Arbeiderbevegelsen i Norge og den unge Sovjetstaten
Av Per Medby
Denne artikkelen diskuterer forholdet mellom norsk arbeiderbevegelse og den unge sovjetstaten fra 1917 til Norges tilslutning til NATO i 1949.
Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og leder av Rødt Grünerløkka. Foto: Nasjonalbiblioteket
I stor grad vil jeg basere meg på protokoller fra DNAs landsmøter, som faktisk ble ført som fullstendige referater, samt tre artikler som drøfter forholdet mellom norsk arbeiderbevegelse og den russiske revolusjonen /Sovjetunionen1. Formålet med artikkelen er å vise hvordan arbeiderbevegelsen den gangen vurderte Russland, som fra 1922 het Sovjetunionen2.
Bakgrunn: Linjekamp i norsk arbeiderbevegelse og første verdenskrig
I norsk arbeiderbevegelse hadde det i noen år pågått en politisk linjekamp. Striden sto om veien til sosialismen skulle skje parlamentarisk eller gjennom masseaksjon. Opposisjonen var ikke antiparlamentarisk i den forstand at den var mot å stille til valg, men gikk mot det de kalte «hyperparlamentarisme» som la all vekt på det parlamentariske arbeidet. Trass i ulikt syn på taktikk og strategi, ønsket begge fløyer sosialisering av de viktigste produksjonsmidlene.
Den første verdenskrigen som hadde brutt ut i 1914, gjorde sterkt inntrykk. Da krigen brøt ut gikk de sosialdemokratiske partiene i de krigførende landa inn for krigsdeltakelsen med unntak av det russiske3. I det antimilitaristiske DNA var motstanden mot krigen sterk. I sin åpningstale på landsmøtet i 1915 sa partiets formann (som det het den gangen) Christian Holtermann Knudsen: «Naar Det norske Arbeiderparti i dag åpner sitt landsmøte, er det under ganske særegne forhold som ingensinde tidligere. Ute i de store land synes verden at være omskapt til en galeanstalt. I over ni måneder har der nu derute foregaat massemyrderier av den mest gruoppvekkende art».4
Med første verdenskrig som bakgrunn ble den norske arbeiderbevegelsen sterkt inspirert av det som skjedde i Russland fra februarrevolusjonen i 1917 og utover. Aktivismen var økende og aksjonsdagen mot dyrtid 6. juni 1917 var en stor suksess. Nesten samtlige LO-medlemmer deltok i endagsstreiken, og også mange andre, om lag 300 000 til sammen. Dette ville neppe skjedd uten meldingene fra øst i følge Bjørgum.5 Seinere dette året vant imidlertid den forsiktige fløyen fram på ny og opposisjonen led nederlag på LO-kongressen.
Med Oktoberrevolusjonen fikk imidlertid opposisjonen vind i seilene. I Trondhjem uttalte Arbeiderpartiet enstemmig sin varmeste sympati for den russiske revolusjonen og sluttet seg til krav fra Bergens- og Kristianiaarbeiderne om at Norge måtte anerkjenne den sosialistiske regjeringa i Russland. På et massemøte i Trondhjem kalt inn på et par timers varsel kl. 20 den 6. desember møtte 4000 fram.6 Argumentet var at hvis arbeiderne kunne ta makten i Russland, kunne det samme skje i Norge. Arbeiderrådsideen spedte seg raskt og sterkt i norsk arbeiderbevegelse. Også soldatråd ble danna slik at militæret skulle bli mest mulig ubrukelig til å slå ned arbeiderbevegelsen. 7
Tranmæl godtok bolsjevikenes oppløsning av den grunnlovgivende forsamlinga i januar 19188 og foretrakk på den tida rådsideen framfor parlamentarisme som virkemiddel for å bygge sosialismen. Her var han nok inspirert av Lenin som framholdt at rådsrepublikken var mye mer demokratisk enn parlamentarismen.
Den revolusjonære fløyen vinner fram i DNA
Impulsene østfra bidro vesentlig til at opposisjonen vant fram og fikk flertall i DNA på landsmøtet i 1918. I kjølvannet av første verdenskrig fulgte en bølge av revolusjonsforsøk og kontrarevolusjonær vold over store deler av Sentral-Europa. I denne situasjonen ble Komintern etablert i Moskva våren 1919, som et forsøk på å samordne revolusjonsbestrebelsene internasjonalt. Bare de russiske bolsjevikene lyktes imidlertid med å forsvare seg når kontrarevolusjonære krefter slo tilbake. I 1919 vedtok DNA med overveldende flertall på et ekstraordinært landsmøte å melde seg inn i Komintern.
