Trondheimsmodellen (bokomtale)
Av Asgeir Drugli
Selv om denne boka ikke er noen dyptpløyende analyse, men heller en motivasjonsfortelling for den svenske venstresida, så er den interessant på flere måter.
Aron Etzler: Trondheimsmodellen. Radikala framgångshistorier från Norge och Nederländerna
Karneval förlag 2007
Det at så store deler av boka baseres på samtaler og intervjuer med personer som har deltatt i hendelser og omstendigheter forfatteren kommer inn på, gjør boka lettlest, og pirrer også min nysgjerrighet for å få vite mer om deres erfaringer. En liten svakhet er at det ligger noen feil i forfatterens egne beskrivelser i de deler av fortellingene jeg sjøl kjenner godt til, og som gjør at man kan stille spørsmål om nøyaktigheten på andre områder i fortellingene, men akkurat det kan jeg som leser av denne boka, leve med.
«Det inngår i den svenska självbilden at ingen annen är så bra som vi. Lyckoligtvis är det inte alls sant,» skriver Aron Ezler, sjefsredaktør for avisa Flamman i Sverige som har skrevet boka Trondheimsmodellen. Med et bakteppe som brettes ut gjennom fire korte innledende kapitler, beskrives den svenske høyresidas frammarsj gjennom det han kaller 25 års seierstog for borgerskapet, fra det tidspunkt de sosiale og økonomiske forskjellene i Sverige begynte å øke på 1980-tallet, og med valgseieren i 2006 som høydepunkt. Den svenske venstresida beskrives som utslått, hvor folk har gått lei og mistet håp om at ting skal gå bedre på grunn av årtier med motgang. Han konkluderer sin innledning med at historien endres av mennesker som handler, og det mer enn skinner igjennom at forfatteren mener at nettopp handling mangler i den svenske venstresida for øyeblikket.
Hoveddelen av boka består av to helt separate og ganske ulike fortellinger der handling har ført til synlige framganger for venstresida, og som i følge forfatteren har som fellesnevner at de begge er radikalt demokratiske. Den første historien er fra Norge, med hovedfokus på det som skjedde da LO i Trondheim tok initiativet til å drive en egen valgkamp for sine medlemmers interesser, og på et program som krevde en annen politisk linje enn den som hadde blitt ført i den høyrestyrte kommunen over flere år. LO krevde stillingstaken til dette programmet i forkant av kommunevalget fra de lokale partiene. Strategien førte fram og bidro til høyrestyrets fall i Trondheim i 2003 og en synlig endring av politikken blant annet gjennom rekomunalisering av tidligere privatiserte selskap. Selv om det i følge forfatteren sitter langt inne for enkelte å innrømme, så var det Trondheimsmodellen som beredte grunnen for LOs lange valgkamp i forkant av Stortingsvalget 2005, hvor LO lyttet til hva som var viktig for sine medlemmer, og som var avgjørende for høyresidas nederlag mot det rød-grønne regjeringsalternativet.
Når det gjelder fortellinga fra Norge, så blir enkeltstående hendelser fra nær historie i bokform filtrert for mediastøy og forstyrrende elementer. Dette gjør at de settes inn i en tydeligere sammenheng, slik forfatteren ser den. Fortellinga fra Norge starter på et overordnet nivå på 1980-tallet. Via den gryende motstanden mot norsk liberal politikk under Bondevik II-regjeringa, gir boka korte påminnelser om viktige hendelser med hovedfokuset på LO i Trondheim og den lange valgkampen ført på nasjonalt plan av LO før stortingsvalget 2005. Den berører også hendelser etter stortingsvalget helt fram til og med Gerd-Liv Vallas avgang som LO-leder. Her kan nevnes blant annet regjeringens stans av forslaget til ny arbeidsmiljølov fra B-II-regjeringa, LOs seier i kampen om sykelønnsordningen, SVs fall på partibarometrene og regjeringens stagnasjon i forhold til løftene fra Soria-Moria. Et eget kapittel er viet Fremskrittspartiets framvekst som det nye "arbeiderpartiet". Det viktigste med bokas fortelling fra Norge er bokas fokus på hva den sterke bølgen av mobilisering med fagforeningene i spissen kan oppnå av politisk betydning for folk, og i dette tilfellet var det synliggjøringen av de sentrale spørsmålene i kampen for folks velferd som fikk konsekvenser både på lokalt og nasjonalt politisk plan.
