Sannheten om demokratisk kapitalisme i et latinamerikansk perspektiv

Av Atilio A Boron

Nr 3 2006

Det er ikke lenge siden det å feire de kapitalistiske demokratiske statene som om de utgjorde kronen på verket i enhver demokratisk bestrebelse, hadde arméer av tilhengere i Latin-Amerika. De uttalte gjerne påstanden med et høytidelig alvor som vanligvis er forbeholdt menneskehetens største landevinninger. Men nå, da mer enn et kvart århundre har passert siden starten på prosessen med å gjeninnføre demokrati i Latin-Amerika, ser det ut som tida er moden for å se på hvor demokratiet kommer til kort og hvilke løfter det ikke oppfyller. Fortjener de kapitalistiske demokratiene den respekten de nyter i så vide kretser? På de følgende sidene er det vår hensikt å undersøke hva demokrati betyr, og så, på grunnlag av noen refleksjoner om demokratiseringens begrensninger i et kapitalistisk samfunn, å gå videre med å undersøke hvordan de "faktisk eksisterende" demokratiene i Latin-Amerika arter seg, og se bakenfor deres ytre framtreden for å få øye på deres trange virkefelt og begrensninger.

Atilio A Boron er professor i politisk teori ved University of Buenos Aires og generalsekretær ved Latin American Council of Social Sciences (CLACSO)

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse
Den ble først publisert av Merlin Press, 96 Monnow Str, Monmouth, NP25 3EQ, Great Britain www.merlinpress.co.uk
Artikkelen er oversatt til norsk av Morten Falck

 


 

Demokratiet

La oss begynne med å huske Lincolns formulering: demokratiet som en regjering av folket, ved folket og for folket. I dag ser dette ut som en konstruksjon av en urekonstruert radikaler, særlig i lys av den politiske og ideologiske avviklingen som framveksten av nyliberalismen og den globaliserte kapitalismens offisielle ideologi har ført til. Lenge før dette hadde demokratiet allerede blitt fullstendig skilt fra selve ideen om folket, for ikke å snakke om folkets handlinger. Lincolns formulering var forlengst arkivert som en farlig, nostalgisk lengsel etter en tilstand som var ugjenkallelig tapt i fortida. Det som erstattet den var Schumpeters formulering, og de sørgelige følgene av den kan fremdeles merkes tydelig i de gjengse sosialvitenskapene: demokratiet som et sett av regler og prosedyrer uten noe spesifikt innhold som har å gjøre med rettferdig fordeling eller rettferdighet i samfunnet, som ignorerer det etiske og normative innholdet i ideen om demokrati og ser bort fra ideen om at demokratiet bør være en avgjørende bestanddel av ethvert forslag om hvordan et "godt samfunn" skal organiseres, snarere enn bare et administrativt eller beslutningsmessig påfunn. Sånn var det for Schumpeter mulig å bestemme "demokratisk" om for å ta hans eget eksempel kristne skulle forfølges, hekser sendes på bålet eller jødene utryddes. Demokratiet blir bare en metode, og kan som andre metoder "ikke være et mål i seg selv" (1). I sin ytterste konsekvens forvandler denne holdningen demokratiet til en modell for å fatte beslutninger, lik dem som Peter Drucker foreslår for styringa av vellykte kapitalistiske foretak. Det trengs ikke noe geni for å innse at demokratiet er mye mer enn det.

Dessuten ser det schumpeterske paradigmet også bort fra den konkrete historiske prosessen som førte til opprettelsen av "virkelig eksisterende demokratier". Da han foreslo å gi avkall på det han kalte den "klassiske teorien" om demokratiet, satte han fram et tåpelig optimistisk og fullstendig uvirkelig bilde av de historiske hendelsesforløpene som i en håndfull nasjonalstater endte med at det oppsto demokrati (2). Alexis de Tocqueville beskrev medrivende den episke naturen av den demokratiske tilstandens dannelsesprosess, som en "uimotståelig revolusjon som skrider fram århundre etter århundre over enhver hindring og selv nå går framover, midt i de ruinene den selv har skapt." (3) Akkurat som mange andre framstillinger av forskjellige forfattere i den klassiske tradisjonen, griper denne framstillinga de omveltende og traumatiske elementene som selv i de mest utviklete, pluralistiske og tolerante land er involvert i opprettinga av en demokratisk tilstand. Blodet og søla fra den historiske konstitueringa av politiske demokratier fordufter fullstendig i Schumpeter-tradisjonens innholdsløse formalisme. Det er grunnen til at Guilleremo O'Donnell og Philippe Schmitter, som denne tradisjonens arvtakere, i "transitologiens" kanoniske tekst advarer:

"Ett av premissene for denne måten å oppfatte overgangen [til demokratiet] på, er at det er mulig og passende å oppnå politisk demokrati uten voldelig mobilisering og uten et storslagent brudd i kontinuiteten. Det vil så godt som alltid foreligge en trussel om vold, og det forekommer ofte protester, streiker og demonstrasjoner; men når man først slår inn på den "revolusjonære veien" eller volden sprer seg og blir tilbakevendende, blir de gunstige utsiktene til politisk demokrati drastisk redusert." (4)

Dette premisset er like sterkt som det er falskt. I hvilket land fant demokratiets overtakelse sted i samsvar med de ovenfor beskrevne beregningene? Barrington Moore har påpekt at uten "Den ærefulle revolusjonen" i England, Den franske revolusjon og Borgerkrigen i USA som alle er heller voldelige og blodige episoder ville det være ekstremt vanskelig å forestille seg at demokratiet overhodet eksisterte i disse landene. (5) Kan vi tenke oss at slaveeiersamfunnet i de amerikanske sørstatene, eller de engelske og franske aristokratiene, skulle frambringe demokratiske tilstander? Kan vi forestille oss så mye som en demokratisering i disse landene uten et voldelig brudd med fortida? Og hva angår våre forfatteres bekymring for "vold nedenfra" hva med "vold ovenfra" mot demokratisering, som systematisk leder til statlig undertrykking, summariske henrettelser og at folk forsvinner i hendene på paramilitære styrker eller dødsskvadroner, militært kuppmakeri, for ikke å snakke om den strukturelle volden som ligger nedlagt i samfunn med grove ulikheter? Er det ikke på tide vi spør oss hvem som har vært de viktigste voldsutøverne i Latin-Amerika? Om det har vært de utbyttede og undertrykte klassene, streikende og demonstranter, eller de kreftene som er bestemt på å bevare sine privilegier og sin rikdom for enhver pris?

Ikke bare perverterer "Schumpeter-perspektivet" selve ideen om demokratiet, men det stiller oss også overfor en like foruroligende gåte: Hvis demokratiet er noe så enkelt som en metode for å organisere prosessen med å fatte kollektive beslutninger, hva kommer det da av at det overveldende flertallet av menneskeheten i mesteparten av den skrevne historien har levd under ikke-demokratiske regimer? Hvis det er noe så elementært og fornuftig, hvorfor har det da vært så vanskelig å oppnå det og å sette det ut i livet? Hvordan kan det ha seg at visse organisatoriske former det kapitalistiske selskapet og aksjeselskapet, for eksempel er blitt innført uten betydelig motstand når først den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt gjennomført, mens forsøkene på å tillempe den "demokratiske formen" for stat har ført til kriger, innbyrdes stridigheter, revolusjoner og kontrarevolusjoner og uendelige blodbad? Og endelig , hvis den kapitalistiske produksjonsmåten er fem hundre år gammel, hvorfor er da det kapitalistiske demokratiet så nylig innført og så ustabilt?

De Schumpeter-baserte demokratiteorienes etiske uthuling av demokratiet, og deres drastiske mangel på evne til å gjøre greie for prosessen med oppretting av "virkelig eksisterende" demokratier, roper etter alternative teorier.

Kapitalistisk demokrati eller demokratisk kapitalisme?

Men dette krever stadig at vi først klargjør begrepene. Hvis ordet "demokrati" i seg selv brukes på en forvirrende måte og er ridd av tvetydigheter, demokrati "ved" hvem, "for" hvem? så er sannelig ikke uttrykk som "kapitalistisk demokrati" eller "borgerlig demokrati" mindre selvmotsigende og utilfredsstillende. Det er grunnen til at den mest strikte og presise måten å referere til de "virkelig eksisterende" demokratienes univers på, er å kalle dem for "demokratisk kapitalisme." La oss se på hvorfor.

Å snakke om "demokrati" uten noe adjektiv overser den enorme forskjellen mellom a) den klassiske greske demokratimodellen, som er udødeliggjort i Perikles' berømte gravtale, b) de gryende demokratiske strukturene og praksisene som ble utviklet i noen norditalienske byer i renessansens demring (for seinere å bli knust av den aristokratisk-klerikale reaksjonen), og c) de forskjellige demokratimodellene som ble utviklet i noen kapitalistiske samfunn i det tjuende århundret. Demokrati er en form for organisering av sosial makt i det offentlige rom som ikke kan skilles fra den økonomiske og samfunnsmessige strukturen som denne makta hviler på. De ulike organisasjonsmåtene, både diktatoriske og demokratiske, eller de seks klassiske formene for politisk makt som Aristoteles trakk opp i Politikken, har rotfeste i en muld som består av særegne produksjonsmåter og samfunnsstrukturtyper, slik at enhver drøfting som omtaler "demokrati" uten nærmere kjennetegn nødvendigvis må være høyst upresis og forvirrende. Så hva er det egentlig samfunnsforskere snakker om når de snakker om demokrati? Et demokrati basert på slaveri, som i det klassiske Hellas? Eller det som trivdes i små urbane øyer i et hav av føydalt leilendingsvesen, der en populo minuto strebet for å være noe mer enn en manøvrerende mengde under Firenze og Venezias oligarkiske pastrisiat? Eller Europas demokratier, som ikke engang hadde allmenn stemmerett for menn, for ikke å snakke om stemmerett for kvinner, før første verdenskrig? Eller er det snakk om de "keynesianske demokratiene" fra den andre etterkrigstida, som hadde trekk av det T. H. Marshall kalte sosialt borgerskap? (6)

 Som en reaksjon mot denne forvirrende tvetydigheten, som også utfordrer den påståtte entydigheten til uttrykket "borgerlig demokrati", gikk en slik forfatter med tydelige nyliberale holdninger som den meksikanske essayisten Enrique Krauze en gang sterkt inn for et "demokrati uten adjektiver". (7) Men hans formaninger falt for døve ører. En aktuell litteraturanalyse utført av David Collier og Steve Levitsky avslører den enorme formeringen av adjektiver (mer enn fem hundre) som anvendes i samfunnsvitenskapen som kjennetegn på demokratiske regimer, i en slik utstrekning at det finnes flere systematiske rubrikker enn demokratiske regimer. (8) Men til tross for dette, løser det ikke kjerneproblemet å forsyne demokratiet med adjektiver selv om man tar i bruk "sterke" begreper i denne hensikt, eller begreper som er tungt ladet med betydning, som "kapitalistisk" eller "sosialistisk". Det bare tjener til å utstyre det med et elementært lendeklede som ikke kan skjule den kjensgjerning at keiseren * er naken. (* Boron skriver "kongen", men som alle skandinaviske lesere av H C Andersens eventyr veit, er det keiseren som er uten klær. Oversetterens anm.)

