Ukategorisert

Den lange depresjonen

Av

Mark Kilian

Mark Kilian fra de Socialist, et nederlandsk sosialistisk tidsskrift, snakket med Michael Roberts om den nye boka hans The long depression, om den nåværende økonomiske stagnasjonen, utsiktene til en ny resesjon og kapitalismens utveier.

Michael Roberts er en marxistisk økonom og skriver en mye lest blogg, i hovedsak om kapitalismens økonomiske kriser. https://thenextrecession.wordpress.com/.
Mark Kilian fra det nederlandske tidsskriftet de Socialist intervjued Roberts. Intervjuet er også publisert på Roberts sin blogg. Intervjuet er oversatt av Torstein Dahle.
Regjeringen vår sier at økonomien holder på å ta seg opp igjen. Samtidig ser vi at Hellas kontinuerlig trenger “redningspakker», og det er problemer i Italia. Hvordan er tilstanden i verdensøkonomien?

Fra oversetteren

Oversettelsen av intervjuet med Michael Roberts har budt på noen problemer. Noen av dem er så viktige at jeg vil nevne dem spesielt.

Det viktigste gjelder ordet «profitability». Det er ikke gangbar norsk å snakke om profitabilitet. De fleste steder har jeg derfor oversatt det med profittrate. Det er ikke synonyme begreper. Profittraten (forholdet mellom profittmengde og kapitalmengde) er et mål på «profitabiliteten». Roberts er marxist, og han ser på profittraten som et helt sentralt mål på kapitalismens helse. Kapitalen må vokse, og det gjør den ved å kreve at produksjonen under kapitalismen skal gi profitt. Profitten er skapt av arbeidsfolk i form av merverdi fra deres verdiskapende arbeid. Roberts er sterkt engasjert i å dokumentere og argumentere for at Marx hadde helt rett da han formulerte loven om profittratens fallende tendens. Å forstå denne loven er helt avgjørende for å kunne forstå utviklingen og utfordringene til dagens kapitalisme.

I oversettelsen er det derfor nødvendig å få fram at det nettopp er profittratens utvikling Roberts sikter til, når han snakker om at «profitabiliteten» går opp eller ned. Mange ville sikkert ha brukt ordet lønnsomhet som oversettelse, og det har jeg gjort noen få steder der jeg mener at det kunne være naturlig. Lønnsomhet er imidlertid ikke noe entydig begrep i økonomifaget. Da er kapitalavkastning mer presist. Men avkastning får utbyttingsforholdet til å framstå som noe nøytralt og naturlig. Det er tvert imot viktig at leseren knytter lesingen til den marxistiske begrepsbruken som forfatteren selv er opptatt av.

Flere steder i intervjuet bruker Roberts selv formuleringen «Marx’s law of profitability» når han snakker om loven om profittratens fallende tendens. Dermed føler jeg meg på trygg grunn med min oversettelse.

Roberts uttaler om krisen på begynnelsen av 1980-tallet at «This period is called the profitability crisis». På norsk kalles den nok vanligvis for en profittkrise, men det ville ha vært mer korrekt å kalle den for profittratekrise. Jeg har likevel brukt profittkrise, siden det er det som perioden normalt kalles. Jeg har satt formuleringen til Roberts i parentes, slik at alle kan se hva som er sagt.

Andre oversettelsesproblemer er av vesentlig mindre betydning. Vi har ikke noe godt norsk ord for «recovery». Jeg har stort sett brukt opphenting, men av og til også andre formuleringer som jeg mener er noenlunde treffende for meningsinnholdet. Ordet «output» dreier seg om det som kommer ut av produksjonsprosessen, mens «production» ofte sikter til selve prosessen. På norsk kaller vi begge deler for produksjon. Roberts snakker om «the national output», og jeg har oversatt det med nasjonalproduktet. Det kan være diskutabelt, men selve ordvalget har neppe vesentlig betydning for forståelsen.

Torstein Dahle

 

Utviklingen av verdensøkonomien siden 1945 har ikke vært harmonisk, ikke gått i en rett linje oppover. Det har vært en serie av oppturer og resesjoner. Med resesjon mener jeg en nedgang i nasjonalinntekten eller nasjonalproduktet for et land i minst seks måneder eller mer, før det begynner å gå oppover og det igjen begynner å bli vekst.

