Ukategorisert

Dagens arbeiderklasse, krise og muligheter for motstand. Et intervju med David McNally

David McNally er professor i statsvitenskap ved York University i Canada. Han er aktivist og har skrevet mye om marxisme og politisk økonomi, blant annet bøkene Global Slump (2010), The Economics and Politics of Crisis and Resistance (2011) og Monsters of the Market. Zombies, Vampires, and Global Capitalism (2012). Han vant Deutscher-prisen for sistnevnte.
Victoria B-G Stadheim er med i redaksjonen i Rødt!, og har intervjuet David McNally. Hun tar en doktorgrad ved SOAS i London, og skriver om den økonomiske krisa og fordypingen av nyliberalismen.

– Jeg skrev Global Slump med en klar formening om at krisen som startet i 2008, ikke bare var en vanlig konjunkturnedgang i en ellers robust og ekspansiv global kapitalisme, men at den tvert i mot var den første systemkrisen under nyliberalismen. Derfor ville det bli en langvarig og dyp krise som ville føre til enorme utfordringer for arbeiderklassen og radikale sosiale bevegelser. Jeg var overbevist om at krisen ville innlede en ny tidsalder med økonomisk innstramming og med vedvarende angrep på sosiale programmer, fagforeninger, lønninger, ungdom, kvinnelige arbeidere og migrantarbeidere. Konteksten som arbeidere og sosiale bevegelser opererer i, ville bli radikalt annerledes enn tidligere i den nyliberale perioden. Håpet mitt var å kunne tilby en analyse av det som holdt på å skje i den globale økonomien, at boka ville bli en ressurs for arbeiderklassen og sosiale bevegelser, og at den kunne hjelpe dem med å forstå det nye terrenget som de vil kjempe i. Det er dette som var målet med boka.

Hvordan er det nye terrenget? Hvordan er det radikalt annerledes?

– For første gang under nyliberalismen kan vi ikke ta det for gitt at kapitalismen er i stand til å vokse raskt nok til mer eller mindre å administrere den eksisterende nyliberale velferdsstaten. Jeg understreker at det er en nyliberal velferdsstat – eller å ta seg av det såkalte «sysselsettingsproblemet» på samme måte som før. Jeg var overbevist om at denne nyliberale velferdsstaten ville bli utsatt for sterke angrep og at arbeidere, pensjoner, helsevesen og særlig utdannelsessektoren, ville rammes spesielt hardt.

 

Sosiale systemer og sosiale velferdsordninger, beskyttelse mot arbeidsledighet – alt dette ville komme under sterke angrep, og det ville også fagforeninger i offentlig sektor. Etter hvert som arbeidsledigheten steg, ville arbeidstakere i privat sektor også oppleve den samme type angrep – krav om å svekke fagforeningene deres, og så videre. Arbeidsinnvandrere, kvinnelige arbeidere og unge arbeidere, ville bli særlig hardt rammet. For meg var dette en endret kontekst der det ville bli snakk om minst et tiår, men sannsynligvis en hel generasjon med økonomiske innstramning. Store mengder arbeiderklassefolk vil befinne seg i en situasjon preget av mye mer usikkerhet enn før. For å kjempe mot disse forholdene, kreves langt mer radikale former for motstand. Det var slik jeg så det nye terrenget.

Da krisen brøt ut i 2008, var det folk på venstresiden som snakket om «slutten av nyliberalismen», og at dette var sjansen til å bygge noe nytt. Men som du sa, er det det motsatte som skjer – nyliberalismen er i ferd med å bli mer intens. Dette ser vi særlig i periferien av Europa. Nå blir strukturtilpasning tredd ned over hodet også på europeiske land! Kan du si litt mer om de politiske prosessene rundt dette og om hva det innebærer for arbeidere?

– Ja. Fra starten av var det klart for meg at den herskende klassen ville takle krisen med de tiltakene som skulle til for å stabilisere finanssystemet. I første omgang, ville ikke budsjettunderskudd være noen hindring for dem. Hvis det å redde banker ville føre til større underskudd, ville de gjøre det. De ville gripe inn så mye som nødvendig for å stabilisere banksystemet globalt og for å lansere de såkalte «stimulerings-programmene ». Jeg tror noen antok at inngrep fra staten for å redde finanssektoren betydde slutten på nyliberalismen og en overgang til en form for keynesianisme. Det var en feil. For å si det som det er, var dette keynesianske tiltak for finanssektoren – og intensivert nyliberalisme for massene av befolkningen.

