Corbyn – triumf og utfordringer

Av Shaun Doherty

Nr 4 2015

Som ellers i livet – forvent det uventede også i politikken. Jeremy Corbyns overraskende og knusende seier i kampen om ledervervet i Labour Party var mer enn man kunne drømme om for bare få måneder siden.

Shaun Doherty er mangeårig medlem av Socialist Workers Party i England. Han er lærer fra Islington i London, valgkretsen til Jeremy Corbyn. Artikkelen sto i Socialist Review, oktober 2015, http://socialistreview.org.uk/406/corbyn-triumph-and-challenge, og er oversatt av Mathias Bismo

Når jeg tenker på det lokale parlamentsmedlemmet jeg i mesteparten av de 40 årene jeg har undervist i Islington har sett komme syklende opp og ned Holloway Road, valgkretsens hovedåre, som har støttet enhver streik og enhver progressiv kampanje under solen, kunne jeg kunne jeg ikke forestilt meg det han nå har fått til.

Det jeg, og mange med meg, derimot kunne forutse, var at dersom han mot all formodning skulle vinne, så ville et rent helvete bryte løs.

John McDonnell, Corbyns venn og nå finansminister i skyggeregjeringen, har omtalt det som møtte dem den første uka, for en «tsunami» av motstand. På én måte bør omfanget av motstanden og hatet de har blitt møtt med, mottas som et kompliment. Angrepene har vært så giftige fordi høyresida, både innenfor og utenfor Labour Party, er skremt av det Corbyn og McDonnell representerer og det de som ledelse har potensial til å levere.

Hvor forfriskende var det ikke å høre Corbyn gi sin støtte de streikende ved Nasjonalgalleriet i talen sin til TUC-kongressen i september? Når gikk sist en Labour-leder ut med støtte til en streik? I oppkjøringen til ledervalget gikk til og med Daily Telegraph ut mot de konservative som mente en seier til Corbyn ville være en gave til dem og et fripass frem mot neste valg i 2020. Det motsatte, at de grunnleggende premissene bak det kapitalistiske samfunnet ville kunne bli lagt under lupen, kunne faktisk skje.

Omfang

Det er verdt å huske hvor stor seieren var. Corbyn fikk 251 417 (59,5 prosent) av stemmene, mot Andy Burnhams1 80 462 (19 prosent), Yvette Coopers2 71 928 (17 prosent) og Liz Kendalls3 18 857 (4,5 prosent). Han vant blant alle de tre velgerkategoriene – 49,6 prosent av partimedlemmene, 83,8 prosent av registrerte støttespillere (de som betalte 3 pund for å delta) og 57,6 prosent av tilknyttede medlemmer (fagforeningsmedlemmer).

At han etter dette skulle bli angrepet fra høyre er ingen overraskelse. På sitt sedvanlige vis har ulvene i media forsøkt å rive ham fra hverandre, fra det trivielle – «Den øverste knappen hans var åpen» – til det ondskapsfulle – trusselen om militærkupp om han skulle bli statsminister. Men den virkelige trusselen ligger likevel i den liberale pressa og hans egne parlamentsmedlemmer, herunder medlemmer av hans egen skyggeregjering.

The Observer og The Guardian, de liberale medienes to flaggskip, har ført en uforsonlig kampanje mot Corbyn, og etter at han vant har de stadig spådd hans uunngåelige neder-lag. Denne fiendtligheten bidro ikke bare til å støte mange av deres lesere, men også noen av deres mest etablerte journalister. The Observer ble nødt til å trykke artikler av Edward Vulliamy og William Keegan som talte standpunktet deres avis og støttespilleren The Guardian hadde inntatt, midt imot.

For hva det er verdt, skriver Vulliamy, opplever jeg at vi sviktet både mange lesere og andre når vi ikke ønsket i hvert fall resultatets ånd, drevet frem av moralprinsipper om likhet, fred og rettferdighet, velkommen.