La oss ta uttrykket "kapitalistisk demokrati", som ofte blir brukt av gjengse samfunnsforskere så vel som radikale tenkere. Nøyaktig hva betyr det? Noen tror kanskje at de løser problemet ved å legge bestemmelsen "kapitalistisk" til ordet "demokrati" for det antyder i det minste det overordnete problemet med forholdet mellom kapitalisme og demokrati, og, mer spesifikt, spørsmålet om grensene førstnevnte setter for demokratiets rekkevidde. Ikke desto mindre er dette standpunktet grunnleggende ukorrekt: Det hviler på den forutsetning, som helt tydelig er feilaktig, at i denne typen politisk regime er "kapitalistisk" bare et adjektiv som henviser til et slags økonomisk arrangement som på en eller annen måte modifiserer og preger virkemåten til en politisk struktur som i sitt vesen er demokratisk. I virkeligheten er vendingen "kapitalistisk demokrati" en slags "hegelsk negasjon" av det egentlige forholdet mellom økonomien, det sivile samfunnet og politikken, som innebærer en subtil apologese for det kapitalistiske samfunnet. For i denne formuleringen blir demokratiet presentert som kjerna i det nåværende samfunnet noe som blir rutinemessig påstått om og om igjen av talløse ledere for "den frie verden", som George W. Bush, José M. Aznar, Tony Blair osv., som definerer seg sjøl som talspersoner for sine egne "demokratiske samfunn". Demokratiet blir derfor bestemt av en heldig eller "tilfeldig" egenskap som bare er den kapitalistiske produksjonsmåten! Slik blir kapitalismen forflyttet til en diskret posisjon bakenfor den politiske scenen, gjort usynlig som det nåværende samfunnets strukturelle grunnlag. Som Bertolt Brecht en gang påpekte er kapitalismen en herre som ikke liker å bli kalt ved navn. Men det er mer. Som den avdøde meksikanske filosofen Carlos Pereyra hevdet, er uttrykket "borgerlig demokrati" et "uhyrlig begrep", fordi det "skjuler en avgjørende omstendighet i samtidshistorien: Demokrati er blitt oppnådd og bevart i større eller mindre grad på forskjellige breddegrader, i strid med borgerskapet." (9)

Derfor finnes det en dobbelt vanskelighet i den ovennevnte bruken av adjektiver. For det første utstyrer det generøst borgerskapet med en historisk vinning som demokratiet, som var resultatet av århundrer med folkelig kamp nettopp mot, først aristokratiet og monarkiet, og så mot herredømmet til kapitalistene, som prøvde hardt å forhindre eller utsette demokratiets seier ved å ty til alle tenkelige midler fra løgn og manipulering til systematisk terror, satt på spissen av nazistaten. For det annet, hvis uttrykket "borgerlig demokrati" blir godtatt, blir det som er spesifikt "borgerlig" en uvesentlig og tilfeldig kjensgjerning, en slags tilleggsbestemmelse sett i forhold til et innhold ved navnet demokrati som får fetisjkarakter.

Så hvordan skal vi danne oss et passende begrep om demokratiet? Det er opplagt ikke et spørsmål om å føye eller ikke føye adjektiver til en antatt demokratisk substans, men om å gi avkall på den ny-hegelianske negasjonen. Det vil si: til forskjell fra termen "borgerlig demokrati" gjenvinner et uttrykk som "demokratisk kapitalisme" demokratiets sanne betydning ved å understreke den kjensgjerning at dets strukturelle trekk og avgjørende sider "frie" og periodiske valg, individuelle rettigheter og friheter, osv. trass i sin viktighet bare er politiske former hvis virkning og spesielle effekter ikke er i stand til å nøytralisere, for ikke å snakke om oppløse, det kapitalistiske samfunnets iboende og håpløst anti-demokratiske struktur. (10) Denne strukturen, som hviler på et system av sosiale relasjoner sentrert om den ustoppelige reproduksjonen av arbeidskraft som må selges på markedet som en vare for å sikre selve overlevelsen til arbeiderne, setter uoverstigelige begrensninger for demokratiet. Dette "slaveriet" for lønnsarbeiderne, hvor de må henvende seg til markedet på leting etter en kapitalist som kan finne det profitabelt å kjøpe arbeidskrafta deres, eller prøve å kare sammen til en dyster levemåte som småhandlende og renovasjonsarbeidere i verdens slumstrøk, setter det overveldende flertallet av samtidas befolkninger og ikke bare i Latin-Amerika i en stilling av strukturell underlegenhet og ulikhet. Dette kan ikke forenes med den fulle utviklinga av deres demokratiske potensial, samtidig som en liten del av samfunnet, kapitalistene, er fast etablert i en stilling av udiskutabelt overherredømme og nyter alle slags privilegier.

Resultatet er et kapitalistenes de facto diktatur, under hvilke politiske former så som demokrati det enn ligger skjult for det offentliges øyne. Derav kommer den tendensielle uforenligheten mellom kapitalismen som en sosial og økonomisk form som hviler på den strukturelle ulikheten som skiller kapitalister og arbeidere, og demokratiet, slik det blir oppfattet i den klassiske tradisjonen av politisk teori, ikke bare i sine formelle sider og prosedyrer, men med grunnlag i en generell tilstand av likhet. Det er nettopp av denne grunn at Ellen Meiksins Wood har rett når hun i et strålende essay rikt på teoretiske forslag spør: vil kapitalismen være i stand til å overleve en full utvikling av demokratiet i dets vesen og ikke i dets prosessualitet? (11) Svaret er opplagt negativt.

Riss av et virkelig demokratibegrep

Et omfattende og virkelig demokratibegrep må umiddelbart bringe opp i dagen spørsmålet om forholdet mellom sosialisme og demokrati. Det ville være dumdristig av oss å prøve å bringe denne diskusjonen på bane her. For øyeblikket er det tilstrekkelig å minne om Rosa Luxemburgs gjennomtrengende refleksjoner over dette temaet, inkludert hennes demokratiske formulering om at "det finnes ingen sosialisme uten demokrati, det finnes ikke noe demokrati uten sosialisme." (12) Luxemburg la vekt på verdien av demokratisk kapitalisme, uten å kaste det sosialistiske prosjektet over bord. Hun gjorde dette ved samtidig å påpeke de demokratiske kapitalistiske samfunnenes urettferdige natur. Hennes måte å tenke på unngår både den vulgærmarxistiske fella som i sin forkasting av demokratisk kapitalisme ender med å håne selve ideen om demokrati og rettferdiggjøre politisk despoti og "post-marxisme"-fella, og diverse strømninger inspirert av nyliberalismen, som mystifiserer de demokratiske kapitalistiske samfunnene i den grad at de ser på dem som paradigmer for et "demokrati" uten nærmere egenskaper.

Når vi tar denne argumentasjonen i betraktning, ser det for oss ut som en teori som sikter mot å overvinne feilene i den schumpeterske formalismen og "prosedyretenkningen", bør betrakte demokratiet som en syntese av tre uadskillelige dimensjoner sammensmeltet i en enkelt formulering:

a) Demokrati forutsetter en samfunnsform som kjennetegnes av økonomisk og sosial likhet og likhet for loven og et relativt høyt, om enn historisk variabelt nivå av materiell velstand, som tillater full utvikling av individuelle evner og anlegg så vel som det sosiale livets uendelige mangfold av uttrykk. Derfor kan ikke demokratiet blomstre midt i generell fattigdom og nød, eller i et samfunn preget av dype ulikheter i distribusjonen av eiendom, inntekter og rikdom. Det krever en samfunnsstruktur som bare unntaksvis kan finnes i kapitalistiske samfunn. Trass i alle offisielle erklæringer om det motsatte, er kapitalistiske samfunn ikke egalitære, men dypt inegalitære. Egalitarianismen er ideologien, mens polarisering av klassene er virkeligheten i den kapitalistiske verden. Politisk demokrati kan ikke slå rot og trives i et samfunn som er strukturelt anti-demokratisk.

 b) Demokrati forutsetter også at innbyggerne faktisk nyter frihet. Men frihet kan ikke være bare en "formell rettighet" lik dem som er så strålende innebygd i tallrike latinamerikanske forfatninger som i det virkelige liv ikke vil bli utøvd med den fjerneste sannsynlighet. Et demokrati som ikke garanterer at man fullt ut kan nyte de rettighetene som det sier seg å holde hellig på det juridiske nivået, forvandler seg til en farse, som Fernando H. Cardoso sa for mange år siden. (13) Frihet betyr muligheten til å velge mellom virkelige alternativer. Våre "frie valg" i Latin-Amerika er begrenset til å bestemme hvilket medlem av det samme politiske etablissementet, rekruttert, betalt og valgt inn av de herskende klassene, som skal ha ansvaret for å regjere landet. (14) Hva slags frihet er dette, som dømmer folk til å ikke kunne lese og skrive, til å leve i elendige skur, til å dø unge av mangel på legehjelp, som berøver dem en anstendig jobb og en minstestandard av sosial sikkerhet når de blir gamle? Er de frie, de millioner av arbeidsløse i Latin-Amerika som ikke engang har de par dollarene de trenger for å forlate hjemmet sitt for å finne en jobb, en hvilken som helst jobb?

Dessuten, er likhet og frihet, selv om de er nødvendige, ikke i seg selv tilstrekkelige til å sikre at det eksisterer en demokratisk stat. Det trengs et tredje vilkår:

c) At det eksisterer et sammensatt sett av institusjoner og klare, utvetydige spilleregler som gjør det mulig å sikre folkesuvereniteten, overvinne begrensningene i det såkalte "representative" demokratiet og utstyre innbyggerne med de legale og institusjonelle midlene til å sikre at de folkelige klassene dominerer i å utforme fellesviljen. Noen lærde har hevdet at et av de sentrale kjennetegnene ved demokratiske stater er den "relativt usikre" karakteren av resultatene av den politiske prosessen, nemlig usikkerheten av valgresultatene. (15) Men det bør advares mot å overvurdere den virkelige graden av "demokratisk usikkerhet" som finnes i dagens demokratiske kapitalisme. I virkeligheten er det svært liten usikkerhet i dem, for selv i de mest utviklede av dem, spilles de mest avgjørende og strategiske hendene i det politiske liv med "merkede kort", som ufravikelig forsvarer de herskende klassenes interesser. Vi gjentar: Ikke alle hendene, men så avgjort de viktigste både på valgnivå og beslutningsnivå blir spilt med tilstrekkelige garantier for at resultatet skal være fullstendig forutsigelig og akseptabelt for de herskende klassene. Det er for eksempel tilfelle i USA, hvor de viktige politiske avgjørelsene og innretningene av de to konkurrerende partiene er nesten identiske, og bare skiller seg fra hverandre i noen marginale spørsmål som ikke truer kapitalens herredømme. Derfor er det lite å undre seg over at ikke i ett eneste kapitalistisk land har staten noen sinne utlyst en folkeavstemning for å bestemme om økonomien skal organiseres på grunnlag av privateiendom, folkeøkonomi eller statseide korporasjoner; eller, for eksempel i Latin-Amerika, for å bestemme hva som skal gjøres med utenlandsgjelda, med åpninga av økonomien, den finansielle dereguleringa eller privatiseringa. Med andre ord: usikkerhet, ja, men bare innenfor ekstremt snevre, ubetydelige rammer. Valg, ja visst, men bruk av alle slags ressurser, legale og illegale, for å manipulere med avstemninga og unngå at folket skal "gjøre en feil" og velge et parti i strid med de herskende klassenes interesser. Det er ikke bare det at spillene spilles med "merkede kort", andre spill blir ikke spilt, og vinneren er alltid den samme.

