Antiborgere

Av Anne Minken

Bokomtaler Nr 2 2018

Frode Ulvund:
Nasjonens antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge, ca. 1814 – 1964.
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017, 228 s.

Frode Ulvund er professor i historie ved ­Universitetet i Bergen. Han har blant annet arbeidet med jødisk historie og med kriminalitetshistorie med vekt på disiplinering og sosial kontroll. I denne boka tar han for seg tre religiøse minoritetsgrupper, jøder, mormoner og jesuitter, og ser nærmere på hvordan de har de blitt behandlet av myndighetene og hvordan de har blitt omtalt.

Anne Minken er historiker og har skrevet doktor­avhandlingen Tatere i Norden før 1850.
Foto: Cappelen Damm Akademisk

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Bokas mer teoretiske kapitler om religionsfrihet og toleranse kan være litt tunge, men stort sett er boka skrevet i et levende og tilgjengelig språk med omfattende bruk av konkrete eksempler. Boka er i tillegg rikt illustrert med uttrykksfulle historiske karikaturer.

Det er en klar styrke ved boka at den norske historien om de religiøse minoritetene er supplert med skandinavisk historie og et videre internasjonalt perspektiv. Jøder, mormoner og jesuitter er svært forskjellige religionsgrupper, men Ulvund viser at framstillingene av dem har mange fellestrekk. Sentralt er oppfatningen om at de var illojale mot norske styresmakter, at de isolerte seg og dannet «en stat i staten», og at de forholdt seg på en løgnaktig og dobbeltmoralsk måte mot personer utenfor deres eget trossamfunn. Alt dette gjorde dem farlige og uskikkete som borgere.

Den jødiske «fare» 1814–1851

Jødeparagrafen i Grunnloven har blitt forklart nærmest som et arbeidsuhell, og ansvaret har blitt lagt på bondelederen Theis Lundegaard som skal ha revet forsamlingen med seg ved et stemningsutbrudd. Frode Ulvund har tidligere avkledt denne myten i boka Fridomens grenser 1814–1851. Handhevinga av den norske «jødeparagrafen». I Håkon Harkets bok Paragrafen er det lagt fram forskning som dokumenterer de anti-jødiske holdningene i den norske eliten, ikke minst blant de sentrale grunnlovsfedrene.

I denne boka får vi en presis sammenfatning av hvordan de anti-jødiske oppfatningene i Norge bygget på et felles europeisk tankegods som særlig spredte seg fra Tyskland og Danmark til Norge. Spesielt interessant er gjennomgangen av de såkalte jødefeidene i Danmark. Her oppsto det også interne konflikter blant jødene som kan minne om konflikter i det muslimske miljøet i dag. Jøder som stod for reformpolitikk, brukte langt på vei majoritets­samfunnets argumentasjon og anklaget den jødiske menigheten i København for å danne «en stat i staten». De kritiserte blant annet rabbinernes maktposisjon og foreslo at det skulle bli forbudt å hente rabbinere fra Polen, og at menighetene skulle pålegges å bruke tysk eller dansk som administrasjonsspråk. En av reformjødene gikk så langt at han foreslo at de fanatiske jøder skulle deporteres til «Arabien eller Palæstina».

Fra slutten av 1830-tallet gikk «jødespørsmålet» inn i en ny og mer liberal fase. Særrestriksjoner ble opphevet både i Danmark, Sverige og Norge i løpet av 1840–1850-tallet. Men det kan se ut som om de typiske fordommene mot jøder ble overført til en ny religiøs minoritet, mormonene.

Islams sanselige søster – den mormonske fare. 1851–1955

Mormonisme som religiøs bevegelse oppstod i USA i 1820-åra. De første mormoner-misjonærene kom til Norge i 1851. Misjonsvirksomheten ga resultater, spesielt i arbeiderklassen. Innen utgangen av 1860-tallet hadde mer enn 2500 nordmenn gått over til mormonismen. Misjoneringen ble beskrevet som en samfunnsfare, religiøst, men i enda høyere grad moralsk og politisk. I offentlig debatt ble mormonerne ofte assosiert med jøder, muslimer, jesuitter og kommunister. De ble beskrevet som politisk illojale og forbundet med «Østens umoralske sanselighet». Mye av argumentasjonen var direkte importert ­­fra USA.

