Pensjonsreformen – reformen for dem med god helse og god økonomi (nettbonus)
Av Arne Byrkjeflot
Folketrygda har vært et klassekompromiss, de med god økonomi har fått mest, men utjamninga har vært så stor at forskjellene mellom pensjonister er langt lavere enn i yrkeslivet. Spesielt har folketrygda vært fantastisk for å hindre fattigdom for dem som har måttet forlate arbeidslivet på grunn av dårlig helse eller at de ikke hadde mer å gi. Mange land har bedre pensjonsytelser enn Norge, men ingen har en bedre minstepensjon, ingen har en bedre uføretrygd og ingen har en bedre førtidspensjon enn vår avtalefestet pensjon. Det er juvelene i den kronen som Folketrygda med rette kan kalles.
Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim og sitter i bystyret for Rødt
Pensjonsreformen kommer stykkevis og delt. Først fikk vi pensjonsforliket på Stortinget 24. mai 2005 mellom AP, H, KrF, V og SP, som la de viktigste rammene. Så fikk vi en ny stortingsbehandling 23. april 2007, som konkretiserer dette og vedtar en førtidspensjon. Så kommer lovforslaget til høsten. Senere skal uførepensjon, AFP og de offentlige pensjonsordningene tilpasses. Oppe i det hele har vi fått en egen lov om obligatorisk tjenestepensjon fra 1. januar 2006.
Reformen innfører:
- Alleårsregel istedenfor besteårsregel
- Levealdersjustering, at alle pensjoner justeres ned i takt med økning i levealderen
- Avkorting, at pensjonen går ned dersom du går av tidligere enn pensjonsalder.
- Indeksering, at pensjonistene ikke lenger skal få samme økning som andre grupper i samfunnet.
- Førtidspensjonister skal ikke lenger beskattes som pensjonister.
Alleårsregel erstatter besteårsregel, gradvis fra 2017 til 2032
I dag er folketrygda slik at du trenger 40 år med inntekt ut over grunnbeløpet i folketrygda (G=62800) for å få full pensjon. Det kan de fleste oppnå, særlig siden du får beregnet med alle år fram til 67 år, dersom du må slutte i arbeid for å gå av med avtalefestet pensjon (AFP) eller uføretrygd. Pensjonen din blir så beregnet ut fra de 20 beste åra.
I det nye systemet blir pensjonen 1,35 % av livslønna. Det gir ikke så store utslag dersom du har hatt ei jamn lønn hele livet, la oss si en jamn stigning over 40 år fra 280.000 til 320.000. Da vil du få 162.000 i det nye systemet mot 166.600 i dagens folketrygd. Men har du hatt mange år med deltid, lang utdanning, omskolering, attføring, permittering eller et skiftende arbeidsliv, blir forskjellene dramatiske. 20 år med 150.000 og 20 år med 300.000 gir 125.400 i det nye systemet mot 162.400 i dagens folketrygd.
Alleårsregelen rammer dem som ikke greier å holde seg i fast heltidsarbeid hele livet, spesielt kvinner.
Indeksering, innføres fra 1. januar 2010
Pensjonistforbundet i Norge med sine 170.000 medlemmer har oppnådd forhandlingsrett med staten. Det store gjennombruddet kom i 2002 da Stortinget vedtok at pensjonene skulle følge lønnsutviklinga ellers i samfunnet. Og det har pensjonene faktisk gjort siden da.
Nå skal pensjonene igjen sakke akterut, pensjonistene skal bare få halvparten av reallønnsøkninga vi andre har. Pensjonene skal reguleres midtveis mellom prisstigning og lønnsøkning. I stortingsmeldinga er reallønnsøkninga beregnet til 1,5 % i året og en gjennomsnittlig pensjonist vil da tape 8 %. Men ser en på perioden fra 1996 til 2006, har reallønna økt med 25 %. På de ti åra ville en pensjonist ha tapt 12,5 % når det nye systemet innføres, 20.000 i året for en vanlig pensjonist. I tillegg mister jo Pensjonistforbundet i praksis sin forhandlingsrett.
Indeksering rammer alle pensjonister, foreløpig med unntak for uførepensjonister.