For å oppsummere: Eksistensen av klare og utvetydige spilleregler som garanterer folkets suverenitet er den "politisk-institusjonelle" betingelsen for demokrati. Men igjen: dette er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse, fordi et virkelig og omfattende demokrati ikke lar seg opprettholde eller kan overleve særlig lenge, selv i form av et politisk regime, hvis dets røtter stikker dypt i en samfunnstype som kjennetegnes ved sosiale relasjoner, strukturer og ideologier som er antagonistiske eller fiendtlige overfor dets vesen. "Å diskutere demokratiet uten å ta i betraktning den økonomien som det demokratiet må virke i, er en gjerning som er en struts verdig," skrev Adam Przeworski en gang. (16) Uheldigvis ser det for tida ut som samfunnsvitenskapen i økende grad er befolket av strutser. I virkelige og konkrete begreper oppfyller de demokratiske kapitalistiske statene, selv de mest utviklete av dem, knapt noen av disse betingelsene: Deres institusjonelle mangler er velkjent, deres tendenser til økende ulikheter og sosial utstøting er åpenbare, og den faktiske muligheten til å nyte rettigheter og friheter er fordelt på en ekstremt ulik måte blant ulike sektorer av befolkningen. Rosa Luxemburg hadde rett: Det kan ikke finnes demokrati uten sosialisme. Vi kan ikke gjøre oss forhåpninger om å bygge en demokratisk politisk orden uten samtidig å føre en resolutt kamp mot kapitalismen.

Latin-Amerikas demokratiske erfaring

La oss forestille oss at Aristoteles gjenoppstår, og vi får sjansen til å be ham se på den nåværende politiske scenen i Latin-Amerika og avsi sin dom om de rådende regimenes natur. Hans konklusjon ville sikkert være at våre kapitalistiske "demokratier" er alt annet enn demokratier. Hvis han skulle følge sin egen klassiske typologi for politiske regimer, ville han sikkert betrakte dem som "oligarkier" eller "plutokratier", det vil si styre for de rike utøvd av folk som ikke nødvendigvis er rike, men som regjerer for dem. Når vi ser på vårt politiske landskap, kan vi si at våre vaklende demokratier er regjeringer av markedet, ved markedet og for markedet, som mangler alle de tre betingelsene som er summert opp ovenfor.

Dette er grunnen til at den latinamerikanske demokratiske kapitalismens vinninger etter mer enn to tiår med demokratisering er så skuffende. Våre samfunn er mer ulike og urettferdige i dag enn tidligere, og våre folk er ikke frie, men slavebundet av sult, arbeidsløshet og analfabetisme. Om latinamerikanske samfunn i tiåra etter 1945 opplevde et moderat framskritt i retning av sosial likhet, og om et mangfold av politiske regimer, fra varianter av populisme til noen former for "utviklings-isme", i den samme perioden greide å legge grunnlaget for en politikk som i noen land var aggressivt "inkluderende" og tenderte mot sosial og politisk "frigjøring" av store deler av våre folkelige sjikt som tradisjonelt hadde vært frarøvet enhver rettighet, så har den perioden som begynte med å kaste vrak på keynesianismen og gjeldskrisa, gått i nøyaktig motsatt retning. I denne nye fasen, som er feiret som våre lands endelige forsoning med de globale markedenes ubønnhørlige krav, ble gamle rettigheter som retten til helse, utdanning, bolig, sosial trygghet plutselig "gjort til varer" og forvandlet til uoppnåelige varer på markedet, og dermed ble store masser av folk kastet ut i elendighet. De skjøre sikkerhetsnettene av sosial solidaritet ble revet opp pari passu* med den sosiale fragmenteringa og marginaliseringa som ble forårsaket av ortodoks økonomisk politikk og overstrømmende individualisme som både ble fremmet av "markedets herrer" og den politiske klassen som regjerer på deres vegne. (* pari passu: (latin) egentlig "like skritt", dvs. i samme takt som. Overs. anm.)

I tillegg ble de kollektive aktørene og sosiale kreftene som i fortida ga uttrykk for og kanaliserte de folkelige klassenes forventninger og interesser fagforeninger, venstrefløy-partier, folkelige organisasjoner av alle slag forfulgt av voldsomme tyrannier, deres ledere fengslet, massakrert eller "forsvant". Som resultat av dette ble disse folkelige organisasjonene splittet og svekket, eller ganske enkelt feid til side. Slik befant innbyggerne i våre demokratier seg fanget i en paradoksal situasjon: mens folkesuverenitet og et bredt spekter av grunnlovsfestede rettigheter ble opphøyet i den nye demokratiske kapitalismens ideologiske himmel, ble borgerne på markedets og det sivile samfunnets prosaiske jord omhyggelig frarøvet disse rettighetene ved hjelp av rivende prosesser av sosial og økonomisk rettighetsberøving, som utelukket dem fra den økonomiske framgangens fordeler og forvandlet demokratiet til en tom etterligning.

Resultatet av at demokratiseringsprosessen i Latin-Amerika har tatt denne formen, har vært en dramatisk svekking av den demokratiske impulsen. Langt ifra å ha hjulpet til å konsolidere våre nyfødte demokratier, har den nyliberale politikken underminert dem, og konsekvensene er påtagelige i dag. Demokratiet er blitt det "tomme skallet" som Nelson Mandela ofte har snakket om, hvor stadig mer uansvarlige og korrupte politikere styrer land med total forakt for det felles beste. At dette er tilfelle beviser den enorme folkelige mistilliten til politikere, partier og parlamenter, et fenomen som kan sees i varierende grad i hvert eneste land i Latin-Amerika. Det finnes aktuell empirisk forskning som gir interessante data om dette.

UNDP-rapporten om latinamerikansk demokrati: en statusrapport

UNDPs Demokrati i Latin-Amerika: Mot et medborgerdemokrati er den viktigste og mest omfattende samtidige forskningsrapporten om demokratisk kapitalisme i Latin-Amerika som noen sinne er lagt fram. (17) Men tross de enorme anstrengelsene det har krevd å virkeliggjøre den, har de alvorlige manglene som ligger innebygd i dens teoretiske apparat og metodologi forhindret at den skaper et fullt ut realistisk portrett av demokratiets stilling i regionen. Den "politiske" reduksjonismens uhelbredelige problemer er åpenbare helt fra begynnelsen av det tjukke bindet. Således åpner rapporten med å betrakte demokratiet som "ikke bare et politisk system, men også et styringssystem som tillater større offentlig deltakelse, og derved skaper et gunstig miljø for at samfunnene skal blande seg inn i avgjørelser som angår deres utvikling." (18) Demokratiet er, i sum, noe politisk som har med velgere, innbyggere og styringssystemer å gjøre, i strålende isolasjon fra resten av samfunnslivet. Et forskningsprosjekt med dette utgangspunktet (og her og der avbrutt av tilfeldige men likevel høyst betydningsfulle henvisninger til Freedom House og Heritage Foundations bidrag til studiet av samtidas demokratier) kan ikke gå særlig langt, hvor mange forskere som enn er involvert og hvor stort budsjettet enn måtte være.

 Ikke overraskende fortsetter rapporten med å si at selv om "140 land i verden i dag lever under demokratiske regimer" en kjensgjerning som blir betraktet som en større vinning "er det bare fullt demokrati i 82 av disse." (19) Denne grove overdrivelsen (ikke mindre enn 82 fullstendige demokratier!) blir noe moderert når forfatterne advarer leserne om at autoritære og udemokratiske virkemidler stadig forekommer under demokratisk valgte regjeringer, og forsyner oss med en overbevisende liste over dem. Ikke desto mindre avholder ikke dette dem fra å hevde at de atten latinamerikanske landene som rapporten omfatter, "oppfyller de grunnleggende kriteriene for et demokratisk regime; av disse levde bare tre under demokratiske regimer for 25 år siden." (20)

Rapporten unnlater riktignok ikke å bemerke at "mens folkene i Latin-Amerika konsoliderer sine politiske rettigheter, står de ansikt til ansikt med høy grad av fattigdom og det høyeste ulikhetsnivå i verden." Denne motsigelsen beveget rapportens forfattere til å konkludere, om enn noe gåtefullt, at "det er alvorlige spenninger mellom utdypingen av demokratiet og økonomien." Så mens rapporten feirer demokratiets viktigste landevinninger i Latin-Amerika, unnlater den ikke å sette fingeren på ulikhet og fattigdom som dets hovedsvakheter. I tillegg oppfordrer den til å tillempe en politikk "som fremmer demokrati hvor innbyggerne er fullverdige deltakere. Innbyggernes fullstendige deltakelse betyr at dagens innbyggere må ha lett tilgang til sine sivile, sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og at alle disse rettighetene sammen utgjør et udelelig og sammenhengende hele." (21) Uheldigvis unnlater rapportens forfattere å spørre hvorfor hele dette settet med rettigheter, som stadig er sikret på papiret i alle kapitalistiske stater, i en nyliberal verden mer og mer blir mindre verdt enn papiret de er skrevet på. Og hvorfor har tilgang til disse rettighetene i det hele tatt vært så begrenset i kapitalistiske samfunn? Er det tilfeldig, eller skyldes det systematiske klassefaktorer?

Rapporten har ikke noe svar på disse spørsmålene, fordi den ikke utforsker naturen av motsigelsen mellom kapitalisme og demokrati. På de 284 sidene i den engelske versjonen av rapporten forekommer ordene "kapitalisme" eller "kapitalist" bare tolv ganger. Det nevnes ikke første gang før på side 51, overraskende nok i et sitat fra en så lite iøynefallende kapitalismeteoretiker som George Soros. Ja, ordene forekommer ni av tolv ganger i sitater eller i den bibliografiske referanselista i rapporten. Bare tre ganger forekommer de i selve teksten. Denne ekstreme motviljen mot å snakke om kapitalismen krever naturligvis en høy teoretisk pris av rapporten. For hvordan kan man snakke om demokrati i dagens verden når man er motvillig mot å nevne ordet kapitalisme? Hvordan er det meningen at vi skal forstå de erkjente "spenninger mellom utdypingen av demokratiet og økonomien"? Hvilke trekk ved økonomien skal ha skylda for dette? Dens teknologiske basis, dens naturlige utrustning, industristrukturen, eller hva?

Problemet er ikke "økonomien", men den "kapitalistiske økonomien" og det særtrekket som definerer den: utvinninga og den private tilegnelsen av merverdi og den uunngåelige sosiale polariseringa som oppstår som resultat. Spenningene er ikke mellom to metafysiske enheter, "demokratiet" og "økonomien", men mellom to konkrete historiske produkter: massenes demokratiske forventninger og den kapitalistiske akkumulasjonens jernharde lover. Og motsigelsen eksisterer og består fordi den siste ikke kan skape rom for den førstnevnte, annet enn på det "liberale demokratiets" høyst verdiløse måte, som vi ser rundt oss på alle kanter. Den som ikke vil snakke om kapitalismen bør avstå fra å snakke om demokratiet.

Populære oppfatninger om demokratiet

En av de mest nyttige delene av UNDP-rapporten er en sammenlignende oversikt over folkeopinionen utført av Latinobarómetro med et utvalg på 18 643 innbyggere i 18 land i regionen. Grovt fortalt kan resultatene sammenfattes som følger:

Innbyggernes ønske om demokrati er forholdsvis svakt.

