Vår nye regjering

Av Arne Byrkjeflot

Nr 2 2006

Jeg er en revolusjonær fagforeningsleder fra Trondheim, medlem av RV og AKP, bystyrepolitiker for RV. Overskriften er ikke ironisk ment, tvert imot. Jeg ser på regjeringa som litt min, om lag som i Coop-reklamen.

Arne Byrkjeflot er bystyremedlem for RV i Trondheim og medlem av AKP


Jeg tilhører de som hilste valgresultatet med glede, sjøl om RV ikke kom inn. Jeg jubler når de bryggeriansatte får beholde emballasjeavgiften, oppsigelsene trekkes tilbake i Jernbaneverket, fornyingsministeren stanser konkurransetilsynets krav om salg av Trondheim Energiverk, Djupedal stanser privatskolene og Stoltenberg setter foten ned for nedlegginga av lokalsykehus. Å få bort Høybråtens 13-timersdag, frislipp av midlertidig ansatte og sikring av retten til å stå i stilling til saken er endelig avgjort, kan ikke vurderes for høyt. Tjenestemannsloven er tilbake med retten til å gå på ventelønn. De arbeidsledige får feriepengene tilbake, om enn ikke før i 2008.

Ingenting har kommet gratis. Vi har jobbet hardt for å få bort Bondeviks høyreregjering og vi har jobbet like hardt for å sikre skriftlige løfter fra samarbeidspartiene. Det som gjorde dette politisk mulig, var at Stoltenberg og Jaglands mislyktes totalt med sin rene høyrepolitikk sist DNA hadde regjering. Da foretrakk velgerne den ekte utgaven, og sosialdemokratiet sto i fare for å bare bli et parti blant mange andre. Fagbevegelsen kjente sin besøkelsestid, tusener av tillitsvalgte og titusener av fagorganiserte har vært i aksjon for å bevare arbeidsmiljøloven, forsvar av norske lønns- og arbeidsvilkår i Norge og kamp mot pensjonsreformen. Det bygde seg opp et voldsomt press for et skifte og en grunnleggende ny politikk. Og dette presset er slett ikke dødt med valgseieren, denne bevegelsen lar seg ikke by noe smått. 475 deltakere på årets Trondheimskonferanse var klare. Nå skal løftene innfris. Dette er sjølsagt en drømmesituasjon for fagbevegelsen og en drømmesituasjon for RV, som nå står alene til venstre for regjeringa og er helt på linje med bevegelsen.

Går det an å forskusle dette? Ja, dersom regjeringa skuffer på de viktigste sakene, så vil vi få en blanding av resignasjon og sinne som søker alternativ. I dag er FrP det store logiske alternativ for frustrerte, gjerne opprørske, sjeler. En slik utvikling vil så igjen øke presset på regjeringa fra høyre og vi får en selvgående høyreutvikling.

Det er sjølsagt et paradoks at en stor folkelig bevegelse som ønsker en samfunnsforandring i radikal retning, kan gi et styrket FrP. Men det er egentlig logisk, når AP og SP blir diskreditert og RV både er for svakt og heller ikke har sitt fokus på de saker som frustrerer folk flest.

Nå mener jeg at det er fullt mulig å unngå en slik situasjon. Det viktigste målet er å sørge for at regjeringa ikke skuffer dramatisk. Jeg ser bare en kraft som kan sørge for det, fagbevegelsen i samarbeid med den alliansen som skapte stortingsvalget. For øyeblikket går dette bra. Ledelsen i LO og også andre hovedorganisasjoner er klare på at nå skal løftene innfris. Det er ingen ting som tyder på at de vil frede den nye regjeringen. Og stemninga på grunnplanet er helt klar. Jeg opplevde den blant 475 tillitsvalgte på årets Trondheimskonferanse. Nå må regjeringen levere.