Keegan argumenterer for at innstramningspolitikken trenger en motstander som Corbyn, og peker på at den politikken han gikk til valg på, var overraskende fornuftig og moderat.

Begge reagerte på den holdningen som ble uttrykt av Jonathan Freedland, en sentral politisk skikkelse i The Guardian, dagen før: «Corbyn må representere hele Labour, ikke bare seg selv.» Sagt med andre ord må han bytte ut sin motstand mot innstramningspolitikken med den nyliberale konsensusen som predikes av de blairske kollegene som iverksatte den i første omgang. Og når han først er i gang, må han tilpasse seg etablissementets utdaterte kultur – nasjonalsang, dresser og The Andrew Marr show.

Å påstå at det er egoistisk og individualistisk når Corbyn står fast på de prinsippene han drev valgkamp på, tvinger frem spørsmål: Hvorfor skulle han stille i det hele tatt? Og hvorfor vant han med så stort flertall?

Corbyns motstandere i eget partiet lot seg heller ikke tøyle. Lord Falconer4 og Hilary Benn5 sa at de var klare til å støtte luftangrep mot Syria under visse betingelser også etter at Corbyn hadde gitt klart uttrykk for sin motstand mot dette. Sadiq Khan6, Labours ordførerkandidat i London, beskyldte både Corbyn og McDonnell for å bidra til å øke faren for terrorisme og antisemittiske angrep på grunn av deres syn på Midtøsten og Irland i Mail on Sunday. Chuka Umunna7 mante frem gatekampspøkelset dersom Corbyns lederskap skulle føre til en ny konservativ regjering. Charles Clarke8 og Roy Hattersley9 henfalt til rene personangrep gjennom å omtale Corbyn «karakterløs» og «et absurd redskap for de misfornøydes håp» og for å innta «et nøye tilgjort image».

Det er antakelige disse stemmene Freedland vil at Corbyn skal lytte til. Men her bommer han på det viktigste punktet. Corbyn ble valgt fordi han var annerledes. Han var ikke en av New Labour-klonene (den mest blairske kandidaten Liz Kendall fikk faktisk bare 4,5 prosent). Han ble valgt nettopp fordi han gikk mot innstramningspolitikken, Trident-programmet10 og å gjøre flyktninger til syndebukker og fordi han støttet nasjonalisering av jernbanen og omfordeling av rikdom. Det ville vært en fornærmelse mot alle dem som støttet ham, om han nå forkastet disse prinsippene sine.

En fornyet energi

Jeg håper han står støtt i denne stormen av beskyldninger. Han bør vite at jo flere kompromisser han går med på, jo mer vil fiendene hans se det som et svakhetstegn og komme med enda mer giftige angrep. Styrken hans ligger ikke i det parlamentariske Labour, der han ikke har politisk støtte fra mer enn 20 representanter, men fra de titusenene som støttet ham i lederkampen og som fikk en fornyet energi av kampanjen han drev over hele landet.

De 100 folkemøtene han deltok i gjennom lederkampen, begeistret et nytt sjikt av unge som var fremmedgjort av politikken slik den lenge har fremstått, og vekket tilbake engasjementet hos mange eldre sosialister som var blitt desillusjonerte av den nyliberale konsensusen. Seieren hans var en seier for et håp om at ting faktisk kan forandres. Den gjenspeilte den underliggende motstanden mot innstramningspolitikken i landet. Når jeg skriver dette, har mer enn 62.000 mennesker sluttet seg til Labour etter at Corbyn ble valgt. En firedel av dem er tidligere medlemmer som har meldt seg inn på nytt – trolig etter år med desillusjon over New Labours kriger og privatisering.

Resultatet 12. september skjedde samtidig med et annet uttrykk for håp og menneskelighet. Titusener gikk ut i gatene i London og andre byer til støtte for flyktninger, som en del av en bølge i Europa der vanlige mennesker som har blitt forferdet over situasjonen for de millionene som flykter fra krig og konflikter har engasjert seg.

