Mannen uten egenskaper (bokomtale)

Av Bjørn Egil Johansen

Nr 4 2008

Magnus E. Marsdal: Mannen uten egenskaperForlaget Manifest, 2008

Tidligere Klassekampen-journalist og skribent Magnus E Marsdal har skrevet en liten bok med tittelen Mannen uten egenskaper. Det er en samling artikler og essays hvorav de fleste har vært publisert tidligere. Tittelesayet som teller vel 70 sider, er ikkepublisert tidligere.

Mainstream?

I en litt småsur artikkel med navn «Sur valgallianse» kritiserer Marsdal Rødt (og Rødts forløper RV) for å ha glidd inn i en stammekultur som snakker sitt eget språk, med revolusjonære besvergelser, moralisering, og isolasjonisme. Rødt (og RV) har så lenge vært marginaliserte, at de som tilhører bevegelsen har blitt vant med det, og til og med har begynt å trives med sin marginaliserte tilværelse. Rødt har, skriver Marsdal, glemt at vi er her for å slåss om hovedstrømmen – mainstream – i arbeiderbevegelsen (og samfunnet). Dessverre har Marsdals kritikk mye forseg.

I denne boken er det derimot nettopp kampen om hovedstrømmen Marsdal går inn i. Gjennom en rekke retorisk velformulerte artikler forsøker han å argumentere for at venstresidens offentlige fellesskapsløsninger er populære, fornuftige og slagkraftige. Like kraftig argumenterer han mot høyresidens angrep på de samme offentlige fellesløsningene, også når høyresiden er representert ved Stoltenberg og hans medsammensvornepå høyresiden av Arbeiderpartiet.

Selv om Marsdal argumenterer fra et ståsted på ytre venstre fløy, er boken i hovedsak blottet for marxistisk terminologi. Språket er lettfattelig og argumentasjonen baserer seg i liten grad på forutsatte bakgrunnskunnskaper. Slik henvender Marsdal seg til en langt bredere krets av lesere enn dem som vanligvis leser Marsdals skriverier.Han retter seg mot nettopp mainstream.

Offensiv?

Når en retter seg mot mainstream, er det enkleste å ta utgangspunkt i noe som mainstream er enig i. Venstresiden har mange slike saker. Velferdsstaten, arbeidsmiljø, rettferdighet og solidaritet, miljø. Listen kan fortsettes. Marsdal skriver om disse sakene. Men han lar en helt annen «klassisk venstresidesak» være den røde tråden i det 70 sider lange tittelessayet. Og det er ingen hvilken som helst sak han har valgt seg: Behovet for høyere skatt. Det er et dristig valg for en som søker å erobremainstram.

Marsdal argumenterer for at Stoltenbergs skatteløfte fra sist stortingsvalg, nemlig å binde seg til Høyres skattenivå fra 2004, var en fallitterklæring. Skatteløftet har ført til en utdypning av den offentlige armoden ved siden av den private rikdommen. Marsdal går i polemikk mot høyresidens argumenter om at høyskattland har svakere økonomier og lavere effektivitet. Han benytter empiriske data for å vise at det forholder seg akkurat motsatt. Høyskattelandene kommer bedre ut på slike parametre i tillegg til at de kommer bedre ut på områder som spedbarnsdødlighet ogantallet fattige.

Ikke kriseråd

For Marsdal dreier ikke høyere skatt seg bare om å få høyere inntekter til staten for å finansiere det offentliges behov. Vel så viktig er det å senke det private forbruket og få bedriftene til å legge beslag på færre folk, slik at en fårfrigjort ressurser til offentlige tjenester.

Selvfølgelig er hovedpoenget riktig. Dersom velstanden skal bedres, må det skje en forskyvning av arbeidskraft fra privat til offentlig sektor. Argumentasjonen skranter likevel litt i disse krisetider. Ett underliggende premiss er at det er mangel på arbeidskraft. Slik har det til en hvis grad vært i mange år i Norge, men nå når finanskrisen rammer hardt, er det ikke nødvendigvis lengre riktig. Dag for dag bringer Dagens Næringsliv nye ledighetstall fra byggebransjen. Eiendomsmeglere som tidligere har holdt sprudlevinomsetningen påAker Brygge oppe, mister jobbene sine.

Kort sagt, så ser det ut til at det nå ikke er nødvendig med økte skatter for å frigjøre arbeidskraft fra det private. Det har den internasjonale økonomiske krisen klart helt fint på egenhånd. Det som nå trengs, er at det offentlige makter å nytte den økonomiske krisen til å få gjort svært nødvendige investeringer i skoler, jernbanenett, helsevesen etc. I dagens situasjon kan en trygt bruke mer oljepenger uten at detmedfører noen økonomiske risikoer.

Vellykket?

Marsdals bok er et forsøk på å bringe flere over på et venstreprosjekt, og han retter seg derfor mot et bredt publikum. Det lykkes han med, og han unngår å falle i noen av de velkjente stamespråkfellene. Boken er lettlest og til dels svært morsom. Likevel sitter jeg etter gjennomlesing av boken med en følelse av at det prosjektet Marsdal argumenterer for er et sosialdemokratisk prosjekt. Boken handler egentlig om å styre kapitalismen. Det er ingen argumentasjon for et annet økonomisk system. Det betyrslett ikke at Marsdal er sosialdemokrat.

Kampen for velferdsstaten er på defensiven. Mange av oss vil så mye mer enn det den snevre sosialdemokratiske velferdsstaten kan tilby. Likevel må vi ofte forsvare den mot angrep og nedbygging. Ofte er det mot sosialdemokratene vi må forsvare oss. I slike tilfeller føler jeg meg ofte som den siste tapre sosialdemokrat, og det er også slik jegvelger å tolke Mardal.

Men om det er mainstream – det vet jegikke.

Bjørn Egil Johansen