Ukategorisert

Den globale stagnasjonen og Kina

Av

John Bellamy Foster

Står Kina foran en krise, eller greier de å holde seg utenfor? Hva er forholdet til USA, økonomisk sett? Hvor avhengige er de av hverandre? Er Kina egentlig bare en sammenstiller av halvfabrikata fra Korea, Sør-Øst-Asia og Japan?

John Bellamy Foster er utgivar av Monthly Review og professor i sosiologi ved Oregon-universitetet.
Robert W. McChesney er «Gutgesell Endowed» professor i kommunikasjon ved Illinois-universitetet i Urbana-Champaign.
Denne artikkkelen sto i Monthly Review, februar 2012. www.monthlyreview.org/ Artikkelen er omsett av Einar Jetne.

Fem år etter at den store finanskrisa tok til i 2007–2009, er det framleis ingen teikn til full gjenreising i verdsøkonomien. Som ei følgje av dette har merksemda i aukande grad skifta frå finanskrise og resesjon til låg vekst eller stagnasjon, noko som har ført til at nokre gir den noverande epoken namnet Stor Stagnasjon.1 Stagnasjon og finansiell krise blir no observert som fenomen som forsterkar kvarandre. Slik formulerte administrerande direktør i Det Internasjonale Pengefondet, Christine Lagarde, det i ein tale i Kina den 9. november 2011, der ho tilrådde ombalansering av den kinesiske økonomien:

Den globale økonomien er i ein farleg og utrygg fase. Ein opplever stadig tilbakekoplingar mellom den reelle økonomien og finanssektoren. Og arbeidsløysa innafor dei mest utvikla økonomiane blir verande uakseptabelt høg. Viss vi ikkje handlar, og handlar saman, vil vi gå inn i ein nedgåande spiral av utryggleik, finansiell ubalanse og samanbrot i global etterspørsel. Til slutt kan vi stå overfor eit tapt tiår med låg vekst og høg arbeidsløyse.2

Det er likevel rett at nokre få økonomiar i utvikling ser ut til å ha avvike frå den allmenne trenden. Dei har halde fram med å vekse raskt – mest klårt gjeld dette Kina som no er verdas nest største økonomi etter USA. Men, som Lagarde åtvara sine kinesiske tilhørarar, så «er Asia ikkje immun» i forhold til den allmenne økonomiske nedgangen.

Ekspanderande asiatiske økonomiar er også sårbare overfor utviklingar innafor finanssektoren.

Så skarp var åtvaringa frå IMF, ei åtvaring som førte til omfattande frykt for ei brå bremsing i kinesisk økonomi, at Lagarde i november som var, vart tvinga til å gå god for verdshandelen ved å erklære at stagnasjon mest truleg ikkje stod for døra i Kina. (Overskrifta i Bloomberg.com lydde: «IMF meiner kinesisk økonomi unngår stagnasjon.»3)

Trass i dette er uro for framtida til kinesisk økonomi no utbreidd. Få informerte økonomiske observatørar trur at den noverande kinesiske veksttrenden er berekraftig. Mange trur at Kina ikkje vil endre kurs skarpt, og at landet står overfor ei alvorleg krise. Stephen Roach, ikkje-utøvande formann i Morgan Stanley Asia, hevdar at Kina sin eksport-drivne økonomi nyleg har opplevd to varselskot: først nedgangen som tok til i USA i kjølvatnet av Den Store Finanskrisa, og no dei vedvarande problema i Europa.

Kina sine to største eksportmarknader er i alvorleg trøbbel og kan ikkje lengre bli rekna som pålitelege, berekraftige kjelder for etterspørsel utanifrå.4

For å unngå omfattande katastrofe er det semje blant økonomar om at den kinesiske økonomien treng å ombalansere forholdet mellom netto eksport, investering og konsum innafor BNP. Landet må gå bort frå ein økonomi som i farleg grad er avhengig av investering og eksport, karakterisert ved ekstrem mangel når det gjeld konsumetterspørsel, ein økonomi som i aukande grad viser teikn til eigedoms-/finansboble. Men sjølve tanken på ei slik grunnleggande ombalansering – i den gigantiske skalaen som blir kravd – reiser spørsmålet om motseiingar i kjernen til heile akkumulasjonsmodellen. Denne er grunna på låg lønn som har kjenneteikna den rådande kinesiske kapitalismen – saman med det rådande skiljet mellom by og landsbygd.

Dei omfattande protestane i Kina gir desse abstrakte realitetane liv. Desse hundretusenvis av massehendingar i året trugar med å bremse opp eller til og med gjere slutt på heile den ekstreme «marknadsreform»-modellen.5 Det at det meste av eksportproduksjonen til Kina har gjort seg avhengig av den «flytande massen» av låglønna interne migrantar, er kjelde til djup splitting i eit stadig meir polarisert samfunn. Knytt til desse økonomiske og sosiale motseiingane – motseiingar som bl.a. gjeld store landområde som er tatt frå bønder – er stadig djupare økologiske problem. Desse understrekar den manglande berekrafta til den rådande utviklinga.

Kina sine motseiingar er heller ikkje berre interne. Det komplekse systemet av globale forsyninglenker som har gjort Kina til verdas fabrikk, har også gjort Kina i aukande grad avhengig av framand kapital og eksportmarknader. Dermed blir også desse marknadane sårbare for ei kvar forstyrring i den kinesiske økonomien. Viss ei alvorleg kinesisk krise skulle finne stad, ville ho opne eit enormt samanbrot i det kapitalistiske systemet som heilskap. Som New York Times skreiv i mai 2011:

Tidspunktet for når den kinesiske vekstmodellen vil miste kraft, er sannsynlegvis det mest kritiske spørsmålet verdsøkonomien står overfor. 6

Endå viktigare enn det aktuelle tidspunktet er karakteren til og følgjene av ei slik bremsing.

Kapitalistiske motseiingar med kinesiske særtrekk

For mange er ideen om at den kinesiske økonomien er sprengfull av motseiingar, ei overrasking sidan bildet av kinesisk vekst har utvikla seg raskare enn sjølve økonomien i Kina. Slik formulerte Wall Street Journal seg i juli 2011:

Nøyaktig når vil Kina ta over verda? Sanninga sin augneblink synest kvart minutt å kome nærmare. I 2050 vil Kina sin økonomi vere den største i følgje HSBC (Hongkong and Shanghai Banking Corporation). Nei, det vil skje i 2040, seier analytikarar i Deutsche Bank. Prøv 2030, fortel Verdsbanken oss. Goldman Sachs peikar mot 2020 som året ein bør rekne med, og IMF erklærte for fleire veker sidan at Kina sin økonomi ville passere Amerika i 2016.

For ikkje å vere sett utafor, erklærte Harvardhistorikaren Niall Ferguson i 2011 i boka, Civilization: The West and the Rest, at viss det noverande veksttempoet står ved lag, vil Kina sin økonomi passere Amerika i 2014 når det gjeld innanlands kjøpekraft.7

Desse utsiktene er sett på med uro i dei gamle sentra for verdsmakt. Samtidig er den nye Kina-handelen ei enorm profittkjelde for Triaden USA, EU og Japan. Den siste omgangen med rask vekst som har heva Kina si globale rolle, var ein avgjerande komponent i gjenreisinga av den globale finansialiserte kapitalismen frå den alvorlege krisa i 2007–09, og for framtida reknar ein med at denne veksten skal vare ved.

Det er tydelegvis nokre som under dagens desperate forhold fantaserer om at Kina kan bere verdsøkonomien på ryggen sin og redde dei utvikla nasjonane frå det som synest å kunne bli ein generasjon med stagnasjon og intens politisk kamp rundt sparepolitikk.8 Håpet er her utan tvil at Kina kunne utruste kapitalismen med nokre få tiår med tilstrekkeleg vekst og slik kjøpe tid for systemet, slik den USA-leia gjeldsog finans-ekspansjonen gjorde det over dei siste tretti åra. Men ei slik «tilrettelegging av stjernene» for dagens kapitalistiske verdsøkonomi, basert på vedvarande astronomisk vekst i Kina, er svært lite sannsynleg.

«La oss ikkje bli villeidd,» roar Wall Street Journal oss. «Det finst mykje uro under overflata til det kinesiske miraklet.» Motseiingane som det blir peika på, er blant anna masseprotestar (auka til så mange som 280 000 i 2010), overinvestering, ledig kapasitet, svakt konsum, finansielle bobler, aukande prisar på råvarer, aukande matprisar, aukande lønningar, langsiktig nedgang i overskotet på arbeidskraft og massive miljøøydeleggingar. Konklusjonen er:

Om ikkje noko anna, så utgjer dei kolossale problema som Kina står overfor, ei overflod av gode grunnar til å tvile på dei langsiktige projiseringane av landet sin økonomiske dominans og globale dominans.

Den nære framtida til Kina er derfor usikker, noko som kastar meir utryggleik over heile verdsøkonomien. Som vi skal sjå, kan ikkje Kina berre underby dagens kapitalisme prismessig. Det kan og vere slik at Kina er det svakaste leddet i den globale kapitalismelenka. 9

Ein må ikkje berre reise spørsmål rundt den ekstreme kinesiske ekspansjonstakta, særleg når ein samanliknar med økonomiane til Triaden (USA, EU, Japan). Det store spriket i veksttakt mellom Kina og Triaden er vist i Figur 1. Figuren viser tiårs flytande gjennomsnitt av årleg vekst i reelt brutto innlandsprodukt for USA, EU og Japan, frå 1970 til 2010. Mens dei velståande økonomiane til USA, Vest-Europa og Japan i aukande grad har vore truga av stagnasjon, ein stagnasjon som dei i perioden 1980–2006 berre har klart møte ved hjelp av ein serie finansielle bobler, har Kina sin økonomi i den same periode (som tok til i Mao-tida) blomstra kontinuerleg. Kina klarte kome gjennom Den store finanskrisa med tosifra vekstrate, mens det som The Economist har døypt «den rike verda på dødsleiet» streva med i det heile tatt å klare positiv vekst.10

For å gje eit innblikk i kva forskjellane, når det gjeld ulike vektaktar som vist i Figur 1, har å seie for eksponensiell vekst, er det slik at ein økonomi som veks med ti prosent i året vil doble storleik omtrent kvart sjuande år, mens ein økonomi som veks to prosent vil bruke trettiseks år på å doble storleik, og viss vekstraten berre er ein prosent, vil han bruke syttito år.11

Den økonomiske nedbremsinga i dei utvikla kapitalrike økonomiane har vara ved lenge, knytt til stadig større problem med å handtere overskotskapital eller overakkumulering. Slik omtalar New York Times dette:

Modne land som USA og Tyskland er heldige viss dei klarer ein årsvekst på rundt tre prosent.