At Corbyns første handling som leder for Labour var å tale til demonstrantene er nok et tegn på hvordan han har blitt en støttespiller for holdninger mot innstramningspolitikk, mot krig og mot rasisme.

Hva bør da være revolusjonære sosialisters svar på de pågående angrepene mot Corbyn og forsøkene på å undergrave ham? Skal vi rope «svik» mot alle kompromissene han vil bli tvunget til å inngå? Skal vi lage slagord mot den uunngåelige kapitulasjonen for reformistisk politikk? Eller skal vi bygge et bredest mulig forsvar for lederskapet hans og dermed gi ham den støtten han trenger til å iverksette den politikken han ble valgt på bakgrunn av og forsvare ham mot angrep fra høyresida?

Hvis vi velger det første alternativet, plasserer vi oss i en sekterisk ghetto der vi ikke fortjener at noen hører på hva vi har å si. Vi må heller samle oss for å forsvare ham mot angrepene fra høyre. Når vi forsvarer Corbyn, forsvarer vi samtidig prinsipper om motstand mot innstramningspolitikk, solidaritet med flyktninger, antirasisme og krigsmotstand, som jo er i kjernen av politikken vår.

Hvis angrepene lykkes og lederskapet hans blir undergravd, hvem vil tjene på det? Én ting er helt sikkert – hvis Corbyn skulle falle, er det lite sannsynlig at den politiske stemningen ville endres til fordel for et revolusjonært perspektiv og langt mer sannsynlig at vi ville ende opp med demoralisering og nederlag.

Et forsvar

Initiativet fra Unite the Resistance11 i form av et opprop, «Forsvar Jeremy Corbyns politikk mot innstramninger og hans demokratiske rett til å lede Labour,» er et viktig eksempel på den riktige tilnærmingen. Det er allerede signert av alle de sentrale fagforeningslederne. Dette er særlig viktig siden noen av de mest fremtredende fagforeningslederne var lunkne, og knapt nok det, til Corbyns beslutning om å utpeke John McDonnell som finansminister i skyggeregjeringen.

Oppropet viser ikke bare til at mange har blitt inspirert av budskapet i valgkampen hans, men også at han har et klart mandat til å implementere den politikken han fremmet. De som forsøker å undergrave ham, angriper demokratiet. Oppropet må fremmes på enhver arbeidsplass og i et hvert lokalsamfunn.

Corbyn har selv sagt at han vil skape en sosial bevegelse mot fattigdom, rasisme og krig. En virkelig massebevegelse vil ikke bare hjelpe ham med å iverksette politikken, men også beskytte ham fra angrep fra høyre-sida. Men det er viktig å være klar over hva denne bevegelsen handler om. Den handler om å støtte alle kampanjer mot innstramningspolitikk, å støtte mobilisering i solidaritet med verdens flyktninger, å støtte streiker og alle former for arbeidermotstand, å støtte alle aksjoner mot nedskjæringer lokalt og nasjonalt, å støtte nasjonalisering av jernbanen, å forsvare et offentlig helsetilbud, å vise motstand mot krig og atomspredning – enten det gjelder luftangrep mot Syria eller fornyelse av Trident-programmet.

Det er rundt disse prinsippene et forsvar for Corbyn kan bygges og kampen mot Toryenes innstramningsagenda kan videre-føres. Én ting er helt sikkert – hvis han lener seg på det parlamentariske Labour Party, er skjebnen hans beseglet. Høyresida legger allerede planer for hans avgang.

Hvis den energien bevegelsen rundt Corbyn har skapt blir kastet bort på interne kamper i Labour Party alene, vil momentet forsvinne. Det er kamper som haster allerede nå – Toryene vil ikke vente til 2020 med å implementere ytterligere innstramninger, og vi kan ikke vente til da med å slåss mot dem.