Levealdersjustering innføres fra 1. januar 2010
I dag lever vi i gjennomsnitt 17 år til, dersom vi først har greidd å bli 67. Ekspertene regner med en ytterligere økning med ett år for hvert tiende år framover. I 2020 skal derfor alle pensjoner reduseres med 4,5 %, og i 2050 blir reduksjonen 17,9 %. Det er en merkelig logikk at pensjonistene trenger mindre å leve for, dersom de lever lenger, en skulle tro det var tvert imot. Bjarne Håkon Hanssen sier at det er en enkel sak å løse, jobber du tre år lenger, så tar du igjen for at levealderen øker med fire år. Men en kan ikke vite særlig mye om dagens arbeidsliv og utviklinga her, dersom en tror på en utopi om at folk flest kan jobbe til de er 70 i 2050. For det første er det ikke sant at det fysiske slitet forsvinner, for det andre øker både tempo og ansvar så mye at det fort kan gå motsatt vei. Og det er ikke slik at økning i levealder er jamt fordelt mellom yrkene. Økninga er klart størst i yrker med lang utdanning og ofte god lønn. Servitører, sveisere, hjemmehjelpere må betale prisen for at andre lever lenger.
Levealdersjustering rammer alle, men først og fremst dem som ikke kan jobbe lenge og heller ikke får noen glede av økt levealder.
Avkorting innføres fra 1. januar 2010
Det helt nye i vårens pensjonsforslag er forslaget om en førtidspensjon for alle. Logikken bak er at du har tjent opp en viss pensjonsformue når du blir 67 år. Har du tjent 300.000 i 40 år, har du fått en livslønn på 12 millioner og en årlig pensjon på 1,35 % av dette, 162.000 i året. Gjennomsnittlig er du død ved 84 år og har altså pensjon i 17 år. Din pensjonsformue er 17*162.000=2,75 millioner.
Men går du av ved 62 år, så lever du gjennomsnittlig i 21 år til, og da får du bare 17/21 i årlig pensjon; du taper 22 %. Du betaler rett og slett din egen førtidspensjon fullt og helt. Men i tillegg så mister du fem opptjeningsår av 40 – og taper enda 12,5 % . Alt i alt reduseres pensjonen din med nesten en tredjedel, 50.000 i året, 4.000 mindre for hver måned. Og reduksjonen er livsvarig, ikke bare til du er 67. Du får 4.000 kroner mindre å leve for hver måned til du dør.
Trøsten er at du da kan jobbe så mye du vil ved siden av. Men for det store flertall er det å gå av ikke et valg, men helt nødvendig.
Avkorting rammer dem som ikke er i stand til å jobbe lengre.
Minstepensjon, uføretrygd og AFP (avtalefestet pensjon)
Hva skjer så med de tre juvelene i kronen, minstepensjon, uføretrygd og avtalefestet pensjon? Når Borten og Gerhardsens gullkrone erstattes av ei krone i skrapjern, fra Stoltenberg, Solberg, Haga, Høybråten, Sponheim og nå dessverre også Halvorsen, så passer de ikke inn.
Logikken bak hele det nye pensjonssystemet er jo at folk flest er unnasluntrere som må presses til å fortsette i arbeid med økonomisk tvang. Logikken bak AFP-ordninga er at du får det samme i alderspensjon når du blir 67, som om du hadde fortsatt i arbeid . Det samme skjer når du blir uføretrygdet. Men sjølsagt taper du, du har jo bare litt over halve inntekta som uføretrygdet og AFP-pensjonist. Men du blir ikke livsvarig straffet, du får det samme som ellers når du blir alderspensjonist.
AFP og uføretrygd
En tredjedel forsvinner ut før de er fylt 62 år, i all hovedsak ved uføretrygd. Av 62-åringene har 80 % rett til AFP, og halvparten benytter seg av den. Bare 10 % har fulltidsjobb ved oppnådd pensjonsalder. 45 % er uføretrygdet den dagen de når pensjonsalderen. Og når pensjonsalderen øker opp til 70 år, vil det knapt være noen som ikke må melde pass. Derfor er det aller mest avgjørende spørsmål hva som skjer med AFP og hva som skjer med uføretrygda.