I dag må vi seie heldige om dei veks med 2 prosent. Japan sin vekstrate har i gjennomsnitt vore under ein prosent i perioden frå 1992 til 2010. Som Lagarde sa i ein tale i september 2011:

I følgje dei siste projeksjonane til IMF vil «dei leiande økonomiane berre klare ein anemisk vekstrate på 1,5–2 prosent» over åra 2011–12. I motsetning til dette har Kina vakse med 10 prosent.12

Problema til dei utvikla økonomiane er i dag kompliserte på grunn av to tilleggstrekk: (1) Dei er tungt avhengige av finansialisering for å løfte økonomien ut av stagnasjon, men med den følgja at dei finansielle boblene kan sprekke, og (2) ei omlegging i retning av at konserna skil ut og plasserer produksjonen i det globale Sør. Verdas økonomiske vekst dei siste tiåra har skjedd i ein handfull framveksande økonomiar i periferien. Til og med mens brorparten av profitten som skriv seg frå global produksjon, blir konsentrert i den kapitalistiske kjernen, forverrar dei problema knytt til metting og stagnasjon i dei kapitalrike økonomiane.13

I det den strukturelle krisa innafor senteret til den kapitalistiske verdsøkonomien veks og blir djupare, er håpet hos nokre at Kina skal utlikne tendensen til stagnasjon globalt. Men i det dette håpet har vorte tent, har det raskt bleikna – i det det i aukande grad har vorte klart at opphoping av motseiingar veltar inn over den noverande kinesiske modellen, noko som skaper aukande panikk innafor forretningsverksemda i verda.

Ironisk nok er det slik at dagens frykt knytt til den kinesiske økonomien til dels skriv seg frå den måten Kina forma vegen sin ut av det globale daudvatnet som vart skapt av Den Store Finansielle Krisa, ein dåd som opphavleg vart sett på av nokre som det avgjerande beviset for at Kina hadde «kopla seg fri» frå Vestens skjebne, og representerte ein ustoppeleg vekstmaskin. Andlet til andlet med verdskrisa og fallande verdshandel, sette den kinesiske regjeringa i november 2008 inn ein massiv stimuleringspakke på 585 milliardar US $, og oppmoda aggressivt statsbankar til å gje nye lån. Særleg lokale styresmakter auka gjelda si sterkt knytt til bymessig utvikling og eigedomsspekulasjon. Som resultat tok den kinesiske økonomien seg med ein gong ut av krisa (i ein v-forma kurs). Vekstrata var 7,1 prosent i første halvdel av 2009, og statsdirigerte investeringar vart vurdert til å stå for 6,2 av veksten på 7,1 prosent.14 Tiltaka som gjorde dette muleg, var ein ekstraordinær auke i faste investeringar som fylte gapet som den fallande eksporten la etter seg.

Dette kan vi sjå i Tabell 1. Tabellen viser prosentfordelinga til Kinas BNP på konsum, investering, offentleg forbruk og handel (netto eksport). Den skarpe auken i investeringar som del av BNP på sju prosent frå 2007 til 2010 avspeglar det skarpe fallet i både handel og konsum over den same perioden. Netto eksport fall med fem prosent og konsumet med to prosent. Samtidig vart offentleg forbruk som del av BNP uendra i den aktuelle perioden. Investeringar åleine står no for 46 prosent av BNP, mens investeringar pluss handel utgjer 52 prosent til saman.

  A B C D B+D
  KONSUM INVESTERINGER OFFENTLIG FORBRUK HANDEL INVESTERINGER + HANDEL
2002 44,0 36,2 15,6 4,2 40,4
2003 42,2 39,1 14,7 4,0 43,1
2004 40,6 40,5 13,9 5,1 45,6
2005 38,8 39,7 14,1 7,4 47,1
2006 36,9 39,6 13,7 9,7 49,3
2007 36,0 39,1 13,5 11,4 50,5
2008 35,1 40,7 13,3 10,9 51,6
2009 35,0 45,2 12,8 7,0 52,2
2010 33,8 46,2 13,6 6,4 52,6
Tabell 1. Prosentfordeling av Kinas BNP 2002-2010
Kjelder: Pettis, «Lower Interest Rates, Higher Savings?» http://mpettis.com, 16. oktober 2011.
Kinas statistiske årbok. (Handel = eksport – import.)

Michael Pettis, som er professor ved Peking Universitetets Guanghua School of Management og spesialist i kinesiske finansmarknader, forklarte at det skarpe fallet i handelsoverskot under krisa kunne «ha tvinga vekstrata I BNP ned mot null». Men «den brå og valdelege veksten i investering » tente som «motvekt for å halde vekstratane høge». Bak den dramatiske auken i investeringsdelen til BNP, ein auke på 10 prosentdelar over åra 2002 til 2010, låg eit ikkje mindre dramatisk fall i konsumdelen. Konsumdelen fall med 10 prosentpoeng over denne perioden, frå 44 prosent til 34 prosent, den lågaste i nokon stor økonomi globalt.15

Med investeringsnivå opp mot 50 prosent i denne perioden, må den kinesiske økonomien stå overfor stadig større problem med overakkumulering. For økonomen Nouriel Roubini ved New Yorkuniversitetet inneber det:

Sjølvsagt er problemet at ikkje noko land kan vere produktivt nok til å reinvestere 50 prosent av BNP i nye kapitalmiddel utan å få enorm overkapasitet og stange mot ikkje handterbare problem med lån. Kina er moden med overinvestering i fysisk kapital, infrastruktur og eigedom. For ein som besøker landet, er dette innlysande når ein ser velstelte men tomme flyplassar og kuletog (som vil redusere behovet for dei 45 planlagde flyplassane), motorvegar som endar ingen stad, tusenvis av kolossale nye administrasjonsbygg på sentralt og provinsnivå, spøkelsesbyar, og flunkande nye aluminiumsverk som blir haldne stengde for å hindre globalt prisfall.

Kommersielle investeringar og investeringar i eksklusive bustadområde har vore gigantiske, bilproduksjonskapasiteten har overgått den sterke auken på salssida, og overkapasitet innafor stål, sement og andre produksjonssektorar aukar stadig. Overkapasitet vil uunngåeleg føre til alvorleg deflasjonspress. Og det vil starte innafor produksjonssektorane og innafor sektorane for fast eigedom.

Følgjeleg er det mest sannsynleg at Kina etter 2013 vil måtte gå inn for ei hard landing. All historisk overinvestering – inkludert Aust-Asia på 1990-talet – har enda med ei finansiell krise og/eller ein lang periode med låg vekst.16

Overinvestering har dradd med seg aukande finansiell veikskap. Det reiser spørsmålet om ei «Kina-boble». Regjeringa si stimulering av faste investeringar skjedde delvis ved å oppmuntre til massive utlån frå statsbankar og ein lokal lånefest. Følgjene var vidare spekulativ boom, framfor alt innafor fast byeigedom. Kina si urbanisering konsumerer halvparten av stål- og betongproduksjonen i verda og mykje av utstyret som globalt blir brukt til tunge konstruksjonar. Bygg og anlegg utgjer omtrent 13 prosent av BNP i Kina.

Trass i at publikasjonen Forbes insisterer på at av Kina si «raude boble» framleis høyrer «framtida til», roa magasinet sine lesarar i 2011 med at «Kina si boble innafor fast eigedom spreier seg som ein smittsam sjukdom », og spør: «Kina sin bustadmarknad: Når vil han smelle, og kor sterkt vil eksplosjonen bli når han kjem?»

Men likevel følgjer Forbes opp med ei forsikring om at «Kina si eigedomsboble er forskjellig», sidan alt er overvaka av statsbankane som igjen fungerer som forlenga armar til regjeringsdepartementa.

Dette bildet av ein visjonær og klok kinesisk stat som kan uskadeleggjere eit kvart hinder som måtte bli reist framfor økonomien på noverande bane, heng saman med ei oppfatning av at Kina sin økonomi, slik han er no, vil ha tosifra årleg vekst langt inn i framtida. Men det er ein illusjon – eller ei løgn. Den kinesiske integreringa inn i global kapitalisme inneheld motseiingar som vil hindre utvidinga.

Dette er utan tvil sant innafor finans. Der Forbes har håp, melder Financial Times noko heilt anna. Statsbankar, som ein skulle vente å finne sentralt i finanssystemet, har vorte blodfattige over dei siste få åra på bakgrunn av tap av bankplasseringar til eit uregulert skyggebanksystem som i dag gir meir kreditt til økonomien enn det dei formelle bankinstitusjonane gjer. Teikn på skifte til Ponzi-finansiering peikar mot at den mest profitable aktiviteten til statsbankane no er å gje lån til skyggebanksystemet. Ein alvorleg nedoverbakke innafor fast eigedom tok til i august 2011 då Kina sine ti største eigedomsutviklarar melde at dei hadde uselde eigedommar verdt 50 milliardar US $, ein auke på 46 prosent i forhold til året før. Eigedomsutvikling er sårbart og utviklarar har i aukande grad vorte avhengige av uoffisielle (skygge) långjevarar som krev si betaling. Som eit resultat har prisar på nye husvære fall med 25 prosent eller meir, noko som reduserer verdien til eksisterande bustader. Mot slutten av 2011 erfarte Kina eit klart fall i eigedomsprisar, med skarpe fall i bustadprisar, prisar som hadde auka med 70 prosent etter 2000.

Bankanalytikar Jim Antos ved Mizuho Securities Asia er ein nær observatør av sektoren. I juli 2011 estimerte han at bankutlån var dobla frå desember 2007 til mai 2011. Trass i at auken i utlån var mindre det siste året, var han mykje høgare enn veksten i BNP. Ut frå dette kalkulerte Antos seg fram til at banklån var på 6 500 US $ per capita i 2010, mens BNP per capita var på 4 400 $, og at dette misforholdet var aukande. Ein slik situasjon kallar han for «ikkje berekraftig». I tillegg finst det ei ukjent mengd ikkje-registrerte lån. Den noverande rapporteringa av ikkje-betente lån på ein prosent av totale lån tener berre til å garantere ein sterk auke av denne delen i nær framtid med 100 prosent og oppover. Antos og andre observatørar har peika på at kapitaliseringa til bankane var utilstrekkeleg alt før knekken i prisleiet for fast eigedom. Trass i dei store finansielle ressursane som den kinesiske regjeringa har i kraft av rolla si som långjevar i siste hand, vil eit skarpt fall i prisar på fast eigedom og innafor bygg og anlegg, og derfor i BNP, skape full krise i marknaden si tiltru i ein situasjon prega av stor utryggleik og angst.17

Alt i 2007 erklærte den kinesiske statsministeren Wen Jiabao at Kina sin økonomimodell var «ustabil, ubalansert, ukoordinert og i siste instans ikkje berekraftig». Fem år seinare er dette ikkje noko mindre opplagt. Kjerneproblemet, hovudårsaka til ustabilitet, er den låge og minkande delen av BNP sett av til privat konsum. Det private konsumet har minka omtrent 11 prosentpoeng på eit tiår, frå 45,3 prosent av BNP i 2001 til 33,8 prosent i 2010. Alle krav om rebalansering kokar derfor ned til behovet for ein massiv auke i konsumdelen innafor økonomien.

Ei slik rebalansering har vore hovudmålet til den kinesiske regjeringa frå 2005 av, og det manglar ikkje på forslag når det gjeld korleis ein skal få det til. Men dei snublar alle overfor den underliggande realiteten. Slik formulerer Michael Pettis det:

Låge forbruksnivå er ikkje uheldige slumpetreff. Dei er sjølve fundamentet i vekstmodellen.