En stor del av latinamerikanerne setter utvikling høyere enn demokrati og ville trekke tilbake sin støtte til en demokratisk regjering hvis den viste seg ute av stand til å løse deres økonomiske problemer, "ikke-demokrater" hører generelt til i grupper med mindre utdannelse, som er blitt inkludert i samfunnet i perioder med autoritære regimer og som har lave forventninger om sosial mobilitet og en dyp mistillit til demokratiske institusjoner og politikere, og selv om "demokrater" finnes i de forskjellige sosiale gruppene, har innbyggerne en tendens til å støtte mer opp om demokratiet i land med lavere nivåer av ulikhet. Men de uttrykker seg ikke gjennom politiske organisasjoner. (22)

Disse resultatene er slett ikke overraskende. Tvert imot taler de høyt til fordel for den politiske bevisstheten og rasjonaliteten hos de fleste latinamerikanere og deres presise vurdering av manglene og de uoppfylte løftene til våre såkalte "demokratiske" regjeringer. La oss følge denne analytiske linja litt videre og se på de ferskeste data som Latinobarómetro har lagt fram i sin internasjonale oversikt over offentlig opinion i 2004. (23) Som ventet viser de empiriske funnene sterk misnøye med hva de demokratiske regjeringene har oppnådd i sine land: Mens 41 prosent av regionens spurte i 1997 erklærte seg fornøyd med demokratiet, hadde dette i 2001 falt til 25 prosent, og gikk bare svakt opp igjen til 29 prosent i 2004, slik at for hele perioden fra 1997 til 2004 var det en nedgang på 12 prosentpoeng i hvor fornøyde folk var med demokratiet i Latin-Amerika. Betydningen av dette forsterkes av det faktum at startpunktet for sammenligningen var langt fra betryggende, siden det selv i 1997 var nesten 60 prosent som ikke var fornøyd med demokratiet. Bare tre land avvek fra denne nedadgående tendensen: Venezuela, som ironisk nok er favorittskyteskive for det "demokratiske" korstoget Det hvite hus har lansert, og hvor prosenten av folket som erklærte seg fornøyd med det demokratiske regimet økte med sju prosent; og Brasil og Chile, hvor andelen økte med respektive fem og tre prosentpoeng. De landene som viste den mest dramatiske nedgangen på demokratitilfredshetsindeksen var Mexico og Nicaragua, hvor regjeringene var meget nært knyttet til USA og lojalt fulgte "Washington-konsensusen"; der falt tilfredsheten med demokratiet med nesten 30 prosentpoeng.

La oss se det fra en annen synsvinkel. I 1997 var det bare to land hvor mer enn halve befolkningen uttrykte tilfredshet med det fungerende demokratiet. Dette heller beskjedne nivået av folkelig godkjenning ble oppnådd i Costa Rica, med 68 prosent, og Uruguay, med 64 prosent støtte i folket. Men i 2004 var ikke ett land over 50-prosentmerket. Skuffelsen over våre "faktisk eksisterende demokratier" etterlot ikke noe land over 50 prosent: i Costa Rica hadde andelen sunket til 48 prosent, mens den i Uruguay hadde falt til 45 prosent. I Fox' Mexico, hvor en del av venstre-intelligentsiaen hadde hatt så store forhåpninger de hadde hatt en naiv tro på at PANs seier ville åpne dørene for et eventyrlig "regimeskifte" som skulle føre til fullstendig politisk demokrati var det bare 17 prosent av de spurte som hadde slike rosenrøde forventninger i 2004. Lagos’ Chile presenterer på sin side et forstyrrende paradoks for den konvensjonelle teorien. Det landet som betraktes som modellen for en vellykket demokratisk overgang, etter mønster av den like høyt verdsatte overgangen i Spania etter Francos død, avslører en høy andel av utakknemlige innbyggere som ikke er blitt overtalt av klappsalvene fra de samfunnsvitenskapelige guruene og de beroligende stemmene fra de internasjonale finansinstitusjonene. Slik var det i 1997 bare 37 prosent av chilenerne som sa seg fornøyd med den demokratiske, rasjonelle og ansvarlige "sentrum-venstre"-regjeringa til Concertación. Etter et brått fall til 23 prosent i 2001, midt i uroen over en økonomisk nedtur, steg andelen til 40 prosent i 2004. Det er en betydelig økning, men ikke desto mindre et tall som knapt kan sies å være sunt.

I Fernando H. Cardosos Brasil, som er en stjerne innen latinamerikansk demokratisk teori, svingte andelen fornøyde innbyggere mellom 20 og 27 prosent i løpet av disse to presidentperiodene, og det er neppe noe nivå å være stolt av. Etter at Lula hadde regjert i to år, lå andelen fornøyde innbyggere stabilt omkring 28-prosentmerket. I Argentina, hvor de berusende dunstene fra det såkalte "økonomiske mirakelet" (som ble bekreftet urbi et orbi* av Michel Camdessus, daværende direktør i IMF) fortsatt hindret vanlige folk i å oppfatte katastrofen som nærmet seg, var andelen av tilfredse på rekordnivå med 49 prosent i 1998. I 2001, da krisa allerede var tre år gammel, men det verste ennå ikke hadde kommet, skulle andelen falle til 20 prosent, og i 2002 falt den videre og nådde et rekordmessig bunnivå på åtte prosent etter konfiskeringen av bankinnskudd på foliokonto og de massive gatedemonstrasjonene som styrtet "sentrum-venstre"-regjeringa til De la Rúa. (* urbi et orbi (latin): byen og omegnen, det vil si vidt og bredt. Overs. anm.)

Med bakgrunn i skuffelsen over hva de latinamerikanske demokratiske regjeringene har oppnådd, er det ikke overraskende å få vite at støtten til ideen om et demokratisk regime, i motsetning til tilfredsheten med dets konkrete resultater, også sank mellom 1997 og 2004. Mens 62 prosent bekreftet at demokrati var å foretrekke framfor ethvert annet politisk regime i 1997, hadde dette falt til 53 prosent i 2004. Og som svar på et annet spørsmål var det ikke mindre enn 55 prosent av de spurte som sa de var rede til å godta en ikke-demokratisk regjering hvis den viste seg i stand til å løse landets økonomiske problemer. Innenfor dette rammeverket av synkende legitimitet for demokratiet, forårsaket av de skuffende resultatene av antatt demokratiske regjeringer, bør et tydelig unntak igjen understrekes: Tilfellet Venezuela, hvor støtten til det demokratiske regimet steg fra 64 prosent til 74 prosent mellom 1997 og 2004. Dette landet er nå på toppen av alle land i Latin-Amerika når det gjelder støtte til det demokratiske regimet. Og dette stiller de konvensjonelle demokratiseringsteoretikerne overfor et nytt presserende paradoks: Hva kommer det av at Venezuela, som igjen og igjen blir anklaget av Washington for sine påståtte institusjonelle svakheter, Chavéz-regjeringas illegitime natur og andre liknende diskvalifikasjoner, viser regionens høyeste oppslutning om demokratiet?

Vi skal forfølge svaret på det nedenfor. Men for å oppsummere her, er det klart at den skuffelsen over demokratiet som hersker i området ikke kan tilskrives et spesielt autoritært trekk ved samfunn som er glade i caudillismo og alle slags personlige despotier. Det er et rasjonelt svar på et politisk regime som i sin latinamerikanske historiske praksis har gitt overveldende bevis for at det er mye mer opptatt av de rike og mektiges velferd enn av de fattige og undertryktes skjebne. Da de samme menneskene blant de spurte fikk spørsmål om de var tilfredse med hvordan markedsøkonomien virket, var det bare 19 prosent som svarte bekreftende, og ikke i noe land i regionen nådde dette tallet opp i en majoritet av befolkningen. Det er selvfølgelig få latinamerikanske regjeringer som er særlig interessert i å vite grunnene til dette, for ikke å snakke om å oppfordre til offentlig diskusjon om spørsmålet. De har heller ikke den fjerneste interesse for å utlyse folkeavstemninger for å avgjøre om et så upopulært økonomisk regime fortjener å bevares eller ikke i strid med den overveldende opinionen hos dem som, forutsetningsvis, er de demokratiske politikernes overhode. Det ville vært det eneste demokratiske svaret, men våre "demokratiske" regjeringer drømmer ikke om å fostre så farlige initiativer.

Der hvor antallet av dem som er tilfreds med markedsøkonomien er høyere tilfeldigvis ikke Chile, det landet som er grundigst hjernevasket av det nyliberale viruset når denne andelen bare opp i 36 prosent av nasjonens spurte. Dette er en klar minoritet i forhold til dem som støtter alternative oppfatninger. Så lenge de latinamerikanske demokratiene har som en av sine viktigste målsetninger å garantere at det politiske systemet skal kunne styres det vil si å regjere i samsvar med hva markedet foretrekker bør ingen la seg overraske over disse resultatene. Misnøyen med markedsøkonomien ville før eller siden spre seg til de demokratiske regimene. Dette ble oppsummert i den utbredte oppfatningen blant allmennheten at de styrende ikke innfrir sine valgløfter, enten fordi de ljuger for å vinne valget eller fordi "systemet" hindrer dem i å gjøre det. Men det offentlige har bare begynt å innse det de virkelige makthaverne allerede vet. En undersøkelse utført blant 231 ledere i regionen (deriblant flere tidligere presidenter, ministre, høytstående embetsmenn, administrerende direktører fra industrien, osv.) ba de spurte om å peke ut hvem som virkelig utøver makt i Latin-Amerika. 80 prosent av de spurte utpekte big business og finanssektoren, mens 65 prosent utpekte pressen og de store mediene. Til sammenligning var det bare 36 prosent som pekte på presidentens person som en som virkelig hadde mulighet til å utøve makt, mens 23 prosent av dem som svarte sa at den amerikanske ambassaden var en viktig maktutøver i lokale saker. (24) La oss da gå over til å undersøke den virkelige maktstrukturen i Latin-Amerika.

 Frie valg?

Konvensjonell samfunnsvitenskap hevder at "frie valg" er et grunnleggende trekk ved demokratiet. UNDP-rapporten definerer et valg som "fritt" dersom velgerne tilbys en rekke valgmuligheter ubegrenset av lovregler eller begrensninger som virker "som et resultat av praksis". (25) I samme gate fastslår en rapport fra den konservative tenketanken Freedom House, Freedom in the World 2003, at et valg kan betraktes som fritt når "velgerne kan velge sine ledere fritt blant konkurrerende grupper og individer som ikke er utpekt av regjeringen; når velgerne har tilgang til informasjon om kandidatene og deres plattformer, når velgerne kan velge fritt uten upassende påtrykk fra myndighetene og kandidatene kan drive sin valgkamp uten å bli utsatt for trusler. (26)

Det er mange problemer med begge definisjonene. Først, hva utgjør "et resultat av praksis"? For forfatterne av UNDP-rapporten er det å legge visse restriksjoner på bestemte partiers politiske deltakelse i valgprosessen. Dette argumentet skriver seg fra det klassiske liberale premisset som sverger til en negativ teori om frihet. Ifølge den finnes det frihet bare i den utstrekning ytre, regjeringspålagte begrensninger er fraværende. Innenfor det ideologiske rammeverket som den liberale teorien utvikler seg på grunnlag av, finnes det to separate sosiale sfærer: den ene, som omfatter det sivile samfunn og markedet, gir næring til frihet, den andre, som blir virkeliggjort av staten, er et arnested for tvang og restriksjoner. Derfor kan "kraftige" restriksjoner på innbyggernes frie vilje bare komme fra staten. Følgelig er eksempler på "kraftige" hindringer slike ting som det juridiske forbudet mot peronistpartiet i Argentina, APRA i Peru og forbudet mot kommunistpartier gjennom hele regionen fra midten av førtiåra til begynnelsen av 80-åra. Men denne teorien er blind for andre effektive og dødelige begrensninger som kommer fra markedets makt, i form av økonomisk utpressing, investeringsstreiker, trusler om kapitalflukt og så videre, som ikke engang blir nevnt i rapporten og som på avgjørende vis begrenser det suverene folkets spillerom når det gjelder å fatte avgjørelser. Disse begrensningene og forholdene blir ikke regnet som "kraftige" restriksjoner som legges på velgernes vilje, men som sunne uttrykk for mangfold og frihet.

