Den snilleste krigerstaten i verden?

Av Arnljot Ask og Stian Bragtvedt

2016-01

Norge blir ofte beskrevet som en fredsnasjon og en humanitær stormakt. Det pekes på norsk innsats i fredsmekling eller det høye norske bistandsbudsjettet. Men Norges fotavtrykk i verden er langt mer enn å være fredsmegler og drive bistandsprosjekter for verdens fattige.

Ikke bare er Norge blant verdens 20 største våpeneksportører, vi er også en krigerstat av første klasse.

Stian Bragtvedt er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, leder av Rødt sitt internasjonale utvalg og er ansatt i FN-sambandet.
Arnljot Ask er medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Siden 1990 har Norge deltatt i en rekke kriger, med bombingen av Libya i 2011 som et av de groveste eksemplene. I skrivende stund deltar Norge i hemmelige forhandlinger om en ny handelsavtale om tjenester, TISA. Her er målet å åpne opp markeder for, og hindre regulering av, norsk kapital i utlandet. Alle disse tingene må med når vi skal vurdere Norges rolle i verden. Skal vi forstå mer av hva slags rolle Norge spiller, er det nyttig å se nærmere på begrepet imperialisme, og hvilken rolle Norge spiller i dagens globale kapitalisme.

Imperialisme – fortsatt relevant?

Ordet imperialisme brukes ikke så ofte i dagligtalen lenger. Hos mange vekker det assosiasjoner til kolonitiden og oppdelingen av Afrika. Eller til rike land som utnytter fattige land. I marxistisk forstand handler begrepet imperialisme om utviklingen i kapitalismen, dens ekspansjon. Det er ikke dårlige politikere eller feil politikk som er forklaringen på plyndring av fattige land eller krig, men kapitalens behov. I følge Lenin er imperialismen et stadium i kapitalismen kjennetegnet av at nasjonalstatens rammer ble for trange. Først for salg av varer, deretter også for investeringer. Det blir nødvendig å finne nye markeder i utlandet og samtidig finne nye investeringsmuligheter. For å lykkes med denne ekspansjonen trenger kapitalen en sterk stat i ryggen. Denne staten kan enten åpne dører via politiske kontakter, inngå og håndheve handelsavtaler, eller i siste hvis nødvendig: militær intervensjon og krig.

Behovet for å søke profitt utenfor hjemlandets grenser henger i følge Lenin sammen med tendensen til monopolisering. Kampen på markedet mellom ulike kapitaler gjør at de som lykkes best, kjøper opp konkurrentene sine. Til slutt er det kun noen få store aktører igjen, som deler markedet mellom seg. Dermed kan de tjene mer penger, og hindre konkurrenter i å etablere seg. Det at hjemmemarkedet deles mellom noen få store aktører, gjør det nødvendig å søke nye markeder i utlandet.

Det er mye som har skjedd siden Lenin satt i eksil i Sveits og skrev om imperialismen. Men kjernen i analysen har fortsatt stor forklaringskraft. Den som lurer på om monopolisering er aktuelt, trenger ikke gå lenger enn til butikken for å handle. Etter COOP sitt oppkjøp av ICA, er 90 prosent av det norske dagligvaremarkedet dominert av tre aktører. En av dem, Reitangruppen som eier Rema 1000, har ekspandert til Norden og Baltikum. For å ekspandere til nye markeder er det nødvendig å ha en stat som kan hjelpe til med markedsadgangen, slik den norske staten for eksempel gjorde da Arbeiderpartiet tok Norge inn i EØS. Eller som regjeringen gjør, når den forhandler med WTO for å åpne opp markeder i fattige land for norske selskaper. Norske selskapers store vekst i utlandet de siste 30 årene hadde ikke vært mulig uten en hjelpsom stat.

Det betyr ikke at staten i den moderne kapitalismen er en marionett som står på pinne for kapitalen i ett og alt. Tvert imot er forholdet mellom stat og kapital fullt av motsetninger. Men til syvende og sist lever staten av å skattlegge den merverdien som blir skapt i produksjonen. Skattene kan økes til et visst punkt, men skal inntektene virkelig vokse, er det skattegrunnlaget som må bli større. Staten har dermed en interesse av å legge til rette for økt akkumulasjon av kapital, hjemme og ute. Som historikeren vik skriver i en artikkel fra 1995:

Staten levde av å skattlegge den merverdi som ble skapt i produksjonen. […] En selvfølgelighet kan man hevde. Men en selvfølgelighet som knytter herskersklassens og statsapparatets interesser uløselig sammen – hvis man da ikke velger å bryte fullstendig med kapitalismen.

