India – og verden – venter fortsatt (omtale)

Av Arnljot Ask

2011-03 Bokomtaler

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt.

Jan Myrdals siste bok om India, Red Star over India, ble utgitt på engelsk nå i sommer. Boka er oversatt til flere språk, og kommer i norsk utgave til høsten, utgitt av tidsskriftet Rødt! og oversatt av Morten Falck. Red Star over India gir et godt innblikk i ett av de revolusjonære stormsentrene i vår tid.

Den nye boka til jan Myrdal bærer preg av en mann som har levd med India i et langt liv, og som evner å sette det som skjer der nå inn i et bredere historisk perspektiv. Red Star over India trekker veksler på alle hans besøk i India og samvær med indiske venner, siden hans første lengre opphold der i 1958, gjennom hans og Gun Kessles besøk i geriljasonen nordøst i Andra Pradesh i 1980 til reisen til geriljaområdene i Dandakaranya rundt nyttårstider i 2010.

Myrdals revolusjonære standhaftighet, parret med evnen til å se sammenhenger og utviklingsprosesser, gjør det også forståelig at han som 84-åring, med et kne som vanskeliggjør gangen selv i svenske bygater og slake hustrapper, begir seg ut på en strabasiøs reise i uveisomt terreng i hjertet av India. Han må følge opp ting han har jobbet et langt liv med, koste hva det koste vil.

I sluttavsnittet av boka slår han fast at han neppe vil få oppleve fullbyrdelsen av den indiske revolusjonen, som han trekker opp linjene for helt tilbake til soldatopprøret mot de engelske kolonisatorene i 1857. Slik sett kunne han gjerne ha gitt boken sin tittelen India venter fortsatt, som en oppfølger av hans og Gun Kessles India venter fra 1980. Når han har valgt Edgar Snow-vinklingen, kan vi mistenke han for å ville sette søkelyset på at det som skjer i India, kan få tilsvarende internasjonale ringvirkninger som forrige århundres revolusjon i Kina.

Det er ikke bare India som venter på hvordan det indiske opprøret utvikler seg. Det vil ha følger for hele verden, selv om det i dag er ganske godt gjemt bort i mediabildet her hos oss. Indiske makthavere sier at maoistene – de velger bevisst å avgrense det til noe som angår bare dem – er det største sikkerhetsproblemet i India i dag. USA har også CPI(Maoist) på sin liste over terrorister som må bekjempes. For Norge er India et svært viktig land å satse på, både for statlige og private kapitalinteresser.

Det er prisverdig at Jan Myrdal gjorde dette «stuntet» for å få fram informasjon om hva som skjer i dypet av India, og som vil få følger de fleste ikke er oppmerksomme på i dag. Til tross for at boka er komprimert med, som sagt, grundige betraktninger over «de lange linjene», så er det en liten og lettlest bok. Jeg er ikke bedt om å kommentere boka i detalj. Det er da også mye bedre at du skaffer deg den, og leser den! Jeg skal bidra med noe bakgrunnsstoff, som det ikke har vært plass til i Myrdal sitt prosjekt, pluss litt om den aktuelle situasjonen i dag som vil være relevant for solidaritetsarbeidet.

Motsetningenes kontinent

India framstilles som en av de kommende «global champs», for å bruke uttrykket i en skryteartikkel i India Today fra noen år tilbake. Globaliseringa og liberaliseringa av den indiske økonomien fra begynnelsen av 1990-tallet av har gjort India til et klondyke for internasjonale storselskaper og større selskaper med indisk herkomst. Det har ført til en utvikling som har akselerert nasjonalbudsjett for India – de siste åra har veksten nærmet seg 10 %.

Men dette har også forsterka motsetningene i landet, eller kontinentet som det snarere kan kalles, som fra før av var svært store som følge av den føydale samfunnsstrukturen og kastesystemet. De hundre familiene som styrer livsvilkåra til en milliard mennesker, har brutt ned all beskyttelse mot kapitalforflytninger inn og ut av India – og framstiller det som utviklingens naturlige gang. De rike mineralforekomstene i områdene til stammebefolkningene gis til gruveselskaper og tungindustri, som utbytter naturressursene og gir svært lite annet enn forurensing og forringa næringsgrunnlag tilbake til folk som lever der.

Symbolet for den industrielle indiske nasjonsbygginga, Tata-gruppa, illustrerer godt den utviklinga India nå er på vei inn i: Fra oppstarten i 1868 sto Tata i spissen for oppbygginga av indisk stålindustri, kraftstasjoner, hoteller, kjemikalier, bilproduksjon, flyselskap og dataindustri osv. I dag er selskapet den fremste eksponenten for globaliseringa av den indiske økonomien og opererer i over 80 land. De har kjøpt opp større selskaper som Corus, Europas nest største stålprodusent, Jaguar Land Rover og Tetley Group i England. I dag har Tata-gruppen over 60 % av sin fortjeneste i utlandet, og har flere ansatte i England enn noe annet selskap der. Tata Motors og Tata Communications er store på New York-børsen. Tata Steel har mer enn doblet sitt utbytte siden 1994, mens de har skåret ned på arbeidsstokken i India fra 78 000 til ca. 30 000, ifølge Economist 5. mars 2011.

I India Today 22. juli i år stilles det spørsmål om regjeringa kveler den indiske økonomien, mens det indiske næringslivet flytter ut. De peker de på at utenlandske investeringer i India minker dramatisk. Deres anliggende er imidlertid å kritisere den nåværende regjeringa for å legge restriksjoner på liberaliseringa igjen, slik at kapitalen flytter ut. De snakker for overklassen og den kjøpesterke middelklassen, til sammen opp mot et par hundre millioner, som jo er et betydelig marked. Men de 7–800 millionene som ikke nyter godt av denne utviklinga, har ikke annet enn sine lenker å miste.