La oss undersøke et konkret tilfelle: Et lite land som El Salvador, hvor nesten en tredjedel av befolkningen ble tvunget til å emigrere på grunn av tiår med innbyrdes stridigheter og økonomisk stagnasjon. Som et resultat er El Salvador tungt avhengig av de pengene emigrantene sender hjem og utenlandske investeringer, hovedsakelig fra De forente stater. Noen få måneder før siste presidentvalg i 2004 begynte amerikanske firmaer som var etablert i El Salvador å erklære at de allerede hadde lagt planer for hvordan de raskt skulle trekke tilbake investeringene sine og si opp ansatte dersom hovedkandidaten til Frente Farabundo Martí de Linberación Nacionalo (FMLN) vant valget. Denne erklæringa skapte kaos i det allerede krampaktige salvadoreanske samfunnet, som ble forsterket da en offisiell talsperson for USAs regjering advarte om at hvis så skjedde, kunne Det hvite hus komme til å gripe inn for å beskytte truede amerikanske selskapsinteresser, og at de helt sikkert ville utstede embargo på pengeoverføringer til El Salvador. Det tok mindre enn to uker å endre innbyggernes valgpreferanser radikalt. FMNLs hovedkandidat ble forvist til annenplass, langt bak den kandidaten som etablissementet støttet. Etter disse kunngjøringene virket han som den eneste som var i stand til å hindre det kaoset som helt sikkert ville følge den "gale" kandidatens valgseier. Men dette er selvfølgelig små anekdoter som ikke forstyrrer sjøltilliten til den konvensjonelle samfunnsvitenskapen, eller tjener til å utelukke El Salvador fra Freedom Houses liste over verdens "frie land".

Å beskrive et valg som "fritt" bør i tillegg innebære at det er reelle alternativer tilgjengelige for velgerne det vil si alternativer med hensyn til den politikken som blir tilbudt allmennheten. En ganske utbredt oppskrift som de såkalte latinamerikanske "sentrum-venstre-"partiene bruker er "alternering uten alternativer". Det betyr en rolig rekkefølge av regjeringer ledet av forskjellige personligheter eller politiske krefter, men uten å forsøke å sette ut i livet alternative politiske dagsordener som kunne stemples som et uansvarlig politisk eventyr og lede i en uønsket post-nyliberal retning. Den tidligere brasilianske presidenten Fernando H. Cardoso pleide si at "innenfor globaliseringen finnes ingen alternativer, utenfor globaliseringen finnes ingen frelse." I så fall betyr frie valg svært lite.

Under "nordamerikaniseringen" av politikken i Latin-Amerika, som allerede er merkbar både i valgkampenes format så vel som i deres grunnhet, er partikonkurransen blitt redusert til lite mer enn en skjønnhetskonkurranse eller tannpastareklame, hvor kandidatenes utseende er mye viktigere enn hva de tenker. På den andre sida har partienes maniske opptatthet av å erobre det antatte "sentrum" på det ideologiske spekteret, og hovedvekten på videopolitikk med dens glimtvise og usammenhengende taler og dens innviklede kunngjøringsstil, forsterket massenes politiske mistillit og den uinteressertheten og apatien som allerede er fremmet av markedslogikken. Dette har lenge vært typisk for det offentlige liv i De forente stater, og kan til og med sies å være et resultat av måten grunnlovsfedrene utformet konstitusjonen på. De satte ofte fram argumenter om hvor ønskelig det var å ikke tilskynde, eller hindre, for mye deltakelse fra de "lavere klasser" i utførelsen av offentlige anliggender.

Men det er ytterligere problemer med valgfriheten i Latin-Amerika, som har å gjøre med den reelle makta til den øvrighetsperson som velges av folket til presidentembetet. Velger det demokratiske overhodet noen som er utstyrt med effektiv makt til å kommandere? Ta tilfellet Honduras, som vanligvis blir betraktet som et demokrati i tråd med Freedom Houses kriterier, som gjelder i den gjengse samfunnsvitenskapen. Historikeren Ramón Oquelí har skarpt observert at på midten av 80-tallet:

Er betydningen av presidentvalgene, med eller uten bedrag, relativ. De beslutningene som angår Honduras blir først truffet i Washington, så i den amerikanske militærkommandoen i Panama (Sørkommandoen), etter det på den amerikanske basekommandoen på Palmerola, Honduras; umiddelbart etter det i den amerikanske ambassaden i Tegucigalpa; på femteplass kommer øverstkommanderende for de honduranske væpnede styrker, og republikkens president dukker først opp på sjetteplass. Så vi stemmer altså på en sjetterangs embetsmann når det gjelder beslutningsmyndighet. Presidentens funksjoner er begrenset til å bestyre elendigheten og oppnå amerikanske lån. (27)

Var tilfellet Honduras på 1980-tallet spesielt? Egentlig ikke. Erstatt Honduras med nesten hvilket som helst annet latinamerikansk land i dag, med unntak av Cuba og Venezuela, og grovt sett det samme bildet vil komme til syne. I noen tilfeller, som Colombia, eller det ekstreme tilfellet Haiti, gir innbyrdes stridigheter det militære en så avgjørende rolle i beslutningsprosessen at viktigheten av presidentembetet blir ytterligere senket. Dette var situasjonen på syttitallet og åttitallet da geriljakrigene i Nicaragua, El Salvador og Guatemala var på høydepunktet. I alle disse landene var det demokratisk valgte presidenter. Men for land som ikke utgjør en militær trussel mot amerikanske interesser, hviler den sentrale rollen i hendene på USAs finansdepartement og IMF, og den latinamerikanske presidenten kan, i slike tilfeller, flytte oppover beslutningsstigen med ett eller høyst to trinn.

For eksempel blir avgjørelsen om å vedta Den sentralamerikanske frihandelsavtalen, som omfatter de sentralamerikanske statene pluss Den dominikanske republikk og De forente stater, først truffet i De forente stater av den herskende imperialistiske klassen og dens undergivne allierte i periferien. Denne beslutningen blir så omsatt i en realiserbar politikk gjennom Washingtons uunnværlige medvirkning, det vil si den amerikanske staten: Først og fremst Det hvite hus, finansdepartementet og innenriksdepartementet og Pentagon. (28) Så først finner den veien til de internasjonale finansinstitusjonene, den internasjonale kapitalismens "vaktbikkjer" med sitt pikkpakk av "betingelser" og ekspertkomitéer og deres repertoar av "silkehanske-utpressing" for å sikre at politikken blir satt ut i livet av de avhengige statene. I denne spesielle fasen spiller de amerikanske ambassadene i hovedstedene i imperieprovinsene, finanspressen og de lokale økonomiske guruene som flokker seg i media, en viktig rolle i å dytte på for å tillempe en nyliberal politikk, som blir utropt som den eneste fornuftige og rimelige handlingsplan som er mulig, og som avfeier ethvert annet alternativ som sosialistisk, populistisk eller uansvarlig. Så kommer beslutningen ned på et fjerde trinn: kontorene til finansministrene og sentralbankdirektørene (hvis "uavhengighet" washingtonkonsensusen har fremmet aktivt gjennom de siste tiåra). De som er kalt til ledere her og deres rådgivere er vanligvis opplært ved de økonomiske fakultetene på ultrakonservative amerikanske universiteter og kan takke sin lojalitet overfor de store firmaene eller internasjonale finansinstitusjonene de også jobber for fra tid til annen for sin yrkeskarrière. Disse kontorene informerer deretter den såkalte "første embetsmann", presidenten, om beslutningen. Hans rolle er bare å skrive under på det som allerede er besluttet langt over hans kompetanseområde og på en måte som ikke har den fjerneste likhet med noe sånt som en demokratisk prosess. Slik er vårt meget lovtalte demokrati i virkeligheten bare en spesiell politisk og administrativ ordning hvor innbyggerne blir bedt om å velge en embetsmann, som i avgjørende beslutninger i beste fall har sin plass på femte trinn i beslutningskjeden. Senatorer og kongressmenn er enda mer uvesentlige som uttrykk for folkeviljen. Hvis det landet det gjelder er ridd av innbyrdes strid og geriljakrig, som Colombia for eksempel, blander andre helt udemokratiske militære elementer (som Sørkommandoen, den amerikanske basen og de lokale væpnede styrkene) seg inn, og svekker presidentens betydning enda mer.

Selvsagt er det noen små variasjoner i denne generelle modellen for økonomisk beslutningsfatning. Det er grunnleggende sett tre faktorer som står for variasjonene:

Den relative styrken og samholdet i periferistaten og styrken i arbeiderklassen og folkelige organisasjoner. Der hvor prosessen med å avvikle eller ødelegge staten ikke har kommet for langt, og hvor de folkelige organisasjonene er i stand til å stå imot nyliberalismens angrep, der kan ikke alltid de beslutningene som er gjort på toppen gjennomføres fullt ut.

Det lokale borgerskapets interesser, i den utstrekning de kommer i konflikt med den internasjonale herskende kapitalistkoalisjonen. Der hvor et lokalt borgerskap fortsatt overlever (ikke et nasjonalt borgerskap i den klassiske betydninga det er for lengst forsvunnet i Latin-Amerika) med sterke innenlandske interesser og evne til å uttrykke seg politisk, der møter beslutninger fattet på den måten som er antydet ovenfor noen betydelige hindringer som vanskeliggjør gjennomføringa som særlig er tilfelle i dagens Brasil; karakteren av den beslutningen som skal fattes. For eksempel ble det vedtatt i fellesskap av "Wall Street-Davos-lobbyen og G-7, eller med andre ord av de internasjonale herskende klassene og deres politiske representanter i de kapitalistiske kjernestatene, at Washington-konsensusens dagsorden skulle tvinges igjennom med makt i Den tredje verden. I saker som mer angår den vestlige halvkule er rollen til de europeiske og japanske medlemmene av den imperialistiske triaden mye mindre viktig og spørsmål blir for det meste avgjort av den amerikanske herskerklassen. Noen marginale avgjørelser som ikke har betydning for kapitalakkumulasjonens generelle forløp, blir nesten helt ut fattet av de lokale myndighetene.

For å summere opp har demokratisk valgte presidenter i Latin-Amerika få funksjoner i behold, bortsett fra å regjere elendigheten. Det skal innrømmes at dette er en avgjørende rolle, som innebærer på den ene side å tigge om endeløse lån for å betale tilbake en stadig stigende utenlandsgjeld, og på den annen side "å holde pakket på plass", for å bruke Noam Chomskys talende uttrykk. Det innebærer å styre statens ideologiske apparat og undertrykkingsapparat for å sikre at flertallet underkaster seg, og å sørge for at den kapitalistiske utbyttinga fortsetter langs forutsigelige linjer. For å utføre denne rollen må arbeiderne lenkes fast til stedet og demobiliseres politisk, mens kapitalens uhemmede bevegelighet må sikres for enhver pris.