Så har vi SV

Jeg er ikke forbauset over at SV blir presset på plass i den nye regjering. Men selv jeg ble forbauset over med hvilken råhet det skjedde, da Gahr Støre og Stoltenberg ydmyket Kristin Halvorsen og gikk så langt som til å støtte Israels mur gjennom sin formulering om Israels rett til forsvarbare grenser. Men SVs løsning på sitt dilemma, at Halvorsen og Djupedal fra nå av ikke uttaler seg som leder og nestleder i SV, men som finansminister og utdanningsminister og SVs venstrefløy så skal fronte de kontroversielle saker gjennom partiapparatet, er en katastrofe. Det vil aldri bli forstått blant folk flest, SV vil bli sett på som APs puddel uansett hvor tøff Lysbakken er som nestleder. At Kristin Halvorsen helt åpenbart trives i rollen, nå som moderasjonsminister foran lønnsoppgjøret, gjør det ikke bedre. Lar ledelsen i SV seg disiplinere, da er løpet kjørt. Jeg tror dette i lengda også vil disiplinere stortingsgruppa og gi mindre, ikke større, handlingsrom for venstreopposisjonen, uansett formelle posisjoner.

Like alvorlig er det at den interne kampen i regjeringa, den som virkelig betyr noe i virkeligheten og i opinionen, nå bare går på miljø. Jeg støtter SVs holdning fullt ut, det er galskap å sette på spill verdens viktigste oppvekstområde for yngel. Jeg mener slett ikke det er noen dårlig sak å sette på spissen. Men ikke alene. Jeg mener det er kampen om eiermakt og arbeidslinja som nå er de to store sakene der opinionen er på vår side og ministrene Odd Eriksen og Bjarne Håkon Hanssen får ture fram. Det er rett og slett merkelig å oppleve at det er APs stortingsrepresentant Rolf Terje Klungerland som tar oppgjøret med Hydro fordi de har gitt opp Norge som framtidig satsningsområde, at statssekretæren fra AP som leder Nordland Arbeiderparti kan si rett ut hva han mener, mens Djupedal og Halvorsen lojalt holder kritikken innenfor regjeringa. Det holder ikke og vil slett ikke holde når angrep på AFP, uførepensjon og trygderettigheter kommer for å få folk til å jobbe lengre. Det vil heller ikke holde når EU setter hardt mot hardt på hjemfallsordning, ervervslov, kraftavtaler for ikke å snakke om når tiltak mot sosial dumping kolliderer med EUs tjenestedirektiv. Da er det umulig å ikke ha større armslag enn SV har i sin nåværende tvangstrøye.

Hva så med RV?

Dette merkelige lille partiet som igjen var så nære stortingsmandat. Som er enig med alle fagbevegelsens krav, med unntak av gasskraftverk, men likevel ikke har mer enn 3 prosent oppslutning i fagbevegelsen. Jeg mener den politiske situasjonen nå er en gave til et revolusjonært parti som vil bety noe. RV er det eneste partiet til venstre for regjeringa. Det er svært mange, langt inn i både SV, og i fagbevegelsen som mener det er nødvendig med et partipolitisk alternativ til venstre. Mange frykter at det bare er FrPs kritikk fra høyre som høres. Jeg mener det haster med å samle AKP og RV i et parti med større slagkraft. Jeg tror det nå er mulig å få med nye og at enda flere vil se på partiet som litt sitt.

I dag er RV antikrigspartiet. Det er det eneste partiet som er helt klare mot Norges deltakelse i ISAF-styrkene i Afghanistan. I forrige periode var RV kjent som sykehuspartiet. Over alt der lokalsykehus var truet, var RVere i front. Noen av oss markerte også partiet som pensjonspartiet. Hvilke saker kommer til å prege den perioden vi nå går inn i? Krigsdeltakelse, arbeidslinja med angrep på AFP og uføretrygd, statlig eierskap med nedleggelse av arbeidsplasser og snikprivatisering fra offentlig eide bedrifter, ny ervervslov, kraftavtaler og hjemfallsrett i strid med EU, økende sosial dumping med EU som våpen, en kommuneøkonomi som ikke henger med, likestilling med kampen for lik lønn for likeverdig arbeid, heltid en rettighet og likestilling skift/turnus.