Det er dette misforholdet som ligger bak den pågående revolusjonære kampen i India, og som gjør at det som kalles «naxalitopprøret » har pågått i over 40 år. Det startet i Vest Bengalen, hvor det de siste årene har blusset opp igjen harde konfrontasjoner flere steder, som i bondeopprørene i Nandigram og Singpur i 2007 og 2008. Her tok bønder og landsbybefolkning opp kampen mot politi og soldater sendt ut av det daværende regjeringspartiet i delstaten, Communist Party India (Marxist). CPIM gikk inn for å gi blant annet Tata Motors jorda til bøndene. Opprørene her var med på å undergrave CPIM-regjeringa, som mista makta under valgene der i fjor.

Tyngdepunktet i opprøret har de siste tiåra flytta seg inn i landet, til det beltet som kalles «den røde korridoren». Den strekker seg fra delstaten Karnataka, med databyen Bangalore, gjennom Andra Pradesh, stammeområdene i Maharastra, Orissa, Jharkand, Chkattisgahr, Madhya Pradesh, Vest Bengal, østlige deler av Uttar Pradesh og nord til Bihar, opp mot grensa til Nepal.

I dette området regnes det med at CPI(Maoist) kontrollerer et område på ca 90 000 km2, dvs. over en firedel av Norges areal. Indiske sikkerhetsmyndigheter regner med at det dreier seg om rundt 20 000 væpnede naxalit-kadre i tillegg til ca. 50 000 vanlige medlemmer i bevegelsen.

Dette er deler av India som ikke nyter godt av den kapitalistiske bonanzaen, men som bidrar til å skaffe råvarer for mye av rikdommen som overklassen velter seg i. Her er i skogsområdene er de rikeste jernmalmfeltene i India. Problemet for kapitalen er at dette også er hjemstedene til en stammebefolkning, som nekter å flytte bort for å overlate grunnen til gruvedrift. Området er også rikt på andre mineraler: 60 % av bauxitten, 92 % av nikkelen, 28 % av mangan og 25 % av kullressursene. I tillegg til trevirke og potensielle vannkraftverk.

Det er maoistenes forsvar av interessene til lokalbefolkningen som har gitt dem den oppslutningen de har. Det er også lokalbefolkningens motvilje mot å overlate de ressursrike områdene til storkapitalen som er hovedgrunnen til at den indiske regjeringen setter inn så store ressurser i den krigsoperasjonen de har hatt gående siden november 2009, under dekke av krig mot terror. Men sjøl om 80 000–100 000 soldater, politi og paramilitære styrker er satt inn i den operasjonen som indiske media kaller «Green Hunt», har ikke regjeringen klart å knuse maoistgeriljaen eller jage bort lokalbefolkninga. Snarere skaper denne krigsoperasjonen både militære og politiske problemer for den indiske regjeringa. De får større og større vansker med å legitimere operasjonen politisk. I begynnelsen av juli vedtok Indias høyesterett (Supreme Court) at regjeringen i delstaten Chkattisgarh måtte slutte å væpne lokale militser. Det er i klartekst en beskjed om å slutte å støtte militsgruppen Salwa Judum, som delstatsregjeringa har støttet opp under for å bekjempe maoistene. Flere kjente intellektuelle enn Arundhati Roj har sluttet seg til kritikken av den skitne krigen.

Det angår også oss

For å ta opp tråden fra introen: Det er ikke bare India som venter, men hele verden. Kapitalistene håper og satser på at India skal bidra til en ny vår for en vaklende verdensøkonomi. Den norske staten og norske kapitalister har lenge hatt India som et satsingsområde, med India-strategier som regelmessig oppdateres. Vår sympati ligger hos de indiske millionmassene, som holdes nede på grunn av den økonomiske og sosiale politikken som vår maktelite støtter opp om. Bør ikke vi da bidra med litt for at det skal bikke den rette veien, også til vår fordel?

Rødt har lenge hatt kontakt både med massebevegelser blant bønder og arbeidere og med flere revolusjonære organisasjoner i India, inkludert maoistene som Myrdal besøkte for halvannet år siden. Det minste vi kan gjøre er å spre informasjon om hva som skjer, som å skrive denne artikkelen og andre bidrag til aviser og tidsskrifter, spre boka til Jan Myrdal osv.

Ett steg videre vil være å spre initiativ fra støttekampanjer som våre venner prøver å få mest mulig internasjonal blest rundt. Det er dannet en «International Campaign Against War on the People of India» (ICAWPI) som både samler protester mot trakassering av folk som har stått i spissen for den folkelige kampen, og som ber om at vi utfordrer egne regjeringer til å legge demper på krigen som Indias regjering nå fører. Eksempelvis pågår det nå en kampanje for å hindre at folk blir henrettet for å ha skrevet agitatoriske artikler til støtte for kampen som adivasier (stammebefolkning) og daliter (kasteløse) fører i de mest turbulente områdene. Til og med en verdenskjendis som forfatteren Arundhati Roy står i fare for å bli fengsla.

Du kan komme i kontakt med ICAWPI) gjennom www.icawpi.org og hvis du ønsker tilsendt informasjonsmateriale kan du sende en blank e-post til info-request@lists.icawpi.org.

Et mer krevende tiltak vil være å starte opp praktisk solidaritetsarbeid, ved å dra på reportasjereise til områdene, organisere ulike former for støttearbeid som helsetjenester eller innsamlingsaksjoner.

Det er inderne sjøl som drar dette lasset, men vi kan bidra med å puffe på litt.

(Rødt! har gitt ut den norske oversettelsen av Rød stjerne over india den kan du bestille her)