Først blant dei relevante faktorane er (super-) utbytinga av arbeidarane i dei nye eksportsektorane, der lønningar veks sakte, mens produktiviteten veks raskt ved hjelp av avansert teknologi. Den auken i lønningar som er nødvendig for å skape auke av forbruk som del av BNP, vil drive dei utanlandskeigde sluttmonteringsbedriftene til land med lågare lønningar. Og klynga rundt av små- og mellomstore bedrifter drivne av kinesiske kapitalistar ville også byrje forsvinne, skvisa av kredittinnstrammingar og alt i aukande grad offer for underslag og flukt.18 Den minkande konsumdelen i BNP er tidvis tolka som knytt til den høge sparerata i Kina, for ein stor del forklart ved at folk prøver sette til sides fond for å garantere framtida si i ein situasjon med manglande nasjonale tryggingsnett. Mellom 1993 og 2008 gjekk meir enn 60 millionar arbeidsplassar tapt i statleg sektor, dei fleste ved oppseiingar knytt til restruktureringa av statseigde bedrifter frå 1990-åra av. Dette representerte ei knusing av «jarn-ris-skåla» eller danwei-systemet av sosialistiske arbeidseiningar, eit system som hadde skapt tryggleik for arbeidarar i statsbedriftene.19 Sosial sikring på slike område som arbeidsløysetrygd, pensjonsordningar, helsestell og utdanning har vorte sterkt redusert. Minxin Pei, seniorpartnar i Kina-programmet ved Carnegie-stiftelsen for internasjonal fred, har formulert det slik:

Offisielle data indikerer at det offentlege sin del av ressursbruk på helsestell og utdanning byrja minke på 1990-talet. I 1986 for eksempel betalte staten nærpå 39 prosent av alle kostnader knytt til helsestell… I 2005 var staten sin del av kostnadsdekking for helsestell falle til 18 prosent… Sidan dei er ute av stand til å betale for helsetenester, søker rundt halvparten av befolkninga ikkje legehjelp når dei er sjuke i følgje ein oversikt frå helseministeriet i 2003. Den same endringa har funne stad innafor utgifter til utdanning. I 1991 betalte staten 84,5 prosent av samla utdanningskostnader. I 2004 dekte staten berre 61,7 prosent… I 1980 tok nesten 25 prosent av dei som gjekk ut av middelskolen på landsbygda høgare utdanning. I 2003 gjorde berre ni prosent det. I byane fall prosentdelen av dei som gjekk vidare frå middelskole til vidaregåande utdanning frå 86 til 56 prosent i same perioden.20

Den aukande utryggleiken som slike forhold skaper, har ført til at den relativt vesle delen av befolkninga som har noko inntekt å spare aukar sparinga si.

Men ei meir fundamental årsak til det raskt svekka konsumet er aukande ulikskap som kjem av fallande lønnsdel og minkande inntekter for dei fleste hushalda. The Economist formulerte det slik i oktober 2007:

Fallet i konsumdelen i BNP avspeglar ikkje auka sparing, men må i hovudsak bli forklart ved det skarpe fallet i den delen av dei nasjonale inntektene som går til hushalda (i form av lønningar, offentlege overføringar og investeringsinntekter). Mest dramatisk er fallet i lønnsdelen av BNP. Verdsbanken estimerer at denne delen har falle frå 53 prosent i 1998 til 41 prosent i 2005.21

Kjernemotseiinga ligg derfor i den ekstreme forma for utbytting som karakteriserer Kinas noverande klassebaserte produksjonsmodell, og den enorme veksten i ulikskap i motsetning til situasjonen i Mao-perioden då Kina var eit av dei mest egalitære samfunna. Offisielt mottar i dag dei 10 øvste prosentane av folk i byane rundt tjuetre gonger så mykje som dei 10 prosentane på botnen. Men viss uoffisiell inntekt blir inkludert (noko som kan vere så mykje som 1,4 biljardar dollar i året), kan dei 10 prosentane på toppen ta imot sekstifem gonger så mykje som dei 10 prosentane på botnen.22 I følgje Den asiatiske utviklingsbanken er Kina det landet i Aust-Asia (blant tjueto) som har nest mest ulik inntektsfordeling – etter Nepal. Ein studie utført av Boston Consulting Group fann at Kina hadde 250 000 hushald som var US $-millionærar i 2005 (inkludert verdien av hovudbustaden). Samla hadde desse 70 prosent av landets samla rikdom. Kina er framleis i hovudsak ruralt (folk flest bur på landsbygda) med landsbygdinntekter på mindre enn ein tredel av byinntektene. Fleirtalet av arbeidarane i eksportindustrien er interne migrantar som framleis har band til landsbygda, og dei blir betalt lønningar godt under det arbeidarar i byane mottar.23

«Opninga» av Kina og den globale forsyningskjeda

Dagens kinesiske økonomi er eit produkt både av Den kinesiske revolusjonen i 1949 og av det William Hinton kalla «Den Store Reverseringa», eller det som meir vanleg blir referert til som «reformperioden», som tok til i 1978 under Deng Xiaoping, to år etter at Mao Zedong døydde. Den kinesiske revolusjonen innførte ei omfattande jordreform, den største i historia, der jorda til landadelen vart ekspropriert og omdanna til eit system med kollektivt landbruk. Industri kom til å bli dominert av statsbedrifter. Det doble systemet av arbeidarrettar tok den forma som Hinton kalla «leir-risskåla» på landsbygda. Det garanterte småbøndene eit fast forhold til jorda som dei hadde bruksrettar til, organisert som kollektivt landbruk. Samtidig drog arbeidarane i statsbedriftene fordelane av «jarn-risskåla» eller eit system som garanterte fast arbeid og velferd for all framtid. (Det fanst også ei «gull-risskål» som representerte privilega til statsbyråkratane.)24

Foto: CC-lisens/Flickr/Hector Garcia

Den økonomiske veksten i Mao-perioden var imponerande trass i periodiske tilbakeslag og intern kamp i sjølve partiet (som kulminerte i Kulturrevolusjonen). I følgje data frå Verdsbanken nådde gjennomsnittleg årleg vekst gjennom heile perioden 1966–76 seks prosent, mens industriproduksjonen hadde ei årleg vekstrate i snitt på rundt ti prosent. Ein imponerande industriell infrastruktur, både tung og lett, vart skapt frå grunnen av i desse åra, komplett med eit nettverk for transport og kraft, og ved slutten av Mao-perioden sysselsette sektoren 100 millionar menneske. Dette vart så utnytta i den marknadsreformperioden som følgde. Produksjonen i kinesisk jordbruk vart betra gjennom kulturrevolusjonen og produktiviteten nådde eit imponerande nivå. Mark Selden, medutgjevar av Bulletin of Conserned Asian Scholars, skreiv: I 1977 produserte Kina 30 til 40 prosent meir mat per capita [enn India] på 14 prosent mindre dyrkbart land og fordelte maten langt meir likt til ei befolkning … som var 50 prosent større.25

Marknadsreformene som var knytte til Den Store Reverseringa sikta på å eliminere eller ekspropriere kollektivt landbruk og statsbedrifter samtidig som befolkninga vart proletarisert gjennom både å svekke jarnrisskåla og leir-risskåla, dvs. dei økonomiske vinningane som småbønder og arbeidarar hadde oppnådd i revolusjonen. På landsbygda vart kollektivbruka brote opp og erstatta med eit system med familiekontraktar. Jorda vart delt opp i teigar (framleis fordelt av kollektivet) som småbøndene hadde bruksrettar til. Kvar nål-forma teig var liten og gjorde arbeidet med jorda mindre effektivt, og gav eit svært marginalt eksistensgrunnlag for småbrukarfamiliane. Hinton skreiv:

Dette var ikkje «frimerkeland», lik det som fanst før jordreforma, men «strimmelland», «spaghettiland», «nålland» – striper så smale at ikkje ein gong høgre vognhjulet kunne ferdast nedover landet til ein mann utan at det venstre hjulet gjekk over jordstykket til ein annan.26

Trass i at nokre venstreorienterte analytikarar av utviklinga til Kina, slike som verdssystemteoretikaren Giovanni Arrighi, har kalla Kina eit eksempel på «akkumulering utan avhending», var marknadsreform-perioden reelt alt frå starten karakterisert ved massiv akkumulering ved hjelp av avhending (primitiv akkumulering), og hundretals millionar menneske vart proletariserte.27 Geografane Richard Walker og Daniel Buck forklarte det kortfatta slik i New Left Review i 2007:

Det er tre hovudvegar til proletarisering i Kina: frå bondeland på landsbygda, frå fallerte statsselskap i byane, og frå oppløysinga av tidlegare landsbybedrifter. For å ta den første: rural forflytting til byane er enorm og tel røft rekna 120 millionar etter 1980 – den største migrasjonen i verdshistoria. Avskaffinga av kommunane og opprettinga av ansvarssystem knytt til hushalda gjorde det muleg for nokre bønder å slå seg opp i dei rikaste områda, men systemet har gjort marginale produsentar i aukande grad eksponert for låge prisar, dårleg jordsmonn, små jordstykke, mangel på innsatsfaktorar og korrupsjon blant snyltande lokale kadrar. I byane har ikkje migrantarbeidarane innbyggarrettar og blir langtidsrallarar. Dette heng saman med hushaldregistreringa eller hukou-systemet, som var etablert i Maoperioden for å avgrense migrasjon frå landsbygd til byar …

Ein annan veg inn i den nye lønnsarbeidarklassen voks ut av dei statseigde bedriftene (SEB-ane). Dette var kjernen i den maoistiske industrialiseringa, og utgjorde nesten fire femtedelar av den ikkje-agrikulturelle produksjonen. Det meste var i byane der desse verksemdene sysselsette 70 millionar menneske på 1980-talet. Denne forma for sysselsetting har steg for steg vorte brote ned. Det starta med ei lov som tillet tidsavgrensa innleie utan sosialt vern (dvs. minus jarn-risskåla), og ei konkurslov som gjorde slutt på at arbeidarane var garantert sysselsetting livet ut. Mest avgjerande var dei massive permitteringane og oppseiingane mot slutten av 1990-talet.… Tidleg på 2000-talet var talet på tilsette i statseigde bedrifter halvert, frå 70 til 33 prosent av arbeidsstyrken i byane, med 30–40 millionar arbeidarar skuva ut.

Til slutt kom overgangen til lønnsarbeid som ei følgje av samanbrotet i verksemder knytt til landsbygd og landsby (VLL-ane). Desse blomstra opp i kjølvatnet av kommuneoppløysinga i den første liberaliseringsfasen på tidleg 1980-tal, særleg i Guangdong, Fujian og rundt Tianjin og Shanghai. Tidleg på 1990-talet hadde dei utvikla seg til 25 millionar verksemder som til saman syssel-sette godt over 100 millionar menneske. Dei stod for så mykje som 40 prosent av samla industriproduksjon. Dei var eigde og drivne av lokale styresmakter, og dei hadde vanlegvis framleis sosialistiske plikter til å sikre arbeid, lønn og sosial velferd til landsbyinnbyggarane, og til å stø opp under landbruk og landsbygdinfrastruktur. Mange arbeidde som underleverandørar til statlege verksemder i byane. Som ei følgje av dette havarerte tusenvis av VLL-ane då mange statsselskap gjekk konkurs eller fann seg meir effektive underleverandørar på 1990-talet… Då desse småselskapa havarerte, vart millionar av arbeidarar ramma. Resultatet har vorte ei tostegs innlemming av småbønder i proletariatet, først som VLL-arbeidarar, nominelt verna av pliktene til lokale styresmakter, deretter som proletarar fullt eksponerte for marknadskreftene – Marx sitt skifte frå «formell» til «reell» lønnsslave.28

Seinare skal vi sjå at røvinga av små jordstykke frå mange småbønder (og frå heile landsbyar) no har utløyst ein nasjonal kamp som har ført til massive protestar på landsbygda. Desse jordstykka vart tildelt småbønder då kollektiva vart brotne opp på tidleg 1980-tal.