AFP
Det er den slitne 62-åringen som har forbrukt sin arbeidsevne og ikke har nok å gi i dagens beinharde arbeidsliv, som møter alle sidene av pensjonsreformen. For det første har hun ofte hatt problemer tidligere i livet og rammes spesielt hardt av alleårsregelen. Hun får i utgangspunktet en lav opptjent pensjon. La oss si 150.000 i pensjon ved fylte 67 år.
Fyller hun 62 år etter 1. januar 2010, så rammes hun av avkortinga, taper en tredjedel og får bare 100.000 i pensjon ved fylte 62 år.
Normalt ville hun ikke fått lov til å gå av, fordi hun kom lavere ut enn minstepensjonen på 112.860, men der berges hun av AFP-tillegget. Regjeringas forslag er at alle som har AFP-ordning på sin arbeidsplass, skal få sin AFP-pott. Bjarne Håkon Hanssen har nå sagt at den blir på 38.000 i 15 år, 570.000 per arbeidstaker. Det blir 27.000 årlig omregnet til livsvarig pensjon. For vår arbeidstaker betyr det 27.000 i året til hun forventes å dø 83 år gammel. Hun får 127.000 i årlig pensjon og må greie seg med 2.000 kroner mindre hver måned til hun dør.
Fyller du 62 år i 2020 eller 2050, rammes du av levealdersjusteringa. Du taper 4,5 % i 2020 og hele 17,9 % i 2050. Vår 62-åring i 2050 taper 23.000 til og er nede på 104.000, 46.000 mindre enn i dagens ordning. På grunn av indekseringa fortsetter hun å tape og har bare 90.000 som 72-åring.
AFP-reformen er en overføring fra dem med dårlig helse og dårlig økonomi til dem med god helse og god økonomi. Det er her klasseinnholdet i pensjonsreformen er helt gjennomført.
En mulig løsning for AFP?
Det er ikke lett å se noen vei ut av uføret med pensjonsreformen som grunnlag. Problemet er både økonomisk og prinsipielt.
Det prinsipielle er arbeidslinja. At en faktisk taper nesten halvparten av inntekten som AFP-pensjonist holder ikke, AFP-pensjonistene skal straffes til de dør. Ellers vil de ikke jobbe. Regjeringas fremste talsmenn ser på folk flest som unnasluntrere. I tillegg har de et syn på morgendagens arbeidsliv som så vakkert og inkluderende at det nærmer seg religion.
Men like avgjørende er nok økonomien. Særlig siden dette skal avgjøres i et tariffoppgjør. I utgangspunktet vil regjeringa lovfeste en ordning der dagens utgifter per arbeidstaker med rett til AFP skal videreføres. Statens bidrag skal inkludere utgifter til pensjonsopptjening og skattefordeler.
I dag får du det samme i pensjon ved avgang 62 år som om du hadde arbeidet til pensjonsalderen. Nå skal de som arbeider lenger få mer i pensjon, mye mer. Når summen ikke skal økes, må nødvendigvis dette tas fra dem som går av tidlig.
Det er to ideer som må avlives totalt om AFP skal ha noen som helst sjanse, det første er ideen om et likt AFP-tillegg for alle. I dag bruker halvparten ordninga, og den gir mest til dem som går av tidlig. Dersom alle skal ha likt tillegg, må det bli halvparten så mye på hver, og tapet blir større jo tidligere du går av.
Den andre ideen er at du kan gå av med AFP og jobbe så mye du vil ved siden av uten avkorting i pensjon. Også da kan alle med god helse og en jobb de kan bli gamle i, gå av med AFP og fortsette i jobben som før. Så kan de sette hele førtidspensjonen og AFP-tillegget i banken og ha en solid formue når de når pensjonsalderen. Dette er også å stjele fra dem som faktisk ikke kan jobbe videre.
Dersom disse to ideene avlives, er det kanskje mulig å finne økonomi til AFP de første åra etter 2010. Inntil levealdersjusteringa begynner å virke og inntil alleårsregelen innføres.