Sympatien med den russiske revolusjonen var utbredt i hele den norske arbeiderbevegelsen. Dette kom konkret til uttrykk ved kraftfull mobilisering mot den vestlige intervensjonspolitikken overfor det revolusjonære Russland. Norge var det eneste landet i Europa der det var effektiv generalstreik mot denne politikken. Den vellykka generalstreiken mot den vestlige intervensjonspolitikken fant sted 21. juli 1919.9
Hendelsene i Russland hadde også virkninger langt utenfor arbeiderbevegelsens rekker. Det er sannsynlig at også de borgerlige partiene ble påvirket av revolusjonstrusselen da de gikk med på å endre valgsystemet fra etmandatskretser, med valg i to omganger slik at de borgerlige partiene kunne hindre sosialistkandidaten å bli valgt, til et forholdstallsystem. De gikk også med på åttetimersdagen.
I 1920 vant den radikale fløyen fram også i LO. På DNAs landsmøte samme år skjedde en ytterligere styrkeforskvning i revolusjonær retning. Både prinsipprogram og arbeidsprogram ble radikalisert. Flere oppfattet at verdensrevolusjonen sto like rundt hjørnet. På landsmøtets åpningstale sa Kyrre Grepp at «Arbeiderklassen har seiret i Russland. Den vil komme til at seire i alle land. Verdensrevolutionen kan sinkes. Stanses kan den ikke.» 10 Landsmøtet vedok med 285 mot 32 stemmer at: «I en revolutionær epoke blir det nødvendig for arbeiderklassen at skape sine egne organer for overtagelsen av den politiske magt. Paa arbeidslivets, raadssystemets grund maa der bygges organer og en forfatning, som svarer til den revolutionære situation og lægger den hele samfundsmagt i hænderne paa de revolutionære kræfter – haandens og aandens arbeidere.»11 Dette må sies å være klart inspirert av den russiske revolusjonen. Også i Norge var dette en periode med intensivert klassekamp og stor streikeaktivitet, og utsiktene til revolusjon framsto ikke fjernt for alle.
Partisplittelser om forholdet til Komintern
Komintern vedtok på sin kongress i 1920 de såkalte Moskvatesene. Da tesene ble vedtatt, hadde det gått tre turbulente år siden Oktoberrevolusjonen. Det som ofte er omtalt som «Den russiske borgerkrigen » var ikke bare en borgerkrig mellom «de røde», bolsjevikene og deres allierte, og «de hvite». I tillegg intervenerte samtlige av datidas vestlige stormakter. I lys av dette må Moskvatesene betraktes. Tesene var basert på en nært forestående verdensrevolusjon der den internasjonale klassekampen var på vei inn i en borgerkrigstilstand.12
Tesene fikk til å begynne med stor støtte i DNA. Opposisjonen som gikk mot tesene, mente at revolusjonen i Norge ikke var nært forestående. De mente videre at de russiske erfaringene ikke kunne overføres til Norge.
Det sosialdemokratiske mindretallet visste at de ville tape på landsmøtet i 1921, og gikk derfor ut av partiet og stiftet Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) allerede før landsmøtet fant sted. Radikaliseringa som hadde foregått etter den russiske revolusjonen hadde slått inn også blant sosialdemokratene. I prinsipprogrammet for det nye sosialdemokratiske partiet het det at partiet ville ha «en socialistisk omdannelse av det nuværende økonomiske system», ved at «den kapitalistiske stat avløses av et socialistisk samfund» og at partiet og fagbevegelsen sin kamp skulle fremme «en hurtig socialistisk utvikling». Det nye partiet var heller ikke negativt til den unge Sovjetstaten som sådan. Michal Puntervold, som ble valgt til nestleder på landsmøtet i 1921, stilte seg for eksempel positiv til den russiske revolusjonen.13
DNAs landsmøte i 1921 ga tilslutning til Moskvatesene, og partiet fortsatte som avdeling av Komintern. I Kominternperioden var det imidlertid uenighet mellom Komintern og DNA om flere forhold. For eksempel ville DNA beholde det kollektive medlemskapet fagforeningene den gang hadde i partiet, mens Komintern krevde et kaderparti basert på individuelt medlemskap. Det var også uenighet om religionsspørsmålet, hvor DNA ikke ville drive ateistisk agitasjon. DNA ville generelt ha større sjølstendighet overfor Komintern.