Ingenting av dette er nytt for RV, alle disse sakene jobber RVere med og vet mer om enn de fleste. Men det handler om å erobre sakene, gjøre dem til våre, kunne dem ut og inn, fronte dem, popularisere, gjøre til allemannseie, gjøre RV uunnværlig. Da mener jeg vi trenger å konsentrere oss, velge. Slike valg har aldri vært RVs sterke side. Mitt valg er kampen mot arbeidslinja med AFP og uførepensjon som de store saker, og kravet om at statens eiermakt brukes med Opplysningen 1881, Høyanger og Årdal som flaggsakene. Jeg velger disse sakene fordi de er avgjørende for folks hverdag, folk er opptatt av dem, en samlet fagbevegelse slåss for dem. Det er saker makta ikke har tenkt å gi seg på, koste hva det koste vil og det er prinsipielle saker, som sier noe om grunnleggende samfunnssyn. Det er også saker der FrP vil stå sammen med AP i virkelighetens verden. Og selv om makta har bestemt seg, så er det ikke sikkert de vinner. Det er motstandens styrke som avgjør hvilke konsesjoner de tvinges til å gi og om konsesjoner/topplanskompromiss slik vi opplevde i pensjonsreformen i det hele tatt blir godtatt. Neste år er det faktisk kommunevalg.

Det ligger en voldsom sprengkraft i Union, Høyanger, Årdal og Opplysningen 1881. Det er helt uforståelig for vanlige folk, inklusive storparten i DNA, hvorfor private eiere kan bruke sin eiermakt for å sikre sine interesser, mens det er umulig for staten å gripe inn for å sikre de samfunnsmessige interesser. Hva skal en da med statlig eierskap, hva mener en da med en aktiv industripolitikk, ja hva hjelper det om Odd Eriksen har fylt opp Ansgar Gabrielsens slunkne verktøykasse, dersom kassa aldri skal åpnes og verktøyet ikke skal tas i bruk? Det kryr på med saker akkurat nå og flere vil komme, Aust-Agder energi har fått lov av NVE å sette bort alt vedlikehold av strømnettet. Telenor vil gjøre det samme med baneservice som tar seg av telenettet. Posten vil legge ned postkontor over hele landet. Hva mener egentlig den rød-grønne regjeringa med konsesjonsvilkåra de store statlige nettbedriftene er underlagt? Betyr ansvar for det livsviktige strømnettet at det holder å sette det ut på anbud? Da skal vi få mange normale snøfall som plutselig blir så unormale at nettet bryter sammen. Årdal og Høyanger handler ikke om å få utsatt nedlegging av søderberg-elektroder et par år, det handler ikke om å få tid til å få inn en dørfabrikk til, det handler om at Norges største industribedrift Hydro sier farvel til Norge, her vil de ikke investere, her skal de høste det de har sådd, så får jordene gro igjen.

Like voldsom er sprengkraften i den joviale minister Hanssens arbeidslinje. Det er denne som ligger bak at regjeringen ikke vil gjeninnføre tre års arbeidsledighetstrygd og holder på at arbeidsgiver skal betale de første 10 dager ved permitteringer. Den ligger bak den største forvaltningsreformen (NAV) vi har opplevd, der arbeidsformidling, trygdekontor og sosialkontor skal slås sammen. Den ligger bak pensjonsreformen, og den ligger bak når regjeringen nå legger opp til historiens største løftebrudd ved å angripe avtalefestet pensjon, og når uførepensjonsutvalget legger fram sin innstilling 1. november i år.

Er det egentlig mulig?

Men er det egentlig mulig å få en prinsipiell annen utvikling i Norge enn ellers? Det er et faktum at i alle vestlige land har den stadige utviklinga mot bedre levestandard, lavere arbeidstid og bedre sosiale ordninger stanset opp. Reallønna har stått stille, arbeidstida er økt, arbeidslivet blir mer brutalt og mer fleksibelt. Både pensjon og pensjonsalder er ikke bare under angrep, de er forverret. Fagbevegelsen er på defensiven. I Tyskland er organisasjonsgraden halvert på få år.

