Kurdistan stiger fram
Kolon forlag AS, 2016, 240 s.
Jan Bojer Vindheims bok er viktig for forståelsen av det som skjer i Kurdistan og resten av Midt-Østen i dag. Og for debatten om mulige veier ut av ei tilsynelatende beksvart virkelighet uten håp for millioner av mennesker.
Det krigshelvetet som utspiller seg rett for øya våre i Syria og Irak ser ikke ut til å ha noen ende. Flyktningstrømmene til nabolanda og videre til Europa ser også ut til å være uuttømmelige, sjøl om piggtrådgjerdene rundt grensene våre nå stopper flertallet fra å komme hit.
I Tyrkia har staten enda en gang, nå med president Erdoğan i spissen, siden sommeren 2015 ført krig mot den kurdiske «minoritetsbefolkninga». Den utgjør 1/4-del av innbyggerne, dvs ca 20 millioner. I parlamentsvalget i juni 2015 tapte han kampen om 2/3-dels flertall og direkte presidentstyre. Folkenes Demokratiske Parti, HDP, torpederte forsøket på å innføre direkte presidentstyre. Han sendte umiddelbart hær og flyvåpen inn i de største byene og andre deler av de kurdiske kjerneområdene i østlige Anatolia. Samtidig har den tyrkiske (NATO!) hæren gått inn i nabolanda Syria og Irak, etter i fleire år å ha bistått Daesh (IS), alNusra og andre islamistgrupper med logistikk, våpen, sanitet og terroristkrigere mm, under dekke av «kampen mot Assad». I praksis får vi øye på det nye osmanske (tyrkiske) sultanatet i allianse med IS-kalifatet i kamp mot sekulær kurdiske frigjøringsbevegelse.
Midt oppe i denne menneskeskapte, umenneskelige virkeligheta fortsetter kurderne sin over hundreårige kamp for nasjonale rettigheter. 40 millioner (minst?), uten egen stat eller anerkjente nasjonale rettigheter i 3 (nå) av de 4 statene som utgjør det historiske Kurdistan: Tyrkia, Syria, Irak og Iran.
Her hjemme leiter vi etter årsaker og løsninger. Det ser nok for mange ganske komplisert ut. Spesielt løsningene! På deler av venstresida er det allikevel ganske stor konsensus om årsak: stormaktskontroll, -rivalisering og regional kamp om ressurser og dominans, med utgangspunkt i 100-årig kolonial splitt og hersk, økonomisk utsuging og undertrykking. Høyresida vifter sjølsagt med religion og barbari = islam. Hva kan vi så gjøre?
Det har forundra anmelderen at det ikke har vært mulig å få øye på de mulige løsningene som faktisk finnes. Knapt nok i «vår egen» del av venstresida får vi øye på dem. Anti-imperialisme og internasjonal solidaritet viser seg å være høyst levende midt i dette kaoset, om vi ser godt etter. Det kan se ut til å være en «blind flekk» i de fleste analyser, reportasjer, lederartikler og kommentarer: kurderne og den kurdiske frigjøringskampen finnes ikke! Dette gjelder så godt som i alle kanaler og media. I det store spillet, «freds»forhandlingene for Syria, er kurderne ikke engang plassert på sidelinja, de finnes ikke, her heller. Tilfeldig? Neppe!
Kurdistan
I denne situasjonen er det svært oppløftende at det kommer ut bøker, på norsk!, med søkelys på kurdernes og andre minoriteters kamp, historie og fremtidshåp. Ei av disse er Jan B. Vindheims Kurdistan stiger frem. Ei anna er Erling Folkvords Rojava.
Kurdistan stiger fram er (relativt) lettlest, knapp i formen (for knapp noen steder), men full av fakta og nyttig informasjon. Kunnskap om historia i dette området er heilt nødvendig for å kunne analysere og forstå det som skjer akkurat nå. Det samme gjelder kjennskap til de politiske bevegelsene, partier, religioner, folkegrupper, språk og kultur, kolonial og statlig regional og lokal undertrykking gjennom fleire hundreår. Det samme gjelder økonomi og klasseforhold historisk og i dag. Boka tar oss med gjennom en god del av dette, kjapt og i hovedsak oversiktlig, fra noen tusen år tilbake og frem til i dag. Vindheim beskriver fremveksten av kurdisk nasjonal bevissthet og identitet det siste hundreåret, med hovedvekt på de siste tiåra. Han lykkes langt på vei, gitt ei ramme på 200 tekstsider. Boka er ikke fullkommen, men gir leseren et godt grunnlag for både å tenke sjøl og leite videre etter fordyping og meir kunnskap. Denne leseren vil spesielt trekke frem avsnittet om religion i Kurdistan. Avsnittet er spennende og «roper etter meir». Boka vil for svært mange (vil jeg tru?) gi et nytt bilde av de fire landa Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Landa er et lappeteppe av etniske, religiøse, kulturelle og nasjonale grupper, med tusenårige røtter. Vindheim beskriver denne skiftende etnografiske virkeligheta og hvordan mye av dette er resultat av århundrers kriger, deportasjoner, massakrer og folkemord og flyktningkatastrofer. Det er forståelig at ei bok på 200 sider ikke gir rom for å gå grundig inn på alt dette.