På landsmøtet i november 1923 la Eksekutivkomiteen (EKKI) i Komintern fram et forslag som gïkk ut på at landsmøtet skulle ta avstand fra bestemmelser som sto i motsetning til Komintern. Flertallet avviste Kominterns ultimatum. EKKIs representant erklærte at flertallet hadde stilt seg selv utenfor Komintern. Mindretallet reagerte ved å marsjere ut av landsmøtesalen. De etablerte dagen etter det nye Norges Kommunistiske Parti (NKP) som norsk avdeling av Komintern. At NKP hadde et positivt syn på Sovjetunionen gjennom hele sovjetepoken, også etter at Komintern ble oppløst, er er lite nytt og oppsiktsvekkende. Forholdet mellom NKP og Sovjet behandles derfor ikke i resten av artikkelen.14
DNAs forhold til Sovjet 1923–1939
DNA kalte seg fortsatt kommunistisk de første årene etter at partiet hadde gått ut av Komintern. Ungdomsorganisasjonen ble kalt Venstrekommunistisk Ungdomsfylking. Utover i 1920-åra kom arbeiderbevegelsen mer på defensiven og den russiske revolusjonen spredte seg ikke til Vest-Europa. I 1927 ble DNA og NSA partiet slått sammen, men partiet hadde revolusjon på prinsipprogrammet lenge etter dette, faktisk helt fram til 1939. Mange av de som brøt ut og etablerte NKP, vendte seinere tilbake til DNA, blant dem Moskvatesenes ledende forsvarer Olav Scheflo.
DNA gikk heller ikke tilbake til den Sosialistiske Internasjonalen med det første. Helt til 1938 valgte partiet å markere en posisjon mellom den kommunistiske og den sosialdemokratiske internasjonalen. En tilsvarande mellomposisjon inntok LO i forhold til internasjonale forbindelser. Først i 1935 gikk LO inn i den sosialdemokratiske Amsterdaminternasjonalen.
DNA hadde lenge etter partisamlinga sans for Sovjetunionen som et systemalternativ til kapitalismen i vest. Femårsplanene vakte stor interesse. For mange i den norske arbeiderbevegelsen framsto den sovjetiske planøkonomien som et lysende alternativ til en kriseridd kapitalisme med massearbeidsledighet og Sovjetunionen framsto også som et bolverk mot den framvoksende fascismen. Velferdsreformene i Sovjet ble også sett på med interesse.
På DNAs landsmøte i 1933 ble et avsnitt om forholdet til Sovjetunionen vedtatt tatt inn i prinsippprogrammet: «Kampen mellem finans- og arbeidsgiver veldet på den ene side og det arbeidende folk på den andre, eller mellem kapitalisme og socialisme, går i nutiden sin gang i alle kapitalistiske land. Fremgang eller tap for arbeidermakten i et land virker inn på arbeidernes stilling i de andre land. Partiet følger derfor den russiske arbeiderklasses forsøk på å bygge op et socialistisk samfund med den største opmerksomhet. Da sovjetmaktens nederlag vilde være et nederlag for hele verdens arbeiderklasse, vil partiet bekjempe all kapitalistisk blokade-, invasjons- og sabotasjepolitikk like overfor det nye samfund. Partiet vil støtte den russiske arbeiderklasse i dens opbyggingsarbeide og søke å utvide de kulturelle og økonomiske forbindelser med Sovjet-Samveldet, men vil samtidig fremheve at vi må bygge på de historiske, økonomiske og sociale forutsetninger som er til stede her i landet.»15 Partiet var altså fortsatt positivt innstilt til Sovjetunionen, men påpekte at bygging av sosialismen i Norge må basere seg på norske forhold.