Hva var det som gjorde det mulig å føre en slik politikk?

– Problemet kapitalen møter, er behovet for å gjenopprette lønnsomheten. Måten de gjør det på, er ved å gå løs på arbeiderklassens levestandard nettopp for å presse ned prisen på arbeidskraft. Jeg tror du har rett i at det var folk på venstresiden som ikke forsto at man kunne ha statlig intervensjon i en sektor for å redde bankene – og samtidig intensivert nyliberalisme overalt ellers. Når banksystemet var stabilisert, og det har det mer eller mindre blitt, kunne de virkelig fordype nyliberalismen. Jeg har i blant referert til dette som en periode der vi lever med «nyliberalisme på steroider».

Hva betyr dette for arbeidere?

– Det betyr at den må ta inn over seg at tiltak for å løse arbeidsledighet og å gjenopprette pensjoner, helsetjenester og utdanning ikke kan forventes fra statens side. Staten er dypt forpliktet til innstramming fordi dette er måten lønnsomheten i bedriftene gjenopprettes på. Å få gjennom programmer for jobbskaping og sosiale tjenester, krever massemobilisering. Det kommer ikke til å skje fordi staten på et eller annet tidspunkt sier at «Oi, nyliberalismen fungerer visst ikke!» Dette er rett og slett ikke et alternativ.

For kapitalen, hvilken rolle spiller det hva som skjer i periferien av Europa?

– Periferien av Europa, altså Hellas, Spania og i løpet av det neste året kanskje også Portugal, disse landene er laboratoriet for økonomisk innstramming akkurat nå. Det herskerklassen eksperimenterer med, og som de prøver å finne ut av, er akkurat hvor langt de kan gå i å tre innstramming ned over hodet på disse landene. Husk at arbeiderbevegelsen i Hellas er historisk sterkere enn i mange andre land. Hvis de kan pålegge Hellas ekstrem innstrammingspolitikk, vil det være et grønt lys i forhold til andre steder. Hellas er prøvekaninen, men Spania og Portugal kan fort komme i samme situasjon i månedene og årene fremover. Så det de egentlig prøver å finne ut, er om eurosonen har mekanismer for kapitalistisk omstrukturering. Mens mange mener at denne krisen beviser at eurosonen er en fiasko, så tror jeg ikke kapitalen har trukket denne konklusjonen.

Jeg tror at hvis de kan tre økonomisk innstramning ned over hodet på disse landene, vil konklusjonen være at eurosonen, og den Europeiske Sentralbanken i allianse med IMF, er en svært effektiv mekanisme. Så, selvfølgelig, du har rett i at det vi egentlig snakker om er strukturtilpasning som kommer på en mer systematisk måte til deler av det Globale Nord. Det har alltid vært begrensete former for strukturtilpasningsoperasjoner i Globale Nord. Men nå ser vi et helhetlig og systematisk angrep av strukturtilpasningsprogrammer. Testen er om de kan få dette gjennom uten masseopprør som vil gjøre situasjonen uregjerlig for kapitalen. Vi vet ikke ennå. Selvsagt, som en person fra venstresida er det det jeg håper på. Men dette er absolutt et åpent spørsmål.

Litt tilbake til hvordan du forklarer krisen. Det finnes ulike marxistiske tolkninger av årsaker til kriser og årsaker til denne krisen. Noen legger vekt på profittratens fallende tendens. Andre legger vekt på underforbruk, og en tredje gruppe ser finansialisering som årsak til den pågående krisen. Kan du si litt om ditt ståsted i denne debatten?

– Ja. I forhold til de klassiske diskusjonene i marxistisk politisk økonomi, er jeg av den oppfatning at det vi kaller over-akkumulasjon og fallende profittrate er to sider av samme krise. Det dette betyr, er at når bedrifter konkurrerer og etter hvert som de tar i bruk ny teknologi, så over-akkumulerer de. De utvikler flere fabrikker, maskiner osv. enn de kan benytte på lønnsomt vis. En slik over-akkumulasjonskrise tror jeg er et uunngåelige resultat av det kaotiske og anarkistiske vekstmønsteret under kapitalismen. Etter min mening, så vi de første tegnene på en over-akkumulasjonskrise femten år etter starten på den nyliberale perioden.

Hvilke tegn var dette?