Men det som er annerledes med den perioden vi er inne i nå, er at vi hadde en veldig kraftig nedgang i 2008–9 etter det internasjonale banksammenbruddet. Den store resesjonen, som varte i 18 måneder, var den største siden 1930-tallet. Den førte til at alle de store økonomiene i verden, inkludert den nederlandske, hadde en sterk nedgang i nasjonalinntekt og nasjonalprodukt. Hver gang dette skjer, får millioner av mennesker sine liv ødelagt, de blir arbeidsløse og mister kanskje boligene sine fordi de ikke kan betale husleien eller låneavdragene. På toppen av dette iverksatte regjeringene en hel rekke tiltak, kuttet i velferd og offentlige tjenester, noe som gjorde det enda vanskeligere for folk. Hele denne nedgangsperioden innebærer et varig tap. Hvis det ikke hadde vært noen nedgang, ville produksjon og inntekt ha vært høyere, jobbene hadde vært bedre. Det kan aldri bli tatt igjen.

Det som er annerledes nå sammenlignet med andre kriser, er at opphentingen fra Den store resesjonen har vært utrolig svak. Det er den svakeste økonomiske opphentingen siden 1930-tallet. Fra slutten av Den store resesjonen, etter sju år, har de fleste økonomiene knapt nok nådd opp igjen til det nivået de var på i 2007. Det viser hvor svak opphentingen har vært.

Se for eksempel på Italia: Det internasjonale pengefondet IMF har kommet med en rapport som rett og slett er sjokkerende. Ikke bare har Italia en stor bankkrise på gang, som kan få det til å smelle rundt bankenes ører ganske snart dersom ikke regjeringen trer støttende til. IMF har også kommet til at Italias bruttonasjonalprodukt og produksjonsvolum ikke vil komme tilbake til 2007-nivået før i 2025! Det betyr to tapte tiår av produksjon, inntekt, jobber og bedre kår for det italienske folk. Så dårlig har opphentingen vært i Italia.

Produksjon, sysselsetting og folks inntekter har i de fleste økonomiene og for flertallet av innbyggerne ennå ikke kommet opp på 2007-nivå. I følge en ny rapport fra konsulentfirmaet McKinsey har to tredjedeler av husholdningene i de 26 OECD-økonomiene lavere levestandard i 2015 enn i 2005!

Så dette er virkelig en svak opphenting, og etter min mening er det all grunn til å frykte at verdensøkonomien vil gå inn i enda en kraftig nedgang om ett år eller to – før vi har nådd opp til de nivåene vi har sett tidligere, om vi noensinne gjør det.

I den nye boka di beskriver du tre depresjoner: De som var i 1873–1897og i 1929–1939, og den som pågår nå. Er det noe vi kan lære av dette?

Etter min mening er ikke dette en normal resesjon, men en depresjon. Det er noe annet enn de vanlige lavkonjunkturene. Det er noe som ikke skjer særlig ofte. I historien til den moderne kapitalismen, fra og med det 19. århundre og til nå, har det bare vært tre store depresjoner. I en depresjon er opphentingen så svak at økonomiene ikke kommer opp igjen til den samme veksttakten eller til og med til det samme produksjonsnivået som tidligere, før det er gått svært lang tid.

Det var en sterk nedgang i 1873 i Stor-britannia, Tyskland og USA, som var de store kapitalistiske økonomiene da. Det var ingen virkelig sterk opphenting etter det. Det kom en serie med kraftige nedturer som pågikk de neste 20 årene. Dette var en depresjon: Lav veksttakt i oppturene og en serie med kraftige nedturer. Det tok veldig lang tid før økonomien var kommet varig til hektene igjen.

Den andre depresjonen blir kalt Den store depresjonen. Den begynte med sammenbruddet i aksjemarkedene i USA i 1929, som lignet på sammenbruddet i boligmarkedet i USA i 2007. Etter krakket i 1929 gikk USA, verdens største kapitalistiske økonomi, inn i en depresjon av alvorligste sort. Det var langvarig massearbeidsløshet, og det skjedde ikke noen egentlig opphenting av økonomien i løpet av 1930-årene. Det eneste som fikk snudd den, var at USA gikk inn i den andre verdenskrigen, sammen med Storbritannia, mot de såkalte aksemaktene. Statlig produksjon økte, noe som ledet til vekst og økonomisk gjenoppbygging av økonomien. Så det var bare krigen som gjenreiste økonomien på 1930-tallet. Etter min mening er vi nå inne i en tilsvarende periode. Det vil måtte bli noen drastiske forandringer for at kapitalismen i det hele tatt skal kunne komme til hektene igjen.