Privatiseringa av statseigedom og røvinga av statsverksemder har skapt enorme formuar på toppen i Kina. Dei leiande kapitalistane skaffar seg formuane sine ved «kameraderi ». Meir enn 90 prosent av dei 20 000 rikaste i Kina blir sagt å vere «knytte til toppfunksjonærar innafor styresmakter eller kommunistparti», noko som skaper ei heil klasse av millionær- og milliardær-«prinsar» som ættlingar til toppfunksjonærar.29 I tillegg har ei mengd lokale funksjonærar gjort seg rike ved å selje landområde som er eksproprierte frå bønder.

Marknadsreformene omfatta det Deng kalla ein «open dør»-politikk der Kina helsa multinasjonale selskap velkomne – i skarp kontrast til andre aust-asiatiske statar som Sør-Korea, som på eit liknande steg i si utvikling plasserte tunge restriksjonar på direkte utanlandske næringsinvesteringar. Produksjon i Kina vart i aukande grad vridd mot eksport av industrivarer knytt til tilførselskjedene til Triade-baserte multinasjonale selskap. Kina var i 2009 den nest største mottakaren av direkte utanlandske investeringar i verda, etter USA. I følgje 2006-rapporten til den kinesiske regjeringa sitt forskingssenter for utvikling kontrollerte utanlandsk kapital (konsentrert i eksportsektoren) 82 prosent av marknaden innafor kommunikasjonar, kalkulatorar og elektronikk knytt til desse områda, 72 prosent i instrumenteringsprodukt, kulturelle og kontormaskineri, 48 prosent innafor tekstil, fottøy og hattar, 49 prosent innafor lær, skinn, dun og fjær og tilknytte industriar, 51 prosent innafor møblar, 60 prosent i undervisnings- og sportsprodukt, 41 prosent innafor plast og 42 prosent innafor transportutstyr. 30

Som indikert av Shaun Breslin, professor i politikk og internasjonale studiar ved universitetet i Warwick, hamna vel 30 prosent av all eksport frå Kina i 1996–2005 i USA, omtrent 26 prosent i Japan og rundt 16 prosent i EU. Dette gjeld etter å ha justert for re-eksport gjennom Hong Kong og andre stader. Andre har etter å ha vurdert effektane av re-eksport estimert USA sin del av Kina sin eksport endå høgare, heilt opp til 50 prosent.31

I dei komplekse globale tilførselslinjene til dei multinasjonale selskapa har Kina framfor alt rolla som sluttprodusent av industrivarer som blir seld i rike land. Eksportproduksjon er ikkje styrt direkte mot den reelle produksjonen av varene, men mot sluttsamansetting av varene ved bruk av delar og komponentar som er produserte andre stader og deretter importerte til Kina. Sluttvara er deretter skipa frå Kina til rike land.

Kina er verdas største sluttleverandør av informasjons-, kommunikasjons- og teknologiprodukt, og multinasjonale selskap stod for 87 prosent av Kinas «high-tech»-eksport ved inngangen til år 2006. Men nesten alle delane og komponentane til desse høgteknologi- produkta var importerte til Kina av multinasjonale konsern. Sluttprodukta vart så eksportert til marknaden innafor Triaden.32 Som ei følgje av dette representerer det meste av kostnadane knytt til produkt som blir eksporterte frå Kina ikkje verdi som blir verande innafor den kinesiske økonomien. I følgje The Federal Reserve Bank of San Francisco «var det slik at i 2009 kosta det rundt 179 US $ i Kina å produsere ein iPhone som vart seld for rundt 500 US $ i USA. På det viset var 179 US $ av kostnadane knytt til importert kinesisk innhald. Men berre 6,50 US $ var reelt knytt til samankoplingskostnader i Kina. Dei resterande 172,50 US $ avspegla kostnader knytt til delar som var produsert i andre land.»33

Innafor Aust-Asia-regionen som eit heile er Kina sluttproduksjonsplattforma, mens andre aust-asiatiske land som Japan, Sør- Korea og Singapore produserer delane og komponentane. Kina sin import av delar og komponentar auka nesten tjue gonger over perioden 1992–2008, mens landet sin handel med sluttprodukt berre auka rundt rekna tolv gonger over den same perioden. I 2009 vart 17 prosent av delande og komponentane importert frå Japan, 17 prosent frå Sør-Korea, 15 prosent frå ASEAN6 (Brunei, Indonesia, Malaysia, Filipinane, Singapore og Thailand), ti prosent frå Europa og sju prosent frå Nord-Amerika. Det er altså ikkje så mykje Kina som er produsenten av elektroniske varer og informasjons-, kommunikasjons- og teknologiprodukt, men heller Aust-Asia som eit heile innafor ei global tilførselskjede som framleis er dominert av multinasjonale selskap innafor Triaden.34

Den kinesiske økonomien er i dag strukturert rundt multinasjonale selskap sitt behov for låge arbeidskraftkostnader per eining, og profitterer på billeg, disiplinert arbeidskraft i Sør, ein prosess kjend som «global labor arbitrage» (arbitrage=kjøp og sal samtidig, men til ulik pris/verdi – noko som gjer superprofitt muleg. Oversettaren sin merknad). I dette globale systemet av tilførselskjeder er Kina meir verda sitt samankoplingsnav enn verda sin fabrikk.

Jin Bei er leiar i Det kinesiske vitskapsakademiet si forskingsgruppe for samanliknande studiar av den internasjonale konkurranseevna til varer produsert i Kina. I 1997 skreiv han i ein artikkel at innhaldet i det meste av varer som blir eksportert frå Kina ikkje var innanlandsprodusert. Varene burde bli identifisert som «para-innanlandsproduserte », noko som reflekterer ei tilførselskjede som utanlandske fleirnasjonale konsern kontrollerer. «Utlandspartnarar», skreiv han, fekk det meste av den direkte økonomiske fordelen av varer produsert av utlandseigde verksemder og av kinesiskutanlandske «joint ventures» der kontrollen blir delt. Slike produkt aktualiserer ikkje først og fremst Kina sine produktivkrefter. Dei aktualiserer utanlandske produktivkrefter i Kina eller den økonomiske vinsten ved å forme om kinesiske resursar til produktivkrefter underlagt kontrollen til utanlandske kapitaleigarar. Desse produkta skulle derfor i prinsippet ikkje bli identifisert som varer «Made in China».… For eksempel blir sju av dei ti topprangerte skjortemerka i verda produserte av Beijing skjortefabrikk. For å produsere ei skjorte som ber merket Pierre Cardin og som blir seld for 300 yuan, mottar fabrikken berre tre til fire yuan i produksjonshonorar. Korleis kan desse skjortene på overtydande vis bli identifisert som kinesiske produkt?35

Foto:CC-lisens/Flickr/Freddycat1

For å illustrere følgjene av globale samlekjeder, er det nyttig å sjå på det vidgjetne eksemplet Barbie og verdsøkonomien. Ei Barbie-dokke («Mi første Teaparty-Barbie») vart i 1996 seld i California for 9,99 $, og var merkt «Made in China». Nesten alle råmateriala og delane som dokka var samansett av, var importerte. Men kinesiske arbeidarar sette saman sluttproduktet Barbie. (På denne tida var det to Barbiefabrikkar i Kina, ein i Indonesia og ein i Malaysia.) Kvar fabrikk i Kina sysselsette omtrent 5 500 arbeidarar. Det meste av harpiksliknande plast i form av pellets eller «chips» var truleg importert via den kinesiske «Petroleum Corporation», ein statleg taiwansk oljeimportør. Nylonhåret kom frå Japan. Pappinnpakkinga og mange av malingspigmenta og oljene som vart brukt til å dekorere dokkene, kom frå USA. Berre bomullstøyet til Barbie-kjolane kom frå Kina som ut over dette berre skaffa arbeidskrafta som var nødvendig for å sette saman dokkene. Arbeidarane som opererte maskinane som støypte plasten, mala detaljane på dokka (noko som kravde femten ulike malestasjonar) og sydde kleda. Arbeidarane hadde rundt 40 US $ i månadsløn. Den samla arbeidskostnaden for kvar Barbie var berre 35 cent eller 3,5 prosent av sluttprisen i butikk.36

I 2008 mottok kinesiske industriarbeidarar i følgje U.S. Bureau of Labor Statistics i gjennomsnitt berre 4 prosent av løna til industriarbeidarar i USA. Følgjeleg kan tilleggsprofitten ved å produsere i Kina (med same teknologi) i staden for i USA eller i andre «utvikla» land bli enorm. Kinesiske arbeidarar som sette saman iPhones for Foxconn (underleverandør til Apple), vart betalt ei lønn som berre representerer 3,6 prosent av samla produksjonskostnad (utskipingspris), og sikrar Apple sin enorme profittmargin på 64 prosent på produksjonskostnadane til iPhones i følgje den Asiatiske Utviklingsbanken.37

Arbeid under slike forhold, spesielt viss det gjeld migrantarbeid, tar form av overutbytting. Betalinga til arbeidarane ligg under verdien av arbeidskrafta (kostnadane til å reprodusere arbeidarane). KYE-fabrikken i Kina produserer industriprodukt for Microsoft og andre amerikanske konsern, og sysselset opp til 1000 «arbeid-studie»- studentar på 16–17 år med eit typisk skift frå 7.45 om morgonen til 22.55 om kvelden. Saman med «studentane» hyrar fabrikken inn kvinner på 18 til 25 år. Arbeidarar fortalde at dei før nedgangskonjunkturen brukte nittisju timar i veka på arbeidsplassen. Over 80 av desse timane var dei i arbeid. Som ei følgje av konjunkturfallet var arbeidarane på fabrikken åttitre timar i veka i 2009 og då 68 timar på produksjonslinja.

Arbeidarar står på for å møte kravet om å produsere 2000 Microsoft-mus per skift. Fabrikklokala er svært tettpakka. I eit verkstadlokale på 35×35 meter (1225 m2) jobba nesten 1000 arbeidarar. Dei blir betalt 65 cent timen. Av dette får dei med seg heim 52 cent etter at kostnadane for dårleg fabrikkmat er trekt frå. Fjorten arbeidarar deler soverom der dei søv på smale etasjesenger. Dei «dusjar» ved å hente varmvatn i små plastspann til eit svampbad.

Liknande forhold finst ved Meitai Plastog Elektronikkfabrikk i Dongguan by i Guangdong. Der monterer to tusen arbeidarar, dei fleste kvinner, tastatur og datautstyr for Microsoft, IBM, Hewlett-Packard og Dell. Dei unge arbeidarane, stort sett under 30, slit på harde stolar mens tastatur til datamaskinar flyt nedover samlebandet, ein kvart 7,2 sekund, 500 i timen. Ein arbeidar får akkurat 1,1 sekund til å putte kvar tast på plass, ein operasjon som må bli repetert 3250 gonger kvar time, 35750 gonger om dagen, 25 0250 gonger i veka og meir enn ein million gonger i månaden. Dei tilsette arbeider tolv timars skift sju dagar i veka med i gjennomsnitt to dagar fri i månaden. Dei er på fabrikken 81 timar i veka og i arbeid 74 timar. Dei blir betalt 64 cent timen i grunnlønn som blir redusert til 41 cent etter trekk for kost og losji. Prating med andre arbeidarar i arbeidstida kan føre til tap av betaling for halv annan dag.

