Arbeiderpartiet og klassesamfunnet
Av Geir Christensen
Blant ansatte på jernbanen går det en historie om landsfader Gerhardsen. Da konduktøren klippet billetten hans, på andre klasse selvfølgelig, spurte han om toget stoppet lenge nok i Moss til at han fikk kjøpt avisene. Da konduktøren sa han skulle ordne det, sa han straks nei. De skulle han kjøpe selv, bare det var tid nok.
Geir Christensen er elektromontør i jernbaneverket, og kommunestyrerepresentant på Nesodden.
Å se et rødgrønt regjeringsmedlem med andreklassebillett på toget er vel i dag utenkelig. Mellom dagens svarte biler med privatsjåfør og Gerhardsen er det en kulturell klassereise. En endring i Arbeiderpartiet det er grunn til å studere.
Jeg presenterer her litt ufullstendig materiale og noen teser for å starte en debatt.
En klasseanalyse bruker vi til å finne hvem som objektivt sett har interesse av revolusjon og kommunisme, hvem som objektivt sett har interesse av å bevare kapitalismen, og hvem som kommer i mellomposisjoner. Klasseanalysen danner grunnlag for en revolusjonær strategi for å samle de kreftene som trenger revolusjon, og å isolere de som vil motarbeide den. Godt revolusjonært arbeid står og faller med en god klasseanalyse.
Klassedelingen til Lenin tar utgangspunkt i forholdet til produksjonsmidler, eller maktforholdene på arbeidsplassene om du vil.
Arbeiderklassen er oss som produserer verdi og merverdi (mere verdier enn vi får i lønn).
Borgerskapet er de som eier eller disponerer over produksjonsmidlene, og som derved tilegner seg merverdien.
|
Mellom de to hovedklassene proletariat og borgerskapet er det et stort sjikt uten noe sjølstendig forhold til produksjonsmidlene. Det kan være intellektuelle, rådgivere, konsulenter, lærere, offiserer, journalister osv. Når det gjelder dette sjiktet, må vi se på de forskjellige gruppene, og bruke de to siste kriteriene til Lenin (se boks):
Hva er rolla deres i den sosiale organiseringa av arbeidet, har de høy eller lav lønn osv. Dette er de viktigste vilkåra for å vurdere hvilken hovedklasse disse sjiktene vil orientere seg mot.
Om Nesodden Ap
Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Rike mennesker trekker som kjent fra mer enn vanlige lønnsmottakere, så forskjellene er større enn det som synes her. På Nesodden var Høyre-kandidatene rikeste med en gjennomsnittsinntekt på over 517 tusen. Ap kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt, og Ap hadde mange elever uten inntekt på lista, er forskjellen mindre enn det ser ut til. Gjennomsnittet på Nesodden var dette året ca. 280 tusen.
Det finnes ikke noen arbeidere i Aps gruppe. Flertallet «disponerer produksjonsmiddel », altså tilhører borgerskapet. De som ikke gjør det, er nært knyttet opp til borgerskapet. En kommunikasjonsrådgiver eller statssekretær vil ha til oppgave å selge ledelsens tanker. De skal parfymere gull og dritt. Det krever å selge sjela si.
|
||||||||||||||||||||||
Særtrekk ved Ap
I Ap er det et overtall av «selgere» (kommunikasjonsrådgivere og statssekretærer). Det er ikke de som beslutter politikken. De er særlig sterke på salg og reklame, men har overraskende lite kunnskap om politikk. De er derfor ofte rådville, og lar seg styre av Høyre. Unntatt når makta taler. Lojaliteten mot partiet, statsapparatet og pengemakta er overveldende. (På Nesodden først og fremst representert ved eiendomsspekulanter.)
Ap og H styrer Nesodden sammen, og er enige om nesten alt, med noen få sprik. Ap ble stående igjen alene med ubetinget støtte til sammenslåing av brannvesenene i Follo som fylkesmannen ivrer for. Som det mest reaksjonære partiet hadde de ikke engang krokodilletårer i forhold til en sentralisering som rammer Nesodden som utkantkommune. Motsatt så tok de hensyn til innsigelse fra fylkesmannen når det gjaldt bryggeutbygging av en særdeles økologisk sårbar bukt. Da ble H og FrP alene igjen om å demonstrere at de gir blaffen i økologiske spørsmål.
At et nesten enstemmig kommunestyre stemmer ned å gjøre konkrete tiltak for å få til likelønn, er ikke overraskende, men at Ap og H sammen foreslår å heve ordførerlønna med 130 000 tyder på at klassefølelse ikke blir særlig forstått i den nye Ap-gruppa.
Ap er spesialister på nettverksbygging og strekker sine armer inn i alt av organisasjoner hvor de kan komme til.