Ditt ordvalg antyder at statsledet produksjon kan bli annerledes enn kapitalistisk produksjon?

Jeg mener at det må gjøres et skille her. Keynesianske økonomer mener at løsningen på disse nedturene er at staten skulle bruke mer penger på velferd, eller gi penger til næringslivet til investeringsformål, eller sette i gang egne produksjonstiltak og dermed få folk i arbeid. Dette vil sette fart i den kapitalistiske økonomien og få den i gang igjen. Det er keynesianernes løsning på disse krisene.

I 1930-årene ble dette forsøkt kort og halvhjertet av Roosevelt i USA under den såkalte New Deal. Det er ikke egentlig blitt forsøkt å gjøre dette for å få økonomien på fote igjen nå. De fleste regjeringene har drevet med å kutte i offentlige utgifter. Jeg går ikke inn for den keynesianske løsningen. Den kan hjelpe en stund, men den ville også etter hvert bety en svekkelse av lønn-somheten i næringslivet, og den kunne faktisk – under visse omstendigheter – gjøre situasjonen verre.

Når jeg snakker om statlig produksjon, mener jeg at staten tar over kontrollen over mesteparten av investeringene i økonomien. Da ville de store selskapene bli del av en statsledet, ideelt sett statseid, virksomhet. Under den andre verdenskrigen var det i virkeligheten det som skjedde. De store selskapene fikk beskjed: «Du kan ikke lenger produsere biler, du må nå lage stridsvogner.» Det var direkte statlig styring for å styrke krigsinnsatsen. På en måte ble kapitalistisk produksjon for profitt avsluttet, og i stedet kom en statsledet produksjon. Kapitalistene tjente fortsatt penger og gjorde profitt, men de ble fullstendig kontrollert og ledet av den militære staten for å drive krig. Analogien her er at kapitalismen ikke lenger opererer på grunnlag av interessene til den kapitalistiske sektoren, men ut fra hva som ble ansett for å være i samfunnets interesse på den tiden.

Skulle vi komme med et sosialistisk svar heller enn et keynesiansk, måtte det bli at vi trenger at regjeringene overtar de store sektorene i økonomien for å produsere for samfunnsmessige behov heller enn for profitt. Det betyr å kontrollere investeringer og eierskap til alle de største bankene og andre store selskaper. Dette er drastisk forskjellig fra hva keynesianerne foreslår nå, og det går enda lenger enn i krigstid.

Mange mennesker ser den langvarige oppgangen etter 1945 som en «normal» situasjon.

Men hvordan forklarer vi denne oppgangen?

En viktig del av boka mi dreier seg om hvorfor det er oppgangstider og nedgangstider. Perioden fra 1945 til midten av 60-tallet var en eksepsjonell periode; den blir kalt for kapitalismens gullalder. Det var ganske god vekst, mer eller mindre full sysselsetting, mange land utviklet en bedre velferdsstat, gratis utdannelse til og med på universitetsnivå, gratis helsetjeneste, statlige boligprogrammer, bedre pensjoner etc.

Men det var en helt spesiell periode. Hvorfor? Det som driver fram vekst under kapitalismen, er evnen til å oppnå profitt. Den kapitalistiske økonomiens helse avhenger av hva som skjer med kapitalens lønn-somhet, dvs. profittraten på hver eneste investering som kapitalister gjør. I Europa var mesteparten av maskiner og fabrikker etc. fysisk ødelagt etter annen verdenskrig, og det var store mengder av tilgjengelig arbeidskraft til lav lønn. Som følge av dette gikk lønnsomheten for de store kapitalistiske industrikompleksene rett til himmels da de startet opp igjen. Og de fikk billig (til og med gratis) kreditt fra USA. I USA hadde gammel kapital mistet en del av sin verdi, slik at ny kapital som ble investert i ny teknologi var ekstremt profitabel, og det var en enorm utvidelse av arbeidsstyrken. Det samme var tilfellet i Japan. Over hele fjøla hadde verdenskapitalismen en høy profittrate på investeringene.