– Jeg mener at den nyliberale løsningen på krisen på 1970-tallet hadde konsolidert seg i 1982. Fra begynnelsen av 1980-tallet får vi femten år med ekspansjon. Så kommer den første krisen, hovedsakelig i Øst-Asia. Det som kalles Asia-krisen tror jeg var det første tegnet på at kapitalismen var i ferd med å utvikle nye motsetninger. Deretter får vi en krise i Russland i 1998 og så den såkalte dot.com-boblen i USA i 2000. Og i løpet av denne perioden, bestemte sentral-bankene, med Federal Reserve i spissen, seg for å øke kreditten for å opprettholde veksten. Men i stedet for å løse problemene med over-akkumulasjon, bidro de til enda større problemer. Over-akkumulasjon betyr at flere produksjonsmidler, flere fabrikker, flere boligkomplekser og kjøpesentre og så videre blir skapt enn det som kan utnyttes på lønnsomt vis.

Og dette går hånd i hånd med profittratens fallende tendens?

– Ja. Den andre siden av en over-akkumulasjonskrise er at avkastningen på kapital går ned. Disse to tingene skjer samtidig. Det er to aspekter av samme fenomen. Når du kommer i den situasjonen der bedriftenes profitt når sin topp og begynner å falle, betyr det at hele strukturen i systemet blir langt mer skjør. Det er ikke overraskende at det først kom til utrykk i boligsektoren – en sektor som hadde blitt pumpet opp av kreditt. Deretter kom krisen til finansinstitusjoner som var tungt inne i boligsektoren. Derfor kaller jeg det en muterende krise, en krise som endrer form. Det begynner som en krise i boligsektoren. Så blir det en generell finanskrise. Deretter kommer redningspakkene, og krisens tyngdepunkt forskyver seg til staten, som nå har store underskudd etter å ha reddet bankene. Men hele denne kjedereaksjon har sine røtter i over-akkumulering og fallende profittrate.

Hvilke kriseteorier er du uenig i?

– Den versjonen av kriseteori som jeg er uenig i, er det vi ofte kaller teorien om underforbruk, teorien om at det er mangel på etterspørsel som er i årsaken til krisen. Og selv om denne teorien har mye eldre røtter, så er dette essensen i keynesiansk kriseteori. Dermed ligger løsningen i å stimulere etterspørselen. Jeg tror ikke at krisen begynner på etterspørselssiden. Jeg tror det begynner med over-akkumulasjon og problemer med profitt.

Men i tillegg til å ha en generell kriseteori, må vi følge nøye med på den unike formen som kriser har til et hvert historisk tidspunkt. I Global Slump prøver jeg å understreke at det er unike økonomiske og monetære trekk ved denne krisen som har mye å gjøre med endringene i det globale pengeregimet etter 1971, da den amerikanske staten koblet dollaren fra gullet. Dette tok oss inn i et mer ustabilt pengeog finansregime. Så, i tillegg til disse generelle problemene med over-akkumulasjon og fallende profittrate, finnes det unike former for finansiell ustabilitet som også spiller en viktig rolle i denne krisen.

Her på Historical Materialismkonferansen har det vært flere diskusjoner om hvordan vi bør definere arbeiderklassen i dag. Hvem er dagens arbeidere? Vi lever i et komplekst økonomisk system der arbeidere er fragmentert langs ulike linjer og der det er konkurranse mellom ulike segmenter av arbeiderklassen. Hvem er dagens arbeidere og hvor mye har de til felles på tvers av landegrenser?

– Vel, det første jeg vil si er at arbeiderklassen i dag er mer global, mer multietnisk, mer kvinnelig og yngre enn noensinne. Enhver meningsfull forståelse av klassebegrepet må ta dette i betraktning. Jeg syns at folk på venstresiden altfor ofte opererer med forestillinger om arbeiderklassen som er femti eller hundre år gamle. Hvis vi er historiske materialister, og vi forstår at det er et grunnleggende trekk at kapitalismen går gjennom kontinuerlige transformasjoner, da kan vi ikke tro at kapitalen er den eneste som forandrer seg og at arbeiderklassen på en eller annen måte forblir den samme! Så det er det første jeg vil si.

På hvilken måte er arbeiderklassen i endring?

