Deltid – ubehagelige spørsmål og urovekkende svar?

Av Cathrine Egeland

2018-01

Deltid som ikke er påtvunget, oppfattes av både politikere, partene i arbeidslivet og forskere som et problem. Deltidsarbeid er en trussel både mot velferdsstaten, som trenger arbeidskraften, og mot likestillingsprosjektet, ved å undergrave kvinners økonomiske uavhengighet. Når mange kvinner i Norge i dag allikevel velger å jobbe deltid, blir spørsmålet hva grunnene til dette kan være, om de vet hva de gjør og hva konsekvensene av dette kan være. Dette skal vi se litt nærmere på her.

Cathrine Egeland er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus
Foto: Michael Carian/Flickr

I følge SSB ble deltidsandelen blant kvinner i de såkalte «kjernetroppene», d.v.s. kvinner og menn mellom 25 og 54 år, redusert fra 37,4 til 28,7 prosent fra 2006 til 20161. Hvorvidt det at nesten en av tre yrkesaktive kvinner jobber deltid er mye eller lite, kan diskuteres, men da tallene fra SSB ble gjengitt i media høsten 2017 ble reduksjonen tolket som et skritt i riktig retning: likestillingspolitikken virker.2 Dette er en tolkning som er i tråd med hvordan kvinners deltidsarbeid er blitt forstått og beskrevet de siste årene; kvinners deltidsarbeid er et problem fordi det undergraver kvinners økonomiske uavhengighet. I tillegg betraktes en stor andel deltidsarbeidende som et samfunnsøkonomisk problem ved å bidra til en økt risiko for arbeidskraftmangel i fremtiden. I den grad deltidsarbeid i tillegg regnes som såkalt frivillig oppfattes det om mulig som enda mer problematisk.

«… bruker morsrollen som unnskylding»

Våren 2013 kom for eksempel den forrige LO-lederen, Gerd Kristiansen med følgende uttalelse i Aftenposten:

«Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkningen skal være i arbeid full tid. Vi har full barnehagedekning, SFO, heldagsskolen. Det er en årsak til det: Nemlig behovet for arbeidskraft. Man forsaker noe ved å gå i full jobb, men man er ikke på jobb mer enn 37,5 time per uke. Det er bare litt over ett døgn til sammen. Totalt sett har man mye tid med barna sine»,

og la til at deltidsarbeidende kvinner i Norge «… bruker morsrollen som unnskyldning for å være den som tar hovedansvar for barna hjemme». LO-lederen fikk støtte fra både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, politikere og den daværende arbeidsministeren. Når det gjelder kvinners deltidsarbeid, er det nemlig arbeidstaker- og arbeidsgiversiden enige. Deltid fungerer i denne forstand som en harmoniserende bekymring for arbeidslivets parter. For øvrig ble hun imidlertid møtt av ganske heftig motstand både i utspill i dagspressen og på sosiale medier. Reaksjonene dreide seg om det som ble oppfattet som en moralsk pekefinger, en mistenkeliggjøring av mødres arbeidsmoral og en generell manglende forståelse for barns beste. Så selv om LO-lederen kanskje bare kom med en ganske nøktern observasjon knyttet til arbeidstiden, nemlig det at en heltidsstilling i Norge sjelden tilsvarer mer enn 37,5 timer i uka og at det dermed er mange timer igjen i uka å tilbringe sammen med barna for yrkesaktive mødre, ble det forstått som en urimelig formaning til kvinner om å jobbe mer i kombinasjon med en mistenkeliggjøring av kvinner som jobber deltid av hensyn til barna.

LO-lederens uttalelse og de påfølgende negative reaksjonene er interessante. Deltidsarbeid som mistenkes å være frivillig og ikke skyldes manglende tilrettelegging eller fleksibilitet fra arbeidsgivers side, vekker ubehag. Ubehag, fordi frivillig arbeidstidsreduksjon fremstår som et resultat av arbeidstakerens egne preferanser og prioriteringer som både truer velferdsstaten, som trenger arbeidskraften, og det politiske likestillingsprosjektet, som understreker viktigheten av kvinnens økonomiske uavhengighet av mannen. Frivillig deltid bryter dessuten med grunnleggende problemrepresentasjoner i den sosialdemokratiske samarbeidsmodellen, for hvorfor skulle arbeidsgiverne legge til rette for heltidsstillinger for arbeidstakere som ikke selv vil jobbe heltid? Så frivillig eller ønsket deltid har enten ikke vært tematisert eller ikke vært tematisert som frivillig eller ønsket. Som en refleksjon av dette har også det meste av forskningen knyttet til deltid for det meste handlet om den ufrivillige deltiden, altså deltiden som skyldes arbeidsgivers manglende fleksibilitet og tilrettelegging. Man spør seg om den frivillige deltiden egentlig er frivillig eller om kvinner som arbeider deltid egentlig er klar over hva de taper økonomisk på å gå ned i arbeidstid. Man spør seg med andre ord om kvinner som velger å jobbe deltid, faktisk vet hva de gjør.

Vet de deltidsarbeidende hva de gjør?

Om kvinner som arbeider deltid vet hva de gjør eller ikke er vanskelig å avgjøre empirisk. Spørsmålet er kanskje om det å velge eller ikke velge deltid overhodet er et spørsmål om kunnskap. Det kommer jeg tilbake til. Det man derimot kan undersøke er hvilke grunner kvinner (og menn) har for å velge å jobbe deltid – uansett om grunnene kan knyttes til frivillighet eller ufrivillighet. De fleste kvinner som arbeider deltid i Norge – omlag 80 prosent – jobber deltid av andre grunner enn at de ikke har kunnet få økt stillingsbrøk eller heltidsstilling. På høyre side er Arbeidslivs­barometerets (2016)3 oversikt over de viktigste grunnene til at kvinner og menn jobber deltid.

