i verdensmarkedene.
Britene var i stand til å innta en skinnhellig holdning fordi de hadde erobret det største imperiet på 1700-tallet, og ledet den industrielle revolusjonen på 1800-tallet. De gikk inn for frihandel fordi de var økonomisk etablert.
De kunne fremstille tyskerne som «aggressorer» og «militarister» og hevde at de var «skyldige» i å starte krigen bare fordi de forsvarte et eksisterende imperium i stedet for å forsøke å skape et nytt.
Men de underliggende målene for alle herskerne og alle stormaktene var de samme – å dele opp verden i jakt på profitt og makt. Første verdenskrig var en imperialistisk krig.
Kunne den ha blitt stoppet?
De spenningene og den militære styrken som ble bygget opp i årene før 1914, og det raske utbruddet av krigen etter hvert som én mobilisering førte til en neste, gjør at første verdenskrig kunne virke uunngåelig.
Det var den ikke. Bankherrer, industriherrer og generaler hadde interesse av krig. Det arbeidende folket i Europa og de som levde under kolonistyre i Afrika og Asia, hadde det ikke. Det var heller ikke slik at krigens ofre rett og slett var hjernevasket av nasjonalsjåvinisme, og mer enn gjerne begav seg ut for å bli slaktet.
Etter hvert som stormskyene mørknet i tiåret før krigen brøt ut, sluttet millioner seg til antikrigsprotester. Europa var i 1914 et dobbelt delt kontinent – på den ene siden mellom rivaliserende geopolitiske blokker, og på den andre mellom eliter for krig og massebevegelser mot.