Den lange depresjonen
Av Torstein Dahle
The long depression
Chicago: Haymarket Books,
2016, 347 s.
Etter mitt syn er dette Årets Bok innen politisk økonomi. Michael Roberts er en marxistisk økonom som i mer enn 30 år har arbeidet i City of London. Han er også kjent for sin blogg, Michael Roberts Blog, med oppdaterte økonomiske analyser.
Hovedbudskapet i boken er at de store økonomiene i verden er inne i en langvarig depresjon. Med «de store økonomiene» mener han G7-landene og de såkalte «framvoksende økonomiene», som omfatter BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) og andre land som er under rask omforming i retning av utviklet kapitalisme.
Roberts mener at det har vært to depresjoner i den moderne kapitalismens historie: En fra 1873 til 1897 og en fra 1929 til 1939 («Den store depresjonen»). Nå er vi inne i den tredje depresjonen, som startet i 2008. Det er den som gir tittel til boken: Den lange depresjonen. Under kapitalismen skjer det en veksling mellom oppturer og nedturer, der både oppturene og nedturene skyldes de indre drivkreftene i kapitalismen. Det betyr at kapitalismen også «løser» sine egne depresjoner på en eller annen måte, selv om prisen er høy: stor arbeidsløshet, konkurser og fysisk ødeleggelse av produksjonsutstyr og av folk. Det er veldig viktig for Roberts å få fram at det er de indre drivkreftene i kapitalismen selv som skaper både nedturene og oppturene, og at de altså ikke forårsakes av ytre «sjokk». Årsakene ligger i kapitalismens egen natur.
I bokens kapittel 1 behandler han depresjonenes årsak. Etter min mening er kapitlet en glimrende, konsentrert og presis innføring i marxismens politiske økonomi. I det hele tatt kjennetegnes denne boken av et meget høyt presisjonsnivå. Han påpeker at borgerlige økonomer vanligvis forklarer depresjoner og kriser ved å peke på særegne årsaker til hver krise. De vil ikke godta at det ligger i kapitalismens natur at kriser og depresjoner oppstår, og derfor må de som forklaring finne ulike påvirkninger og «sjokk» som kommer utenfra økonomien selv, og som er forskjellige fra gang til gang.
Opp mot dette setter han en marxistisk tilnærming, der utgangspunktet for krisedannelser er loven om profittratens fallende tendens og de motvirkende tiltakene som kapitalistene iverksetter. Lavere profittrate fører til reduserte investeringer i produksjonen. Kapital søker da i stedet inn i finans- og eiendomsinvesteringer, og vi får utvikling av spekulative bobler. Det betyr at regulering av finansmarkedene ikke vil kunne hindre en kriseutvikling, fordi den grunnleggende, utløsende årsaken ikke ligger der men i at profittraten ved produktive investeringer er for lav. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal gå inn for regulering av finansmarkedene, men det er ikke slik krisen kan løses. Den utløsende årsaken er heller ikke svikt i etterspørselen, men at profittraten er for lav til å kunne konkurrere med finansinvesteringer. Tiltak for å øke forbruksetterspørselen eller den statlige etterspørselen vil derfor heller ikke kunne gi noen egentlig løsning på krisen, men kan ha en viss utsettende eller dempende effekt. Når staten f.eks. tilfører penger til bankene for å stimulere etterspørselen, havner det meste av disse pengene hos kapitalistene uten at det betyr at investeringer i verdiskapende virksomhet blir mer lønnsomme av den grunn. Slike tiltak, som nå har vært brukt i stor utstrekning, har derfor i beste fall en utsettende effekt.
Roberts leverer en ganske omfattende dokumentasjon på at nedgang i profittrate går forut for en kriseutvikling. Det er sentralt for ham å understreke at årsakssammen-hengen går fra lav profittrate til svikt i produktive investeringer, ikke omvendt.
Roberts har et kapittel om depresjonen i siste del av 1800-tallet, og deretter et kapittel om den Store Depresjonen på 1930-tallet. Deretter følger et kapittel om nyliberalismen på 80-tallet, der angrep på fagforeninger og arbeidsfolks rettigheter bidro til å øke profittraten noe, men egentlig ikke så mye.
Ifølge den analysen som Roberts presenterer, var det den såkalte «finanskrisen» i 2008–2009 som innledet Den Lange Depresjonen som vi nå er inne i. Årsaken lå i at profittraten ble så lav at den ikke kunne konkurrere med forventet avkastning på finans- og eiendomsinvesteringer. Spekulative og ofte lånefinansierte finans- og eiendomsinvesteringer danket ut investeringer i verdiskapende produksjon. Gjennom kapitlene 5–7 gir Roberts en omfattende og dyptpløyende analyse av Den Lange Depresjonen. Han mener at det er et ganske typisk trekk ved de lange depresjonene at de innledes med en kraftig nedgang som man tilsynelatende klarer å komme delvis ut av, før man går over i en langvarig fase med svak utvikling av økonomien.