I 1935 ble DNA et regjeringsparti. På landsmøtet i 1936 er fortsatt synet på Sovjet positivt og redselen for et angrep på Sovjet stor. I formann Oscar Torps åpningstale het det at: «På den annen siden har vi kunnet merke, at Sovjet-Samveldet, som tidligere var satt op som det store skremmebillede, står bedre i den offentlige opinion enn før. I Sovjet kan en peke på positive fremskritt i økonomisk og social opbygging i de år, hvor den øvrige verden gikk tilbake. Den ophissende kampanje mot Sovjet-Samveldet virker ikke lenger.» 16 I 1936 vedtok landsmøtet også enstemmig å utvide informasjonsvirksomheten og å styrke kulturkontakten med Sovjetunionen:
«Landsmøtet henstiller til Arbeidernes Oplysningsforhund å fortsette og utvide sitt arbeide for å spre kunnskap om Sovjet-Samveldet og peker spesielt på følgende opgaver:
1. Samle og bearbeide mest mulig pålitelige og utførlige oplysninger om stillingen og utviklingen i Sovjet-Samveldet og formidle dette stoff til arbeiderpressen og arbeider-organisasjonene.
2. Organisere studiereiser og feriereiser til Sovjet-Samveldet.
3. Forestå formidling av russisk film.
4. I samarbeide med partiets forlag utgi litteratur fra og om Sovjetsamveldet.
5. Arrangere utstillinger som belyser utviklingen i Sovjet-Samveldet.»17
Den kraftige tilstramminga i Sovjetunionen med bl.a. Moskvaprosessene fra 1936 førte til uenighet i norsk arbeiderbevegelse. NKP støttet prosessene. DNA var delt i synet på prosessene. Deler av partiet gikk ut mot prosessene, bl.a. Olav Scheflo.18 Partiets toneangivende personer med Tranmæl i spissen hadde et først et vaklende syn. Fra årsskiftet 1937/1938 stilte de seg imidlertid klart fordømmende.19
1939–1949: Ny verdenskrig og NATO
Før DNAs landsmøte i november 1939 hadde det skjedd store rystelser i verden. I august hadde Sovjetunionen inngått en ikke-angrepspakt med det nazistiske Tyskland. I september angrep Tyskland Polen og Den andre verdenskrigen brøt ut. På dette landsmøtet var det for første gang flere talere som uttalte seg entydig negativt om Sovjetunionen. Avsnittet om solidaritet med Sovjetunionen ble tatt ut av prinsipprogrammet, noe som ikke var helt ukontroversielt. Flere delegater ønsket at punktet skulle stå, blant dem Eyvind Dahl fra Stavanger som i flere landsmøter hadde ledet an i en venstreopposisjon, og streikelederen på Menstad, Arthur Berby fra Telemark.20
Det sovjetiske angrepet på Finland i slutten av november 1939 medførte at Sovjetunionen kom i vanry i store deler av DNA. Fra nå av var det slutt på at sovjetsystemet ble holdt fram som noe positivt som måtte forsvares fordi det representerte et alternativ.21 Mens Finlandskrigen pågikk, var det en sterk stemningsbølge mot både Sovjet og NKP i norsk arbeiderbevegelse.22
Etter Sovjetunionens store krigsinnsats snudde dette, og landet fikk på ny stor sympati. Sammenslåing mellom DNA og NKP ble også vurdert i 1945.23 Sambandet Norge-Sovjetunionen hadde like etter krigen hele Arbeidarpartiets ledelse som medlemmer. NKP gjorde også et brakvalg ved stortingsvalget 1945, med 11,9 prosent oppslutning.24
Sympatien ble denne gangen svært kortvarig. Den kalde krigen brøt ut, og Norge tok plass på vestlig side etter en kort periode med brubyggingspolitikk. Einar Gerhardsens Kråkerøytale i februar 1948 var startskuddet på en antikommunistisk kampanje.
