Den late grekeren (omtale)

Av Terje Skog, Jørgen Sandemose

Bokomtaler Nr 1 2012

Lars Gunnesdal:
Den late grekeren
Manifest Analyse, 2011

Manifest Analyse har nylig (desember 2011) levert fra seg notatet Den late greker. Myter og fakta om den økonomiske krisen i Hellas. Skriftet er typisk i mange henseender, og fortjener en omtale.

Manifest leverer et argument for at den ivrige anti-greske agitasjonen i europeisk kulørt presse (som Bild-Zeitung), og blant fargeløse politikere, særlig Merkel, er basert på begrepsforvirring.

Forfatteren, Lars Gunnesdal, sammenlikner fire variable for de siste årene. Det er tale om ukentlig arbeidstid, arbeidstimer per sysselsatt, faktisk pensjonsalder, og til slutt offentlige trygde- og helsekostnader i prosent av BNP. For de to førstes vedkommende kommer det til syne en dramatisk forskjell mellom Hellas og eurosonen samlet: Utlagt arbeidstid i Hellas er mye lengre, etter vanlige mål. For de to siste er derimot likhetene, ikke forskjellene, dominerende.

Førsteinntrykket er: Grekere jobber mer enn eurofolk flest, og de tar ikke mer til seg i personlig konsum av arbeidets langsiktige frukter enn eurofolk gjør.

En slik statistikk er et tilstrekkelig motargument til Bild-og-Merkel; men dessverre, dette er bare fordi disse drøfter på et bunnnivå. Og Manifest skriver: «Det viser seg faktisk at grekerne, på tross av sin (altfor) lave kvinnelige arbeidsdeltakelse, i sum arbeider mest blant alle land i Europa

Det er (altfor) opplagt at dette ikke holder vann, for vi måler ikke arbeid bare etter tidsutstrekning, men også etter intensitet. Det er et poeng for Gunnesdal at det som undersøkes, er forhold innen eurosonen. Denne sonen finnes fordi medlemmene har samme valuta. Det betyr at de kan sies å utgjøre samme marked. Nå forteller vår barnelærdom (Kapitalens første kapitler, og studiesirkler i «marxistisk politisk økonomi») oss at en vare kan selges for en mengde penger (gull) som tilsvarer den arbeidstid som er nedlagt i den. Men dette betyr ikke at en klosset baker, som lager ett brød på den tid det tar for en gjennomsnittlig dyktig baker å framstille tre, kan selge sitt brød for samme sum som den flinke. For verdien er en gjennomsnittsstørrelse, og normalt vet vi hvilken (gjennomsnittlig) produktivitet som bestemmer verdien. Dette innebærer at hvis vi forutsetter at hele svermen av bakere (minus én) i et samfunn består av folk som er like flinke, så vil det arbeidet som den klønete bakeren utfører, ikke skape mer verdi enn det som tilsvarer én time. I en fornuftig statistikk over økonomisk tidsbruk er det denne timen som vil telle, og to vil falle bort. De representerer simpelthen ikke «arbeid».

Lærdommen sier oss mer enn som så. Den forteller at innenfor enhver nasjon vil intensiteten i arbeidsytelsene være spesifikk. Forskjellige nasjoner har altså forskjellige gjennomsnittlige intensitetsgrader. La oss for illustrasjonens skyld tenke oss at barnevognsproduksjonen både i Tyskland og i Hellas tilfeldigvis er en bransje som ligger på det nasjonale gjennomsnittet når det gjelder arbeidsproduktivitet og –intensitet. La oss si at én arbeider i Tyskland kan produsere 6 barnevogner på 8 timer, mens en arbeider i Hellas trenger 16 timer. På euromarkedet vil det da vise seg at de tyske vognene er produsert med en lav tidsutgivelse, og at de ligger an til å koste bare halvparten av de greske. Men i virkeligheten vil den tyske handelsfordelen være større enn som så. Kanskje vil tyske vogner uten videre kunne selges fire ganger billigere enn de greske. Hvorfor?

Enkelt sagt: Fordi arbeidets mengde måles ikke bare i utstrakt, men også i ”innstrakt” tid: Ikke bare ekstensivt, men altså også intensivt. Hos Marx er ”tid” altså et sammensatt begrep. Det går på en indre fysisk anspennelse hos arbeideren like mye som på en utstrakt ytelse. Det mer intensive arbeid produserer mer verdi per utstrakt tidsenhet fordi den utstrakte arbeidstiden her er ”fortettet” i høyere grad, som Marx sier. Forutsetter vi at tysk gjennomsnittsarbeid er dobbelt så intensivt som gresk, så får vi resultatet ovenfor.