Alleårsregelen betyr at alle taper fem opptjeningsår dersom de går av ved 62 år. I dagens folketrygd taper du like mye bare hvis du kun har 35 opptjeningsår ved fylte 62 år. Jeg tror at kostnadene for å kompensere for manglende pensjonsopptjening i det nye systemet er minst det doble av dagens.
I 2050 forventes vi å leve fire år lengre. LO krever at AFP-pensjonistene skal kompenseres for dette, det betyr dekning av fire pensjonsår. Det alene er 720.000 mer enn Hanssens tilbud alene.
I tillegg er det mye mer å kompensere for i den nye ordninga enn i dagens. Bjarne Håkon Hanssens departement har lagt fram et slags tilbud på 38.000 i 15 år eller 570.000, inklusive pensjonsopptjening og skattefordeler. Med en gjennomsnittspensjon på 180.000 er det 3,2 pensjonsår. Det stemmer så noenlunde med at AFP-pensjonistene tar ut om lag 2 pensjonsår i snitt, pensjonsopptjening og skattefordeler utgjør altså 1,2 pensjonsår.
I dag dekker staten og partene i arbeidslivet utgiftene ved at halvparten av dagens 62- til 67-åringer går av med AFP i gjennomsnittlig 2,5 år. For hver 62–67-åring betyr det 1,25 pensjonsår. I morgendagens system må du dekke opp for tap på 1/3 av inntekten, ikke i 2,5 år, men i 19,5 år økende til 23,5 år etter hvert som levealderen øker. Dersom fortsatt halvparten går av i gjennomsnittlig 2,5 år koster detter 0,5*1/3*23,5= 4 pensjonsår. Utgiftene blir altså mer enn tredoblet. Antall mulige AFP-pensjonister øker med 50 % fram til 2015 og en må i tillegg regne med at en enda større andel vil gå av med AFP når pensjonsalderen gradvis økes til 70 år. Utgiftene må opp fra dagens 6,3 milliarder til 30 milliarder. Det er en økning på 12.000 per arbeidstaker i Norge, det er nesten like mye som hele innsparinga på pensjonsreformen. Det er vanskelig å se for seg at dette kan løses i et tariffoppgjør, og det vil bli så dyrt at konkurransen med bedrifter uten AFP-ordning vil bli et reelt argument.
Og sjøl om dette skulle la seg løse, så vil det i dette systemet være slik at vår 62-åring stilles overfor et umulig valg. Går du av ved 62 år, blir du ganske fattig resten av livet. Holder du ut ett år til, så får du 1000 kroner mer i måneden resten av ditt liv. Holder du ut enda ett år til, så får du enda 1000 kroner mer i måneden resten av ditt liv. Det blir et umulig valg mellom helse og muligheten til å unne seg å reise eller gaver til barnebarna. Jeg tror det er de som aldri skulle jobbet en dag lenger, som velger å gjøre det og aldri får nyte en pensjonstilværelse med litt overskudd i behold.
AFP-ordninga er ikke mulig å bevare uten at opptjeninga av pensjon fortsetter som AFP-pensjonist og avkortinga fjernes. Det må bli hovedkravet både foran stortingsbehandlinga i vår og ved tariffoppgjøret i 2008.
Uføretrygd
Det sier seg selv at dagens uføretrygd ikke vil overleve dette systemet. I så fall vil jo de som er blitt uføretrygdet, komme mye bedre ut enn AFP-pensjonistene når de blir 62. Det er derfor satt ned et uførepensjonsutvalg med det uttrykkelige formål å tilpasse den slik at ikke folk kan lure seg unna ved uføretrygd. Nåløyet vil bli trangere, varig uføretrygd en sjeldenhet. En uverdig behandling med midlertidige vedtak og vandring mellom umulige motivasjonskurs og jobbsøking er framtida for de som faller utenfor. Og hvordan vil deres alderspensjon bli? Når vil de bli omfattet av levealdersjusteringa og levealdersjusteringa? Blir alderspensjon fortsatt det samme som uførepensjon? Må de over på den nye ynkelige førtidspensjonen for alle når de fyller 62 år? Jeg frykter det absolutt verste når det gjelder våre uføre. Nå har uførepensjonsutvalget utsatt offentliggjøring fra 15. mars til 1. juni.