Betyr forsvar av Corbyn at vi bør legge vekk all kritikk? Selvsagt ikke. Corbyn vil innta standpunkter vi ikke liker. En mangfoldig agenda er vel og bra og en bred bevegelse høres mer tiltalende ut enn en smal, men er det virkelig en god idé å ta med folk som Chuka Umunna, som vil benytte posisjonen sin til å undergrave Corbyn ved enhver anledning, i skygge-regjeringen?

I Labour List skisserer Luke Akehurst12 de innrømmelsene i forsvars- og utenrikspolitikken som Corbyn kanskje allerede har gjort overfor noen av medlemmene i skyggeregjeringene, og han skisserer også måter han kan styrtes på i fremtiden. Bare 20 prosent av Labours parlamentsmedlemmer trengs for å utfordre ledervervet. Mange ser tiden an og planlegger for det beste tidspunktet for angrep. Corbyn vil også stå overfor en rekke dilemmaer på partilandsmøtet.

Vi må heller ikke se bort fra de mer generelle argumentene om den britiske statens natur og den parlamentariske veien til sosialismen.

Jeg er sikker på at Jeremy er godt kjent med det den avdøde marxistiske politiske kommentatoren Ralph Miliband skrev og er kjent med hvordan en parlamentarisk strategi vil tøyle ham. I etterordet til sitt store verk, Parliamentary Socialism, skrev Miliband at venstreparlamentatikere er bundet av institusjonen i seg selv og av Labour-etablissementets konservatisme. Han uttrykte dette ganske klart:

Dette betyr at Labour Party ikke vil bli omgjort til et parti som virkelig bryr seg med sosialistisk endring.

Bevegelsen

Dette er viktige argumenter for oss, som må formidles på en tålmodig og kameratslig måte. Men de av oss som står i den revolusjonære tradisjonen, må være så ærlige og selvbevisste at vi erkjenner at det er en venstrereformistisk politiker som har stilt opp i valget til leder for Labour party og som har tent en gnist og skapt entusiasme for politisk endring blant tusenvis av mennesker, unge som gamle.

Hvis vi skal ha rett til å forme denne bevegelsen, må vi være en del av den.

Oppropet fra Unite the Resistance er én måte vi kan ta opp kampen mot fienden på. Overalt hvor vi er, må vi samle underskrifter og støtte for de standpunktene det argumenterer for.

Vi kan forsvare Corbyns ledelse som en del av kampen for å bygge massebevegelsen vi trenger dersom vi virkelig skal kunne ta opp kampen mot Toryene.

Fagforeningsdemonstrasjonen i forbindelse med Tory-konferansen 4. oktober i Manchester er den første anledningen til å tenne flammen, og jo større og mer militant den blir, jo mer vil de føle varmen.13

Noter:

  1. Kulturminister 2008-09, helseminister 2009–10, nå innenriksminister i skyggeregjeringen.
  2. Likestillingsminister, utenriksminister og innenriksminister i Ed Milibands skyggeregjering.
  3. Omsorgsminister i Ed Milibands skyggeregjering, favoritten til Tony Blairs nærmeste krets.
  4. Hadde flere ministerposter under Tony Blair, Blairs første utnevnte lord.
  5. Utviklingsminister 2003–07, miljøvernminister 2007–10, nå utenriksminister i skyggeregjeringen.
  6. Kommunalminister 2008-09, samferdselsminister 2009–10, ordførerkandidat i London med Corbyns støtte.
  7. Næringsminister i Ed Milibands skyggeregjering 2011–15, nær støttespiller for Liz Kendall.
  8. Utdanningsminister 2002–04, innenriksminister 2004–06, tapte valget i 2010.
  9. En rekke ministerposter 1968-92, nestleder 1983–92, moderat venstrekritiker av Blair.
  10. Storbritannias atomvåpenprogram.
  11. En løst organisert venstreopposisjon i fagbevegelsen
  12. Lokalpolitiker i London og høyresideideolog i Labour.
  13. Om lag 60 000 personer møtte opp, og det gikk stort sett fredelig for seg.