Men på midten av 60-tallet begynte profittraten å falle ganske kraftig fram til de første årene på 80-tallet. Denne perioden blir kalt for profittkrisen (the profitability crisis). Marx sin teori om kriser under kapitalismen går ut på at hvis profittraten er den drivende kraften bak vekst, kan den ikke holde på å gå oppover. Etter hvert som kapitalismen utvider seg og akkumulerer kapital, er det en tendens til at profittraten faller. Dette er en grunnleggende lov (a key law) i den politiske økonomien som Marx forsto. Og i prosessen med en fallende profittrate kommer kapitalismen i vanskeligheter og det utvikler seg oftere kriser.

«Gullalderen» på 1950- og 1960-tallet førte til kriser. Jeg var ung da, og jeg husker at denne tiden var en tid der arbeiderbevegelsen kom ut i store kamper etter hvert som profittraten sank og kapitalismen prøvde å presse arbeiderne ned. Arbeiderne kjempet fordi de hadde oppnådd en god del som de ikke ville gi opp, og fagbevegelsen var relativt sterk. Til slutt ble fagforeningene knust i resesjonene tidlig på 1980-tallet, og arbeiderbevegelsen ble bastet og bundet og slått i en rekke kamper. Kapitalismen prøvde da å få opp profitt-raten gjennom kutt i offentlige utgifter, privatisering, utbytting av arbeidsstyrken, fjerning av all form for beskyttelse av arbeidskraften, globalisering etc. Denne nyliberale perioden utgjorde de siste tjue årene i det tjuende århundre.

«Gullalderen» var altså en spesiell periode da profittraten var veldig høy på grunn av en verdenskrig, så ble den fulgt av en sterk nedgang i profittraten, og så gjorde kapitalismen mot slutten av århundret en stor innsats – med en viss suksess – for å få profittraten opp igjen.

Så det du faktisk sier er at krisen på midten av 60-tallet bekreftet gyldigheten av Marx sin teori om den fallende profittraten, og så mobiliserte nyliberalismen noen av de motvirkende tendensene som Marx også beskrev, for å gjenreise profittratene?

Det er en god måte å si det på. Marx sin lov om profittraten sier at etter hvert som kapitalismen ekspanderer, er det en tendens til at profittraten faller. Men det er måter å motvirke det på, for en tid. I det kapitalistiske samfunnet kommer verdi bare fra utbytting av arbeidskraft, mennesker som arbeider under kontroll av kapitalistiske eiere slik at disse kan selge varene i markedet, og at de kan få profitt. De vil bruke mer maskiner og produksjonsutstyr og ny teknologi for å holde nede arbeidskraftkostnadene, men ved å gjøre det reduserer de profittmengden per investert krone. Profitt, og verdi generelt, kommer i følge Marx fra mennesker som arbeider, den kommer ikke fra maskiner. Maskiner produserer ingen verdi hvis ikke noen setter dem i arbeid. Det krever menneskelig arbeidskraft hvis du ikke har et samfunn der det bare er roboter, men det er en annen historie.

Så det er en motsetning mellom det å øke arbeidskraftens produktivitet gjennom å investere mer i teknologi, og det å opprettholde profittraten. Dette kan man overvinne en stund ved å utbytte arbeiderne hardere, med lengre arbeidstid, få dem til å arbeide mer intenst, introdusere ny teknologi, økt handel, prøve å okkupere fattigere land og bruke deres ressurser – det er ulike former for mottiltak som kan iverksettes. Disse motvirkende faktorene virket sterkt på 1980-tallet og 1990-tallet, for å få opp igjen den svært lave profittraten som kapitalismen hadde havnet uti.

Profittraten gikk opp igjen, men kom ikke i nærheten av det nivået som den hadde i «gullalderen». Fra siste del av 1990-tallet begynte den marxistiske loven om profittraten til å virke igjen, og på tross av alle kapitalistenes bestrebelser begynte den å gå ned igjen i de store økonomiene. Det skapte forutsetninger for ytterligere kriser og nedgangstider i det 21. århundret. Kapitalistene prøvde å unngå det ved hjelp av en kolossal kredittøkning, ved å pumpe ut mengder av kredit, finne på nye måter å spekulere i finansmarkedene, og holde profitten oppe for en del av kapitalistene. Men den underliggende profittraten kom seg ikke opp igjen. Du kan spekulere i aksjemarkedene, men du skaper ikke noe da. Du bare prøver å skvise penger ut av andre så å si, for å skape en tilsynelatende forbedring.

