Den arabiske våren og den ufullført revolusjonen
Av Hanna Kjemprud
Workers and thieves: Labor movements and popular uprisings in Tunisia and Egypt
Stanford: Stanford University Press, 2016, 164 s.
Philip Marfleet:
Egypt: Contested revolution
London: Pluto Press, 2016, 251 s.
Fem år etter den arabiske våren er det fort-satt et stort behov for bøker som hjelper oss med å forstå det som «ingen» forutså. Mye har hendt både i Tunisia og Egypt, som dessuten tatt veldig ulike veier siden 2011. Det er derfor all grunn til å ønske velkommen disse to bøkene som gir oss bedre innsikt i hvordan det hele har utviklet seg, og legger stor vekt på dem som har kjempet for forandring, spesielt fagbevegelsen. De er begge skrevet av forfattere med lang erfaring fra regionen, og forener kunnskap med klare perspektiver. Joel Beinin, som underviser ved Stanford University, har i mer enn 35 år studert arbeidere, bønder og minoriteter i Midtøsten. Philip Marfleet, som er professor ved University of East London, har også fulgt egypternes kamp siden 1970-tallet. Han var redaktør for boka Egypt: The moment of change om samme tema, som ble gitt ut rett i forkant av den arabiske våren.
Boka Workers and thieves tar sitt utgangspunkt i at arbeidsfolk og fagforeninger langt på har vært «glemt», og at det var knapt noen som snakket eller skrev om dem før revolusjonen. Gjennom eksempler fra Egypt og Tunisia viser Beinin klart hvorfor ekspertene og journalistene tok feil da de la vekt på at det var unge revolusjonære og sosiale medier som utløste den arabiske våren. Arbeidere og fagorganisertes deltakelse var langt viktigere både før og etter autokratene gikk av enn det de fleste har anerkjent. Dette argumentet er ikke lenger så ukjent, men Beinin var en av de første som skrev om dette, som f.eks. i den omfattende rapporten han skrev for AFL-CIOs Solidarity Center allerede i 2012.
Selv om arbeidere og deres organisasjoner er hovedtemaet i denne boka, betyr ikke det at Beinin argumenterer for at hendelsene i Egypt og Tunisia i 2011 utelukkende skyldtes deres kollektive handlinger. Den arabiske våren var et resultat av mange ulike krefter, selvsagt også med innslag av tilfeldigheter. Men ved å trekke opp hovedlinjer i den politiske økonomien i regioner siden 1970-tallet, og fagforeningens kamp og kritikk, får forfatteren godt fram hvilke samfunnsforhold som bak den arabiske våren rettet sine angrep mot. Boka har fått sitt navn fra et slagord som først ble hørt i 2008 i Redeyef i Tunisia, «A job is a right, you pack of thieves!». Slagordet ble gjentatt i Sidi Bouzid under det store utbruddet i 2011, og uttrykker den folkelige motstanden mot strukturtilpasning og nyliberal globalisering. Dette synspunktet er boka røde tråd.
Et gjennomgangstema i Workers and thieves er hvordan forskjellene mellom Tunisia og Egypt satt opp mot hverandre, slik at det blir lettere å forstå hvorfor de to landene har beveget seg i så ulik retning. Forskjellene forklarer altså hvordan Tunisisk LO (Union Générale Tunisienne du Travail (UGTT) kunne ha legitimitet og stor innflytelse på utviklingen i retning av demokrati etter Ben Ali, mens Egyptian Trade Union Federation (ETUF) forble statslojal både under og etter Mubarak. Tunisiske arbeidere står altså i en mye bedre situasjon med tanke på framtidig kamp enn egypterne, der all aktivitet blir møtt med voldelig undertrykkelse.
Kapitlet om «Washington consensus» og IMFs strukturtilpasningsprogram er antakelig ikke noe nytt for mange lesere av tidsskriftet Rødt!, men Beinin gir en god gjennomgang av resultatene av denne politikken, som førte til umiddelbare og kraftige reaksjoner og protester i både Tunisia og Egypt. Et eget kapittel er også viet den historiske bakgrunnen for fagbevegelsens rolle og kamp, der det i Egypt særlig legges vekt på virksomheten ved Misr Spinning and Weaving Company. Streikene ved denne tekstilfabrikken har ofte vært trukket fram, men ingen gjør det så grundig og konkret som Beinin. Fra Tunisia skriver han mest om opprøret i fosfatgruvene i Redeyef, Gafsa, som sto sentralt i de begivenhetene som førte til at Ben Ali gikk av. Selv om ungdommene og menneskerettighetsforkjemperne fra kystområdet var viktige, er det deres kamp som vanligvis har fått mest oppmerksomhet, særlig i Vesten. Men det som skjedde i Tunisia begynte, ifølge Beinin, i innlandet etter initiativ fra arbeidsløse.