Verdien av en valuta, den gullproduksjon den tilsvarer per tidsenhet, er innen nasjonen utjevnet, slik at på det nasjonale markedet er det bare forskjeller i produktivitet som teller når bedriftene konkurrerer. Men når bedrifter konkurrerer internasjonalt, teller intensitetsforskjellene også som forskjeller i produktivitet. I det tilfellet vi bringer her, betyr dette at åtte utstrakte tidsenheter i Hellas i realiteten ikke er lik åtte utstrakte tyske tidsenheter, men langt flere, slik at grekeren virkelig framstår som en klønete baker.

Men ettersom Hellas og Tyskland har samme valuta, uten at de opphører med å være forskjellige nasjoner, oppstår et spesialtilfelle som Marx ikke analyserte særskilt. Det er likevel ikke særlig forskjellig fra den struktur for internasjonal handel som ble påvist allerede av David Ricardo: Mindre produktive nasjoner tappes for gull når de må handle med mer produktive. I dag tappes de også for gullekvivalenter i form av valuta de tvinges til å låne, kreditter de tvinges til å inngå, osv. På denne måten mister de ett av flere insitamenter til selv å øke sin produktivitet, og dermed kutte ondets rot. (Noe Ricardo derimot ikke innså!) Denne koloniseringspolitikken fører IMF og den europeiske sentralbanken i dag med det påståtte formål å bringe fattige land på fote!

Hvorfor finnes intensitetsforskjellene? Lutheraneren Merkel vil vel peke på den åndelige revolusjon protestantismen førte med seg i arbeidsdisiplinen. Hun ville ha litt rett i dette. Men forklaringen blir seriøs først når den viser at Tyskland historisk har utviklet en storindustri, mens Hellas knapt har gjort det. Industrien gir intensitetsfordeler – til dels i stor grad.

Hva må gjøres? Gunnesdal vil fjerne euroen, og det er et bra tiltak. Men han ønsker seg tydeligvis det gamle systemet i stedet, hvor Hellas ville kunne «devaluere egen valuta» for å bedre sin konkurranseevne.

Er dette fremtiden for Europas arbeiderklasser? Små ineffektive økonomier som kan muntre seg litt med devalueringer for å skape pusterom mellom nedturene? Eller er løsningen tvert om å skape en sosialistisk industri i alle land?

Gunnesdal skriver faktisk: «En sentral årsak til at Hellas og de andre landene i eurosonens sørlige periferi har sakket akterut er den felslåtte innføringen av en felles valuta.» Dette er å overse at de store strukturforskjellene (som vi rett og slett kan kalle intensitetsforskjeller) i Europa har vært til stede lenge før euro’en. De går tilbake også på fundamentale klasseforskjeller, som i Hellas uttrykker seg i korrupsjon og skattesnyteri som Gunnesdal åpenbart ikke vil betrakte som sosialt-økonomisk baserte fenomener.

Fordi intensitetsforskjeller som et grunnleggende fenomen er oversett, blir notatets forsøk på å tolke produktivitetsutviklingens rolle (som uansett er sekundær) i eurosonen temmelig virkelighetsfjernt. Det samme gjelder særlig variabelen «offentlige trygdeog helsekostnader i pst av BNP»: Med den betydning svart arbeid har i Hellas, blir det offisielle BNP en heller uklar størrelse her.

Slikt er likevel perifere innvendinger. Mer sentralt blir det at «Den late greker» er helt i overensstemmelse med tidligere skriv om eurosonen fra Manifest: Tilbakeliggende produksjonsforhold blir glorifisert, og det vises ingen tegn til lydhørhet for marxistisk kritikk eller til at forfatterne er oppmerksomme på de grunnleggende variable på verdensmarkedet.

Jørgen Sandemose og Terje Skog

(I den trykte utgaven av nummeret ble en annen utgave av to avsnitt trykket. Dette er sånn forfatteren har ønsket omtalen.
PS.
Før trykking sendte Jørgen Sandemose utkastet til Terje Skog, som foreslo endringene i avsnittene. Uten å ha lest anmeldelsen på trykk refererte JS og TS til denne versjonen i en artikkel i Klassekampen 6. mars, og kalte den et fellesprodukt. Det skapte litt forvirring, men dette er historia)