På landsmøtet i 1949 ble spørsmålet om innmelding i NATO tatt opp uten at saka var sendt ut til partilaga på forhånd slik vanlig var i store saker. NATO-motstanderen Olav Oksvik (tidligere NSA-er) protesterte mot framgangsmåten og foreslo at saka måtte utsettes. Da utsettelsesforslaget bare fikk 35 stemmer (mot 329) trakk han imidlertid forslaget, og et enstemmmig landsmøte ga dermed sin tilslutning til NATO-medlemskapet.25
Partiets første statsminister Christopher Hornsrud gikk (i motsetning til Tranmæl, Torp og Gerhardsen) mot både NATO-medlemskapet og fraværet av sosialisme i DNAs nye politikk etter 1948–49. Han påpekte i et inervju på sin 100-årsdag i 1959: «Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk.»26
Oppsummering
Sympatien for den russiske revolusjonen var stor i norsk arbeiderbevegelse i den første perioden som her er diskutert. Det som skjedde i Russland, var en stor inspirasjon. Rådsideen som sto på DNAs program i noe ulike varianter i nesten hele mellomkrigsperioden er et eksempel på det.
Men, også etter at DNA gikk ut av Komintern, var vurderingene av Sovjet overveiende positive, men gikk i mindre grad inn for å kopiere politikken som ble ført der.
Først på slutten av 30-tallet tok det overveiende positive synet på Sovjetunionen slutt i DNA. Etter et kort sovjetvennlig blaff som følge av Sovjetunionens krigsinnsats, gikk Norge inn på Vestens side i den kalde krigen.
Noter:
1 Disse tre artiklene er Jorunn Bjørgum (2017): «Det knaker i det gamle samfunns fuger og baand – Martin Tranmæl og den russiske revolusjon», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 43–63, Eirik Wiig Sundvall (2017): «Arbeiderpartiet og klassekrigen- Striden om Moskvatesene i 1920 i en internasjonal kontekst», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 65–83 og Hallvard Tjelmeland (2017): «Arbeidarpartiet, bolsjevikpartiet og Sovjetstaten 1917-1991», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 85–105
2 Mine vurderinger av forholdene i Sovjet (eller Norge) i denne perioden er ikke tema for artikkelen.
3 Begrepet sosialdemokratisk hadde den gangen en svært forskjellig betydning fra i dag. På denne tida kalte alle sosialister seg sosialdemokrater (både revolusjonære og reformister). Også begrepene demokrati og diktatur ble brukt på en annen måte enn i dag.
4 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 22. landsmøte i Trondhjem, fra 22. til 26. mai 1915, s.5.
5 Bjørgum (2017), s. 50.
6 Bjørgum (2017), s. 54.
7 Bjørgum (2017), s. 58.
8 «Det proletariske demokratiet er ein million gonger meir demokratisk enn noko borgarleg demokrati. Sovjetmakta er ein million gonger meir demokratisk enn den mest demokratiske borgarlege republikken.», Lenin i «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky.», bd. 10, s.53, Lenin – verker i utvalg , Oktober, 1977.
9 Tjelmeland (2017), s. 87.
10 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 24. ordinære landsmøte 22– 25. mai 1920, s. 4.
11 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 24. ordinære landsmøte 22–25. mai 1920, s. 63.
12 Bakgrunn for Moskvatesene og striden rundt tesene gjengis bare helt summarisk her. For en mer omfattende drøfting vises det til Wiig Sundvall (1920), s. 65-83, og referansene der.
13 Tjelmeland (2017), s. 86–87.
14 For mer om forholdet mellom NKP og Sovjetunionen viser jeg til Åsmund Egge og Terje Halvorsen (2002): «…kriteriet på en kommunist er hans forhold til Sovjetunionen – De norsk-sovjetiske partirelasjoner 1917–1991», Arbeiderhistorie, 2002, s. 9–31, og referansene der.
15 Det norske Arbeiderparti, Protokoll fra landsmøtet 1933, s. 30.
16 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1936, Protokoll, s.26.
17 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1936, Protokoll, s.117.
18 Inge Scheflo (red.): «Olav Scheflo som politiker og menneske», s. 123–139 (lederartikler i avisa Sørlandet), Tiden, 1974.
19 Tjemeland (2017), s. 91.
20 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1939, Protokoll.
21 Tjemeland (2017), s. 94.
22 Dag Solstads roman i krigstrilogien Svik – Førkrigsår illusterer stemingsbølgen godt.
23 Det norske Arbeiderparti, Landsmøtet, 31. august–2. september 1945.
24 Tjelmeland (2017), s. 95.
25 Det norske Arbeiderparti, Landsmøtet 1949, Protokoll, s. 189–190.
26 Intervju i Orientering i forbindelse med hans 100-årsdag 1959.