I kapitlene 8–10 analyserer han mer detaljert USA, euro-området og Japan. Under overskriften «Resten slipper ikke unna» tar han i kapittel 11 for seg verden utenfor G7-landene. Han peker på at globaliseringen har knyttet verden tettere fast til de store kapitalistiske landenes økonomiske utvikling. Han gir særskilte omtaler av Brasil, India, Sør-Afrika og Tyrkia, samt de øst-europeiske landene som tidligere tilhørte den såkalte Sovjet-blokken. Men det som etter min mening er særlig interessant i dette kapitlet, er hans vurderinger av Kina, som skiller seg tydelig fra de andre landene og som han karakteriserer som det store unntaket.
Kina har ikke kapitalisme i vanlig forstand, det er slett ikke sosialisme i marxistisk forstand, og samfunnet er ikke på noen måte under demokratisk kontroll av arbeiderklassen. Via statsapparatet griper ledelsen i Kinas Kommunistiske Parti aktivt inn gjennom de store statseide bankene og statlige selskaper. Kina har streng valuta-kontroll, og landet er ikke avhengig av utenlandske lån. Statlig styrte investeringer spiller en sentral rolle. Samtidig har inntektsforskjellene økt kraftig.
Roberts stiller spørsmålstegn, men konkluderer likevel med at den spesielle formen for økonomisk vekst vil fortsette i minst ett tiår til, men i slakkere tempo. Etter hans vurdering har det kinesiske «økonomiske mirakel» ennå ikke utspilt sin rolle.
I kapittel 12 tar han skrittet ut i en nokså diskutabel drøfting av sykliske bevegelser i den kapitalistiske økonomien. Han tar for seg en del forskjellige sykluser med ulik bølgelengde og ulik forklaring, bl.a. den ganske anerkjente syklusen på 8–10 år, som slår inn både på investeringer, sysselsetting og produksjon – og profittrate. Han presenterer også de såkalte Kondratiev-bølgene, som hevdes å være lange bølger av 50–70 års varighet. Disse bølgene er høyst omtvistet.
Roberts gjør et ganske stort nummer av å studere samspillet mellom disse ulike bølgene. En viktig hypotese er at når en Kondratiev-bølge er på vei mot bunnen, og det sammenfaller med at flere av de andre bølgene også når bunnen, så oppstår det en depresjon, slik det gjorde fra 1873–76, fra 1929–32 og ifølge Roberts analyse for tredje gang fra 2008–09. Han prøver å kople alle disse ulike bølgebevegelsene sammen i en figur, som skal underbygge dette. Slik jeg ser det, er dette den svakeste delen av boken. Det store antallet ulike bølgefenomener blir ganske forvirrende etter hvert. Viktigere er det at det blir ganske spekulativt å påstå at hver av de ulike bølgetypene har en bestemt, forutsigbar varighet, som gjør at man kan tegne kart over dem og bruke dem til spådommer. Men jeg er enig med ham i at potensialet nå ser ut til å være uttømt på en rekke viktige punkter – samtidig.
Dermed ser det dystert ut for den internasjonale kapitalismen de nærmeste årene.
Det virkelig viktige poenget til Roberts i dette kapitlet er at slike bølgebevegelser ligger i kapitalismens natur, og at de ikke skyldes plutselige eksterne sjokk av typen vulkanutbrudd eller solflekker. Borgerlige økonomer prøver nokså systematisk å unngå det ubehagelige faktum at problemene ligger i kapitalismens natur.
I bokens siste kapittel stiller Roberts opp mot hverandre to ulike modeller: Den ene viser en kapitalisme som går fra krise til opptur til ny krise, altså en verdensomspennende bølgebevegelse. Den andre viser en kapitalisme som først utvikler menneskehetens produktive krefter opp til et helt nytt nivå, men som etter hvert har fått mer og mer destruktiv karakter, hindrer den videre utviklingen av menneskesamfunnet, og til slutt ender i et stort sammenbrudd. Roberts konkluderer med å skissere en kombinasjon: En bølgebevegelse av opp- og nedturer som nå beveger seg rundt en nedadgående trend, med stadig dypere nedturer.
Den avsluttende konklusjonen til Roberts er at kapitalismen bare gjennom menneskenes bevisste aksjon kan bli erstattet av et nytt system for samfunnsmessig organisering. Det krever handling fra arbeiderklassen globalt – fra det store flertallet. Og det haster: Han peker på overveldende bevis for at dersom kapitalismen overlever de neste 50 årene, vil planetens naturlige utviklingsmuligheter bli alvorlig skadet.
Michael Roberts skriver klart og presist. Det er mye han spenner over på de 347 sidene, og dermed er framstillingen ganske konsentrert. Men utbyttet er stort, og det er all grunn til å kaste seg over denne viktige boken.