Territorie og kapital

Den italienske, politiske tenkeren Giovanni Arrighi snakker i boka The Long 20th century (2010) om to typer logikk: den kapitalistiske (jakten på profitt) og den territorielle (staten). Kapitalisten er først og fremst interessert i å investere der det kan tjenes profitt, mens politikeren i staten er på det mest grunnleggende nivået interessert i å styrke sin stats makt vis á vis andre stater. Disse to ulike logikkene er forskjellige fra hverandre, men virker sammen. Ofte i et motsetningsfylt forhold, der de trekker i ulik retning. Noen ganger avgjøres utfallet mest av den kapitalistiske logikken, andre ganger av den territorielle logikken. David Harvey (2003) peker på hvordan det er vanskelig å forklare Vietnamkrigen utelukkende ut fra kapitalens behov. Samtidig er det lettere å begrunne USAs strategi med å demme opp for Sovjetunionen under den kalde krigen, med amerikansk kapitals behov for å holde så stor del av verden som mulig åpen for investeringer og muligheter for profitt. Om vi tar for oss dagens situasjon i Midtøsten og borgerkrigen i Syria, er det rimelig å anta at det ikke er veldig lønnsomt for amerikansk eller russisk kapital å krige der. Men på lang sikt er det viktig for statene å ha størst mulig innflytelse i Midtøsten, hvor 60 prosent av verdens oljereserver ligger. Som igjen øker statens mulighet til å utøve makt i framtida, på vegne av sine kapitalister. Den kapitalistiske og den territorielle logikken står ofte i motsetning til hverandre, men de henger uløselig sammen. For å forstå hva som skjer i den globale kapitalismen, må vi prøve å ta hensyn nettopp til hvordan de to logikkene virker inn på hverandre.

Norges rolle

For Norges del er det to trekk som tydelig peker seg ut, som er avgjørende for Norges rolle i verden:

  • Den brede oppslutningen i den norske overklassen om å binde seg opp mot USA og NATO for å ivareta norsk sikkerhet og interesser i utlandet.
  • Funnet av olje på norsk kontinentalsokkel og konsekvensene det fikk for norsk økonomi.

Statoil ble i utgangspunktet bygd opp for å kunne ivareta Norges interesser på norsk sokkel, og være en motvekt mot internasjonal oljekapital. Men med fallende reserver i Norge, ble det lagd en strategi for at Statoil skulle kunne ta skrittet ut i verden, og konkurrere om oljeprofitt med de store internasjonale selskapene. Det som kjennetegner oljebransjen, er den tette sammenvevingen med stater og politikk. Oljens strategiske betydning, sammen med stater og politikeres rolle i tildelingen av konsesjoner for leting og utvinning, gjør at utvinningen av olje henger tett sammen med staters utøvelse av makt og bruk av militærapparatet. Det er i oljesektoren vi kanskje aller lettest kan se forbindelsen mellom den kapitalistiske og den territorielle logikken, som vi var inne på i forrige avsnitt. Norge har imidlertid ikke militære muskler til å kunne sikre Statoils interesser i utlandet alene. Derfor er innordningen under USA og NATO sin sikkerhetspolitiske paraply gunstig for Statoil. Men vi skal se at underordningen under USA har røtter mye lenger tilbake enn et norsk oljeselskap sitt ønske om å spise kirsebær med de store.

Norge allierer seg med USA

Foran og under den 1. verdenskrigen sto nøytralitetsprinsippet sterkt i den unge nasjonen. Den ville ikke bli trukket inn i stormaktsrivaliseringa i Europa på nytt, og økonomisk var den også avhenging av sterke bånd til både Tyskland og Storbritannia, og ikke minst Sverige. 9. april 1940 og den 2. verdenskrigen var et vendepunkt. Den gjorde slutt på nøytralitetslinja og befesta alliansen med USA i sikkerhetspolitikken, og den førte også til at det ble lagt større vekt på å bygge opp et eget norsk militærapparat. Sikkerhetspolitisk ble også skillet mellom de vestlige imperialistmaktene bygd ned, gjennom at Sovjet nå sto fram som en felles trussel, og USA befesta sin lederposisjon i denne imperialistblokken. NATO-medlemskapet fra 1949 institusjonaliserte denne blokkavhengigheten.

Aggressivt taktskifte

Fra 1990-tallet av har Norge tatt steget opp i mer framskutte posisjoner i USA og de andre vestlige imperialistmaktenes krigsmaskineri. Samtidig gikk verden inn i en fase hvor den vestlige blokken direkte prøvde å skyve fram sine posisjoner med våpenmakt etter Sovjetunionens sammenbrudd. Innsatsen i Libya-krigen med påfølgende kroning av Jens Stoltenberg som NATOs generalsekretær er hittil det tydeligste uttrykket for Norges nye rolle. Vi skal se nærmere på bakgrunnen for dette taktskiftet og hvilke konsekvenser det har hatt her hjemme.