Er det altså tenkelig at den norske kapitalismen kan overleve i konkurransen med en annen politikk? Og er det tenkelig at dette skal skje under en regjering ledet av sosialøkonom Stoltenberg, leder av et parti som har privatisert og solgt mer enn noen norsk høyreleder har vært i nærheten av? Ei regjering som faktisk allerede har skrevet under på at det forferdelige pensjonsforliket skal ligge til grunn?

Det er ikke godt å si. Det er et faktum at norsk økonomi er spesiell, både fordi vi har oljeinntektene og fordi vi har en råvaredrevet økonomi, i tillegg har altså staten hånd over utrolige 37 prosent av den norske børs. Norge har 10 prosent mer av befolkningen i arbeid enn EUs gjennomsnitt, og vi har greidd å bevare et landbruk som ikke er basert på eksport. Vi står utenfor EU, kan styre renten dersom vi vil, og si nei til å bli en del av EUs felles arbeidsmarked og å gi fra oss råderetten over vannkrafta. Dersom vi vil.

Slik sett har nok Norge en større mulighet til å føre en sjølstendig politikk enn de aller fleste andre land. Men viljen må jo også være til stede. Og Jens Stoltenberg er ikke akkurat noen Hugo Chavez. Men det er et faktum at regjeringen for øyeblikket har lovt mer enn noen annen vestlig regjering, og har en sterkere og mer pågående støtte fra venstre enn i noe annet vestlig land.

Det er i dette politiske landskapet jeg fortsatt mener at det som kan synes umulig plutselig kan bli mulig. Marxismens sjel er den konkrete analyse av den konkrete virkelighet. Jeg håper vi både i fagbevegelsen, på venstresida og i RV spesielt kan konsentrere oss om denne analysen og at vi tør å gripe de mulighetene som byr seg, som med nødvendighet vil by seg.

Soria Moria-erklæringen: Vår tariffavtale med regjeringa

Regjeringserklæringen fra Soria Moria er den mest radikale regjeringsplattform i noe vestlig land de siste 20 år. Under har jeg listet opp de viktigste løftene som er gitt av de tre regjeringspartiene. I tillegg har vi løfter gitt til LO, løfter gitt til Attac, til Utdanningsforbundet, til lokale LO-avdelinger. Selvsagt har de sikret seg på utenrikspolitikk og miljø og ikke minst pensjon. Men sjøl i det råtne pensjonsforliket har de altså garantert for bevaring av avtalefestet pensjon og den offentlige bruttopensjonen. Jeg kaller dette vår tariffavtale med regjeringa, vi kan vel neppe få dem dømt i Arbeidsretten, men den dommen de får på grunnplanet dersom de sviker, er nok minst like sviende for parti som er avhengig av gjenvalg.