Hva som fungerer mest reaksjonært av å få arbeidsfolk til å stemme på høyrepolitikk og å få Høyre-folk til å stemme på høyrepolitikk, er det liten tvil om. Ap har ikke den mest reaksjonære retorikken, men er utvilsomt borgerskapets viktigste parti.
Lagdelingen i Arbeiderpartiet
|
Sosialdemokratiet startet som en reformistisk retning innen arbeiderbevegelsen. Som tok de små og nære kravene mot å selge våre strategiske interesser. Etter hvert utviklet det seg et sjikt av ledere, først innen offentlige bedrifter, i Ap. Disse ble en del av kapitalistklassen. Fra å være kompromissmakere på vegne av borgerskapet er ledelsen i Ap, og et ikke ubetydelig sjikt av medlemmene, i dag en del av borgerskapet.
Det er svært mange arbeidere i Ap. De er ved og vannbærere for en elite. Her er mye endringen fra Gerhardsens tid. Da var fagbevegelsen og arbeiderlagene sosialt dominerende i partiet. De var også den gangen kneblet under interessene til kapitalistklassen, men hadde styrke nok til å slåss fram kompromisser. Kulturen og tankene var så levende at noen normer om beskjedenhet var nødvendig å kle seg i. I dag er det, så langt jeg ser, få steder arbeidere har dominans i Aps maktbaser.
De heldagstillitsvalgte i LO, er et sjikt Ap i stor grad klarer å mobilisere enda, på tross av sprekktendenser og at livsgrunnlaget for dette sjiktet er truet. Det er knyttet til et hierarki og en ledelsestradisjon som er svært autoritær. Vanlige betingelser er at du må være lojal oppover mot makta og holde ro i rekkene. Dersom du tilfredsstiller dette, har du livstidsansettelse på gode betingelser, inklusiv pensjonsrettigheter LO har solgt for medlemmene sine.
Den nye gruppen av intellektuelle organisasjonshoppere og profesjonelle ledere overtar mye av organisasjonsapparatet fra fagbevegelsen. De spiller en annen rolle, og må nødvendigvis være lojale oppover. De har ingen egen maktbase, som faglige tillitsvalgte har hatt.
Hvorfor har de mange arbeiderne i Ap så liten innflytelse på politikken?
Kan et mindretall styre over et flertall?
En ledelse, med støtte fra under 10 % av medlemmene, kan normalt diktere sin vilje. Unntaket som bekrefter denne regelen, er vedtaket på landsmøtet i Ap om veto mot postdirektivet. Fagforbundet Postkom hadde sensasjonelt vunnet mot Arbeiderpartiets ledelse etter en svært omfattende og dyktig ledet kampanje. Hvorfor er seieren en sensasjon eller sjokk som Dagbladet skrev på første side?
LO hadde sagt nei. 18 av 19 fylkeslag i Ap hadde sagt nei. Av de Ap-medlemmene som hadde satt seg inn i spørsmålet, var nei-folket i overveldende flertall. Ja-siden besto av en liten strime politikere og maktmennesker.
Å gjøre seieren til en sensasjon er ensbetydende med å erklære Arbeiderpartiet som et udemokratisk parti hvor ledelsen normalt kan piske et landsmøte til å stemme mot sin egentlige mening. Det er også realitetene. Maktmenneskene som styrer Arbeiderpartiet, slike som Stoltenberg, Bjerke (DNB) og Røkke, har mange tusen flere stemmer enn menige medlemmer. At flertallet faktisk fikk flertall var, som de fleste avisene skrev, dårlig håndverk fra maktas side.
For hundre år siden utformet Robert Michels «Oligarkiets jernlov» (1911):
- I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.
- Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.
- Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.
Dette er ikke noe merkverdig. Fra faraoenes tid til nå, klassenes og klassekampens epoke, har alle organisasjoner hatt til formål å hjelpe et mindretall å undertrykke et flertall. Å forske i de maktmetodene som gjør dette mulig, er svært viktig for alle revolusjonære. Jeg har ingen uttømmende analyse, men har samlet noen erfaringer fra særlig fagbevegelse og kommunestyret:
Økonomisk avhengighet
Nesten hele organisasjonslivet, særlig partiene, er i hovedsak statsfinansiert. Å være økonomisk avhengig betyr alltid underdanighet. For eksempel har solidaritetsorganisasjoner vansker med å kritisere regjeringen samtidig som de er avhengig av å få støtte til prosjektene sine. I tillegg er store deler av organisasjonslivet avhengig av sponsing. Sponsorer har makt. Alle som har ansvar for at budsjettene går rundt, må skjele til økonomiske realiteter i sitt politiske arbeid. Kortsiktig taktisk er det sjelden lurt å ta en konflikt som medfører dramatisk reduksjon i aktiviteten. Men strategisk?