Ta forholdene i dag. Det amerikanske aksjemarkedet har nådd rekordhøyder (i nominelle termer). Likevel: Når vi ser hvordan det står til med vekst og produksjon i de store økonomiene, mister de faktisk farten. Profitten stagnerer, og likevel går aksjemarkedet opp til nye høyder. Det viser skillet mellom det som Marx kalte «fiktiv kapital» og det som faktisk foregår i den kapitalistiske prosessen. Det skillet nådde et ytterpunkt i 2007 – et gap mellom aksjekurser, eiendomspriser, spekulasjon i finansmarkedene, og hva det var som faktisk skjedde med kapitalens profittrate. Så kræsjet det.

Det er den prosessen som jeg prøver å beskrive i boka. Boka prøver å gi leserne noen indikatorer som de kan se på. Noen økonomer setter søkelyset på finansialiseringen: Økningen i finanssektoren i forhold til de produktive sektorene. Et populært standpunkt er at finanssektoren og bankene burde bli regulert eller få en redusert rolle. Men det er ikke nok. Det er omtrent som å kontrollere en tiger i et bur bare med et ark papir. Det er høyst usikkert om bankene vil oppføre seg ordentlig ved regulering. Det er ikke lenge siden amerikanske reguleringsmyndigheter undersøkte aktivitetene til HSBC, den store britiske banken, som i årevis drev hvitvasking av penger for meksikanske narkotikakarteller. De tjente milliarder av pund på det. Det ble oppdaget, men myndighetene fikk beskjed om ikke å gripe inn og ikke å bøtelegge HSBC fordi det kunne få banksystemet til å vakle. Det viser at det å regulere bankene er fullstendig ubrukelig. Det forandrer ikke noe, så de vil fortsette på den samme måten.

Den eneste måten å håndtere det på, er å overta bankene, bringe dem under offentlig eierskap, gjennom bankarbeidernes kontroll og gjennom sterkere samfunnsmessig kontroll i det hele tatt, slik at bankene blir en tjenesteytende institusjon: Skaffe folk lån til det de trenger, til småbedrifter, og låne ut for forbedre det produktive potensial i økonomien, ikke spekulere i finansmarkeder og kapitalplasseringer eller engasjere seg i skatte-paradiser og hvitvasking av penger, slik de har gjort i de siste årtiene – og vil fortsette å gjøre, selv om de skulle bli omgitt av reguleringsmyndigheter.

Det andre poenget er at det finansielle sammenbruddet ikke bare var en bankkrise. En finanskrise er ikke isolert fra det som skjer i den produktive sektoren av økonomien: Industriproduksjon, teknologi, steder som faktisk lager ting som sirkulerer, og som bankene så spekulerer med. Bankene tjener ikke penger annet enn seg imellom, verdiene må komme annetsteds fra. Banksammenbruddet var i virkeligheten et symptom på det faktum at de produktive sektorene i den kapitalistiske økonomien ikke lenger var profitable nok til å holde dette korthuset oppe. De som argumenterer med at det bare var en finanskrise og at løsningen ligger i å kontrollere finanssektoren, overser krisens sanne natur, og derfor kan de i virkeligheten ikke løse den.

Kan man si at finanssektoren bidrar til ustabiliteten i systemet?

Helt klart, for den har blitt større og mer betydningsfull. Da profittraten falt på 1960- og 1970-tallet og forble ganske lav i de produktive sektorene i den nyliberale perioden, var en av de motvirkende faktorene å flytte investeringene inn i finanssektoren, banker og andre institusjoner, for å få profitt på bekostning av investering i den produktive sektor. Målt i prosent av det som ble produsert, gikk de produktive investeringene ned i de fleste økonomiene i 1980- og 1990-årene. Behovet for å skifte over til finanssektoren og andre steder, er en indikasjon på den kapitalistiske økonomiens svakhet mot slutten av det 20. århundre. Så JA, det er en viktig del av kriseprosessen. Men samtidig er det et symptom på den manglende evnen til å få profittraten opp.

Økonomene forutså ikke Den store resesjonen i 2007–2009?

Boken har en seksjon som ville ha vært morsom hvis den ikke var så tragisk. Samfunnsøkonomiprofesjonen, de økonomiske institusjonene og andre ‘eksperter’ så ikke at Den store resesjonen var i anmarsj, snarere tvert imot. Sentralbanker og regjeringer var overbevist om at alt var fint, og hvis det var et problem, kunne det lett løses.