Arbeidarar hos Meitai er innelåste på fabrikkområdet fire dagar kvar veke, og får ikkje ein gong lov til å ta seg ein spasertur. Maten er ein tynn risvelling om morgonen, mens dei om fredagane får kyllinglår og -føter som spesialoppvarting. Soveroma er lik dei ved KYE-fabrikken med etasjesenger langs veggane og med små plastspann til å hente varmt vatn til kroppsvask med svamp. Dei gjer pålagt ubetalt arbeid på overtid knytt til reinhald av fabrikk og soverom. Viss ein arbeidar trakkar på graset på veg til sovesalen, blir ho bøtelagt. For slikt blir arbeidarar snytt for 14 til 19 prosent av lønna. Arbeidarane blir fortalt at «økonomisering med kapital er den mest grunnleggande kravet til fabrikkverksemd.»39

Yuwei Plast- og Jernvareproduksjonskompani i Dongguan betaler arbeidarane sine 80 cent per time i grunnløn for fjortentimarsskift , sju dagar i veka. Dei produserer bildelar. 80 prosent blir seld til Ford. I toppsesongar blir arbeidarane pålagt å arbeide 30 dagar i månaden. I mars 2009 mista ein arbeidar tre fingrar då han vart pressa til å slå ut 3600 «RT-rør» per dag, eit rør kvart tolvte sekund. Uhellet skjedde då leiinga hadde gitt ordre om å slå av dei infraraude vernemonitorane slik at arbeidarane kunne arbeide raskare. Arbeidaren fekk ein kompensasjon på 7430 US $, litt under 2500 dollar per finger.40

Det som driv den globale og vilkårlege superutbyttinga av kinesisk arbeidskraft, er sjølvsagt søkinga etter høgare profitt. Det meste er knytt til multinasjonale konsern. Dette ser ein i ein studie utført av Den nasjonale Arbeidskomiteen og Kina Arbeidarovervaking av Pou Yuen sitt Anlegg F i Dongguan (eigd av den taiwanske Pou Chen-gruppa). Storparten av produksjonen ved Anlegg F er utført for det tyske sports- og livsstilselskapet PUMA. I 2004 hadde Anlegg F omtrent 3000 arbeidarar med ein snittalder på tjue til tjueto år. Grunnlønna til desse arbeidarane var 31 cent i timen, 12,56 US $ i veka. Dei arbeidde 13,5–6,5 timar dagleg med skift frå 07.30 til 21.00 eller midnatt, med ein, tre eller fire dagar fri i månaden. Tolv arbeidarar deler eit trongt soverom.

Rapporten fann:

Frå ende til annan er dei totale arbeidskostnadane til å lage eit par PUMA joggesko i Kina 1,16 US $. Lønningane til arbeidarane utgjer akkurat 1,66 prosent av joggeskoa sin detaljistprisen på 70 US $. Det tar 2,97 timar å lage eit par joggesko.

Brutto profitten til PUMA på eit par joggesko til 70 US $ er 34,09 US $.

PUMA sin profitt per time på kvart par joggesko er meir enn tjueåtte gonger større enn lønna arbeidarane mottar for å lage joggeskoa.

PUMA skaper ein nettoprofitt på 12,24 US $ i timen på kvar produksjonsarbeidar i Kina. Det summerer seg opp til ein årleg profitt per arbeidar på 38 188,80 US $ per arbeidar. For Pou Yuen sitt Anlegg F åleine er PUMA sin nettoprofitt, tileigna frå arbeidarane, på meir enn 92 millionar US $.

Til og med etter å ha bokført alle konsernutlegg knytt til å drive verksemda – noko arbeidarane i Kina i siste instans betaler for – er PUMA sin nettoprofitt på kvart par joggesko til 70 US $ framleis 7,42 US $, eller 6,4 gonger meir enn det arbeidarane er betalt for å lage joggeskoa.

På dei første fem dagane og to timar i året – alt før den første veka har gått – har arbeidarane i Kina laga nok PUMA joggesko til å betale heile årslønna si.41

I Shenzhen har Foxconn eit fabrikkkompleks som produserer iPhones og iPads for Apple. I 2010 prøvde atten av arbeidarane der, på mellom atten og tjuefem år, å gjere sjølvmord. Fjorten lykkast, mens andre vart skadd for livet. Dette skapte ein nasjonal og internasjonal skandale og førte til global merksemd rundt denne ekstreme utbyttinga.42

Trass i at Kina har minstelønnslovgiving og fleire arbeidsreguleringar, slit mange arbeidarar (framfor alt migrantar) i ein uregulert uformell sektor innafor industrien der minstelønn ikkje gjeld og der delar av lønningane til arbeidarane blir halde tilbake. I følgje Anita Chan i Angrep på arbeidarane i Kina: Utbyttinga av arbeidskraft i ein globalisert økonomi (2001) blir minimumlønnsnivåa sett «lik den lågast mulege prisen… der ein kan oppretthalde arbeidarane si fysiske overleving,» trass i at mange arbeidarar til og med blir snytt for det. «Arbeidarlønningar blir undergrave ved hjelp av ei mengd fråtrekk» for slikt som å glømme slå av lys, gå på plenen, uflidde soverom og å snakke til andre på arbeidsplassen. I ei kartlegging utført av fagrørsla i Guangdong vart det avdekt at 32 prosent av arbeidarane var betalte under den lovpålagde minstelønna.43

Den globale arbeidskrafthandelen som ligg bak systemet med ekstrem utbytting, er reelt eit imperialistisk utsugingssystem som stør opp under profittane til global monopolistisk finanskapital.44 Den ekstraordinære veksten i Kina er slik sett produkt av eit globalt utsugings- og akkumulasjonssystem der hovudvinstane blir hausta av selskap lokalisert i sentera av verdsøkonomien.

Folk på vandring

For å kunne forstå den ekstreme utbyttinga av arbeidskraft i Kina, og dei spesielle klassemotseiingane som er knytt til denne, er det nødvendig å undersøke rolla til Kina sitt «vandrande folk». I hushaldsregistersystemet (hukou) som vart etablert i 1955–58, fekk kvart individ ei spesiell hushaldsregistrering der han eller ho var født. Dette avgrensar intern migrasjon innafor landet. Det «vandrande folket» er dei som lever i eit område utafor der dei har hushaldsregistrering. No gjeld dette 221 millionar menneske. 160 millionar av desse blir sagt å vere rurale migrantar utafor eige fylke (eller administrative eining). Denne migrant-arbeidskrafta utgjer nesten 70 prosent av arbeidarane i industrien og 80 prosent innafor bygg og anlegg. Dei dannar det lågaste trinnet innafor urban sysselsetting. Dei er betalt langt under det nasjonale urbane gjennomsnittet, samtidig som dei ofte arbeider 50 prosent fleire timar. I 2011 var omtrent 40 prosent av innbyggarane i Beijing migrantarbeidarar med midlertidig rett til opphald. I byen Shenzhen er nesten 12 millionar av ei samla befolkning på 14 rurale migrantar. I tillegg til å ha mykje lågare lønn manglar rurale migrantar velferd ytt til arbeidarar som hører heime i byane. Ofte bur og arbeider dei på fabrikken under sovesalforhold. Det store fleirtalet av rurale migrantarbeidarar er under trettifem år, i 2004 var gjennomsnittsalderen tjueåtte. Dei arbeider i industrielle senter under vilkår med superutbytting (dvs. at dei tar imot lønningar under arbeidarane sine normale reproduksjonskostnader) i nokre få år, og deretter er det vanleg at dei returnerer dit småbondeopphavet deira var.

Dei ekstremt lange arbeidsdagane i risikofylte forhold i Kina, særleg for migrantarbeidarar frå landsbygda, har sin pris i ulykker på arbeidsplassen. I følgje offisielle data var det 363 383 alvorlege arbeidsrelaterte ulykker i Kina i 2010, og i desse 79 552 dødsfall. Dette markerer ei klar betring etter 2003 då det var 700 000 arbeidsrelaterte ulykker og 130 000 dødsfall. Dei fleste ofra er migrantarbeidarar.45

Trass i at vestlege intellektuelle ofte har sett på migrantarbeidarar i Kina lik anna overskot på arbeidskraft som søker til byane (basert på utviklingsmodellen i arbeidet til W. Arthur Lewis og i siste instans utleidd frå Marx sin analyse av reservearmeen), så er tilhøva til overskotsarbeidskrafta i Kina på mange måtar unik. Det vandrande folket i Kina kan bli forstått som del av reservearmeen av arbeidskraft i Marx sin terminologi, men med ein klar skilnad. Det særskilde ligg i den tidsavgrensa og partielle naturen til proletariseringa og i det vedvarande bandet mellom migrantane og jorda (heimfylket) – eit produkt av den kinesiske revolusjonen og leirrisskåla. Småbønder opprettheld rett til å bruke jorda (ein type rett knytt til denne jorda) som periodevis blir omfordelt av landsbykollektiva på eit forholdsvis egalitært grunnlag, der ein tar med i vurderinga at dei er til stades og arbeider på jorda. Dette skaper eit insentiv blant rurale migrantar til å oppretthalde eit sterkt band til familiane sine og til jorda. Dei ørsmå småbrukarparsellane – i gjennomsnitt på rundt 5 mål (da), dei minste i underkant av eitt mål – tilbyr ein svært knapp eksistens: ein heimplass med tak over hovudet og mat å ete. Trass i at marknadsreformer har sikta på å bryte opp desse parsellane, er få familiar villige til å gje opp leirrisskåla si – bruksretten til jorda. Men for å klare seg under slike vilkår, må småbrukarfamiliar i periodar søke arbeid utafor landbruket for å skøyte på magre inntekter. Dette pressar fram det veksande fenomenet med rural migrantarbeidskraft, eit fenomen som blir intensivert av staten sine reduksjonar i støtte til landsbygd i marknadsreformperioden.46

Landsbygdmigrantar sender pengar tilbake til familiane sine, og prøver å spare litt av inntekta for å ha noko å ta med seg tilbake. Over og bak dei enorme hindra som står i vegen for å få permanent bybuarstatus, er det gode grunnar til å gå ut frå at rurale migrantar har eit sterkt ønske om å kunne vende tilbake til landsbygda. Garanterte og vedvarande band til jorda byr ein viss tryggleik. Jord er sett på som eit permanent aktiva som kan bli gitt vidare til framtidige generasjonar. I ei statleg rundspørjing i 2006 var det berre 8 prosent av rurale migrantar som hinta på at dei planla å bli lenge i byen. I migrantperioden vandrar rurale migrantar fram og tilbake. Ei rundspørjing i 2002 avdekte at det var berre 5 prosent av migrantane som ikkje vendte tilbake til heimplassen sin det året, mens 60 prosent var mindre enn ni månader utafor heimfylket. Tilbakeflyttinga tener til å mildne situasjonen i økonomisk nedgang. Under den store finanskrisa som i 2007–09 førte til eit skarpt fall i kinesisk eksport, var det ein merkbar nedgang (14–18 millionar) i talet på migrantarbeidarar. Rurale migrantar som ikkje fann arbeid, vendte tilbake til heimjorda, og ny migrasjon ut minka. Resultatet av denne tilbakemigrasjonen var at arbeidsløyse vart halden nede – så mykje at lønningane reelt auka gjennom krisa på grunn av mangel på arbeidskraft i industrien (fremja til dels av Kina sin raske økonomiske snuoperasjon) og som svar på prisstiginga på mat.47