Hvordan skal «det nasjonale spørsmålet» løses i denne virkeligheta, og med denne historia? Er det siste hundreårs hovedmetode i Europa: «et land – et folk» som statsideologi, fortsatt løsninga? Her kunne forfatteren med fordel ha bora litt djupere i spørsmåla. Det hadde vært spennende! Men det er fullt mulig å gjøre det sjøl!
Et lite sidespor, for anmelderen: Med føtter plassert i Sameland og med god kjennskap, generelt og fra egen familiehistorie, til den norske statens forsøk på å utrydde samisk kultur, identitet og livsgrunnlag de siste 150 åra, er det ikke vanskelig å se likheten mellom kurdisk og samisk historie. Forbud mot opplæring på eget språk, fjell-tyrker og fjell-finn/lappjævel som nedsettende skjellsord, forbud mot å eie/kjøpe jord og gjennom grensestenging mellom de forskjellige delene av sameland. Eller ved marginalisering økonomisk ved store begrensninger i og tvangsavvikling av nomadiseringa/reindrifta, inndraging av fiskerettigheter for kystbefolkninga og industrialiseringa av landbruket med store konsekvenser (også) for sjøsamisk befolkning. Den største forskjellen er befolkningstall, metoder og muligheter for motstandskamp og brutaliteten i den statlige etniske diskrimineringa. Men det er ikke vanskelig å få øye på den nevnte statsideologien anvendt i den norske nasjonsbygginga overfor samene, om en ser etter.
Men, sidespor avslutta: Forfatteren sier i sitt forord at han «har forsøkt å være objektiv i framstillinga ….». Det er ei sympatisk innstilling. Men er den mulig å etterleve? Tvilsomt. Forfatterens eget politiske ståsted skinner da også igjennom innimellom. En del konklusjoner og vurderinger viser det. Spesielt gjelder dette i beskrivelsen av PKK-familien og disse partienes historie. Kan dette også være grunnen til at situasjonen og historia i Tyrkias del av Kurdistan ser ut til å ha fått minst oppmerksomhet i boka?
Et konkret eksempel fra boka er Vindheims beskrivelse av organisasjonen TAK, eller Kurdistans frihetsfalker og dennes forhold til PKK: «mange observatører mener imidlertid at TAK er opprettet for å gjennomføre aksjoner PKK ikke vil ha på sitt rulleblad, men at gruppa fortsatt ledes fra Kandil». (Kandil er et fjellområde ved den irakisk-tyrkiske grensa der PKK og andre geriljagrupper har sine baser). Det Vindheim unnlater å nevne, er andre observatørers oppfatning: at TAK er oppretta og/eller infiltrert av tyrkiske sikkerhetstjenester/paramilitære fascistiske organisasjoner (som det ikke er få av), for å diskreditere og splitte frigjøringskampen. Og gi det statlige tyrkiske voldsapparatet påskudd til angrep på sivilbefolkning, politikere og gerilja. En ikke ukjent fremgangsmåte verden rundt.
Føydal eller folkelig nasjonsbygging
Boka gir gode beskrivelser av utviklinga av kurdisk nasjonalisme og identitet i de forskjellige delene av Kurdistan. Oppløsninga av det osmanske imperiet for 100 år sida åpna for nyoppdeling av Midtøsten mellom imperialistmaktene, men også for utvikling av arabisk, tyrkisk, persisk, assyrisk, armensk og kurdisk nasjonalisme, på godt og vondt. For kurdernes del beskrives det historisk føydale utgangspunktet: landeiere, klan- og stammeledere med altomfattende makt , leilendinger og etter hvert ei urbanisert, proletarisert og marginalisert landsbybefolkning. Også konsekvensene av dette for den nasjonale kampen og det store flertallet av den kurdiske befolkninga beskrives: splittelser, klanledernes egeninteresser, svikefull og skiftende alliansebygging, rivalisering, også militært, med nederlag på nederlag som resultat. Og det siste tiårets utvikling i Den Kurdiske Regionen (KRG) i Irak med utvikling av klientisme og maktkamp. Dette føydale sporet fremstår som det eine av to hovedspor i den kurdiske frigjøringskampen.
