Spesielle økonomiske soner (India)

Av Arnljot Ask

Nr 2 2008

Mange forbinder «spesielle økonomiske soner» med Shenzhen og den økonomiske politikken Deng satte i gang i Kina i 1980. De fem sonene Kina etter hvert oppretta spilte en betydelig rolle for utviklinga av den formen for kapitalisme som Kina etter hvert utvikla.

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.

 


 

Den massive satsinga på SEZer som India satte i verk fra 2000 av, kan ikke direkte sammenlignes med den kinesiske. I dag står den i sentrum for en voksende protestbevegelse mot den tvangsforflytningen som følger i dens fotspor. Reportasjene som følger gir et innblikk i dette.

I Kina ble sonene fylt opp av statsdrevne bedrifter som skulle få ekstra gunstige vilkår, og ble plassert i et økonomisk landskap som ennå fungerte delvis etter sosialistiske retningslinjer. Ennå i dag er de statskontrollerte, sjøl om de drives på kapitalistisk vis og har som mål å hente inn utenlandsk kapital og styrke handelsbalansen til Kina gjennom å opprettholde eksportoverskudd.

Den første forløperen til SEZ i India ble oppretta i 1965 i Kandla i Gujarat, innafor den «nehruianske sosialismen» . Den var også statsstyrt, ble kalt «Eksport-prosess sone» (EPZ), og hadde som mål å styrke eksportindustrien ved å gi selskapa i sonen spesielle fordeler. Kandla ble etterfulgt av 7 andre EPZer de neste tiåra.

I 2000 ble retningslinjene og måla for EPZene endra og de åtte sonene gikk over til å bli SEZer. Det var ikke bare navnet som ble endra. Hovedmålet ble nå å stimulere utenlandske kapitalinvesteringer i India. EPZene hadde bare klart å trekke til seg 16,7 % av investeringene i sonene fra utenlandske kilder. Eksporten fra de åtte sonene utgjorde bare 5 % av landets eksport i 2004–05, og sto for bare 1 % av arbeidstimene i industrisektoren. I 2005 ble det derfor vedtatt å utvide SEZ-systemet dramatisk. Loven som ble lagt fram da og vedtatt på nyåret i 2006, tok sikte på å opprette ca 500 SEZer. De skulle i hovedsak
fylles av private selskaper, med vekt på også å få utenlandske direkte inn.

Et sentralt virkemiddel er å gi selskapene svært fordelaktige finansielle betingelser. De første 5 åra skal det være fullt skattefritak. De neste 5 åra er det 50 % skatterabatt, og de 5 påfølgende igjen er det 50 % skattefritak på den delen av kapitalinntektene som brukes til reinvesteringer.

Sonene skal ikke bare fylles av industriproduksjon, men også service og handel. De blir etablert som såkalte «industrielle byer» under artikkel 243Q, som gir dem fritak fra å velge lokalt styre. Den statligutnevnte «Utviklingskommissær» skal i samarbeid med «utvikler» (selskapet som får konsesjon på virksomhet i sonen) sette opp styringsorgan for sonen, inkludert alle offentlige tjenester, politi og administrasjon. Domstoler opprettes også på denne måten! I virkeligheten gir dette systemet storkapital og investorer nærmest føydale rettigheter i sonene. Arbeiderne blir fortalt at det ikke er mulig å organisere fagforeninger i sonene. Arbeidsinspektører får ikke lov til å besøke sonene uten tillatelse fra Handelsministeriet.

Undertegnede fikk erfare noe av denne virkeligheten, da vi var på besøk i en av de opprinnelige åtte sonene nord for Mumbai i 2003, sammen med noen fagforeningsledere. Vi kunne dra dit fordi parlamentsmedlemmet fra stedet vi besøkte, støttet fagorganisering og han var til stede under møtet vi var på. Fagforeningslederen sa imidlertid at han ikke turte å dra til nabostedet, som også lå i sonen, da han var truet med å bli drept hvis han viste seg der for å agitere for fagorganisering.

Det er ikke bare venstresiden og de som blir direkte negativt berørt av SEZene, som er skeptiske til dem. Det er allerede eksempler på at sonene i stedet for å tiltrekke seg ny virksomhet, får bedrifter som ligger utenfor sonene til å trekke inn i dem. Det fører til en nedgang i antall sysselsatte, da de bedriftene som flytter oftest også kutter ned på arbeidsstokken.

Finansdepartementet og Reserve Bank of India er også skeptiske på grunn av skattetapet og fordi SEZ-reglene også stimulerer til eiendomsspekulasjoner. Finansdepartementet kalkulerer med et tap på ca 50 milliarder US dollar over neste femårsperiode. Også IMF og Asias utviklingsbank påpeker at sonen egentlig bryter med markedsprinsippene gjennom måten de å favorisere sone-selskapene på.

Landbruksdepartementet opponerer mot måten jordbruksland blir rekvirert til flere av sonene, og frykter det vil forverre matsikkerheten. Totalarealet som legges ut til sonene, er forsvinnende lite i forhold til størrelsen på India. Men flere av sonene tar god dyrkbar mark – i tillegg til at de fortrenger millioner av folk fra områder hvor de i dag livnærer seg til på ulikt vis. Det gjelder særskilt i stammeområder hvor folk lever både av det jorda og skogen gir.

Eiendomsspekulasjonen springer ut av at utbyggerne kan holde av deler av området til eiendommer og diverse serviceanlegg. I tillegg legges det press på områdene rundt SEZene som ligger i nærheten av større byer/knutepunkter. For eksempel er Tata tilbudt vel 4000 mål jord rundt Singur, enda de bare trenger 300 mål til fabrikkanlegget sitt. Flere har pekt på at det nå er en trend i India, som vil bli forsterket av SEZpolitikken, til en «omvendt jordreform» : at
jord tas fra underprivilegerte og overføres til en bisniss-elite som lever i overflod. En undersøkelse av Plankommisjonen viser at 73 % av dyrkbar jord i landet i 2007 var eid av 23,6 % av befolkningen.

Det er også mange flere innvendinger mot SEZ-prosjektet i forhold til hva som vil tjene en utvikling av staten Indias sin økonomiske utvikling. Det fører for langt å gå nærmere inn på dette her. Det som er ganske sikkert, er at denne politikken vil gi masse penger til både utenlandske og innenlandske storkapitalister – pluss at den er et eldorado for spekulanter og mafiavirksomhet. Og de som vil blø, men også dra i gang en omfattende motstandsbevegelse mot den folkefiendtlige politikken, vil utfordre herskerklassen i India sterkere enn den i dag skjønner. De fortjener at omfattende
internasjonal solidaritet erstatter nyfikenhet rundt det falske bildet som er skapt om «den nye indiske velstanden» .