Drill for damer
Av Christin Aamodt
Jeg er møkka lei av vårt heteronormative, patriarkalske samfunn! Og jeg tror på større inngripen enn de spede forsøkene vi ser vi dag. Inntil vi lever i den deilige verden vil de spede forsøkene sette likestillinga tilbake.
Christin Aamodt, 35-årig dameperson, aleneforsørger for fjortis-alt-skal-være-hiphop-gutt og 5-årig-alt-skal-være-rosa-jente og i tillegg ihuga feminist
Det likestilte arbeidsmarkedet
I den store kloke manneboken, den vi damer ikke har tilgang på, står nok alle knepene for å skaffe seg det både stillingen og etterfølgende lønnspålegg.
Knepet med lønnsforhandlinger, dette har jeg smuglest i den store kloke manneboken, er å få sjefen til å innse at han må gi deg høyere lønn. Hvordan? Vel, det holder ikke å skylde på forsørgeransvar og høye utgifter som aleinemor. Tvert om.
Snart skal jeg invitere til bokbrenning av den store kloke manneboken!
En gang for lenge, lenge, lenge siden ble mannslønna satt i forhold til forsørgerbyrde. Skulle kvinna også arbeide, ble den lønna satt med tanke på at hun skulle spe på lønna til mannen. Hadde hun ikke barn, ble lønna også satt med tanke på at hun skulle spe på lønna til mannen. Og slik er det sannelig ennå!
Tenk om vi kunne være samboere av lystens årsaker, og ikke av økonomisk avhengighet!
Likestilling i heimen
Tenk om det kunne innsett at dersom vi skal oppnå et samfunn med like muligheter og like rettigheter mellom kjønnene så må vi ta hensyn til at alle er forskjellige, og da snakker jeg ikke om menns muskelkraft.
I min deilige verden, er det sletts ikke sånn at kvinner i de fleste tilfeller skal bli tilkjent hovedansvar ved brudd. Men i min deilige verden er damer verdsatt på lik linje med menn, og menn vil ta like mye av ansvaret for omsorgsoppgavene for hus og familie.
Det er kvinner som tar den største omsorgsbyrden (ingen regel uten unntak). Ikke det at de er en byrde, hadde det bare vært mulig å kombinere med arbeid og økonomi.
Si hva du vil om at pappa er like god som mamma. Sånn er ikke verden er akkurat nå, og to omsorgspersoner vil uansett ha sine ulike roller for barnet.
Det er vi som føder barnet, ammer barnet, og når permisjon er over og vi går ut i arbeid, så er det vi som tar nattevåket, tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.
Det bråkes nå om at pappa må få 50 prosent av permisjonen. Pappaene syns at det er urettferdig at mammaene har mer. Men når mamma har permisjon må hun ta nattevåket, så pappa kan være uthvilt til jobb. Og når pappa har permisjon, så hjelper det lite at han står opp. Det er likevel mamma som må amme. Og når pappa har permisjon, så er det sannelig fremdeles vi som tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.
Menn kommer ikke til å bli gravide, føde og amme. Det må damene gjøre.
Og inntil menn tar like mye av ansvaret, forbeholder jeg meg retten til å brøle; hold dere unna permisjonen min! Jeg er sliten og orker ikke trippelt arbeid!
Likestilling ved samlivsbrudd
Sett at vi ikke lenger vil leve med pappaen. Vi tar et hetero utgangspunkt her.
Leilighet, sparepenger, klær, hifi, verktøy og barn skal fordeles. Nå bråkes det om at også barn skal deles etter prinsippet; det du tok med deg inn, tar du med deg ut, og det dere har anskaffet i fellesskap, skal deles likt! (Dette omfatter i praksis dessverre også de barna du tok med deg inn.)
Noen lever med 50/50-barn og syns at det fungerer helt greit. Men oftest bare greit. Det er utallige damer som har kommet heseblesende inn i barnehagen ti over fem en fredag, ikledd den lille sorte, fordi hun egentlig skulle på fest og fordi pappa ikke kom.
Og det er fremdeles hun som minner pappa på foreldermøtet, kjøper inn parkdress, betaler barnehagen og sfo-en, kjøper gave sammen med barnet til farmors bursdag, minner pappa på at han må kjøpe julekalender.
Likestilt? – Neppe!
Å klare seg sjøl
Etter to samboerskap slo det meg her at jeg slett ikke kunne bruke en drill!
Ikke kan jeg koble opp en vaskemaskin, ikke kan jeg skifte pakninger, ikke kan jeg skru opp de nyinnkjøpte hyllene til damebarnet mitt, og ikke visste jeg som sagt helt hvordan man bruker en drill.
Inntil nå!
Jeg har vært samboer. Og etter hver gang har mannen tatt med seg verktøyet. Mannen som sist var innom mitt hus, sitter sannsynligvis igjen med to sett hammer, to sett skrutrekker. Men ikke to sett drill. Det har jeg aldri turt å kjøpe meg.
I mine tidligere singelperioder har jeg hatt kompiser som har kommet reve-enka til unnsetning. Men ikke nå mer!
Du for en lykke! En sånn deilig følelse av makt er det, når jeg står der med drillen i hånda. Drill blir enda bedre når du skjønner at dette slett ikke var så vanskelig som mannen skulle ha det til!
Hyller og skap og senger skapte stort hodebry og vonde senebetennelser, men ikke nå mer! Hyller er på vei opp både her og der. Damebarnet og mannebarnet står med beundring i øynene og ser at mamma slett ikke trenger noen mann til denne jobben!
Når damebarnet flytter hjemmefra, skal hun sannelig få verktøykasse og powerdrill i utflyttingsgave, for storebror har sikkert allerede hamstret!