Norge stilte opp militært for USA også før 1990. Som under Koreakrigen fra 1951 av med et mobilt militærsjukehus i den USA-leda FN-styrken. I de fleste militære FN-operasjonene Norge deltok i denne perioden, var Norge på samme side som USA, men forskjellen var at disse operasjonene stort sett holdt seg innenfor folkerettens rammer.

Utover 1990-tallet, etter at FN i 1989 proklamerte sterkere innsats i fredsbevarende – og etter hvert såkalte fredsopprettende – operasjoner, ble USA mer egenrådig og stilte seg også i spissen for militæroperasjoner hvor de fikk FN mer eller mindre med på laget. Norge stilte seg her lojalt på USA sin side, med få unntak.

Det første kraftige signalet om nye tider kom med Kuwait–Irak-krigen 1990–91.

FN støttet ganske ukritisk opp om USA da de tilranet seg lederrolla. FN hadde ikke den utøvende kommandoen, men organisasjonen hadde gitt USA mandat fra Sikkerhetsrådet. Norge stilte også synlig opp i USA-koalisjonen ved å sende kystvaktskipet KNM Agdenes ned til krigsområdet. FN fulgte opp USAs langsiktige strategi overfor Irak ved å opprettholde de dødbringende sanksjonene mot Irak etter denne krigen, helt fram til USA hadde installert sitt eget regime i landet etter invasjonen i 2003. FN-legitimerte raskt den de facto okkupasjonen og aksepterte at NATO etablerte seg fast i den grønne sonen i Bagdad.

Sjøl om Norge ikke fulgte USA under angrepet på Irak våren 2003, så stilte statsminister Bondevik opp med en støttetropp på ca 100 soldater for den britiske okkupasjonsstyrken rundt Basra allerede sommeren 2003. Disse ble riktignok trukket ut etter et par år, begrunnet med at vi måtte konsentrere våre bidrag til Afghanistan. Men den norske treningen av de nye militær- og politistyrkene som USA etablerte i Irak, fortsatte helt fram til høsten 2008, også under den rødgrønne regjeringen. Den offisielle fortellingen er at Norge aldri var med i Irak-krigen. Ikke før vi i 2014 gikk inn på nytt under dekket av kampen mot IS.

USAs lederrolle i FN-legitimerte kriger startet under Kuwait–Irak-krigen og ble fulgt opp i  Somalia. USA fikk i 1992 fullmakt til å sette i gang operasjonen «Restore Hope» for å prøve å skape fred der. Det mislyktes, og krigene har fortsatt helt til nå. Norge kom ikke militært med før i 2009, gjennom bidrag til EUs sjømilitære oppdrag rundt Aden-bukta, men har hatt sin hovedrolle i det såkalte Kontaktutvalget for Somalia fra 2006 av, da USAs utenriksminister Condoleza Rice ba Jonas Gahr Støre lede forhandlingene.

Første gangen NATO som organisasjon formelt ble tillatt å stille seg i spissen for en FN-legitimert krig, var i februar 1994 gjennom bombingen i Bosnia. Norge deltok ikke, men kom inn på denne arenaen i 1999 under den folkerettsstridige bombekrigen mot Jugoslavia, som også ble ledet av NATO. Siden har NATO hatt fast plass som anfører i USAs okkupasjoner både av Afghanistan, hvor de formelt tok over ISAF-oppdraget i august 2005, og i Irak. Begge steder legitimert av FN etter at okkupasjonene var et faktum. I Irak er det riktig nok USAs koalisjon av villige som formelt sjefer oppdraget. NATO sto også som ansvarlig operatør under bombekrigen i Libya, sjøl om et fåtall NATO-land bidro med bombefly.

USA har også, med FN-resolusjon 2189 fra desember 2014 i ryggen, fått NATO til å stå for det nye oppdraget i Afghanistan, «Resolute Support Mission», som tok over etter ISAF 31. januar 2014. Norge har trofast fulgt videre med på ferden, sjøl om soldatene formelt sies å være instruktører. Oppdraget ble nettopp forlenget til 2020, fordi krigshandlingene har blusset opp igjen.

Det finns flere eksempler på at Norge følger tett og lojalt med på USAs aggresjonspolitikk for å befeste og utvide sitt globale hegemoni. Ikke minst i utvidelsen av Irak-krigen til Syria, og nå snart hele Midtøsten-regionen, sjøl om Norge foreløpig ikke står med soldater andre steder enn i Irak. At akkurat denne utenrikspolitiske linja har vunnet fram, har hatt konsekvenser ikke bare for de som har blitt bombet av norske jagerfly, men også her hjemme.