Grunnene som oppgis for deltidsarbeidet er, som man kan se av figuren her, flere og fordeler seg ulikt mellom kjønnene. For kvinner er den viktigste grunnen helse. For både menn og kvinner er en viktig årsak at det er vanskelig å få heltidsjobb eller økt stillingsbrøk. For menn er en annen utbredt årsak at man tar ut pensjon ved siden av å jobbe. For kvinner spiller dessuten hensynet til familien en viktig rolle, mens dette ikke er tilfellet for menn. Man kan diskutere hvor frivillig deltiden er om man har helseutfordringer eller opplever å sitte fast i en tidsklemme mellom arbeid og familie. Et annet viktig spørsmål er hvordan deltidsvalget forstås av dem som selv foretar valget. Gjøres det med viten og vilje så å si, og hva er konsekvensene?

Tar ansvar for egen helse

Sammen med Ida Drange ved Arbeidsforskningsinstituttet gjorde jeg i 2013 en undersøkelse av kvinners deltidsvalg.4 Vi fant blant annet at flere av kvinnene vi intervjuet i prosjektet om frivillig deltid har vært eller er blitt klar over den økonomiske risikoen de løper ved å arbeide deltid, men at de allikevel velger å gjøre det. For noen av kvinnenes vedkommende handler deltidsvalget om å ta ansvar for egen helse ved å redusere på arbeidstiden og dermed spare på kreftene, for andre handler det om å ta ansvar for familien ved å prioritere å bruke tid hjemme, med mann, barn eller barnebarn fremfor å bruke tid på jobben. Både i det kvantitative og det kvalitative materialet i undersøkelsen finner vi støtte for teorier som forklarer kjønnsforskjellen i arbeidstidspreferanser med en kulturelt og historisk betinget mannlig forsørger¬norm og en kvinnelig omsorgsnorm.

Samtidig blir deltidsvalget i overraskende liten grad begrunnet med henvisning til omsorgsoppgaver ut over nødvendigheten av å redusere arbeidstiden så lenge barna små. Snarere ble omsorgsnormen knyttet til morsrollen nedtonet til fordel for en form for idealisme knyttet til de materielle rammene om det fremtidige livet. Kvinnene forteller om deltidsvalget som et ansvarlig og moralsk riktig valg som tilgodeser for eksempel tiden med barna. Det er et valg med en kulturell og moralsk legitimitet som for de vi intervjuet veier tyngre enn hensynet til en eventuell fremtidig arbeidskraftmangel og likestillingspolitikken.

Det finnes ingen fasit på hva som er mye tid og hva som lite tid og hva som er verd å bruke tiden på. Arbeidstiden har ingen objektiv eller moralsk riktig lengde. Å arbeide deltid er altså ikke et brudd med en mer naturlig eller moralsk riktig arbeidstidslengde. Å arbeide deltid innebærer imidlertid en økonomisk risiko for den som gjør det over tid og det er derfor interessant å utforske hvordan kvinner begrunner sine deltidsvalg. Undersøkelsen vår tyder på at fortellingen om de økonomiske ulempene deltidsvalget medfører, blir en legitimasjon av valget i seg selv fordi valget fremstår som en handling begått av et fritt og kritisk individ som motsetter seg tidens likestillingsforventninger og i stedet tar ansvar for seg selv og sine nærmeste. Når det gjelder deltid, så er det kanskje nettopp dette som er en av utfordringene for politikere, forskere, arbeidslivets parter og alle som er opptatt av et likestilling i arbeidslivet: Det er ikke sikkert at de som jobber deltid ikke vet hva de gjør. Utfordringen er kanskje heller at de nettopp vet hva de gjør.

Sluttnoter:

1. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/hvordan-deler-smabarnsforeldre-pa-arbeidet-hjemme-og-ute
2. Se for eksempel: https://www.aftenposten.no/norge/i/4n4dq/Flere-modre-jobber-heltid og http://www.dagsavisen.no/innenriks/kraftig-okning- i-antallet- modre-som- jobber-heltid- 1.1053296
3. Arbeidslivsbarometeret er en årlig analyse av tilstanden og utviklingen i norsk arbeidsliv som gjennomføres av Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus, på oppdrag fra arbeidstakerorganisasjonen YS. Barometeret kombinerer data fra en årlig spørreundersøkelse sendt til et representativt utvalg av arbeidstakere i Norge med andre nasjonale og internasjonale data.
4. Se Egeland, C. og I. Drange (2014) Frivillig deltid – bare et spørsmål om tid? AFI-rapport 4/2014. Datagrunnlaget i undersøkelsen bestod av a) et allerede eksisterende statistisk datasett (LOGG Easy-to- use 2008), b) svar på en ledersurvey gjennomført av Spekter ved norske sykehus i prosjektperioden (2013) og c) et kvalitativt intervjumateriale basert på fokusgruppeintervjuer med ansatte samt individuelle intervjuer med representanter fra ledelsen ved tre norske sykehus. Alle deltakere jobbet deltid. Gruppene var fortrinnsvis satt sammen etter fag/yrke slik at vi intervjuet tre grupper med sykepleiere, to grupper med hjelpepleiere, en gruppe med renholdere, en gruppe med helsesekretærer, og en gruppe bestående av både helsesekretærer, en bioingeniør, en sykepleier og hjelpepleiere/helsefagsarbeidere, og en gruppe bestående av en lege, en radiograf og en hjelpepleier. I gruppene var det mellom tre og seks personer. Til sammen intervjuet vi 32 personer i fokusgrupper. Tre av disse var menn. Gruppene ble intervjuet om og diskuterte jobbsituasjon, familieliv, arbeidstid generelt og deltid spesielt.