Nokre analytikarar har hatt kommentarar til korleis dei strukturelle trekka ved rural migrasjon tillet at høgt kvalifisert arbeidskraft blir reprodusert på landsbygda, på utsida av den kapitalistiske marknadsøkonomien, for deretter å bli tilgjengeleg på vandrande basis for intensiv superutbytting i byane – og utan at urbant næringsliv treng vere med på å dekke dei reelle kostnadane ved å reprodusere denne arbeidskrafta.48 Kostnader er haldne låge og produktiviteten høg fordi produksjon er utført av unge arbeidarar som kan bli sett til å arbeide ekstremt intensivt – for deretter å vende tilbake til landsbygda og bli erstatta ved ny innvandring av rurale migrantar til industrien. Arbeidsveker på åtti timar og meir, det ekstreme produksjonstempoet, dårlege ernærings- og levekår osv. inneber arbeidsforhold og inntektsnivå som ikkje kan halde arbeidskrafta i live viss dei skulle vare mange år. Dette arbeidet blir derfor utført av unge arbeidarar som fell tilbake til den jorda der dei har bruksrettar, den viktigaste gjenverande arven frå den Kinesiske Revolusjonen for majoriteten av innbyggarane. Dei skarpe skilnadane på landsbygd- og byinntekter, det at dei fleste familiane umuleg kan klare seg bra ved berre å dyrke jorda, og mangelen på høve til kommersiell sysselsetting på landsbygda, alt dette stør opp under den vedvarande vandrande befolkninga og kontinuerleg utsending av nye periodearbeidarar (migrantar).

Kampar om jord, arbeid og miljø

Trass i at mange venstreorienterte analytikarar held fram med å peike på Kina som eit tilfelle av «akkumulasjon utan avhending,»49 i hovudsak fordi småbøndene framleis har bruksrett til jorda, oppfattar vi det slik at realitetane peikar mot at Kina i mindre grad avvik frå hovudmønstret. Ei slik ekstrem og rask utvikling av ein kapitalistisk marknadsøkonomi er umuleg utan primitiv akkumulasjon, dvs. avhending av folk sine aktiva og direkte forhold til produksjonsmidla. I Det Store Tilbakeslaget (The Great Reversal) argumenterte William Hinton i 1990 med at for å kunne gjennomføre den primitive kapitalakkumulasjonen i Kina, ville det vere nødvendig for kapitalistane å svekke og deretter knuse både jarnrisskåla og leirrisskåla, folkemassane sine hovudvinstar i Den Kinesiske Revolusjonen.50 Det har vore angrep på begge risskålene. Som svar på desse angrepa og på utbyttinga av arbeidarar og veksande ulikskap, har protestar frå arbeidarar og småbønder auka sprangvis.

Talet på «massereising» i stor skala (opprop, demonstrasjonar, streikar og opprør) i Kina har auka frå 87 000 i 2005 til 280 000 i 2010 i følgje offisielle kinesiske kjelder.51

Dei to hovudkjeldene til konflikt er:

  1. Strid om rett til jord, spesielt som reaksjon mot illegal tileigning. Slikt blir sett på som angrep på leirrisskåla.
  2. Arbeidskonfliktar gjeld særleg motstand frå arbeidarar innafor statsbedrifter mot hardhendt privatisering, og blir oppfatta som angrep på jarnrisskåla.

I tillegg kjem stadig oftare kampar reist av arbeidarar og småbønder mot miljø-øydelegging.

I 2002–05 deltok tusenvis av småbønder i protestaksjonar i landsbyen Dongzhou i Guangdong mot bygginga av eit elektrisitetsverk. Anlegget førte til tileigning av landareal som småbøndene ikkje fekk rimeleg kompensasjon for. Arbeidarar bygde skur utafor anlegget, og prøvde å hindre bygginga. Konflikt med styresmaktene førte til at ein stor del av anlegget vart blåst bort ved hjelp av eksplosivar, og politiet skaut i desember 2005 mot dei som protesterte. Mange vart drepne.

Foto: CC-lisens/Flickr/toehk

I desember 2011 byrja det eit opprør i Wuhan, ein kystlandsby i Guangdong med omtrent 20 000 innbyggarar. Landsbyfolk sette opp vegsperringar, jaga bort representantar for styresmaktene og byrja væpne seg med heimlaga våpen i protest mot ein jordrekvisisjon mot minimal kompensasjon. Etter tidagars avvising av lokale styresmakter gjekk landsbybuarane med på å avslutte protestane og opne landsbyen. Då var mange av krava imøtekomne.

Desse eksempla speglar kampar som går føre seg over heile Kina. I aukande omfang trugar dei, slik Bloomberg Businessweek slår fast at

omgjeringa av eit av nøkkelprinsippa i den kommunistiske revolusjonen. Mao Zedong vann hjarta til massane ved å omfordele jord frå rike landeigarar til lutfattige småbønder. No snappar lokale makthavarar jord tilbake, nokre gonger med makt, for å opne veg for luksuriøse bustadblokker, kjøpesenter og idrettsanlegg i ein gjeldssmurd byggebonansa.

Lokalorgan i provinsar, fylke- og bystyresmakter hadde akkumulert samla gjeld på 2,79 billiardar yuan (412 milliardar US $) ved utgangen av 2009, lokka fram ved hjelp av regjeringa sine finansielle stimuli som svar på den store finanskrisa. Lokale styresmakter brukte jorda til landsbybuarane til å sikre gjelda si i landareal som dei lova å kunne selje. Byar snappa til seg jord for å finansiere den raskt veksande gjelda.

Fallande prisar på fast eigedom har akselerert prosessen og tvinga lokale styresmakter med sviktande skattegrunnlag til å sette i verk meir sal av jord. Sal av landareal er i dag grunnlaget for rundt 30 prosent av samla kommuneinntekter, og i nokre byar dekker det meir enn halve inntektsgrunnlaget. Jord blir seld utan støtte frå landsbybuarane. Dei som har bruksrett til parsellar som er kollektivt eigd,er taparane, mens gjennomføringa av slike sal fyller lommene til lokale tenestemenn. Det er ikkje berre slik at småbøndene mistar det permanente forholdet sitt til jorda (og leirrisskåla). Dei blir også kompensert av dei lokale styresmaktene med langt mindre enn det jorda blir seld for. Over dei siste tre tiåra mista rundt 50 millionar småbønder heimane sine, mens ein ventar at rundt 60 millionar bønder vil bli feia bort dei neste to tiåra.52

Arbeidstvistar er framleis dei vanlegaste formene for masseepisodar. Dei utgjer rundt 45 prosent i følgje eit overslag. Sommaren 2010 var det dusinvis av streikar i leiande bil-, elektronikk- og tekstilverksemder. Trass i at rolla til statlege verksemder (SEV-ar) har minka med privatiseringa i Kina, er det framleis rundt 60 millionar tilsette i SEV-ar i byområda.53 «I den maoistiske sosialismetida », skreiv Minqe Li, «hadde kinesiske (statlege) arbeidarar eit nivå av klassemakt og klasseverde som var utenkeleg hos ein gjennomsnitts arbeidar i ein kapitalistisk stat (spesielt i den perifere og halv-perifere konteksten).» I perioden med marknadsreformer har desse arbeidarane i aukande grad vorte redusert til eit statssektorproletariat, men der arbeidarar er sterkast framleis med restar av jarnrisskåla (eller i det minste vage minne) intakt. Dette har ført til intens klassekamp. I 2009 gjorde arbeidarar ved Tonghua jern- og stålverk i Jilin-provinsen opprør mot privatisering og massive oppseiingar og gjennomførte ein generalstreik under leiinga til ein arbeidar frå Mao-tida, kjent som «Meister Wu». Då generaldirektøren ved det mektige private selskapet som skulle ta over verksemda, truga med å sparke alle arbeidarane, slo arbeidarane han i hel. Regjeringa tok eit steg tilbake og kansellerte privatiseringsplanen.54

Etter konfliktar om jord og arbeid er dei fleste masseepisodane i Kina knytt til miljø, framfor alt kamp mot forureining. Miljøproblema i Kina er massive og aukande. Kina har no seksten av verdas tjue mest forureina byar. To tredjedelar av dei som bur i byområde, pustar i luft som er alvorleg forureina. Over det siste tiåret har lungekreft auka med 60 prosent trass i at omfanget av røyking har vore uendra. Ørkenspreiing fører til tap av 6 000 kvadratmiles (vel 15 000 km2) beiteland kvart år, omtrent like stort areal som staten Connecticut i USA – (eller som Telemark fylke i Noreg). Dette leier til auka sandstormar som igjen fører til støv som er eit tredje luftureiningsproblem i Kina. Både mangel på vatn, særleg i Nord-Kina, og forureining av vatn aukar. Kina har berre seks prosent av ferskvatnet i verda, men over tre gonger så stor del av folketalet. Tilførselen av ferskvatn per innbyggar er nede på ein fjerdepart av det globale gjennomsnittet, mens 70 prosent av elvane og innsjøane i landet er alvorleg forureina. Rundt 300 millionar menneske i byane drikk utrygt vatn, mens femtedelen av drikkevasskjeldene til dei største byane er under akseptabel standard. Massive damprosjekt for å levere elektrisitet fører til tap av landbruksareal, økologisk skading og tvangsflytting av millionar. I 2008 passerte Kina USA som verdas største utsleppar av drivhusgassar (rettnok langt under rekna i utslepp per innbyggar). Slike forhold har ført til eit oppkomme av miljømasseprotestar. Klager til styresmakter auka med rundt 30 prosent i året frå 2002 til 2004 då ein nådde 600 000 i året, mens det offisielle omfanget på disputtar i forhold til miljøforureining nådde 50 000 i 2005.55

Det meste av Kina sin industrielle arme er eit vandrande folk som framleis er bunde til jord og bruksrettar (leirrisskåla) samtidig som dei også erfarer ekstrem utbytting og reduserte miljøkår i byane. Gitt dette er kampane rundt jord, arbeid og miljø i Kina meir enn nokon annan stad knytte saman på ein slik måte at vi kan kome til å få sjå framveksten av eit miljøproletariat side om side med delvis proletariserte, men relativt sjølvstendige og egalitære, småbønder.56 Samin Amin hevdar at det urbane Kina er ute av stand til å absorbere dei hundre millionane av rurale arbeidarar (eit dilemma som eksisterer på fleire nivå i det globale Sør). Dermed må rundt 50 prosent av innbyggarane i Kina bli verande på landsbygda. Kina har ikkje det ytre avløpet for folkeoverskot som var tilgjengeleg for det industrialiserande Europa i perioden med kolonial ekspansjon.

