Demokrati, kapitalisme og deltakerøkonomi

Av Paul Rækstad

Nr 1 2015

I artikkelen «Om sosialistisk metode» diskuterer Oscar Dybedahl en rekke forskjellige spørsmål rundt sosialistisk samfunnskritikk. Jeg synes tankene hans er både viktige og interessante, og jeg er enig med han i at en form for kritikk av kapitalismen er en forutsetning for diskusjoner av dets alternativer. Her vil jeg snakke om en kort kritikk han retter mot en av disse foreslåtte alternativene, nemlig deltakerøkonomi, eller ParEcon (Participatory Economics).

ParEcon som modell springer ut av type marxistisk samfunnskritikk (se Albert og Hahnels UnOrthodox Marxism) som spesielt trekker på venstremarxistiske og rådskommunistiske kilder (f.eks. Rosa Luxembourg og Anton Pannekoek). I tillegg springer den ut av erfaringene til konkrete revolusjonære sosialistiske bevegelser i land som Russland, Tyskland, Jugoslavia og Spania (noe de nevner gang på gang). Modellen kommer derfor ut av, og prøver å bidra til, de virkelige revolusjonære kreftene som kapitalistiske samfunn genererer.

Dybedahl skriver at å «erstatte en hierarkisk bedriftsstruktur med en ordning der ledelsen velges av og utgår fra bedriftens arbeidere – som eies privat – er fullstendig mulig innenfor eksisterende rammer» og at bedrifter som eies og styres av arbeidere selv, «rokker ikke isolert ved den kapitalistiske produksjonens sosiale form».

Som kritikk av ParEcon er dette enten feilaktig eller irrelevant.

ParEcon modellen inkluderer ikke bare at arbeidsplasser styres fra bunnen opp av arbeiderråd, men også en eliminering av kapitalistisk hierarkisk arbeidsdeling med balansert arbeid og deltakende demokratisk planlegging av økonomien som helhet1.

Dette utelukker eksplisitt privat eiendom i produksjonsmidler, og det er ingen verdi- eller merverdiproduksjon i Marx’ forstand, og heller ingen profitt. For Marx er dessuten kapitalen et sammensatt sosialt forhold, og dette forholdet inkluderer forholdet mellom kapitalister og proletarer. ParEcon utelukker også dette forholdet, siden modellen utelukker eksistensen av både kapitalister og proletarer uten tilgang til produksjonsmidler.

Hvis Dybedahls kritikk sier at alt dette er ikke rokker ved «den kapitalistiske produksjonens sosiale form», er den feilaktig. Og i så fall må han ha en veldig spesiell forståelse av hva kapitalismens «sosiale form» skal være.

Hvis den derimot kun sier at å velge sine mellomledere kan være forenlig med kapitalismen (hvis alt resten består) er den irrelevant som kritikk av ParEcon, fordi ParEcon modellen involverer mye mer.

Til slutt er diskusjonen hans misvisende fordi den ignorerer at ParEcon modellen også baserer seg på en klasseanalyse og kritikk av erfaringer der nominelt arbeiderstyrte institutsjoner de facto styres av et sjikt priviliegerte mellomledere – enten de velges eller ikke. Hvis demokrati kun består i å velge hvem som styrer deg pluss noen grunnleggende friheter, så er det klart at ParEcon går langt lenger. Dette bringer oss til betydningen av demokrati.

Er kapitalismen forenlig med demokrati? Hvis alt demokrati betyr, er at man kan velge noen representativer her og der og ha et par grunnleggende rettigheter, så er den nok det. Men dette er ikke hva order tradisjonelt betyr, og det er heller ikke alt vi legger i begrepet.

Tradisjonelt betydde demokrati en gruppes kollektive selvstyre, der flertallet reellt styrte et gitt samfunn. Kun fra slutten av 1800-tallet og videre har det blitt bredt brukt om moderne, representative stater med visse friheter som et forsøk på å legitimere dem i respons til populistiske og sosialistiske gruppers voksende popularitet.

Jeg tror det moderne begrepet «demokrati» er vagt, sammensatt og forvirret, med assosiasjoner både til folks reelle, kollektive selvstyre og til ideer om stemming, politiske friheter, samt forbindelser til verdier som frihet, likhet og solidaritet. Disse kommer ikke nødvendigvis sammen, noe for eksempel erfaringene fra arbeidereide (men ikke reellt arbeiderstyrte) fabrikker i Jugoslavia har vist. Empiriske studier viser også at det store flertallet av et lands befolkning har ingen som helst innflytelse på moderne staters politikk2.

Bruk av «demokrati», «virkelig demokrati» eller «reellt demokrati» kan være verdifullt til en kritikk av både kapitalismen og moderne stater. Kravene vi har sett om «real democracy» i land som USA, Spania og nylig Occupy Democracy i Storbritannia trekker nettopp på ideen om folkets reelle kollektive selvstyre for å kritisere landets grunnleggende institusjoner og politikk.

Kan kapitalismen forenes med virkelig demokrati på arbeidsplassen? Som Marx og andre riktig har påpekt, er kapitalismen et økonomisk system som drives av maksimeringen av profitt. Den er et sosialt system som utgjør en kraft utenfor og uavhengig av menneskene som lever under det.

Under kapitalismen må arbeideres arbeidsdag styres, direkte eller indirekte, av kapitalens behov. I tillegg til dette tvinges de som lever under kapitalistiske sosiale forhold, til å handle i tråd med kapitalistiske markedskrefter.

Begge disse sidene ved kapitalismen er uforenelige med virkelig demokrati på arbeidsplassen. Man kan ikke ha en virkelig kollektivt selstyrt arbeidsplass som også styres av kapitalen og upersonlige, kapitalistiske markedskrefter.

Det var dette den unge Marx begynte å innse da han skrev at den moderne økonomien gjør mennesket til en «spilleball for fremmede makter»3, og fremmet virkelig demokrati som et alternativ til den moderne staten og kapitalismen. Det er en innsikt som er verdt å bevare.

Paul Rækstad

Noter:

  1. For mer, se artikkelen min om modellen her: http://marxisme.no/paul-rakstad/ eller Jasons oversatte artikkel her: http://radikalportal.no/2014/12/03/13658/
  2. Se Gilens, M. and Page, B. I. 2014. Testing Theories of American Politics: Elites, Interest Groups, and Average Citizens. Perspectives on Politics 12(3), ss. 564–81.
  3. Min oversettelse av «zum Spielball fremder Mächte wird» i MEGA2, bind I:2, s. 149.