Boka beskriver også det andre sporet, med utgangspunkt i alliansen mellom stadig fleire urbane intellektuelle og den voksende og marginaliserte og proletariserte jordbruks og landsbybefolkninga, der millioner er blitt internflyktninger i de større byene. Denne organiseringa fikk fart på 60 og 70-tallet og resulterte i politisk grasrotorganisering, ungdomsopprør, kulturaktivisme, fagforenings- og kvinnekamp. Dette blei møtt, i likhet med klanledernes opprør, med omfattende og brutal vold fra lederne i alle de fire landa. De siste tiåra representert med sjahen/Khomeini, Saddam, Assad og Erdoğan. Det fremste uttrykket for dette sporet er PKK-familien, som i dag dominerer blant kurderne i Tyrkia og Syria.
Militarisering av kampen
Boka gir ei oversikt over militariseringa av kampen, knytta til begge disse politiske hovedtendensene. Militariseringa som et nødvendig middel når alle andre metoder for å oppnå likeverdighet og anerkjennelse, som kurdere, er forsøkt, og bare overgivelse og assimilering gjenstår. Er det mulig å gjennomføre frigjøringa uten å ta til våpen? Var det mulig da kampen starta for 100 år sida? Var det mulig på 50- og 60-tallet, eller da PKK i Tyrkia og andre liknende organisasjoner i de andre kurdiske områda starta kampen på nytt på 80-tallet?
Og hvilket av disse to spora har fremtida for seg? Her gir ikke forfatteren noe svar. For anmelderen er konklusjonen ikke så vanskelig å trekke. Den nasjonale og sosiale frigjøringskampen kan ikke ledes av restene av føydal- og landadel, heller ikke i Kurdistan.
Forfatteren sier lite om det omfattende og langvarige og vellykka politiske ikke-voldelige grasrotarbeidet som er grunnlaget for den store oppslutninga som ligger bak fremgangen for kurderne de siste tiåra, spesielt i Tyrkia og nå i Syria. Dermed blir det også umulig å få sagt at dersom ikke dette ikke-voldelige politiske arbeidet fortsetter, og utvikles videre, vil den militære delen av den kurdiske revolusjonen spore av og lide samme skjebne som det føydale sporet tidligere. Det frigjørende potensialet vil forsvinne.
Nye tanker
I beskrivelsen av utviklinga til PKK (og søsterpartiet PYD i Syria) savner anmelderen en grundigere gjennomgang av partienes/bevegelsens utvikling, spesielt etter fengslinga av Öcalan i 1999. Ei utvikling prega av ideologisk nyorientering, fra ortodoks marxisme-leninisme (knytta til Moskva og Sovjet, ikke Mao) til en åpnere anarko-kommunalistisk strategi, med omfattende mobilisering og oppbygging av demokrati nedenfra, innafor de gjeldende statsgrenser. Beskrevet (også av Vindheim!) som «demokratisk føderalisme». Og nedtoning av væpna motstandskamp til fordel for fredsinitiativ gjennom flere ensidige våpenhviler. Vindheim nevner i avsnittene om Nord-Kurdistan noen av de mange grasrotorganisasjonene, men er nøye med å beskrive dem som kontrollert av PKK. Det fremstår for undertegnede som ei fortegning av landskapet. Det stemmer heller ikke. En håndfull frittstående fagbevegelser (KESK m fl.) er en del av bildet. Og spesielt imponerende er vektlegginga av kvinnenes plass på alle nivå i samfunnet, sivilt og militært. Det gjelder også oppbygging av uavhengige kvinneorganisasjoner. Ideologien er meir enn ord, de gjør det de sier!
Rojava
Vindheim beskriver og uttaler seg sympatisk om frigjøringsprosjektet i den Syriske delen av Kurdistan, Rojava. Men han sliter med å anerkjenne det flerkulturelle, -religiøse og -etniske demokratiske eksperimentet fullt ut. Til tross for at dette vel skulle være meir i tråd med eget politisk ståsted. At forsøket i Rojava ikke er fullkomment og at det balanserer på en knivsegg mellom USA, Russland, Erdoğan, Assad, Iran og i tillegg sliter med sine kurdiske venner i KRG (Barzani) er det liten grunn til å tvile på. Eller at det kan bli overkjørt eller sveket av nåværende allierte når som helst, som Vindheim påpeker. Men som leser kan en lure på hva forfatteren mener med følgende formulering i avsnittet om Det revolusjonære Rojava:
«Apos' (Abdullah Öcalan) blanding av maoisme og anarkisme er det offisielle grunnlaget for den føderative delstaten Rojava, som har begeistrede tilhengere i radikale miljøer over hele verden, miljøer som lenge har savnet et idealsamfunn å beundre»?