Da krakket kom, var de ute av stand til å forklare hvorfor det hadde skjedd. De fortsatte å nekte for det og trodde at det ville ende raskt, noe det ikke gjorde. De var ute av stand til å forklare hvorfor det var sånn, og selv nå kan de ikke virkelig vite hva de skal gjøre for å få tingene i gang igjen. Institusjonene, sentralbankene og regjeringene kjemper fortsatt for å få økonomien opp over det svake nivået som den er på, fordi de ikke forstår hva som skjedde og hva de skal gjøre med det.

Det var ett eller to mennesker som faktisk så farene tidlig på 2000-tallet. De så den enorme boligboblen i USA og at den umulig kunne vare; noen så en voldsom økning i private lån, en finanssektor som de også anså for å være farlig. Det var en eller to radikale økonomer som ikke sluttet seg til den fullstendige enigheten, men som faktisk så de virkelige farene. Og en eller to marxister hevdet det synet at på tross av den voldsomme oppgangen i boligpriser og kreditter, så skjedde det en forverring av de underliggende profittforholdene, og at det eksisterte motsigelser som ville føre til krakk.

En av dem var Anwar Shaikh. Han forutså et stort krakk med en depresjon som resultat. Jeg ga en lignende prognose i 2005–6. Jeg argumenterte for at det var et sammentreff av sykliske bevegelser som møttes: Synkende profitt, en topp i boligmarkedet og en generell nedgangssyklus som hadde fått navn etter den russiske økonomen Kondratieff. Alle disse syklusene møttes nå i en depressiv nedtur. Etter mitt syn tydet dette på at det kunne bli en ganske alvorlig nedgang. Jeg trodde den ville komme i 2009–10, men jeg var litt sent ute for den kom faktisk tidligere. Det var altså en håndfull mennesker som så denne krisen komme. 99 prosent av økonomene gjorde det ikke.

Du sammenligner USAs posisjon i dag med den som Storbritannia var i under den siste krisen på 1930-tallet: Holdt fast ved hegemoniet samtidig som økonomien ble undergravd. Hvordan kommer det til å utvikle seg i tiden som kommer, kunne f.eks. Kina overta den rollen?

USA, den største økonomien, har kommet litt mer til hektene enn Europa og Japan, som har strevd veldig, og mange av de framvoksende økonomiene som Brasil, Russland, Sør-Afrika. De er inne i en resesjon, og de har ikke i det hele tatt kommet seg opp igjen. USA gjør det litt bedre, men har fortsatt bare en vekst på omkring to prosent per år siden 2009. Den pleide å være 3,5 prosent i gjennomsnitt for perioden fra 1945, og av og til raskere i de gyldne årene.

Dette er en veldig svak opphenting, og den ser ut til å renne ut. Mens depresjonen fortsetter, kommer rivaler som gjør det bedre, i posisjon til å utfordre det hegemoniet som USA har hatt økonomisk. USAs økonomi har tapt terreng – i alle fall økonomisk – i løpet av de siste 30 årene. Den har ikke lenger den samme andel av industriproduksjonen i verden, sammenlignet med Tyskland og Japan og selvsagt Kina, som har vært den raskest voksende økonomien i de siste 20 årene, og som har blitt en økonomisk stormakt nå.

Selv i andre deler av det økonomiske spektrum – tjenester, teknologi – har USA fått rivaler. USA er fortsatt overlegen fordi det har en massiv finansiell sektor, som kontrollerer og tilbyr kapital over hele verden. Sammen med Storbritannia – et annet stort finanssentrum – gir det USA kontroll, på tross av sin svakere produktive posisjon, gjennom utvidelse av sitt kredittherredømme. Og USA er den suverent største militærmakten, større enn alle de andre militærmaktene til sammen, noe som igjen gir det en sterk posisjon. Du kan trekke parallellen til det romerske imperium, som fortsatte å ha hegemoni i hundrevis av år fordi det hadde en romersk armé og kolossale finansielle ressurser. Amerika er i en tilsvarende situasjon, men det begynner å få rivaler.

Kapitalismen står overfor noen avgjørende utfordringer i løpet av de kommende 20 årene. Den første er klimaendringene og global oppvarming, som er et alvorlig problem som kapitalismen ikke gjør noe med. Det truer virkelig framtida til den menneskelige rase og til hele kloden, hvis ikke noe gjøres.