[Les mer om uførepensjon her.]
Offentlige pensjoner
De offentlige pensjonene blir tilsynelatende ikke så berørt av pensjonsreformen. I stat og kommune er pensjonene 66 % av sluttlønn, og det kreves ikke mer enn 30 års ansettelse. Slik kan tilsynelatende selve folketrygda raseres uten at de offentlig ansatte merker noe. Slik er det sjølsagt ikke.
Levealdersjustering og indeksering innføres fra 1. januar 2010 også for offentlig ansatte.
Levealderjusteringa er beregnet å være 4,5 % i 2020, 9 % i 2030 og 17,9 % i 2050. I 2020 er altså 66 % ordninga ikke lenger 66, men 63 %. I 2050 er den bare 53,5 %. Ganske lik den folketrygda alene ville gitt i dag. 10 år senere har indekseringa ført deg ned på 48 % av sluttinntekta di. Trolig enda lavere.
Statlige og kommunale selskap
Her er det allerede i dag slik at selskapene sjøl dekker forskjellen mellom det bruttopensjonsordninga koster og det folketrygda gir. Alle som jobber i disse selskapene, vet at det å gå løs på dyre pensjonsordninger som truer konkurranseevnen har vært en gjenganger og svært mange ordninger er blitt sterkt svekket. Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan presset vil bli når folketrygda svekkes og det blir et større gap å dekke.
Kommuner og stat
Det mest sannsynlige er at bruttopensjonen vil bli delt opp i en folketrygddel og en tilleggspensjon. Slik blir kostnadene til tilleggspensjonen en post i kommuneregnskapet. Etter hvert som folketrygda minsker i størrelse, vil pensjonsbiten i budsjettene øke, og det vil bli et politisk press for å senke kostnadene. Det vil også bli vanskelig å forsvare hvorfor de ansatte i stat og kommune skal slippe unna de nedskjæringene alle andre er blitt utsatt for. Dette er en prosess som vil ta noen år. Jeg tror regjeringa i første omgang vil konsentrere seg om å fjerne særaldersgrensene, tilpasse AFP-ordninga og fjerne 30-årsregelen. Da er i virkeligheten også bruttopensjonen død.
30-årsregelen
Her har de ikke tid til å vente. De strider mot selve prinsippet i pensjonsreformen, at du skal kunne gå av etter 30 år og ha full pensjon. Så 30-års regelen står for fall. Men det er vanskelig å se for seg hvordan en bruttopensjonsordning kan fungere uten en slik 30-årsgrense. Forvinner 30-årsregelen, så er veien til en alleårsregel både kort og naturlig.
Offentlige AFP-ordninger
AFP-ordninga i stat og kommune er i prinsippet todelt. Fra 65 til 67 år har du en bruttoordning, beregnet til 66 % av din sluttlønn. Fra 62 til 65 år har du en tilleggspensjon, folketrygd med 1.700 kroner i brutto tillegg (950 kroner netto i privat sektor). Jeg tror de i første omgang vil prøve å få den første delen inn under det samme system som i privat sektor.
Resten kan de kanskje overlate til markedets såkalte usynlige hånd. Allerede i dag er det slik at kommuner og stat betaler det meste av AFP-utgiftene sjøl. Når AFP utgiftene tredobles, hva vil da skje? Er det i praksis mulig å opprettholde et system der privat ansatte straffes økonomisk, men kan jobbe så mye de vil, mens offentlig ansatte slipper fri, men kan ikke jobbe?
Skattebegrensningsregelen forsvinner for førtidspensjonister, også i det offentlige
I dag omfattes AFP-pensjonister av skattebegrensningsregelen. De kan ha ei netto inntekt på 99.100 uten å betale skatt. Med minstefradrag på 24 % betyr det at de kan tjene 130.000 kroner uten å betale et øre i skatt. Mister de skattebegrensingsregelen, må de betale skatt som en ordinær lønnsmottaker. Da har du et minstefradrag på 34 %, får 86.000 i netto inntekt og betaler 28,8 % i skatt, det er en forskjell på 25.000 kroner, 2.000 kroner i måneden netto. Vår AFP-pensjonist med 130.000 i inntekt vil faktisk få mindre utbetalt enn en minstepensjonist.