  • Dersom andre virkemidler strander, vil Regjeringen vurdere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, hvis særlig viktige norske interesser trues av rettsakter som planlegges innlemmet i EØS-avtalen.
  • Regjeringen vil stå fast på det unntaket som vi fikk i EØS-avtalen, om at det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge.
  • Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping.
  • Regjeringen vil ikke søke om norsk EU-medlemskap.
  • Regjeringen vil arbeide overfor EU med sikte på å gjeninnføre ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, også i områder i Sør-Norge med lav befolkningstetthet, så langt dette er mulig.
  • Innføre en ny og forsterket ervervslov innenfor EØS-avtalens ramme.
  • At man i WTO-forhandlingene anerkjenner retten til produksjon av mat for egen befolkning.
  • Jevne ut forskjellen i beskatningen av henholdsvis arbeids- og kapitalinntekter, blant annet ved å innføre skatt på aksjeutbytte.
  • Øke fradraget for fagforeningskontingent til det dobbelte av dagens nivå.
  • Gjeninnføre grunnavgiften på engangsemballasje.
  • At fiskeressursene ikke skal privatiseres. Ingen skal kunne eie en fast andel av den til enhver tid fastsatte kvoten. Regioner og kommuner, sammen med aktive fiskere, skal kunne eie fartøy med kvoterettigheter innenfor dagens deltakerlov. Leveringsvilkårene må håndheves strengt slik at konsesjoner ved grove brudd blir inndratt.
  • Utrede og etablere et eget industrikraftmarked. Et slikt marked skal gjennom objektive kriterier sikre lik konkurranse som den kraft som legges ut i markedet gjennom auksjon. Ordningen skal stille krav til energieffektivisering og energigjenvinning når det inngås langsiktige kraftkontrakter.
  • Sikre et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap for å nå viktige politiske mål og sikre avkastning og inntekter til fellesskapet.
  • At våre energiressurser skal være hele folkets eie. Vi vil derfor ha et sterkt offentlig eierskap til våre vannkraftressurser og våre petroleumsforekomster. Dagens hjemfallsordning skal opprettholdes på en slik måte at offentlig og nasjonalt eierskap sikres. Vi vil også legge til rette for at de offentlig eide regionale kraftselskapene kan vokse og utvikle seg gjennom å gi muligheter for tilgang på økt offentlig egenkapital.
  • Opprettholde de statlige eierandelene i viktige selskaper som Telenor, Norsk Hydro og DnBNOR. Telenor skal forbli et norsk selskap, med hovedkontor og de viktigste forsknings- og utviklingsfunksjonene i Norge. Statnett og Statskog skal ikke selges eller delprivatiseres, og dagens eierandel i Statoil skal opprettholdes.
  • At Statkraft beholdes som et heleid statlig selskap.
  • Skaffe bedre kunnskap om effektene av anbudsutsetting av lokal kollektivtransport og kunnskap om hvordan ulike kjøpsformer og kontraktsformer kan legge til rette for at også bredere samfunnsinteresser blir ivaretatt. Regjeringen vil vurdere å gå i dialog med fylkeskommunene om å avvente videre anbudsutsettelse inntil denne kunnskapen foreligger.
  • Arbeidstakerne skal sikres samme rettigheter ved anbudsoverdragelse som ved virksomhetsoverdragelse.
  • Ikke sette flere persontrafikkstrekninger innen jernbane ut på anbud.
  • Stoppe privatiseringen og konkurranseutsettingen av drifts- og vedlikeholdsoppgavene i Jernbaneverket.
  • Opprettholde likeverdige tilbud av posttjenester til lik pris i hele landet.
  • Opprettholde enhetsportoen.
  • Sikre at Posten Norge AS blir i 100 prosent statlig eie.
  • For 2006 skal veksten i kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter være 5,4 milliarder kroner, inkludert 225 millioner kroner i økt regionaltilskudd.
  • Gjennom en forpliktende flerårig opptrappingsplan rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
  • Forbedre dagpengeordningen og rette opp kutt. Det skal innføres en tiltaksgaranti for langtidsledige som har vært ledige i to år slik at alle sikres rett til arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak.
  • Reversere vedtak om økt adgang til midlertidige ansettelser.
  • Sikre stillingsvernet og beholde retten til å stå i stilling under ankebehandling av en tvistesak.
  • Gjeninnføre reglene for overtid som de var før 2003.
  • Reversere endringer i tjenestemannsloven vedtatt våren 2005, herunder gjeninnføre ventelønnsordningen.
  • Opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.
  • Styrke vernet av ansatte som sier ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.