Det er også kolossale ulikheter i rikdom og inntekt i verden, og det skaper enorme sosiale spenninger. I løpet av de siste 25 årene har forskjellene i inntekt og formue globalt nådd et nivå som vi ikke har sett på kanskje 150 år.

Og det er en nedgang i produktivitet: Kapitalismen har ikke klart å utvide produktivkreftene for å forsyne folk med det de trenger. Teknologien har ikke utviklet seg til det nivået som er mulig, og produktivitetsveksten er meget svak.

Alle disse faktorene truer kapitalismens framtid når det gjelder å møte folks behov, og de truer USAs evne til å opprettholde hegemoniet sitt. Så rivaliseringen mellom de store kapitalistmaktene vil bli sterkere, og også mellom USA og Kina, fordi Kina er en meget stor trussel når det gjelder handel og produksjon, og sannsynligvis i finans og teknologi i framtida. Dette er de stadig sterkere motsigelsene som finnes i kapitalismen, de truer til og med klodens eksistens.

Du vier et særskilt kapittel til eurosonen. Det er blitt særlig relevant etter Brexit. I løpet av de siste 15 årene har vi sett skjerpede motsetninger mellom Nord og Sør, spesielt Tyskland på den ene siden og Hellas, Spania og Irland på den andre. Hvordan vil du trekke det videre?

Prosjektet med den Europiske Union var en plan fra den europeiske kapitalens ledende strateger etter 1945. De ville ikke ha en ny krig, ikke mer splittelse i Europa. De ønsket å utvikle den kapitalistiske basisen innad i Europa, som en samlet kraft som på verdensbasis kunne utfordre USA og Asia, spesielt Japan på den tiden. De ville få slutt på at nasjoner førte små kriger som ble til verdenskriger. De ville samle seg. De ville bruke arbeidskraftressursene og kapitalressursene i hele Europa og utvikle en kapital som omfattet hele Europa, for å utfordre resten av verden. Det var planen.

Først innførte de en tollunion, som brøt ned tollmurene mellom tre av de fire største økonomiene, inkludert Nederland. Senere utviklet de Fellesmarkedet (EEC) slik at handelen også ble utvidet på alle andre områder, ikke bare toll men felles reguleringer, satser og vilkår for handel innen Europa. Og så selve Den europeiske union, som betydde at politiske institusjoner ble etablert for å samle Europa til å bli én makt.

Det største skrittet forover ble å innføre en felles valuta som i alle fall omfattet de kjerneområdene i EU som var forberedt og i stand til å slutte seg til. Tyskerne var enige i at en sterk D-Mark skulle integreres i en euro-valuta sammen med Frankrike, Italia og andre økonomier, inkludert Nederland. Det ble sett som et nødvendig skritt for å ytterligere samle Europa som en makt i verden.

Men det er vanskelig å utvikle én valuta under kapitalismen, én union, når kapitalismen samtidig som den utvikler sine produktivkrefter, også trekker ting fra hverandre. Det er sånn at de svakeste økonomiene i en kapitalistisk union faktisk blir svakere sett i forhold til de sterkeste økonomiene. Det er slik kapitalismen fungerer. Den hjelper faktisk ikke den svake til å nærme seg den sterke. Så etter at euroen ble dannet, ble de svakeste økonomiene innenfor EU, spesielt i euroområdet, enda verre stilt enn før – relativt sett. De gikk relativt sett tilbake, mens den som først og fremst vant på at euroen ble innført, var kjernen, spesielt Tyskland.

Den store resesjonen synliggjorde denne splittelsen i eurosonen. Europrosjektet var som et tog som blir presset av sporet av den økonomiske krisen. Det er veldig vanskelig å sette toget på sporet igjen, fordi så mange av de svakeste landene falt av, og de sterkeste landene ikke var forberedt på å hjelpe dem ut av problemene.

Europrosjektet ville bare fungere hvis man hadde en fullstendig skattepolitisk union, en fullstendig føderal union, som i USA. Men husk på at USA bare oppnådde det etter en fryktelig borgerkrig som knuste opposisjonen i det slaveeiende Sør. Idéen om en full skattepolitisk union hvor alle betaler de samme skattene, hvor det er én regjering, én valuta som anvendes over hele fjøla: Det er ikke mulig i Europa for øyeblikket, særlig ikke etter Den store resesjonen. Faktisk er det tvert imot: Faren er at europrosjektet og EU-prosjektet kunne bryte sammen særlig hvis det kommer enda en kraftig nedgang i framtida.