Men hvorfor vil skattebegrensingsregelen falle? For det første fordi stortingsmeldinga sier at alt det regjeringa bruker på AFP i dag, inklusive det de bruker på skattelette skal inngå i AFP-potten, og de vil med sikkerhet ikke gi pengene to ganger. For det andre fordi det skal være mulig å jobbe så mye du vil ved siden av. Det er vanskelig å se for seg et system der du har en pensjonsbit som skattes for seg med skattebegrensing, og en lønnsbit som skattes i et annet system. Det er mer usikkert hvordan det går med trygdeavgiften, der pensjonister i dag betaler 3 %, mens lønnstakere betaler 7,8 % av brutto inntekt. Men når Bjarne Håkon Hanssen sier at skattefordelene er med i hans AFP-pott, så forvinner vel den også for førtidspensjonistene, og skatten øker med 4,8 % av brutto innekt.
Minstepensjon
En av regjeringas hovedargument er å redde folk unna minstepensjonistfella. I dagens folketrygd vil du bli minstepensjonist ved en inntekt på 170.000 i dine beste 20 år. I det nye systemet ville du blitt minstepensjonist ved ei inntekt på 210.000 i 40 år. Tankegangen er da at da får du ikke noe igjen for å ha jobbet. Etter min mening en merkelig argumentasjon, du har jo lønna di igjen og dette kan brukes mot en hver garantiordning.
Men det SV fikk igjen for nå å være med på pensjonsforliket, var en kompensasjonsordning for denne gruppa. Ved 170.000 i innekt får du 18.000 mer enn i dagens folketrygd. Det er tydeligvis nok til å juble.
Men hva hjelper det når også minstepensjonen rammes av levealdersjusteringa og taper 5.000 i 2020 og 20.000 i 2050? Og førtidspensjonistene ikke lenger skal skattes som pensjonister? Det rammer nettopp den gruppa som SV ville tilgodese og det rammer hardt. Og at det ikke lenger er mulig å gå av med AFP med lave inntekter? Og at indekseringa vil føre til at flere og flere blir minstepensjonister i løpet av sin levetid? Har du 10 % mer enn minstepensjon når du blir pensjonist, så er du minstepensjonist etter 10 år. Og at de nye AFP-ordninga vil føre til at du må ha ei inntekt opp i 350.000 for å unngå å bli minstepensjonist dersom du må gå av som 62-åring?
Pensjonsreformen produserer minstepensjonister. Og minstepensjonistene blir fattigere og fattigere.
Hvorfor?
I starten var økonomien hovedargumentet. Men med en forventet innsparing på bare 28 milliarder kroner og rekordhøye oljepriser er dette argumentet mer eller mindre forsvunnet. Det skal jo ikke mer enn 2,5 års oljeinntekter på 300 milliarder i året, før de 4 % en kan bruke i følge handlingsregelen dekker hele innsparinga.
Nå er hovedbegrunnelsen mangel på arbeidskraft. Men da er det arbeidslivet det må gjøres noe med, ikke pensjonen. Da må en lage ordninger slik at de 110.000 deltidsansatte som faktisk ønsker mer jobb, får det. Men da må kommune og stat være villig til å bruke det som er nødvendig. Og ønsker de virkelig å få de som i dag faller ut inn i arbeidslivet, så er iallfall ikke løsninga å halvere tiltaksplassene i arbeidsmarkedsbedriftene slik NAV faktisk gjorde som sitt første skritt.
Å tvinge utslitte 62-åringer inn i dagens arbeidsliv, vil bare føre til større sykefravær, enda dårligere helse og en uverdig slutt på arbeidslivet. Det finnes ingen samfunnsmessig gevinst i et slikt spill. Men arbeidslinja er en effektiv måte å flytte ansvaret over fra samfunn og arbeidsliv til den enkelte arbeidstaker og trygdemottaker. Vinner de fram med det er rettighetssamfunnet erstattet av veldedighetssamfunnet, og det meste av våre velferdsordninger ligger laglig til for hugg.