Denne nedjusterte rollen til den "første embetsmann" i de latinamerikanske demokratiene er helt tydelig i den daglige styringa av staten, og der den ser ut til å bli utfordret av en ny første embetsmann, trer den formidable veto-makta som latinamerikanske finansministre og sentralbanksjefer har opparbeidet seg i virksomhet, og slik blir våre "demokratisk valgte presidenter" henvist til en temmelig ornamentell rolle på de avgjørende beslutningsområdene. I Brasil har president Lula for eksempel sagt gjentatte ganger at programmet Famine Zero skulle være hans viktigste politiske instrument for å bekjempe fattigdom og sosial utstøting. For dette formålet opprettet han et kontor direkte underlagt presidenten og ledet av en katolsk prest, Frei Betto, som var en av hans gamle venner. Likevel ble Frei Betto tvunget til å gå av etter to år med nytteløse forsøk på å få de pengene han trengte for å få programmet på fote fra finansministeren, Antonio Palocci (en tidligere hardkokt trotskist, som nå har konvertert til ultraortodoks nyliberaler). Hvorfor sørget ikke Palocci for de finansielle ressursene som trengtes? Ganske enkelt fordi presidentens forespørsel ikke var av samme vekt som kommandoene eller til og med anbefalingene fra den internasjonale kapitalen og dens vaktbikkjer. Siden det er nødvendig for de sistnevnte å garantere et svært skatteoverskudd for å muliggjøre en rask tilbakebetaling av utenlandsgjelda, og å oppnå den ettertraktede "investeringsvurdering" som forventes å frigjøre en flodbølge av utenlandsk kapital til Brasil, når vedtak som gjelder sosiale utgifter aldri toppen av den budsjettmessige prioriteringslista, uansett om det er et vedtak som er gjort av demokratiets "første embetsmann". Når det kommer til stykket ba president Lula om én ting og finansministeren bestemte nøyaktig det motsatte, og vant fram. Lulas venn måtte gå, mens finansministeren fikk applaus fra det internasjonale finansfellesskapet for sin ubøyelige hengivenhet overfor skattedisiplinen. På samme vis så Miguel Rosetto, minister for jordbruksreformen, sitt budsjett, som han tidligere var blitt enig med Lula om, beskåret med mer enn halvparten ved en ukas* fra Palocci, som igjen satte seg ut over en beslutning presidenten hadde fattet. (* ukas, fra russisk, keiserlig befaling, ordre fra tsaren. Overs. anm.)

På samme måten i Argentina. Mens president Néstor Kirchner holder flammende taler mot IMF og mer generelt den internasjonale finanskapitalen og nyliberalismen, sørger hans finansminister Roberto Lavagna for at presidentens brennende prosa ikke blir oversatt til praktisk politikk og forblir en retorisk øvelse bare bestemt for innenlands konsum. Følgen er at til tross for all den skrytende offisielle retorikken som antyder noe annet, har Kirchner-regjeringa i virkeligheten den tvilsomme ære å være den regjeringa i hele Argentinas historie som har betalt mest til IMF.

Folkelige reaksjoner

Men Lulas opprinnelige løfte, og Kirchners manøvreringer, har likevel en betydning. De viser ikke bare at Latin-Amerikas folk i økende grad er oppmerksomme på den demokratiske kapitalismens begrensninger, men også at de er begynt å forvente at noe skal gjøres med dette. Den siste utviklinga i Bolivia, Ecuador og Uruguay må ses i lys av dette.

Disse utviklingstrekkene viser, spesielt i Andes-landene, men ikke bare der, at de latinamerikanske "demokratiene"s legale og institusjonelle rammeverk fullstendig mangler evnen til å løse sosiale og politiske kriser innen etablerte konstitusjonelle prosedyrer. Følgelig blir den rettslige virkeligheten illegitim, fordi vår lovgivning er uvirkelig, ikke i samsvar med våre sosiale formasjoners indre vesen. Folkelige opprør styrtet reaksjonære regjeringer i Ecuador i 1997, 2000 og 2005, og i Bolivia veltet opprør av store masser av bønder, urbefolkning og fattige i byene høyreregjeringer i 2003 og 2006. Det "konstistusjonelle" diktaturet til Alberto Fujimori i Peru ble nedkjempet av en formidabel massemobilisering i 2000. Året etter ble Argentinas "sentrum-venstre"-president Fernando de la Rúa, som hadde sviktet valgløftene om en rask og resolutt avvikling av den nyliberale politikken, brutalt fjernet fra makta av et folkelig raseriutbrudd uten sidestykke, der minst trettitre mennesker mistet livet.

Men disse folkelige opprørene beviser også at denne lange perioden med nyliberalt styre med sitt pikkpakk av spenninger, brudd, utstøtinger og stigende nivåer av utbytting og sosial degradering har skapt det objektive grunnlaget for politisk mobilisering av store deler av de latinamerikanske samfunnene. Er de ovenfor nevnte plebeierrevoltene bare isolerte enkeltepisoder, utbrudd av folkelig sinne og raseri uten indre sammenheng, eller gjenspeiler de en dypere og mye mer sammensatt historisk dialektikk? En edruelig kikk på historien til den demokratiske perioden som startet tidlig på 1980-tallet, viser at det ikke er noe tilfeldig i den voksende mobiliseringen av de folkelige klassene og den turbulente slutten på så mange demokratiske regjeringer i hele regionen. På grunn av folkelige opprør ble minst seksten presidenter, flertallet av dem lydige lakeier for Washington, presset til å gå av før valgperioden deres var utløpt. Noen gikk av i slutten av 1980-åra, som Alfonsin i Argentina, som måtte gi fra seg makta til sin valgte etterfølger seks måneder før tida, på grunn av en utålelig kombinasjon av sosial uro, folkelige opptøyer og hyperinflasjon. Her fulgte han i fotsporene til Siles Suazo fra Bolivia, som ble tvunget til å skrive ut nyvalg i 1985, og ikke var i stand til å sitte valgperioden ut som president. Brasils Fernando Collor de Melo, i 1992, og Venezuelas Carlos Andrés Peréz, i 1993, ble begge stilt for riksrett og kastet fra vervet etter korrupsjonsanklager og en bølge av folkelige protester. Resten ble kastet midt i alvorlige sosiale og økonomiske kriser. I tillegg knuste folkeavstemninger utskrevet for å legalisere privatisering av statlige foretak eller offentlige tjenester uvegerlig nyliberalernes forventninger, som i Uruguay (om vannforsyning og havnetjenester) og i Bolivia og Peru (om vannressurser). På toppen av dette fant det sted imponerende sosiale opprør for å nasjonalisere olje og gass i Bolivia, mot privatisering av oljesektoren i Ecuador, telefonselskapet i Costa Rica, helsetjenestene i flere land, for å få slutt på utenlandske bankers plyndringer i Argentina, og for å stoppe programmer for utrydding av kokadyrking i Bolivia og Peru. (29)

To lærdommer kan trekkes av alle disse politiske erfaringene. For det første at folkemassene i Latin-Amerika har ervervet en ny evne til å kaste anti-folkelige regjeringer og overkjøre etablerte konstitusjonelle mekanismer, som ikke tilfeldig favoriserer elitene ('politikk er en elitegeskjeft, og plebeierne burde ikke blande seg med herrene ved makta'). Men på den annen side er den andre lærdommen at denne sunne aktiviseringen av massene ikke strekker til for å skape et virkelig politisk alternativ som kunne velte nyliberalismen og innføre en post-nyliberal fase. Disse heltemodige opprørene fra de undertrykte klassene har en skjebnesvanger Akilleshæl: Organisatorisk svakhet, som kommer til uttrykk i at spontanismen er absolutt dominerende som den normale formen for politisk handling. Selvmorderisk likegyldighet overfor problemet med folkelig organisering og den politiske kampens strategi og taktikk er avgjørende faktorer som forklarer de begrensede resultatene av alle disse opprørene. Sant nok, nyliberale regjeringer ble byttet ut, men bare med andre av samme ulla, med mindre hang til nyliberal retorikk men lojale mot de samme prinsippene. Mengdenes heftige mobilisering fordampet kort etter ommøbleringen i presidentpalassene, uten å være i stand til å skape et nytt politisk subjekt utstyrt med nødvendige ressurser til å modifisere de herskende maktforhold i progressiv retning. Ikke uten sammenheng med disse uheldige resultatene er den forunderlige populariteten som nye uttrykk for politisk romantisisme har fått, særlig blant politiske aktivister. For eksempel Hardt og Negris opphøying av den formløse mengdens dyder, eller Holloways heftige utfall mot partier og bevegelser som, tilsynelatende uvillige til å lære den smertefulle leksa av det tjuende århundrets sosiale revolusjoner fremdeles insisterer på viktigheten av å erobre den politiske makta. (30)

Skuffelsen over nyliberalismen har bidratt til å akselerere svekkingen av den demokratiseringsoptimismen som var klart dominerende for bare få år siden. Allikevel må en ha i minne at svakheten i den folkelige bevegelsen da tida var inne for å bygge et alternativ, ikke bare kom til syne gjennom "utenomkonstitusjonelle" maktoverføringer. Den har vært tydelig også i de tilfeller der regjeringer er blitt valgt i samsvar med den schumpeterske resepten til ekspertene på "demokratisk overgang" etter nyliberalismens økonomiske sammenbrudd. Tilfellene Kirchner i Argentina, Vásquez i Uruguay, og særlig Lula i Brasil, illustrerer klart de underordnede klassenes maktesløshet når det gjelder å få gjennom en post-nyliberal dagsorden, til og med i regjeringer valgt av folket med dette som overordnet formål. Hvis massene i den politiske turbulensen kaster de sittende regjeringene og så demobiliserer og trekker seg tilbake, så har den politiske logikken vært overraskende lik i de tilfellene der det skjer konstitusjonelle erstatninger: Massene stemmer, men så går de hjem igjen, og overlater til de folkene som antas å "vite hvordan" man styrer landet og tar seg av økonomien å gjøre jobben sin. Og på samme måte som i tilfellene med utskifting av presidenter gjennom folkeopprør, kunne ikke resultatet vært mer skuffende.

Til tross for alle disse manglene, har likevel de latinamerikanske folkemassenes evne til å styrte antifolkelige regjeringer i en skala som aldri tidligere har vært sett introdusert en ny faktor på den politiske scene. Den formidable oppblomstringen av populariteten til den kubanske revolusjonen og dens leder Fidel Castro over hele Latin-Amerika, og det nyvunne ryet til Hugo Chavez, hans bolivarianske revolusjon, hans stående bruk av folkeavstemninger og valg for å bevise sin folkelige legitimitet, som middel til å gjenerobre den "første embetsmanns" rettigheter for presidentembetet, og hans stadige forsikringer om at løsningen på regionens problemer bare er å finne i sosialismen, ikke i kapitalismen et modig standpunkt som var blitt borte fra den offentlige samtalen i Latin-Amerika er klare tegn på at stemningen endrer seg i regionens folk.

Dessuten har det at Chavéz' legger så sterk vekt på deltakende demokrati, og at han igjen og igjen spør folket til råds ved allmenne valg, grunnlovsreformer, folkeavstemninger og så videre styrket utviklingen av en ny politisk bevissthet i store deler av de arbeidende klassene, som nå i de politiske initiativene fra Caracas ser en vidåpen dør for utforskningen av nye former for demokrati, langt overlegne den tomme formalismen til det "representative demokratiet" som hersker i de andre latinamerikanske landene. Det er fremdeles for tidlig å si hvorvidt de radikale demokratiske bevegelsene som i dag former venezuelansk politikk vil bli kopiert andre steder, eller om det bolivarianske eksperimentet til slutt vil lykkes i å sprenge den demokratiske kapitalismens snevre grenser og friste andre til å følge samme vei. Men så langt kan den totale betydningen, så vel i Venezuela som i utlandet, knapt overvurderes. En god målestokk på dette er den overdrevne oppmerksomheten som den venezuelanske politiske prosessen vekker i Washington og de enorme ressursene i tid, personell og penger som USA setter av til å "fikse" situasjonen.