Sosialistische partij
Den andre fortellingen er om Sosialistische partij (SP) i Nederland – det raskest voksende venstrepartiet i Europa i følge forfatteren. Partiet har hatt en tydelige framgang i Nederland de siste årene, med seineste høydepunkt i parlamentsvalget i Nederland i 2006 hvor de tredoblet sin oppslutning til 16,6 % i forhold til sist valg. Bakgrunnen for SPs framgang er i følge Etzler partiets mangeårige iherdige grasrotarbeide med og blant folk, gjennom en rekke ulike arbeidsmetoder som nevnes i boka, samtidig som det har vært en sterk fokus på organisasjonsbygging og skolering. Etzler skriver at partiets suksess skyldes deres vekt på aksjon istedenfor prat. "Ti timer praktisk politisk arbeid for hver time politisk teori," som partisekretær Hans van Heijingen forteller forfatteren.
Dette er en ganske annerledes fortelling enn den første, og fokuserer på bakgrunnen for framgangen til et i utgangspunktet lite sosialistparti, som sakte men sikkert har bygd opp en organisatorisk evne til å kunne drive politisk opinion, og som har blitt en bevegelse av og for folket, ofte gjennom langvarig vanskelig og hardt arbeide. Forfatteren innleder med konkrete fortellinger om SPs arbeidsmetodikker som gir direkte resultater for folk. Blant eksemplene er partiets kontorer for hjelpetjenester, hvor folk kan få juridisk og sosial hjelp innenfor en rekke områder. Kontorene har samtidig en sentral funksjon som partiets "øyne og ører" ute i virkeligheten, som lager rapporter og gir råd til partiets parlamentarikere. Partiet har også etablert et medisinsk senter som erstatning for bortfall av helsetjenester.
Forfatteren forteller om utvikling av politikk for dagligpolitisk arbeid gjennom organiserte rundspørringer på dørene til folk, og om opprettelsen av hotlines for telefonhenvendelser innenfor ulike begrensede saksområder, som for eksempel partiets "Byråkratibrigade" for henvendelser om byråkratiske overtramp og overformynderi.
I tillegg til denne jobbinga for folk forteller forfatteren om intensiv skolering av partimedlemmer og utplukking av partitillitsvalgte ut fra et nærmest elitistisk prinsipp, hvor de beste plukkes ut til å videreskoleres av partiets mest sentrale og erfarne folk.
Et av flere interessante perspektiver med SP presenteres i boka som måten de aktivt håndterer høyrepopulismen på, ut fra prinsippet om at man må vinne tilbake hjertene hos de som går til populistiske bevegelser pga av tapet av troen på andre politiske løsninger. Ikke klag på deres sett å tenke på, sier en SP-representant, overbevis dem isteden om at dine løsninger er bedre for deres framtid. Med til historien hører da også at SP selv har blitt beskyldt for å være populistisk, noe boka også berører på flere steder. Resultatet er at SP er det store protestpartiet i Nederland, istedenfor et invandringsfiendtlig parti som man har fått i Norge og mange andre land i Europa.
Forfatteren avslutter fortellingen om Sosialistische partij ved å dvele ved noen av utfordringene for SP ved å sitte i posisjon, noe partiet nå gjør flere steder lokalt i Nederland gjennom samarbeid med andre partier, blant annet i byen Nijmegen.
Bokas store styrke mener jeg ligger i den utstrakte bruken av gjengivelser fra samtaler forfatteren har hatt med folk som i større eller mindre grad har vært, eller er, deltagende i hendelsene det fortelles om. Dette gir et lite innblikk i ulike måter å se ting på, både innenfor den norske og den nederlandske fortellingen, uten at boka går i detalj eller utgir seg for å skulle være 100 % objektiv fakta. Fortellinger gjengitt som folks egne ord bidrar også til en troverdighet i og med at fortellingene ikke framstår som absolutte fasiter eller konklusjoner.
Jeg lærte en del ting ved å lese boka, jeg lot meg inspirere og jeg fikk lyst til å prøve ut en del nye ting i det strategiske og praktiske dagligpolitiske arbeidet. Vi får håpe at boka får den samme effekten på den svenske venstresida.