En moderne Rødhette
Av Anne-Berit Tuft
Eventyret om Rødhette og Ulven, Jegeren og Bestemor har jeg kjent siden tidlig barndom. Men de siste årene har jeg begynt å reflektere mer over innholdet. Eventyret om den snille piken som kommer med mat til Bestemor så hun skal få noe å spise der hun bor alene i skogen.
Anne-Berit Tuft arbeider som forlagsredaktør i Cappelens Forlag, er klubbleder for omtrent 200 medlemmer, er leder av HK media, et bransjeråd i Handel og Kontor som organiserer ansatte innen media, forlag, bokklubber og kunnskapsbedrifter. Hun bor på Hønefoss og pendler til Oslo hver dag, og er en stor tilhenger av kollektive reisemåter.
Og vi kjenner fortsettelsen – Rødhette treffer Ulven på veien og lar seg lure av ham til å gå og plukke blomster i skogen. Når hun så kommer fram til Bestemors hus, blir hun spist av Ulven, men så kommer den kjekke og staute Jegeren. Og det er duket for finalen. Jegeren dreper Ulven og befrir Rødhette og Bestemor.
For meg er dette eventyret blitt et bilde på kvinners situasjon i yrkeslivet: aktive, handlende menn og passive og lettlurte kvinner. Og det er ikke enkelt å bryte ut av dette, for Jegeren ønsker fortsatt å redde Rødhette og Bestemor og utmeisle den veien vi skal gå. Ulven vil være riset bak speilet: Husk at jeg finnes, og hvis du ikke er lydig, kommer jeg og tar deg.
Min drøm for framtiden er at Rødhette tar grep om eget liv, lar Jegeren og Ulven seile sin egen sjø og befrir Bestemor på egen hånd, slik vi egentlig har evner til. For er det noe en moderne Rødhette kan gjøre, så er det å ta ansvar, rydde opp, gjøre sin plikt og kreve sin rett. Men Jegeren og Ulven kjemper for å beholde de aktive rollene i historien, de vil ha Rødhette der hun er.
Pensjonsreformen er et eksempel på at Bestemor og Rødhette faktisk blir fortært og ennå ikke er kommet ut av Ulvens mage, fordi Jegeren hadde andre prioriteringer enn å skyte Ulven. Dessverre er det slik i virkeligheten at Jegeren ikke alltid kommer og redder oss. Men en moderne Rødhette ligger ikke stille i Ulvens mage. Hun sparker fra seg så godt hun kan, og sparking gir resultater. Det blir endringer i høyreregjeringens arbeidsmiljølov, og nå gjelder det å sparke på plass et par endringer i Folketrygden.
Vi skal kunne være trygge på at vi får et godt liv også når vi når Bestemors alder. Men Jegeren så ikke at innholdet i pensjonsreformen var kvinnefiendtlig, han gikk med på Ulvens argumentasjon om at forverringen av pensjonene var en naturnødvendighet. Rødhette derimot, vet at det ikke er gitt at de eldre skal få mindre av den stadig større samfunnskaka bare fordi det blir flere av dem.
Mitt store ønske for framtiden er at vi sammen står opp for en omkamp om besteårsregelen. Den vil sikre Bestemor og Rødhette en verdig alderdom som pensjonist. Det er oftest slik at de som har de mest fysisk krevende yrkene – kassabetjenter, renholdere og lagerarbeidere for å nevne noen – også har lavest lønn. Det er tungt å arbeide fullt i en slitsom jobb i 43 år for å få full pensjonen. Alle som av ulike årsaker får et avbrudd, vil tape på alleårsregelen. Noen tar seg av barn og jobber deltid, noen tar etterutdannelse, noen er arbeidsledige i en periode. Mange vil eller må gå av med tidligpensjon før tariffestet pensjonsalder. Alle vil disse vil tape på pensjonsreformen og det rammer kvinner hardest.
Vel har vi fått Lov om foretakspensjon, men kravene til innmelding er minst 20 prosent stillingsgrad og et års ansettelse. Og vi vet godt hva som skjer i dag – bruk av midlertidige ansettelser og vikariater er økende, selv om den kommende arbeidsmiljøloven igjen vil sette begrensninger. Og hva vil skje i framtiden? Det verst mulige scenario for framtiden er kvinners evige vandring fra den ene arbeidsgiveren til den andre, og uten innmelding i en eventuell foretakspensjon – det koster nemlig penger.
Vi må fortsette kampen om Folketrygden. Det er i den omfordelingen og solidariteten ligger og det er der våre pensjonsrettigheter må sikres. Vi må fortsette kampen for bevaring av besteårsregelen, AFP i sin nåværende form og en avkorting av opptjeningstiden til 30 år. Vi har råd til å gi Bestemor en god alderdom før hun har slitt seg helt ut.
Den moderne Rødhette finner seg ikke i at den nyliberale Ulven bestemmer hvordan pensjonene skal bli framover. Den moderne Rødhette klar seg ikke lure av Ulvens sleske smil og tilforlatelige forklaringer på hvorfor han har så store øyne og ører. Hun setter heller ikke sin lit til Jegeren, men tar saken i egne hender. Vi skal sammen, både Rødhette og Bestemor, arbeide for et godt arbeidsliv og trygghet for både unge og gamle. Og etter hvert som Jegeren får orden på prioriteringene sine, er han hjertelig velkommen som vår allierte, ikke vår redder – vi klarer oss selv, men det er alltid godt å gå sammen.