Beundre?
Sånn som virkeligheta ser ut for anmelderen, er det all mulig grunn til å knytte håp til prosjektet i Rojava. Som et av få lyspunkter for demokratiforkjempere, antiimperialister og krigsmotstandere i Syrias helvetesmaskin. Og for folk her hjemme som vil gi uttrykk for støtte til internasjonalisme og solidaritet, ikke som et idealsamfunn, men som en mulig vei ut av dødens favntak, bokstavelig talt. Prosjektet har sjøl som uttalt målsetting å være ei mulig løsning for et fremtidig Syria, med like rettigheter for alle etniske, kulturelle og religiøse grupper, og de er mange, innafor nåværende grenser. Det er sjølsagt ambisiøst og offensivt! Og på sikt kanskje det eneste med muligheter for ei lysere fremtid for befolkninga? Det ser i alle fall slik ut for anmelderen. Resultatet så langt er at Rojava er det største området i Syria uten krigshandlinger og kontrollert av befolkninga sjøl. Et område der det assyriske språket for første gang er anerkjent som offisielt, på linje med arabisk og kurdisk. Et område, i et hav av patriarkat og kvinneundertrykking og med IS-kalifatet som nærmeste nabo og alternativ. Med et mål og en praksis der kvinners deltakelse på alle nivå i samfunnet plasseres i front.
Hvorfor Vindheim må karakterisere dette som « … autonomi i form av en revolusjonær ettpartistat» blir litt vanskelig for anmelderen å forstå. Sammenligna med det vi kan se i resten av Syria, Irak og de kurdiske delene av Tyrkia og Iran, fremstår det heller som et Soria-Moria. Spesielt for den kvinnelige halvdelen av befolkninga. Da er vi tilbake til spørsmålet om «den blinde flekken» i vestlige omtaler av Syria og Irak. Og vi har kanskje svaret på hvorfor Rojava ikke er en del av fredsforhandlingene?
Dette prosjektet er en så stor trussel mot stormaktsdominans og regionale makters ambisjoner at det må bekjempes og usynliggjøres med alle midler. Dersom det ikke kan kontrolleres! Og så langt ser det ut til at de i hovedsak har klart å holde på sin uavhengighet.
I avslutningskapitlet "Revolusjonære perspektiver" sier Vindheim om situasjonen i Sør-Kurdistan: «Barzanis (eneveldig president «på overtid», fra partiet KDP i Sør-Kurdistan/Nord-Irak) allianse med Erdoğan har skapt dype motsetninger ikke bare til PKK, men også til de øvrige partiene i Sør-Kurdistan.» Dette er etter de flestes meining en ganske presis beskrivelse. Spesielt etter at Barzani har sluppet den tyrkiske hæren, med flere tusen soldater og tungt utstyr inn i KRG for å delta i erobringa av Mosul. Og stilltiende godtar Tyrkias bombing av mål i Kandil. Hvorfor forfatteren noen sider tidligere i samme kapittel undrer seg over at: «…flere tusen kampklare peshmergas tilknytta KDP slipper ikke inn i Rojava», blir litt uforståelig. Og spesielt når han forklarer dette med at: PYD (PKKs søsterparti i Rojava/Syria) "vokter … sitt maktmonopol i Rojava nøye". Objektiv beskrivelse?
Til slutt: Boka har ei god litteraturliste knytta til de enkelte kapitler. Anmelderen savner likevel notehenvisninger/referanser, spesielt knytta til en del (udokumenterte) vurderinger av historie og politiske forhold. Det samme gjelder indeks.
Til tross for mine innvendinger og spørsmål. Boka er viktig for forståelsen av det som skjer i Kurdistan og resten av Midt-Østen. Den er viktig som utgangspunkt for debatt om mulige løsninger og veier for frigjøring for millioner av mennesker innestengt i fattigdom, krig og uten fremtidshåp. Den er viktig for de av oss som vil delta i denne kampen gjennom politisk støtte og solidaritetsarbeid her hjemme og i Kurdistan.
Honnør til Jan Boyer Vindheim: Godt jobba! Til dere andre: Les og diskuter!