Man må heller ikke undervurdere de formidable hindringene som Chavéz fortsatt står overfor utilslørt sjikane fra USA hjemme og i utlandet, forsøk på statskupp, internasjonal kriminalisering, økonomisk sabotasje, manipulering i media og så videre og som andre radikale, demokratiske prosjekter andre steder i Latin-Amerika i dag også vil stå overfor, i en skala fra de brutale "betingelsene" til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, til enhver tenkelig form for økonomisk og diplomatisk press og utpressing. I Latin-Amerika er det sannsynlig at ethvert framskritt i demokratiseringsprosessen, om aldri så beskjedent, vil utløse et blodbad. Vår historie viser at de mest forsagte reformistprosjekter har ført til rasende kontrarevolusjoner. Vil det bli annerledes nå?

Den demokratiske kapitalismens begrensninger

Alt tatt i betraktning avslører de latinamerikanske demokratienes status det kapitalistiske demokratiets alvorlige, uhelbredelige begrensninger og de formidable hindringene for full utvikling av det demokratiske prosjektet som stiger opp i horisonten.

En omhyggelig undersøkelse av den internasjonale politiske scenen viser at det finnes fire nivåer av demokratisk utvikling som er tenkelige innenfor en kapitalistisk samfunnsform. Et første nivå, det mest rudimentære og elementære, kan kalles et "valgdemokrati". Dette er et politisk regime der valg blir avholdt på regelmessig basis som den eneste mekanismen for å fylle stillingen som statsleder og representanter til statens lovgivende grein. I en viss utstrekning er dette første og mest elementære nivået av demokratisk utvikling en etterligning, en tom formalitet uten ethvert meningsfullt innhold. Det finnes ganske visst "partikonkurranse": kandidater kan sette i gang intense kampanjer, det kan være knallhard konkurranse om hvem som skal bli valgt og den folkelige entusiasmen i oppløpet til og på valgdagen kan være høy. Likevel blir dette en isolert gest, fordi utfallet av denne rutinen ikke endrer noe som helst i offentlig politikk, borgerrettigheter eller fremming av fellesinteressene. Det er den demokratiske utviklingens nullpunkt, det mest elementære utgangspunkt og ikke noe annet. Som George Soros advarte før Lula ble valgt: Brasilianerne kan stemme hva de vil, en gang hvert annet år, men markedet stemmer hver dag, og uansett hvem den tiltredende presidenten blir, vil han helt sikkert merke seg dette. "Markedet tvinger regjeringer til å fatte beslutninger som er upopulære, men uunngåelige," bemerket Soros i et intervju. "Statenes virkelige betydning ligger i dag definitivt på markedene." (31) Ordene hans gir kaldt uttrykk for den demokratiske kapitalismens uhelbredelige elendighet. Markedet er det virkelige, demokratiet er bare en passende utsmykning.

Likevel finnes det et annet nivå som kan kalles "politisk demokrati". Det innebærer å gå et skritt videre enn valgdemokratiet ved å etablere et politisk regime som gir rom for en viss grad av effektiv politisk representasjon, en virkelig maktfordeling, en forbedring i mekanismene for folkelig deltakelse gjennom folkeavstemninger og folkelige rådslagninger, virkelig makt til de lovgivende myndigheter, etablering av spesialorganer for å kontrollere den utøvende makt, effektiv rett til offentlig tilgang til informasjon, offentlig finansiering av politiske kampanjer, institusjonelle innretninger for å minimalisere rollen til lobbier og private interessegrupper, osv. Det er unødvendig å si at denne typen politisk regime, en slags "deltakerdemokrati", har aldri eksistert innen latinamerikansk kapitalisme. Det høyeste nivået vi noen gang har nådd er det første.

Et tredje nivå kan kalles "sosialt demokrati". Det kombinerer elementene fra de to foregående nivåene med sosialt medborgerskap. Det vil si sikring av et bredt spekter av rettigheter når det gjelder levestandard og allmenn tilgang til utdanning, bolig og helsetjenester. Som Gösta Esping-Andersen har lagt merke til, er det en god indikator på sosial rettferdighet og effektivt medborgerskap i et land i hvilken utstrekning forsyningen av grunnleggende varer og tjenester som trengs for å tilfredsstille menn og kvinners menneskelige grunnbehov er trukket ut av markedet. Med andre ord betyr det at ting trekkes ut av markedet at en person kan overleve uten å være avhengig av markedets lunefulle bevegelser, og som Esping-Andersen bemerker, "styrker (det) arbeideren og svekker arbeidsgivernes absolutte autoritet. Dette er den nøyaktige grunnen til at arbeidsgivere alltid har vært imot det." (32)

Der hvor tilgangen på utdanning, helse, boliger, rekreasjon og sosial sikkerhet for å nevne de vanligste elementene blir frigjort fra de utestengende skjevhetene som markedet fører til, vil vi sannsynligvis være vitne til at det vokser fram et rettferdig samfunn og et sterkt demokrati. Den andre siden av at ting blir gjort til varer er utestengning, fordi det betyr at bare de som har nok penger vil være i stand til å skaffe seg de varer og tjenester som hører naturlig med til det å være medborger. (33) Derfor oppfyller ikke de "demokratiene" som unnlater å sikre en temmelig lik tilgang til grunnleggende varer og tjenester det vil si der disse varene og tjenestene ikke blir oppfattet som allmenne borgerrettigheter selve premissene for en omfattende teori om demokratiet, der demokrati ikke bare betyr en formell prosedyre i Schumpeter-tradisjonen, men et avgjørende skritt i retning av å bygge et godt samfunn. Som Rousseau med rette bemerket:

Hvis du vil ha en solid og varig stat må du sørge for at den ikke inneholder noen ekstreme tilfeller av velstand. Den må verken ha millionærer eller tiggere. De kan ikke skilles fra hverandre, og begge er skjebnesvangre for det felles beste. Der de forekommer, blir den allmenne friheten en vare som man kan kjøpslå om. De rike kjøper den, de fattige selger den.(34)

Situasjonen i Latin-Amerika stemmer nøyaktig med modellen for det Rousseau betraktet som et trekk som var "skjebnesvangert for det felles beste", og dette var ikke resultatet av anonyme samfunnskrefters spill, men følgen av et nyliberalt prosjekt for å styrke kapitalismen, påført oss av en pervers koalisjon av lokale herskerklasser og internasjonal kapital. Inntil helt nylig har de skandinaviske landene og Latin-Amerika illustrert de kontrasterende trekkene i denne dikotomien. I Skandinavia finnes et politisk virksomt medborgerskap som tror fullt og fast på den allmenne tilgangen til grunnleggende varer og tjenester som er innlemmet i de nordiske landenes grunnleggende "samfunnskontrakt" (og på en heller utvannet måte i den europeiske samfunnsformasjonen generelt.). Dette utgjør en "borgerlønn" en allmenn forsikring mot sosial utstøting fordi den gjennom politiske og institusjonelle kanaler "utenfor markedet" sikrer at man kan nyte visse varer og tjenester, som uten en slik trygdeordning bare ville kunne skaffes på markedet, og bare av dem som hadde en inntekt som tillot dem å gjøre det. (35) I skarp kontrast til dette står de demokratiske kapitalistiske statene i Latin-Amerika, med deres blanding av inkonsekvente politiske prosesser for utvidede politiske rettigheter, som sameksisterer med en voksende økonomisk og sosial rettighetsberøving, som har løpt ut i en tom formalitet, en abstrakt prosedyreholdning som utgjør en sikker kilde til framtidige despotier. Så etter mange års "demokratisk overgang" har vi fått demokratier uten innbyggere: frimarkedsdemokratier som har som sitt overordna mål å garantere profitten for de herskende klassene og ikke befolkningens sosiale velferd.

Det fjerde og høyeste nivået av demokratisk utvikling er "økonomisk demokrati". Grunnlaget for denne modellen er overbevisningen om at hvis staten er blitt demokratisert, fines det ingen grunn til å utelukke private firmaer fra den demokratiske impulsen. Selv en forfatter som er så identifisert med den liberale tradisjonen som Robert Dahl har brutt med den politiske reduksjonismen som hører det perspektivet til, gjennom å argumentere med at "ettersom vi støtter den demokratiske prosessen i styringa av staten, til tross for omfattende ufullkommenheter i praksis, så støtter vi også demokratiske prosesser i styringa av økonomiske foretak, trass i de ufullkommenhetene vi forventer i praksis." (36) Vi kan og bør gå et skritt videre og understreke at moderne private firmaer bare er "private" på det juridiske området, som i den borgerlige staten bevarer de eksisterende eiendomsforholda med lovens makt. Der sluter disse firmaenes "private" karakter. Deres enorme tyngde i økonomien, så vel som på de politiske og ideologiske områdene, gjør dem i virkeligheten til samfunnsaktører som ikke burde utelukkes fra det demokratiske prosjektet.

Gramscis bemerkninger om det tilfeldige og klassebestemte skillet mellom offentlig og privat bør løftes fram i dagen igjen. Et økonomisk demokrati betyr at det demokratiske overhodet har effektive midler til å avgjøre de store økonomiske beslutningene som har innflytelse på samfunnslivet, uavhengig av om disse beslutningene opprinnelig be fattet av, eller vil påvirke, private eller offentlige aktører. Er det én ting som mer noe annet er politisk i samfunnslivet, så er det, i motsetning til hva de liberale teoriene hevder, økonomien. Politisk i dypeste forstand: med evne til å påvirke samfunnslivet i sin helhet, og forme hele befolkningens muligheter til å overleve. Ingenting kan være mer politisk enn økonomien, en sfære der knappe ressurser blir fordelt mellom forskjellige klasser og lag av befolkningen, der de mange dømmes til en fattig og elendig tilværelse mens en minoritet blir velsignet med alle slags rikdommer. Lenin hadde rett: Politikken er økonomien i konsentrert form. Alt nyliberalt snakk om sentralbankenes "uavhengighet", og den nyliberale motviljen mot å godta offentlig diskusjon om den økonomiske politikken mer generelt med den begrunnelse at det dreier seg om "tekniske" spørsmål hinsides vanlige folks perspektiv og kunnskaper er bare et ideologisk røykteppe for å parere demokratiets inntrengning i den økonomiske beslutningsprosessen.