  • Bidra til å likestille skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid i samarbeid med partene i arbeidslivet.
  • Følge opp retten for deltidsansatte til å utvide sin stilling ved nyansettelser.
  • Opprette en likelønnskommisjon.
  • Bidra til forsøk med sekstimersdag/arbeidstidsreformer i samarbeid med partene i arbeidslivet.
  • Gjennomgå regelverk ved opphør av bedrifter herunder ansattes rettigheter.
  • Stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i alle offentlige anbudsprosesser.
  • Innføre en ordning med godkjenning og kontroll av firma som driver arbeidsutleie.
  • Sikre tillitsvalgte innsyn i lønns- og arbeidsvilkårene underentreprenører tilbyr sine arbeidstakere.
  • Sikre Arbeidstilsynet ressurser til å intensivere sin innsats på området.
  • Økning av sosialhjelpssatsene.
  • At sykehusreformen skal evalueres, også når det gjelder åpenhet, medbestemmelse og folks påvirkningsmuligheter.
  • Lovverket må legge til rette for tjenestepensjonsordninger med lavest mulig administrasjonsomkostninger. Regjeringen vil legge til rette for ikke-kommersielle tjenestepensjonsordninger, med best mulig tilbud til arbeidstakere og bedrifter.
  • Arbeide for likeverdige lønns- og arbeidsforhold for ansatte i private og kommunale barnehager.
  • Gjennomgå regelverk og støtteordninger for private skoler for å stramme inn utbredelsen av private skoler som ikke utgjør et religiøst eller pedagogisk alternativ til den offentlige skolen.
  • Gå imot konkurranseutsetting og privatisering innenfor viktige velferdsområder som utdanning, helse og omsorg.
  • Arbeide for at arbeidstakernes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår ikke svekkes som følge av konkurranseutsetting av offentlige tjenester.
  • Opprettholde likeverdige tilbud av posttjenester til lik pris i hele landet.
  • Økning av sosialhjelpssatsene.
  • Heving av barnetilleggene i sosial- og trygdeytelsene.
  • Bedring av bostøtten, spesielt for barnefamilier.
  • Sette i gang et omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger, lavinnskuddsboliger, studentboliger og små eieboliger, jfr. føringene fra de tre partier i boligmeldingen. gi all ungdom en reell mulighet til å bli vurdert for startlån, slik at det blir lettere for ungdom å kjøpe egen bolig.
  • Styrke bostøtten for å redusere boutgiftsbelastningen for økonomisk vanskeligstilte.
  • Avvikle bruk av hospits og gi bostedsløse tilbud om varig bolig.
  • Utvikle låneordning med rente- og avdragsutsettelse til kommunene slik at de kan føre en offensiv tomtepolitikk, og stimulere kommunene til helhetlig områdeplanlegging og opprusting av infrastruktur gjennom tilskudd.
  • Gi tilskudd til bygging av heis for å sikre universell utforming i eksisterende boliger.
  • Husbankens låneordninger skal brukes aktivt for å fremme nybygging.
  • Gjennomgå husleielovene for å sikre at de boligpolitiske målsetningene ivaretas.
  • At omfang av avtaler mellom regionale helseforetak og private kommersielle sykehus må begrenses. Ledig kapasitet i de offentlige sykehus skal utnyttes. Avtaler mellom helseforetak og private kommersielle sykehus skal ikke ha et omfang som undergraver pasientgrunnlaget for de små lokalsykehusene.
  • At sykehusene må sikres tilstrekkelige økonomiske rammer til å sikre nødvendig fornyelse av bygninger og utstyr og motvirke en utvikling med økende etterslep på vedlikehold.
  • At basistilskuddene til sykehusene må økes, og andelen av Innsatsstyrt finansiering (ISF) reduseres.
  • Sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det.
  • Redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå.
  • I forhold til nivået i 2004 skal antall årsverk i pleie- og omsorgstjenesten økes med 10.000 innen utgangen av 2009.
  • Utvide foreldrepermisjonen med 5 uker, hvor alle de nye ukene forbeholdes far.
  • At det skal ansettes flere lærere i skolen for å gi elevene bedre oppfølging. Kontaktlærere skal ikke ha ansvar for mer enn 15 elever i grunnskolen.
  • Videreføre og forsterke utlånsordningen for oppussing av skolebygg.
  • Arbeide for finansieringsordning for etter- og videreutdanning, med finansiering både fra arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter.
  • Sikre en studiefinansiering som gjør det mulig å studere på heltid

Utgangspunktet kunne ikke vært bedre. Regjeringen har seiret på en bølge som ønsker forandring. Regjeringen har lovt forandring, skriftlig og muntlig, så det holder. Verken fagbevegelsen eller andre har tenkt å legge inn årene og stole på at de nå ordner opp uten vår innblanding.