Fra invasjonsforsvar til «innsatsstyrker»

Ekspansjonismen som USA satte i gang for å avløse den kalde krigen, førte raskt til en tilpasning av NATO til de nye oppgavene. Fra å tilsynelatende være en forsvarsallianse som skulle balansere sin hovedrival, Sovjetunionen, ble den organisert som en angrepsallianse. Målet var i første omgang å bistå USA i dragkampen om den såkalte Eurasiatiske korridoren som flere av deres strateger tegna planskisser for. Inkludert kampen om Midtøsten, Sentralasia og framrykkinga i Øst-Europa. Det startet opp med NATO-vedtak allerede i 1991, til Washington-chartret i 1999 hvor «kampen mot terrorismen» og «out of area» ble formulert, til det nye strategidokumentet vedtatt i Lisboa 2010.

Norge fulgte også raskt opp denne omdanninga av sitt militærapparat gjennom flere forsvarsmeldinger utover 1990- og 2000-tallet, som nå igjen skal tilpasses situasjonen fram mot 2020–30. Dette har rasert det invasjonsforsvaret vi opprinnelig hadde, med vernepliktshær og nærhet til befolkningen. Ikke bare er vi tilpassa til å delta i skarpe oppdrag for USA, Norge har også satt av styrker til å delta i EUs innsatsstyrker som også kan gå «out of area» langt nede i Afrika. De første oppdragene Norge var med på, var på Balkan i Makedonia 2003 og i Bosnia Herzegovina 2004. Det mest betente oppdraget vi er innrullert i på vårt kontinent, er imidlertid da Norge sendte soldater til NATOs beredskapsstyrker retta mot Øst-Europa, som gjør at Norge stadig er med på øvelser i Russlands naboland.

Den mest underdanige, og attpåtil dumme og kostnadsmessig ødeleggende, militære tilpasningsprosjektet Norge har stått for, er kjøpet av de amerikanske F-35 krigsflyene. Kostnadene gjør at det ikke blir penger til investeringer i tiltak som de militære sjefene nå også ser ville være nødvendige for å følge opp instruksene om å legge større vekt på forsvar av hjemmeområdene, dvs Norge. Det kan hende at USA sjøl kasserer dette flyet, men foreløpig har et enstemmig Storting allerede signert for kjøpesummen til halvparten av flya, til ca 35 milliarder kroner.

Kastrering av fredsbevegelsen

Den politiske og ideologiske kampanjen som har rettferdiggjort den aggressive krigspolitikken  og ødeleggelsen av forsvarsevnen, har også avvæpna den norske fredsbevegelsen. Den fikk en avgjørende knekk i åra med rødgrønn regjering, da den tidligere parlamentariske opposisjonen også ble dressert. Den siste fredsmarkeringen i Oslo med over 5000 deltakere var i 2004, og etter Obama-demoen i desember 2009 har slike markeringer knapt klart å samle 5–600 deltakere.

Kan vi snu dette?

Det er først og fremst folkene i de landene vi har vært med på å sette i fyr og flammer, som lider av den krigspolitikken Norge har vært med på å eskalere. Det året vi har bak oss, har imidlertid brakt krigene hjem til oss sjøl gjennom den eksploderende flyktningekrisa. I tillegg er Norge den lydigste USA-vasallen i oppmarsjen til krig i våre nærområder, gjennom Ukraina-krisa. Norge er også blant de mest servile overfor NATO-allierte Tyrkia og pleier nære økonomiske forbindelser til Saudi Arabia. Samtidig kan Norge komme i konfliktlinja mellom stormaktene i sitt fortsatte Afghanistanprosjekt. Det meldes at Russland er på vei inn i Afghanistan gjennom allierte i den gamle Nordalliansen og slakteren Dostum.

Det er ikke gitt at Norge skal fortsette å være et tannhjul i de vestlige imperialistlandenes forsøkene på å trygge verden for vestlig kapital. Men skal det være mulig å se for seg en annen kurs, må sannheten om Norges rolle i verden fram i lyset. Norges rolle som krigerstat, våpeneksportør og pådriver for markedsadgang for egne selskaper i utviklingsland må på dagsorden. Det vil kreve en stor innsats av venstresida og de sosiale bevegelsene i Norge. Det er ikke umulig. Forholdet til Saudi-Arabia, Telenors korrupsjonsskandaler og Norges offensive rolle i forhandlingene om den nye handelsavtalen TISA gjør at stadig flere stiller spørsmål om hva Norge egentlig driver med. Det er ikke for sent å endre Norges rolle i verden. Tvert imot er det på høy tid.