I tilfellet Kina har arven etter revolusjonen skapt ein uavhengig småbrukarstand som produserer mat til 22 prosent av verdas innbyggarar ved hjelp av sju prosent av det dyrkbare arealet, og det med ei rimeleg og rettferdig fordeling av jorda. I staden for å oppfatte dette som ein arkaisk veikskap ved samfunnet, og å vere offer for omsynslaus primitiv akkumulasjon, burde det bli oppfatta som ein styrke ved det kinesiske samfunnet, ein styrke som reflekterer det genuine behovet for tilgang til jord som halve folkemengda i verda treng.57

Kina og krisa i verda

Med den økonomiske Triaden USA (og Canada), Europa og Japan fanga i vedvarande økonomisk stagnasjon – endå meir opplagt i kjølvatnet av den store finanskrisa – er fokuset i aukande grad vorte retta mot Kina som midlet til å løfte verdsøko- nomien. Magasinet The International Economy hadde i 2010 bedt meir enn femti ortodokse økonomar frå ulike land om å svare på spørsmålet: Kan Kina bli verda sin vekstmaskin? Svara varierte mykje. Men dei fleste som var spurde, understreka dei interne motseiingane i den kinesiske økonomien: tendensen til overinvestering, ein økonomi avhengig av eksport, landet sitt låge konsum og behovet for ombalansering.58 Internasjonal kapital ytrar dagleg frykt for at motseiingane i den kinesiske økonomien kan sette heile verda sin akkumulasjonsprosess i fare viss Kina ikkje er i stand til å ombalansere i retning høgare konsum, lågare gjeld og ein sterkare kinesisk valuta (renminbi). Det rår angst for at dagane til Kina sitt økonomiske mirakel kan vere talde, at landet kan gå mot eit skarpt fall i vekst, og angst for finansiell krise. Paul Krugman skreiv 18. desember 2011 dette i New York Times:

Vurder dette bildet: Veksten den siste tida har vore knytt til ein enorm anleggsboom stimulert av veksande prisar på fast eigedom der alle klassiske teikna til ei boble kjem til syne. Kreditt aukar raskt. Mykje av veksten er finansiert utafor det tradisjonelle banksystemet via ei uregulert «skyggebankverksemd» som verken er underlagt overvaking frå styresmaktene eller støtta gjennom offentlege garantiar. No brest bobla, og det er verkeleg grunn til å frykte finansiell og økonomisk krise. Skildrar eg Japan mot slutten av 1980-talet? Eller skildrar eg USA i 2007? Eg kunne gjere det. Men akkurat no snakkar eg om Kina som stig fram som eit anna farleg punkt i ein verdsøkonomi som verkeleg, verkeleg, ikkje har bruk for dette no …eit nytt (potensielt) krise-episenter.59

Men få vanlege analytikarar, inkludert Krugman, innser den verkelege intensiteten til dei økonomiske, sosiale og miljømessige motseiingane i Kina, motseiingar som ikkje gjer landet sin utviklingsbane berekraftig på noko sett og vis. Desse motseiingane fører no til hundretusenvis av årlege masse-protestar der småbønder kjempar for å halde på bruksrettane sine til jorda, statlege arbeidarar reiser kamp mot privatisering og endå fleire millionar kjempar mot stadig verre miljø.

Det media i USA vanlegvis fortel om, ein nasjonalstatleg konkurranse (og tidvist samarbeid) mellom USA og Kina, dekker over dei djupe og veksande klasseulikskapane i eit land der gull-risskåla til statsbyråkratane har vorte så stor at familiane til dei mektigaste partimedlemmene kontrollerer rikdommar verdt milliardar av dollar. Eksempelvis har familien til statsminister Wen Jiabao i Kina ein formue vurdert til 4,3 milliardar US $ – i eit land der lønnsinntekta er blant dei lågaste i verda, og der ulikskap aukar med rakettfart.60

Kinesisk låglønns-eksport har praktisk talt berre omfatta varige konsumgode (Avdeling II i det marxistiske reproduksjonsskjemaet i motsetning til Avdeling I som omfatta investeringsvarer), i all hovudsak innafor informasjons- og kommunikasjonsteknologi og elektronikk, men også klede, møblar, leiketøy og ulike hushaldsprodukt. I 2010 var 20 prosent av møblar og hushaldsprodukt som vart seld i USA, «Made in China», 12 prosent av andre varige gode og 36 prosent av klede og sko.61 Slike importerte varer er refererte til som «inflasjonshemmande» produkt i forretning-sjargong sidan dei reduserer kostnadane til mange produkt som vanlegvis blir kjøpt med lønningar, og veg opp for høgare prisar på andre masseproduksjonsprodukt, bl.a. bensin. Wal-Mart som åleine står for 12 prosent av varene som blir skipa frå Kina til USA, har vorte kalla den største vennen til arbeidarklassen i USA. På bakgrunn av dei låge prisane formulerte W. Michael Cox, sjefsøkonom i Den Føderale Reservebanken i Dallas det slik: «Wal-Mart er det beste som nokon gong har hendt fattigfolk. »62 Desse lågprisa importvarene som Wal-Mart eksemplifiserer, gjer det muleg å fryse reallønsnivåa i USA og i andre rike land. Det relative skiftet av sysselsetting i vareproduksjon frå Nord til det globale Sør dreg ned lønningar direkte og indirekte (ved at godt betalt arbeid forsvinn).

Veksten i billeg vareimport har ofte ført til at arbeidarar i USA innafor ulike bransjar har bedt om proteksjonisme. Men det er lite vedkjenning av at desse billege importvarene er produserte av og for multinasjonale konsern med hovudkontor i Triaden. Den reelle kampen er derfor ein som må gå ut på å skape internasjonal solidaritet mellom kinesiske arbeidarar som lir under ekstreme former for utbytting (til og med superutbytting), og arbeidarar i den utvikla verda, arbeidarar som akkurat no mistar fotfeste i eit ras mot botnen. I dag kan mykje av grunnlaget for ein slik internasjonal arbeidarsolidaritet bli funnen i kampane som arbeidarar og småbønder fører i Kina, kampar som kan bli vidare styrka av ei gjenoppliving av den revolusjonære prosessen i Kina (ei dreiing til venstre).

For New York Times er det ikkje noko anna enn «gjenoppliving av Mao eller ein atomkatastrofe » som kan stoppe Kina sin noverande kurs. Viss det som er meint med «gjenoppliving av Mao» på eit eller anna vis, er ei fornying av sjølve den kinesiske revolusjonen, noko som nødvendigvis må ta nye historiske former som ei følgje av endra historiske vilkår, då blir potensialet verande der, og det vil til og med vekse under noverande vilkår.63

I 1853 hevda Karl Marx at dåtidas kinesiske revolusjon (det berømte Taiping-opprøret) kunne destabilisere dei finansielle vilkåra for det britiske imperiet og gjere ein revolt i Europa raskare muleg.64 Trass i at forventingane til Marx ikkje slo til, var merknaden hans om at lagnadane til Kina og Vesten var knytte saman på mange vis, profetiske. Dei skjerpa motseiingane i Kina vil utan tvil ha ein verknad på Triaden (USA, EU og Japan) og på verda som heile i det som no ser ut til å bli nedgangsfasen til kapitalismen.

Notar:

  1. «From the Great Recession to the Great Stagnation,» Forbes, October 10, 2011, http://forbes.com; Tyler Cowen, The Great Stagnation (New York: Penguin, 2010).
  2. Christine Lagarde, «An Address to the 2011 International Finance Forum,» Beijing, November 9, 2011, http://imf.org. See also C. Ryan Knight, «Dark Clouds, Over the Boat: On China, Production, and Financialization,» November 11, 2011, http://lecoupdoeil.wordpress.com.
  3. «IMF Sees Chinese Economy Avoiding Stagnation, El Comercio Says,» Bloomberg.com, November 30, 2011, http://bloomberg.com.
  4. Stephen Roach, «China’s Landing—Soft Not Hard,» September 30, 2011, http://project-syndicate.org.
  5. «Hangzhou Taxi Drivers Go on Strike,» The China Times, August 2, 2011, http://www.thechinatimes.com.
  6. «Calculating the Coming Slowdown in China,» New York Times, May 23, 2011, http://nytimes.com.
  7. «China’s Bumpy Road Ahead,» Wall Street Journal, July 9, 2011, http://online.wsj.com; Niall Ferguson, Civilization: The West and the Rest (New York: Palgrave, 2011), 307–8.
  8. See the comments by Paul J. Alapat, Fred Bergsten, Haruhiko Kuroda, Jim O’Neill, and Allen Sinai in «Can China Become the World’s Engine for Growth?» The International Economy (Winter 2010): 12-13, 17, 27, 31, www.international-economy.com.
  9. «China’s Bumpy Road Ahead,» Wall Street Journal, July 9, 2011, http://online.wsj.com; «Indifference as a Mode of Operation at China’s Schools,» New York Times, May 18, 2011, http://nytimes.com.
  10. «The Next China,» The Economist, July 29, 2010, http:// economist.com.
  11. Michael Spence, The Next Convergence (New York: Farrar, Straus, and Giroux, 2011), 18-19.
  12. See John Bellamy Foster, «Monopoly-Finance Capital and the Paradox of Accumulation,» Monthly Review 61, no. 5 (October 2009): 1–20; John Bellamy Foster and Fred Magdoff, The Great Financial Crisis (New York: Monthly Review Press, 2009); «Calculating the Coming Slowdown in China,» New York Times; Christine Lagarde, «The Path Forward—Act Now and Act Together,» Opening Address to the 2011 Annual Meetings of the Boards of Governors of the World Bank Group and the International Monetary Fund, September 23, 2011, http://imf.org.
  13. John Bellamy Foster, Robert W. McChesney, and R. Jamil Jonna, «The Global Reserve Army of Labor and the New Imperialism,» Monthly Review 63, no. 6 (November 2011): 1–31.
  14. Martin Hart-Landsberg, «China, Capitalist Accumulation, and the World Crisis,» Marxism 21 7, no. 1 (Spring 2010): 289; Zhang Hong, «Too Early to Hail China’s Stimulus Success,» Guardian, August 28, 2009, http://guardian. co.uk; «China’s Local Debts Threaten Crisis,» Asia Times, July 14, 2010, http://atimes.com.
  15. Michael Pettis, «Lower Interest rates, Higher Savings?» October 16, 2011, http://www.financialsense.com; «A Workers’ Manifesto for China,» The Economist, October 11, 2007, http://economist.com.
  16. Nouriel Roubini, «China’s Bad Growth Bet,» April 14, 2011, http://project-syndicate.org. See also Roach, «China’s Landing.»
  17. «Why China’s Big Red Bubble Is Ahead of Us,» Forbes, November 30, 2011, http://forbes.com; «China’s Housing Bubble Past, and Its Future,» Forbes, November 8, 2011, http://forbes.com; «Why China’s Property Bubble is Different,» Forbes, April 22, 2011; «Rise of the Asian Megacity,» BBC News, Asia Pacific, June 20, 2011; «Cracks in Beijing’s Financial Edifice,» Financial Times, October 9, 2011, http://ft.com; Patrick Choovanec, «China Data, Part 1: Real Estate Downturn,» December 12, 2011, http://chovanec.wordpress.com; Kate MacKenzie, «As China’s Apartments Go, So Goes China,» Financial Times blog, December 14, 2011, http://ftalphaville. ft.com; Michael Pettis, «How Do We Know that China is Overinvesting?» December 3, 2011, http://www. economonitor.com; Jim Antos, «China’s Debt Situation Not Far Off From Greece,» July 12, 2011, http://cnbc.com.
  18. Ian Bremmer and Nouriel Roubini, «Whose Economy Has it Worst?» Wall Street Journal, November 12, 2011; http:// online.wsj.com; Michael Pettis, «Some Predictions for the Rest of the Decade,» August 28, 2011, http://mpettis.com, and «Lower Interest Rates, Higher Savings.»
  19. William Hurst, «Urban China: Change and Contention,» in William A. Joseph, ed., Politics in China: An Introduction (Oxford: Oxford University Press, 2010), 257.
  20. Minxin Pei, «The Color of China: Looming Stagnation,» The National Interest 100 (March/April 2009): 17.
  21. «A Workers’ Manifesto for China,» The Economist, http:// economist.com.
  22. «China’s Growing Income Gap,» Bloomberg Businessweek, January 27, 2011, http://businessweek. com; «Country’s Wealth Divide Past Warning Level,» China Daily, May 12, 2010, http://chinadaily.com.cn.
  23. Wu Zhong, «China’s ‘Most Wanted’ Millionaires,» Asia Times Online, September 19, 2007, http://atimes.com; Hart-Landsberg, «China, Capitalist Accumulation, and the World Crisis,» 280.
  24. William Hinton, The Great Reversal (New York: Monthly Review Press, 1990), 168–71.
  25. World Bank, WDI Database, databank.worldbank.org; Martin Hart-Landsberg and Paul Burkett, China and Socialism: Market Reforms and Class Struggle (New York: Monthly Review Press, 2005), 37; William Hinton, Through a Glass Darkly (New York: Monthly Review Press, 2006), 130; Selden quoted in Hart-Landsberg and Burkett, China and Socialism, 38.
  26. Hinton, The Great Reversal, 16.
  27. Giovanni Arrighi, Adam Smith in Beijing (London: Verso, 2007), 389; Ho-fung Hung, «A Caveat: Is the Rise of China Sustainable?» in Ho-fung Hung, ed., China and the Transformation of Global Capitalism (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 2009), 189.
  28. Richard Walker and Daniel Buck, «The Chinese Road: Cities in the Transition to Capitalism,» New Left Review 46 (July–August 2007): 42–44.
  29. Peter Kwong, «The Chinese Face of Neoliberalism,» CounterPunch, October 7, 2006, http://counterpunch.org; Martin Hart-Landsberg, «The U.S. Economy and China,» Monthly Review 61, no. 9 (February 2010): 26–27.
  30. Green Left, May 18, 2007, http://www.greenleft.org; Lan Xinzhen, «A Foreign China,» Beijing Review, January 11, 2007, http://bjreview.com.cn; Wenzhao Wang, «China New M&A Regulation and Its Impact on Foreign Business in China,» China Trade Law Report (American Lawyer Media), October 2006, http://avvo.com; «Foreign Direct Investment in China in 2010 Rises to Record $105.7 Billion,» Bloomberg News, January 17, 2011, http:// bloomberg.com; «The Next China,» The Economist.
  31. Shaun Breslin, China and the Global Political Economy (New York: Palgrave Macmillan, 2007), 110; Jephraim P. Gundzik, «What a US Recession Means for China,» Asia Times Online, September 27, 2006, http://atimes.com.
  32. Martin Hart-Landsberg and Paul Burkett, «China, Capitalist Accumulation, and Labor,» Monthly Review 59, no. 1 (May 2007): 20–22.
  33. Galvin Hale and Bart Hobijn, «The U.S. Content of ‘Made in China’,» Federal Reserve Board of San Francisco, FRBSF Economic Letter, August 8, 2011. http://frbsf.org.
  34. Hyun-Hoon Lee, Donghyun Park, and Jing Wang, The Role of the People’s Republic of China in International Fragmentation and Production Networks, Asian Development Bank, AD B Working Paper Series on Regional Economic Integration, 87 (September 2011): 5, 15–16.
  35. Jin Bei, «The International Competition Facing Domestically Produced Goods and the Nation’s Industry,» Social Sciences in China 12, no. 1 (Spring 1997): 65–71.
  36. «Barbie and the World Economy,» Los Angeles Times, September 22, 1996, http://articles.latimes.com.
  37. See Foster, McChesney, and Jonna, 15–16.
  38. Institute for Global Labour and Human Rights, China’s Youth Meet Microsoft: KYE Factory in China Produces for Microsoft and Other Companies, April 13, 2010, http://globallabourrights.org; «Microsoft Supplier in China Forces Teenagers to Work 15-hour Shifts Under Sweatshop Conditions,» China Labour Net, April 17, 2010, http://globallabourrights.org.
  39. Institute for Global Labour and Human Rights, High-Tech Misery in China: The Dehumanization of Young Workers Producing Our Computer Keyboards, February 2, 2009, http://globallabourrights.org.
  40. Institute for Global Labour and Human Rights, Dirty Parts: Where Lost Fingers Come Cheap; Ford in China, March 22, 2011, http://globallabourrights.org.
  41. National Labor Committee and China Labor Watch, PUMA Workers in China, November 4, 2004, http:// globallabourrights.org.
  42. «Foxconn Worker Plunges to Death at China,» Reuters, Nov. 5, 2010, http://reuters.com; «Struggle for Foxconn Girl Who Wanted to Die,» South China Morning Post, December 22, 2011, http://scmp.com; «Inside Foxconn’s factory,» The Huffington Post, July 6, 2011, http:// huffingtonpost.com.
  43. Anita Chan, China’s Workers’ Under Assault: The Exploitation of Labor in Globalizing Economy (New York: M.E. Sharpe, 2001), 11–13; Hart-Landsberg and Burkett, «China, Capitalist Accumulation, and Labor,» 27–29. But see «Beijing to Raise Minimum Wage,» December 29, 2011, http://www.chinadaily.com.cn, for evidence of high level concern with these questions.
  44. Samir Amin, The Law of Worldwide Value (New York: Monthly Review Press, 2010).
  45. «Migrant Workers in China,» China Labour Bulletin, June 6, 2008, http://clb.org.hk; «China’s ‘Floating Population’ Exceeds 221 Million,» Peoples’ Daily Online, February 28, 2011, http://english.peopledaily.com.cn; Rachel Murphy, How Migrant Labor is Changing Rural China (Cambridge: Cambridge University Press, 2002), 44, 204, 216; Ke-Qing Han, Chien-Chung Huang, and Wen-Jui Han, «Social Mobility of Migrant Peasant Workers in China,» Sociology Mind 1, no. 4 (2011): 206.
  46. Hinton, The Great Reversal, 172, Through a Glass Darkly, 128; Murphy, How Migrant Labor is Changing Rural China, 218; On the Lewisian model see Foster, McChesney, and Jonna, 17–18; Ted C. Fishman, «The Chinese Century,» New York Times, July 4, 2004, http://nytimes.com.
  47. Maëlys de la Rupelle, Deng Quheng, Li Shi, and Thomas Vendryes, Land Rights Insecurity and Temporary Migration in Rural China, IZA Discussion Paper Series, Institute for the Study of Labor (Bonn), December 2009, 2–7, ftp. iza.org; Ke-Qing Han, et. al., «Social Mobility of Migrant Peasant Workers,» 209; Xin Meg, Tao Kong, and Dandan Zhang, «Searching for Adverse Labour Market Effects of the GFC in China,» Research School of Economics, Australian National University, www.oecd.org.
  48. See He Xuefeng, «New Rural Construction and the Chinese Path,» Chinese Sociology and Anthropology 39, no. 4 (Summer 2007): 29-30; Murphy, How Migrant Labor is Changing Rural China, 200, 214–18.
  49. Arrighi, Adam Smith in Beijing, 389; Ho-fung Hung, «A Caveat,» 189.
  50. William Hinton, The Great Reversal, 168–71.
  51. See «Hangzhou Taxi Drivers Go on Strike»; «Indifference as a Mode of Operation at China’s Schools.»
  52. «Chinese See Communist Land Sales Hurting Mao’s Poor to Pay Rich,» Bloomberg Businessweek, November 2, 2011, http://bloomberg.com; «China’s Local Debts Threaten Crisis,» Asia Times Online, July 14, 2010, http:// atimes.com; «China’s Stability Landed in Trouble,» Wall Street Journal, December 16, 2011, http://online.wsj. com; «Village Revolts Against Inequities of Chinese Life,» New York Times, December 14, 2011, http://nytimes.com; «Beijing Set to ‘Strike Hard’ at Revolt,» Wall Street Journal, December 16, 2011, http://online.wsj.com; «Demonstrators Who Took Over Chinese Village Halt Protest,» New York Times, December 21, 2011, http://nytimes.com; Yanqi Tong and Shaohua Lei, «Large Scale Mass Incidents and Government Responses in China,» International Journal of China Studies 1, no. 2 (October 2010): 492–93; Tong Yanqui and Lei Shaohua, «Large-Scale Mass Incidents in China,» East Asian Policy 2, no. 2 (April/June 2010): 27; Congressional Research Service, Social Unrest in China, CRS Report for Congress, May 8, 2006, www.fas.org.
  53. Capital Trade, Inc., An Analysis of State-Owned Enterprises and State Capitalism in China (Washington, D.C.: U.S.-China Economic and Security Review Commission, 2011), 27 (Table IV -1), http://www.uscc.gov/ researchpapers/research_archive.php.
  54. Minqi Li, «The Rise of the Working Class,» Monthly Review 63, no. 2 (June 2011): 41–44; Tong and Lei, «Large-Scale Mass Incidents,» 490–91.
  55. Carin Zissis and Jayshree Bajoria, «China’s Environmental Crisis,» Council on Foreign Relations, August 4, 2008, http://cfr.org; Ma Jun, «How Participation Can Help China’s Ailing Environment,» China Dialogue, January 31, 2007, http://chinadialogue.net; «Outrage Grows Over Air Pollution and China’s Response,» New York Times, December 6, 2011, http://nytimes.com; Tong Yanqi and Lei Shaohua, «Large-Scale Mass Incidents in in China,» 25; «Environmental Issues Addressed More Urgently in China,» China Daily, May 4, 2006, http:// chinadaily.com.cn.
  56. On the concept of the environmental proletariat see John Bellamy Foster, Brett Clark, and Richard York, The Ecological Rift (New York: Monthly Review Press, 2010), 439–41.
  57. Samir Amin, «China, Market Socialism, and U.S. Hegemony,» Review 3 (2005): 259–79; «Arable Land Decreases to 102.4mln Hectares,» Chinese Government’s Official Web Portal, http://www.gov.cn/english; Wen Tiejun, «Deconstructing Modernization,» Chinese Sociology and Anthropology 39, no. 4 (Summer 2007): 10-25.
  58. «Can China Become the World’s Engine for Growth?: A Symposium of Views,» The International Economy (Winter 2010), www.international-economy.com.
  59. Paul Krugman, «Will China Break?» New York Times, December 18, 2011, http://nytimes.com.
  60. Li, «The Rise of the Working Class and the Future of the Chinese Revolution,» 45.
  61. Galvin Hale and Bart Hobijn, «The U.S. Content of ‘Made in China,’» Table 1.
  62. Ted C. Fishman, China, Inc. (New York: Scribner, 2005), 257.
  63. Fishman, «The Chinese Century»; Li, «The Rise of the Working Class,» 50.
  64. Karl Marx, Dispatches for the New York Tribune (London: Penguin, 2007), 3; John Newsinger, «The Taiping Peasant Revolt,» Monthly Review 52, no. 5 (October 2000): 29–37.