Mange tidligere bøker har endt med at de uavhengige fagforeningene ble opprettet, men Beinins bok går videre. Kapittelet omhandler også venstresiden i begge land og i hvilken grad de spilte noen rolle i samarbeid med arbeidstakere og fagforeninger. Et annet fortrinn er at han er god til å bruke navn og lar oss bli kjent med viktige aktører. På denne måten får vi høre kritiske stemmer som ikke så ofte kommer fram i akademiske bøker. Slik blir det spennende lesning, som får tydelig fram hvor godt Beinin kjenner til tema og aktørene. Det er også en overraskende tynn bok til et relativt tungt tema, men forfatteren rekker over mye på en oversiktlige måte. Det er riktig nok mange av de samme argumentene og stoffet som Beinin har skrevet flere bøker, artikler og rapporter om tidligere, men skal man bare lese ett av hans verker, er dette en god innføring.
Philip Marfleet tar for seg mange av de samme temaene og problemstillingene som Beinin, men konsentrer seg i sin helhet om Egypt. Selv om denne boka går inn i flere andre sider ved samfunnet, er arbeider-bevegelsen også nøye gjennomgått her, som man kan vente av en forfatter som er knyttet til venstresosialistiske miljøer. Også Marfleet har som utgangspunktet for sin bok at det var vanskelig for akademikere og andre å forutse og forstå den egyptiske bevegelsen og utspringet til den arabiske våren, mens de lot til å ha det enklere med å tolke og analysere kontrarevolusjonen. Akademikere og utenrikspolitiske rådgivere tok vel imot kontrarevolusjonen i Egypt som en tilbakevending til «business as usual». Men Marfleet er dypt uenig i hvordan «eksperter» har analysert og beskrevet politisk mobilisering og motstand i Egypt. Hans hovedformål er derfor å analysere det kan kaller for en levd erfaring, dvs. hvordan millioner av mennesker gikk sammen for å forandre sine liv og det samfunnet de lever i. Derfor viker han ikke tilbake for de store spørsmålene om makt, massebevegelser og vilkår for radikale – eller revolusjonære – endringer.
Egypt: Contested revolution argumenterer, framfor alt, for at begivenhetene fra 2011–2013 bør sees som et uttrykk for politiske handlinger fra et folk som lenge var ekskludert fra politiske prosesser, som nå trer fram som aktive subjekter. Bokas hovedstyrke er derfor at den tar for seg hvordan deltakerne selv ser på denne innsatsen. Derfor er det mye å lese om daglige arbeidsvilkår og hverdagsliv til egyptere, slik at vi bedre forstår hva privatisering og nyliberal politikk har å si for arbeidstakere. Det at Marfleet fremhever synspunkter og gjengir uttalelser fra egyptere som selv har deltatt i samfunnskampen, gjør boka levende og spennende å lese.
Marfleet tar oss nøye igjennom hele den politiske omveltningen, fra Mursi og det muslimske brorskapet ved makten, til Egypt under al-Sisi. Det er en periode som etter 2011 har vært preget av forandringer og skiftende allianser. På samme måte som Beinin, tar han opp venstresida i Egypt og motstanden mot regimet. Men han går også dypere inn i forholdet mellom det muslimske brorskapet og venstresida og deres syn på hverandre. Alt i alt får vi derfor en grundig analyse av hendelsene de siste fem årene. Særlig er det interessant å lese om ulike aktørers posisjoner og hvordan de har endret seg gjennom årene. Et eksempel på dette er Kemal Abu-Eita, en viktig fagforeningsaktivist som seinere ble minister under Mursi.
Dersom man har lest en god del om Egypt og temaet fra før, kan mange av referansene til tidligere utgitt litteratur by på mange gjentakelser. Det gjelder særlig periodene under Nasser, Sadat og Mubarak. Men på den annen side er det et det en fantastisk samling av så mange gode kilder og argumenter. Det er altså en god bok, som egner seg utmerket som introduksjon til de siste fem årenes skiftende historie i Egypt. Gjennom hele boka og spesielt i de avsluttende kapitlene stiller Marfleet dessuten mange interessante spørsmål som vi ikke nødvendigvis får svaret på i boka, men som vekker interessen for å følge Egypts utvikling. At en bok inspirerer til videre lesning, er ingen dårlig attest.
Forfatternes vektlegging av fagbevegelser og arbeiderkamp, er ikke bare av historisk interesse. Tidligere i år ble den italienske doktorgradsstudenten Giulio Regeni, som skrev doktorgraden sin om egyptiske fag-foreninger, torturert og brutalt drept, trolig av egyptiske sikkerhetsstyrker. Forholdene er om mulig enda mer brutalt under al-Sisi enn under Mubarak. Likevel fortsetter egyptere å demonstrere og å kjempe for å gjøre seg hørt. Bare i begynnelsen av 2015 ble det registrert nærmere 400 hundre kollektive aksjoner Til tross for dystre vendinger, spesielt i Egypt, har begge forfattere håp om forandring ettersom det fortsatt er stor aktivitet, streiker og demonstrasjoner. Begge ser på dette som en revolusjonær prosess som ikke på langt nær er ferdig.