Mormonmisjonærene i Norge risikerte fengsel og dom for ulovlig religiøs virksomhet. Grunnlovsforslag på linje med innreiseforbudet for jesuitter ble drøftet. Med passloven av 1917 ble det innført visumplikt fra Amerika og Centralpasskontoret håndhevet i noen år visumnekt for mormonere som fast regel. Samme virkemiddel ble brukt for jøder og rom.

Den jesuittiske fare 1892–1956: Den papistiske motreformasjonens soldater

I andre halvdel av 1700-tallet ble jesuittene utelukket fra en rekke stater. I Norge ble forbud mot jesuitter og munkeordener nedfelt i Grunnloven. Først i 1890-åra ble det debatt om disse forbudene. Bestemmelsen mot munkeordener ble opphevet i 1897, men jesuittforbudet sto ved kraft helt til 1956. Den direkte foranledningen til at det ble opphevet, var at Norge hadde sluttet seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Krav om full religionsfrihet gjorde det dermed vanskelig å opprettholde forbudet. Når grunnlovsforbudet ble opprettholdt så lenge, har enkelte knyttet det til såkalt grunnlovskonservatisme – det vil si en generell forsiktighet med å endre grunnlovsbestemmelser. Men Ulvunds gjennomgang av debattene om jesuittforbudet viser at her var mange av de samme argumentene som ble anvendt mot jøder og mormoner i aktiv bruk. Spesielt gjelder det synet på gruppa som en politisk trussel. Jesuittene ble beskrevet som skruppelløse agenter som tok sikte på å underminere staten. De adlød ikke landets myndigheter, men fulgte blindt organisasjonens øverste ledelse: På 1900-tallet ble de sammenliknet med både kommunister og fascister.

Nasjonens antiborgere

Ulvund vektlegger hvordan både jøder, mormonere og jesuitter ble framstilt som motstykker til den lojale og gode norske borger. Sånn sett spilte disse gruppene en viktig rolle i nasjonsbyggingen. Det var ikke alltid så enkelt å beskrive hva en god nordmann var, det kunne det være delte meninger om. Det var enklere å få fram hva han ikke var ved å tegne et skremmebilde av «de andre». Argumentasjonen mot de religiøse minoritetsgruppene var gjennomgående mer moralsk og politisk enn religionsbasert. Og det var ikke bare i Norge at slik argumentasjon kunne bidra til nasjonsbygging. Tankegodset var alleuropeisk og transatlantisk og sirkulerte fra land til land.

I dag er de religiøse minoritetene Ulvund skriver om, langt på vei ufarliggjort. Mormoner er blitt et muntert innslag i underholdningsprogrammer og musikaler. Spor av de truende jesuittene finner vi nå stort sett bare i språklige vendinger. I ordbøker forklares ordet «jesuittisk» som «skinnhellig og slu». Antisemittismen er ikke borte, men i følge Holocaustsenterets nyeste undersøkelse er den på retur. Men undersøkelsen viser også at de gamle stereotypiene om jøder fortsatt lever, ikke bare blant muslimske innvandrere, men også blant vanlige nordmenn.

Muslimene som dagens antiborgere?

Ulvund skriver ikke om dagens situasjon for religiøse minoriteter. Men han slår fast at bokas tema ikke bare er historisk interessant. Det er også relevant for dagens debatt om minoritetsgrupper.

I gjennomgangen av muslimfiendtlige stereotypier I HL-senterets rapport, Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017, er det mange fellestrekk med det historiske materialet Ulvund behandler. Det gjelder for eksempel påstandene om at muslimer først og fremst er lojale mot islamske lover og derfor illojale overfor norske/europeiske verdier, at muslimer ikke kan integreres fordi de egentlig ikke vil, at muslimer forakter demokrati, utgjør en trussel mot vestlig kultur og snakker med to tunger. Stereotypien om at den muslimske mannen er styrt av en primitiv seksualitet», gjenfinner vi både i kampanjene mot mormonere og i eldre oppfatninger om «den orientalske og vellystige jøden».

I nåtidas forsøk på å definere norske verdier brukes muslimene ofte som motstykker eller antiborgere. Sånn kan for eksempel bilder av søte grisunger og felles svømmeundervisning bli definert som umistelige norske verdier. I Sylvi Listhaugs klassiske «Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt.» defineres det norske som det motsatte av hva muslimer står for. Ulvund hjelper oss med å forstå de historiske røttene.