Oppkjøp av ledere
Det er vanlig at arbeidsgiver «kjøper» tillitsvalgte (og at tillitsvalgt blir sett på som en mulig karrierevei). Det motsatte, at fagforeninger «kjøper» sjefer, er nokså uvanlig. Alle som jobber under utrygge arbeidsforhold, eller som tenker seg en jobbkarriere, må være nøye med å skaffe seg venner, og veie sine ord. Det finnes lange lister over oppkjøp av ledere. Prosessene rundt disse bør studeres.
Spesielt blir dette viktig for «organisasjonshopperne », de som lever livet sitt i frivillige og offentlige organisasjoner. Her vil gode forbindelser med staten og makta, samt fraværet av ubehagelige konflikter, være avgjørende for jobb og karriere. Ingen som har jobb med politikk eller organisasjon, kan se bort fra disse maktforholdene. Jeg tror det er riktig å utvide Engels sitt begrep «arbeideraristokratiet» til et norsk organisasjonsaristokrati.
Det er også i store deler av fagbevegelsen et eget system i forhold til heldagstillitsvalgte. Du må bevise din lojalitet oppover før ledelsen tar deg til seg. (Du blir valgt.) Når du er opptatt, har du garanti mot å bli degradert til arbeider igjen under en forutsetning – du er lojal mot makta i LO.
Min første opplevelse med dette var da elektropersonalet på Jernbanen ble trikset til å stille en av våre foreningsledere som kandidat til å bli forbundssekretær. Han ble da pent tatt til siden, og bedte om å gå på talerstolen og forsvare en innstilling fra forbundet om kontingentøkning. Trøbbelet var at hans eget landsråd og egen forening var imot. Men å gå imot sine egne medlemmer og støtte ledelsen var svenneprøven før han fikk støtte ovenfra i valget.
Når dette er rammevilkårene, skremmes idealistiske mennesker bort. De som sloss for noe, går sin vei. Karrieremenneskene tar gjerne noen trøkker, hvis det er nødvendig for å komme opp og fram.
Definisjonsmakt
Et borgerlig syn på ledere bygger ofte opp under maktforholdene. I fagbevegelsen blir det brukt som argument for høye lederlønninger at våre folk må kunne møte motparten som likeverdige. Da må de også kunne invitere på høye smørbrød, og ta regningen i baren. Og vi må også betale lederne våre godt, så vi kan få de beste. Organisasjonslivet preges av klassesamfunnet vi lever i. Rammebetingelsene de fungerer under (de herskendes tanker), preger alle organisasjoner. Ord som kvinnfolkarbeid, negerarbeid, naturlover, lojalitet osv. gir et lite borgerskap en stor fordel.
Organisasjonsformer som skiller ledelse fra medlemmer
Det lages også organisasjonsformer som legger til rette for oppkjøp. Det er lettest i organisasjoner med små ledelser og svake forbindelser mellom grunnplan og ledelse. En tett organisasjon med aktive medlemmer og stor gjennomsiktighet er adskillig verre.
Sosiale bånd
Å bli invitert med i det gode selskap der viktige beslutninger fattes, virker på alle. Hvem som taes opp i det gode selskap, og hvem som støtes ut, er svært viktige mekanismer.
Som mennesker har vi behov ut over de primære med vann, mat og sex. Vi trenger omsorg, ros, trygghet og støtte. De som får det, vokser og blir. Hvis en organisasjon blir tumleplass for karrieremennesker og ekte engasjement ikke får støtte og vekstmuligheter, vil kampkraften bli borte.
Juss og voldsapparatet
Kommer til anvendelse når det er alvor. Nesten alle kampformer er omsvøpt av lover som i praksis gjør dem forbudt. Fredsplikten i arbeidslivet, antiterrorlover osv. brukes når det trengs.
Om hersketeknikker
Makta baserer sin makt på hersketeknikker/ maktmisbruk i organisasjonslivet. Vi må samle opp vår felles erfaring og ha fokus på dette. Det viktige er ikke hva som besluttes, men hvordan det besluttes. Får folk bestemme og bruke vettet sitt, blir det bra.
Alle disse skjulte maktmekanismene må fram i lyset og bli debattert og angrepet. Erfaringer og kunnskaper om dette trengs. Det er en kamparena som er dypt undervurdert, og som revolusjonære har alt å vinne på å utvikle.
Her har jeg bare snakket om hvordan borgerlige organisasjonsformer passiviserer arbeidsfolk. Oppgaven med å bygge organisasjoner som virker frigjørende for folk, ble påbegynt med kommunismens framvekst. Men det er et område hvor kommunistisk teori har kommet kort.