Brexit er et eksempel på den spenningen. Britiske kapitalistiske strateger har aldri vært virkelig ivrige tilhengere av idéen om europeisk integrering. De hadde fremdeles illusjoner om at Storbritannia hadde store nok muskler til å kunne operere på egen hånd, eller at Storbritannia kunne være den amerikanske kapitalismens juniorpartner og dermed ikke behøvde å integreres i Europa for å ha framgang. Den britisk herskerklassen var delt mellom dem som mente at Europa var svaret, og dem som mente at det var bedre å operere på egen hånd eller sammen med USA.

Denne splittelsen kom til synet med Den store resesjonen, da Europa hadde en enorm euro-gjeldskrise, Hellas, Spania og Italia kom inn i en dyp depresjon, og det fransk-tyske lederskapet mislyktes i å skaffe støtte til disse landene som del av EU-prosjektet. Derfor sa noen britiske kapitalister: «Vel, Europa er i virkeligheten ikke det stedet der vi kan hente profitt; vi klarer oss bedre på egenhånd». Denne politiske splittelsen viste seg i folkeavstemningen. På mange måter vil dette være en komplett katastrofe for britisk kapitalisme; ved at dens strateger ikke vet hvilken vei den kommer til å gå.

I boka antyder du at ingen depresjon er permanent. Da er det altså en vei ut for kapitalismen?

Noen marxister sier at vi er i en permanent stagnasjon eller depresjon. Jeg er ikke enig. Opp gjennom årene har kapitalismen vist at den kan finne en vei ut, hvis den kan gjenskape forutsetningene for en høyere profittrate, slik den gjorde etter annen verdenskrig og på slutten av det 19. år-hundres depresjon.

Hvordan gjør man det? Den eneste måten er å få opp lønnsomheten. Det betyr å ødelegge verdien av gammel kapital som ikke lenger er produktiv. Det betyr å bli ‘mager og gjerrig’, å kutte ned de gamle og dårlige plantene i hagen din og tillate nye å gro opp. Selvsagt vil dette gå på bekostning av folks jobb og levebrød, fordi vi snakker om mennesker som mister jobbene sine som resultat av nedstenging av fabrikker og forretningsvirksomhet, sammenslåinger, salg av bedriftenes eiendeler, oppsigelser av arbeidere, generell reduksjon i produksjonsnivået for å øke lønnsomheten. En kraftig nedtur, kanskje en serie av nedturer kan gjøre det. Inntil da vil vi fortsette med denne depresjonen. Systemet trenger å bli kvitt en hel del gjeld, knekke en hel del banker, stenge en hel del gammel næringsvirksomhet og selskaper. Det er forferdelig, men det er det kapitalismen gjør for å revitalisere seg selv.

Deretter kunne kapitalismen livne til igjen og bruke all den nye teknologien som alle snakker om – roboter, automatisering, ‘Internet of things’, alle disse formene for teknologi som kan komme til å øke – og også utnytte nye områder i verden som fremdeles har store mengder av billig arbeidskraft som kan brukes sammen med denne teknologien.

Kanskje kunne de politiske og økonomiske forutsetningene for et slikt fornyet liv for kapitalismen inntreffe om – la oss si – det neste tiår, som et resultat av flere kraftige nedturer, men bare hvis arbeidsfolk i de landene som får svi for dette, er ute av stand til å endre situasjonen på noen som helst måte, og kapitalistene og deres strateger og politiske representanter forblir ved makten.

Men selv om det skjer, så vil ikke kapitalismen komme til å løse sine problemer i uendelig tid. I virkeligheten blir det stadig vanskeligere for dem å få et slikt fornyet liv og ekspandere, med global oppvarming, lav produktivitet, økende ulikhet og med mindre og mindre områder i verden å utnytte som ikke allerede er proletarisert, urbanisert og del av det globale kapitalistiske systemet. Det er mindre rom for kapitalismen å ekspandere i. Den begynner å komme tett opp mot sin bør-brukes-innen-dato historisk sett. Men den kan likevel komme til å få enda en ekspansjonsperiode i løpet av 20 års tid.