– For å ta ett eksempel: Arbeiderklassen har vokst mer i Sør-Asia og Øst-Asia enn noe annet sted i verden. Det er i Kina at det har vært mest av det Marx kaller «primitiv akkumulasjon » de siste 30–35 årene. Det er den prosessen der bøndene blir ekspropriert fra jorda, slik at de blir tvunget til å bli lønnsarbeidere. Dette er helt sentralt i den globale omorganiseringen av arbeiderklassen. Og som du sier, så betyr dette at vi står overfor en del svært komplekse problemstillinger. Arbeiderklassen er mer geografisk spredt, den er mer kulturelt mangfoldig og den kan lett bli fragmentert på tvers av landegrenser eller til og med innenfor nasjonalstaten. Dette er ikke et nytt problem, men i Marx sine dager var arbeiderbevegelsen i all hovedsak europeiske og nordamerikansk. Jeg sier ikke at det ikke fantes arbeiderbevegelser andre steder, men flesteparten av lønnsarbeiderne levde i disse delene av verden. I dag befinner hovedtyngden av verdens lønnsarbeidere seg utenfor Europa og Nord-Amerika. Så systemets kjerne er i endring, og endringen er ganske dramatisk. På en måte er dette positivt for når vi bruker begrepet «den internasjonale arbeiderklassen», så er det mer presist i dag enn noen gang før i kapitalismens historie. Men det er også mer komplekst enn noen gang før. Og én ting som vi på venstresiden må erkjenne, er at arbeiderbevegelser som regel har vært forbundet med nasjonalisme, noe som ofte kommer til utrykk i de mest usmakelige former for rasisme.

Kan du nevne noen av utfordringene som den tradisjonelle arbeiderbevegelsen står overfor i dag?

– I Global Slump argumenterer jeg for at det å forsvare migrantarbeidere er en helt sentral oppgave for arbeiderbevegelsen i dag. Arbeidsinnvandrere er de mest sårbare, ja, de er, om man vil, den «den ideelle arbeider ». De er brakt inn et land med ytterst få rettigheter, og de lever i fare for å bli deportert. Og nyliberalismen handler jo om å gjøre arbeid mer usikkert. Det er ingen tilfeldighet, tror jeg, at i land etter land i Nord, setter man i gang programmer som tar inn midlertidig arbeidskraft fra utlandet. Jeg tror det er en del av nyliberalismen og deres svar på krisen. Dette er en nøkkelutfordring for arbeiderbevegelsen.

Videre tror jeg at den eneste måten å gjenoppbygge arbeiderbevegelsen på i dag er gjennom eksplisitt anti-rasistisk og feministisk arbeiderklassepolitikk. Kjønnsdiskriminering og rasisme bør ikke behandles som om de var adskilt fra klassekampen. Tvert imot er kjønn og etnisitet en del av selve kjernen av arbeiderbevegelsen i dag. Dette sier jeg ikke bare fordi jeg syns det er bedre politikk, men også fordi jeg tror det bedre reflekterer hvem arbeiderklassen er globalt sett. Hvis du ser på sweatshop-fabrikkene i Kina for eksempel, ser du at de fleste som jobber der, er unge kvinner. Så hvordan kan man snakke om kjønnsdiskriminering som om det var atskilt fra klasse? Hvis du ser på migrantarbeidernes politiske kamper, hvordan kan man snakke om rasisme som om det var atskilt fra klasse? Så jeg tror at venstresiden har en forpliktelse til å fornye begrepsapparatet vårt, selv de mest grunnleggende begreper, som arbeiderklassen.

Hva med motsetninger mellom arbeiderklasser i ulike land? For eksempel, jeg er fra Norge. Den norske staten er eier av det største statlige investeringsfondet i verden, statens pensjonsfond. Våre fremtidige pensjoner avhenger av utbytting av arbeidere i andre land. Hva tenker du om denne typen motsetninger? Betyr det at ulike arbeiderklasser har motstridende interesser?

– Jeg tror dette er et eksempel på et problem som går langt tilbake i arbeiderbevegelsens historie, nemlig motsetningen mellom det jeg vil kalle umiddelbare eller kortsiktige interesser og langsiktige historiske interesser. Umiddelbart kan det virke fornuftig for arbeidere å forsvare det de har, selv om dette skjer på bekostning av andre arbeidere. Men hvis arbeidere i andre land stadig presses hardere og hardere, vil dette over tid ha en stor innvirkning på arbeidere i Norge og andre steder. Problemet er at det kan virke veldig attraktivt for arbeidstakere i en usikker situasjon å klamre seg til sine umiddelbare interesser. Men ved å gjøre det, går de faktisk i mot sine egne langsiktige interesser. Jeg syns den radikale venstresida har et ansvar for å engasjere seg i folkeopplysning, og for å sørge for analyser som gjør arbeidere i stand til å se disse forbindelsene. Det er en tapt kamp å kjempe for små goder som skader arbeidere andre steder – fordi det kommer til å skade dem selv til slutt.