Konklusjon

Etter tiår med enormt blodige diktaturer førte folkemassenes sosiale kamper Latin-Amerika tilbake eller i noen tilfeller for første gang fram til det første og mest elementære nivået av demokratisk utvikling. Men til og med denne svært beskjedne framgangen har vært under konstant beleiring av motkrefter som ikke er rede til å gi avkall på sin privilegerte tilgang til makt og rikdom. Om det kapitalistiske samfunnet overalt har vist seg å være en heller begrenset og ustabil grunn å bygge et stødig demokratisk politisk system på, så har Latin-Amerikas avhengige og perifere kapitalisme vist seg enda mer ute av stand til å sørge for solide fundamenter for demokratiet. Og den viser seg høyst motstandsdyktig mot det sterke folkelige ønsket om og presset for å åpne store nye muligheter for politisk massedeltakelse og selvstyre som er tydelige i dag og som kan føre videre til full virkeliggjøring av demokratiet. Noen spesielle erfaringer som den "deltakende budsjettering" som opprinnelig ble forsøkt under ledelse av PT i Porto Allegre i Brasil, og de gjentatte utlysningene av folkeavstemninger i Venezuela, og "grasrotdemokratiet" på Cuba, som er basert på et høyt nivå av politisk engasjement og deltakelse på arbeidsplassen eller i nabolaget er betydelige skritt i denne retninga. Den tradisjonelle modellen med "liberalt demokrati" står foran en uunngåelig død. Dets mangler har fått kolossale proporsjoner, antallet felter der det unnlater å tilfredsstille er legio, i de avanserte kapitalistiske nasjonene så vel som i periferien. Vi har et brennende behov for en ny demokratimodell. Erstatningen er sant nok fortsatt under utforming, men de første, tidlige tegnene på at den kommer kan allerede klart skjelnes. (37)

I motsetning til det mange observatører forsikrer, strekker krisa i demokratiprosjektet i Latin-Amerika seg langt utover ufullkommenhetene i det "politiske systemet". Den har sin rot i den uløselige motsigelsen, som blir forsterket i periferien, mellom en produksjonsmåte som i sitt vesen er despotisk og udemokratisk, ved å dømme lønnsarbeidet til å finne noen som er rede til å kjøpe dets arbeidskraft for å sikre dets blotte eksistens og en organisasjonsmodell og funksjonsmodell for det politiske området basert på alle medborgernes medfødte likhet. De formalistiske demokratiene i Latin-Amerika lider under angrep fra en nyliberal politikk som utgjør en sann sosial motreformasjon, bestemt på å gå til hvilken som helst ytterlighet for å gjenskape og forsterke kapitalens uhemmede herredømme. "Markedsstyrt" politikk kan ikke være demokratisk politikk.(38) Denne politikken har ført til en framskridende utmattelse av de demokratiske regimene som er opprettet til en svært høy pris i menneskelig lidelse og menneskeliv, og fått dem til å falle tilbake til en rein formalitet berøvet alt meningsfylt innhold, en periodisk etterligning av det demokratiske idealet mens samfunnslivet går tilbake til en kvasi-Hobbes-aktig alles krig mot alle, som åpner døra for alle slags avvikende og unormale tilstander.

Men dette er ikke bare en sjukdom som rammer "lav-intensitetsdemokratier" i periferien av det kapitalistiske systemet. Som Colin Crouch har observert, "hadde vi (i landene i selve kjernen av det kapitalistiske systemet) vårt demokratiske øyeblikk rundt midtpunktet av det tjuende århundret, men nå for tida lever vi i en tydelig "post-demokratisk" tidsalder. Som et resultat "har kjedsomhet, frustrasjon og desillusjon satt inn etter et demokratisk øyeblikk." Nå "er sterke minoritetsinteresser blitt mye mer aktive enn massene av vanlige folk (…), de politiske elitene har lært seg å håndtere og manipulere folkelige krav; (. . .) folk må overtales til å stemme ved hjelp av pr-kampanjer ovenfra og ned" og globale firmaer har blitt den demokratiske kapitalismens ubestridte hovedaktører. (39)

Dette er særlig tilfelle i samfunn der den nasjonale sjølråderetten er blitt ubønnhørlig undergravd av den økende tyngden utenlandske politiske og økonomiske krefter har i den hjemlige beslutningsprosessen, like til det punkt hvor ordet "nykoloni" beskriver dem bedre enn uttrykket "uavhengige nasjoner". Når dette er tilfelle, blir spørsmålet stadig oftere stilt i Latin-Amerika: I hvilken utstrekning er det mulig å snakke om folkesuverenitet uten nasjonal suverenitet? Folkelig suverenitet for hva? Kan folk som er underlagt imperialistisk herredømme bli autonome borgere? Under disse svært ugunstige omstendighetene kan bare en helt rudimentær demokratimodell overleve. Slik blir det klarere og klarere at kampen for demokrati i Latin-Amerika det vil si erobringa av likhet, rettferd, frihet og borgerlig medvirkning ikke kan skilles fra en resolutt kamp mot den globale kapitalismens despoti. Mer demokrati innebærer nødvendigvis mindre kapitalisme. Det Latin-Amerika har fått i tiåra med "demokratisering" er vært nøyaktig det motsatte og det er det folk over hele regionen nå i økende grad reiser seg mot.


Jeg vil uttrykke min takknemlighet mot Sabrina González for all hennes hjelp under forberedelsen av denne artikkelen. Det er overflødig å si at alle misforståelser og feil utelukkende er forfatterens ansvar.


Noter:

1) Joseph Schumpeter, Capitalism, Socialism and Democracy, New York: Harper, 1947, side 242. [Tilbake]

2) Under den "klassiske teorien" dynget Schumpeter sammen teoriene til så forskjellige forfattere som Platon, Aristoteles, Machiavelli, Rousseau, de Tocqueville og Marx, blant andre. [Tilbake]

3) Alexis de Tocqueville, Democracy in America, Garden City: Doubleday, 1969, side 12. [Tilbake]

4) Guillermo O'Donnell and Phillippe Schmitter, Conclusiones Tentativas Sobre las Democracias Inciertas, Buenos Aires: Paidós, 1988, side 26. [Tilbake]

5) Barrington Moore, Jr., Social Origins of Dictatorship and Democracy: Lords and Peasants in the Making of the Modern World, Boston: Beacon Press, 1966. [Tilbake]

6) T H Marshall, Class, Citizenship and Social Development, New York: Anchor Books, 1965. [Tilbake]

7) Enrique Krauze, Por una Democracia sin Adjetivos, Mexico City: Joaquín Mortiz/Planeta, 1986, side 4475. [Tilbake]

8) David Collier and Steve Levitsky, "Democracy with Adjectives: Conceptual Innovation in Comparative Research", Working Paper #230, Kellogg Institute, University of Notre Dame, August 1996. [Tilbake]

9) Carlos Pereyra, Sobre la Democracia, México: Cal y Arena, 1990, side 33. [Tilbake]

10) Atilio A. Boron, State, Capitalism and Democracy in Latin America, Boulder and London: Lynne Rienner Publishers, 1995, side 3368. [Tilbake]

11) Ellen Meiksins Wood, Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism, Cambridge: Cambridge University Press, 1995, side 20437. Om dette, se også Arthur MacEwan, Neoliberalism or Democracy?, London: Zed Books, 1999; og Atilio A. Boron, Tras el Búho de Minerva. Mercado contra Democracia en el Capitalismo de Fin de Siglo, Buenos Aires: Fondo de Cultura Económica, 2000. [Tilbake]

12) Det sier seg selv at vi er enige i hele utsagnet hennes, og ikke bare den andre delen, selv om det er den vi konsentrerer oss om her. [Tilbake]

13) Fernando Henrique Cardoso, "La Democracia en las Sociedades Contemporáneas", Crítica y Utopía, 6, 1982 og "La democracia en América Latina", Punto de Vista, 23, April 1985. [Tilbake]

14) Situasjonen er stort sett ikke så annerledes i resten av verden. Som Noam Chomsky har bemerket, ble det amerikanske folket i det siste presidentvalget budt en fin demokratisk meny: de kunne enten velge én mangemillionær som allerede satt i embetet, eller velge en annen mangemillionær, som allerede satt i Senatet, og begge hadde dessuten to andre multimillionærer som medløpere. Dette var valget i det som den gjengse samfunnsvitenskapen betrakter som en av verdens mest perfeksjonerte modeller for demokratiutvikling! [Tilbake]

15) Adam Przeworski, Capitalism and Social Democracy, Cambridge: Cambridge University Press, 1985, side 13845. [Tilbake]

16) Adam Przeworski, The State and the Economy under Capitalism, New York: Harwood Academic Publishers, 1990, side 102. [Tilbake]

17) United Nations Development Program, Democracy in Latin America: Towards a Citizens' Democracy, New York: UNDP, 2004. [Tilbake]

18) Ibid, side 256. [Tilbake]

19) Ibid, side 25. [Tilbake]

20) Ibid, side 26. De tre demokratiske landene var Colombia, Costa Rica og Venezuela. [Tilbake]

21) Ibid, side 26. [Tilbake]

22) Ibid, side 29. [Tilbake]

23) Se www.latinbarometro.org. Undersøkelsen omfatter følgende land: Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Costa Rica, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Den dominikanske republikk, Uruguay og Venezuela. [Tilbake]

24) United Nations Development Program, Democracy, side 155. Tallene adderer ikke til hundre fordi de som svarte, kunne peke ut mer enn én faktor. [Tilbake]

25) Ibid, side 79. [Tilbake]

26) Se Freedom House, Freedom in the World 2003: Survey Methodology, http://www.freedomhouse.org/ratings/, side 7. [Tilbake]

27) Sitert i Agustín Cueva, "Problemas y Perspectivas de la teoría de la Dependencia", i Teoría social y procesos políticos en América Latina, Mexico: Editorial Edicol Línea Crítica, 1986, side 50. [Tilbake]

28) At den amerikanske staten har denne nøkkelrollen, er vist til fulle i Leo Panitch and Sam Gindin, "Global Capitalism and American Empire", i Socialist Register 2004: The New Imperial Challenge. [Tilbake]

29) James Petras, "Relaciones EU-AL: Hegemonía, Globalización e Imperialismo", La Jornada, Mexico, 10. juli 2005. Se også CLACSOs tidsskrift OSAL, Latin-Amerikas Sosiale Observatorium, med dyptpløyende dekning av sosiale konflikter og protestbevegelser I Latin-Amerika siden 2000. [Tilbake]

30) Michael Hardt og Antonio Negri, Empire, Cambridge: Harvard University Press, 2000; John Holloway, Change the World Without Taking Power, London: Pluto, 2002. Vi har undersøkt disse problemene grundig i Atilio A. Boron, Empire and Imperialism: A Critical Reading of Michael Hardt and Antonio Negri [2001], oversettelse av Jessica Casiro, London and New York: Zed Books, 2005; "Civil Society and Democracy: The Zapatista Experience", Development, Society for International Development, 48(2), 2005; og "Der Urwald und die Polis. Fragen an die politische Theorie des Zapatismus", Das Argument, 253, 2003. [Tilbake]

31) George Soros, "Entrevista", La República, Roma, 28. januar 1995. [Tilbake]

32) Gösta Esping-Andersen, The Three Worlds of Welfare Capitalism, Princeton: Princeton University Press, 1990, side 22. [Tilbake]

33) En skarp analyse av prosessen med å gjøre helsevesen og offentlig televisjon til varer og dens ødeleggende virkning på demokratiet i Storbritannia, finnes i Colin Leys, Market-Driven Politics, London: Verso, 2001. [Tilbake]

34) Jean-Jacques Rousseau, The Social Contract and Discourse on the Origin of Inequality, New York: Washington Square Press, 1967, side 217. [Tilbake]

35) Samuel Bowles og Herbert Gintis, "The Crisis of Liberal Democratic Capitalism: The Case of the United States", Politics and Society, 2(1), 1982. [Tilbake]

36 Robert A. Dahl, A Preface to Economic Democracy, Los Angeles: University of California Press, 1986, side 135. Se også Carnoy Martin og Dereck Shearer, Economic Democracy: The Challenge of the 1980s, Armonk: M E Sharpe Inc., 1980, side 86124 og 23376. [Tilbake]

37) De nyeste skriftene til Boaventura de Sousa Santos gir et innsiktsfullt perspektiv på "gjenoppfinnelsen" av demokratiet. En sammenfatning av hans viktigste funn finnes i Boaventura de Sousa Santos, Reinventar la Democracia: Reinventar el Estado, Buenos Aires: CLACSO, 2005. [Tilbake]

38) Leys, Market-Driven Politics. [Tilbake]

39) Colin Crouch, Post-democracy, Cambridge: Polity Press, 2004, side 7, 189. [Tilbake]