Den undertrykte skapnings sukk – pinsebevegelsen, nyliberalismen og verdikampen

Av Åse Brandvold

Nr 3 2010

 

 

«Kampen mot religionen er altså indirekte kampen mot den verden hvis åndelige aroma er religionen. Den religiøse elendighet er både et uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel. Den er folkets opium.»

(Karl Marx fra Innledning til kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1843))

Åse Brandvold er journalist i Klassekampen.

 

 

 

Karl Marx berømte frase «Sie (Die Religion) ist das opium des Volkes» oversettes ofte til «Religion er opium for folket», men «Religion er folkets opium» er mer korrekt. Meningsforskjellen er liten, men den er der. Religion er ikke nødvendigvis noe kapitaleiere og embedsmenn fôrer folk med for å sløve dem ned. Det er folkets eget dop. Den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel, som Marx så poetisk uttrykker det.

 

Beskrivelsen passer bra på karismatisk kristendom, eller pinsekristendom. Når pinsevenner samles til bønn, sukkes og mumles det, og tårene renner fra halvt lukkede øyne. Tilbedelsen kan også få villere utslag i høyrøstet tungetale, åndeutdrivelse og ekstase. Pinsebevegelsen feirer pinsehøytiden hvor Jesu displer mottok Den hellige ånd, og talte i tunger. Å bli fyllt av Den hellige ånd er fortsatt det sentrale i pinsevennenes religiøse praksis. Det er deres «opium», om du vil. Marx´ kritikk av religionen som en fattigmanns virkelighetsflukt, hvor man i stedet for å gjøre noe med de dårlige materielle vilkårene, søker trøst i religionens illusjoner, har fortsatt mye for seg. Pinsebevegelsen er størst, og vokser raskest blant fattigfolk i Afrika, Latin- Amerika, India og Kina. Siden bevegelsen ble dannet i Los Angeles i et afroamerikansk miljø på begynnelsen av 1900-tallet, er det blant marginaliserte grupper den har spredt seg raskest. Veldig ofte er pinsekristendom et uttrykk for den virkelige elendighet, slik Marx beskriver det. Samtidig er den også en protest mot denne virkelige elendighet. Hvor konstruktiv denne protesten er, kan selvsagt diskuteres. Samtidig skal man ikke underslå at nettopp i pinsebevegelsens praksis med tungetale og vektlegging av frimodighet, hvor hvem som helst kan reise seg og holde individuelle vitnesbyrd, ligger det potensielle motstandsstrategier. Pinsebevegelsen er også de fleste steder i opposisjon til tradisjonell religion, som ortodoks kristendom, katolisisme og konfusianisme. Der de etablerte religiøse institusjonene er koblet til pengemakt, fungerer pinsebevegelsen ofte som en motmakt, og bidrar i så måte til å demokratisere samfunnet de er en del av.

 

Pinsevekkelsen kom fra USA til Norge med predikanten Thomas Ball Barratt i 1906 da landet var midt i en rivende industriell utvikling. Kapitalismen var på frammarsj, og det var lønnsarbeid å få for småkårsfolk. Det var også blant den nye industriarbeidsklassen at pinsebevegelsen først slo rot. Landets første pinsemenighet ble etablert i Skien i 1908, hvor Union var den store industriarbeidsplassen. Nå er den industrielle revolusjonen flyttet til land som India og Kina. Mens pinsebevegelsen har stagnert her til lands, vokser den med voldsom kraft i disse nye industrisamfunnene. Den vokser også i flere land i Afrika og Latin-Amerika og tidligere Sovjetrepublikker. Pinsebevegelsen regnes nå som den raskest voksende religiøse bevegelsen i verden. Hver fjerde kristne er nå pinsevenn, og bevegelsen anslås å telle rundt 400–500 millioner på verdensbasis.1 Ifølge journalist David Aikman vil så mye som 30 prosent av kineserne være kristne innen 2040. En viktig årsak til dette, er den ekstraordinære veksten i karismatisk kristendom, blant annet gjennom hemmelige nettverk av husmenigheter, men også en utbredt fascinasjon for kristendommen blant kinesiske intellektuelle. I Sør-Korea har andelen kristne økt fra 5 prosent etter Korea-krigen til 35 prosent i dag. Nesten all veksten kan tilskrives pinsebevegelsen. Pinsekirken Yoido Full Gospel Church i Seoul er den største kristne enkeltmenigheten i verden med 650 000 medlemmer.2

 

Sammenfallet mellom pinsebevegelsens vekst og økonomisk globalisering har fått enkelte religionsforskere til å gjøre en ny vri på Max Webers berømte tese i verket «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd». De hevder at pinsebevegelsen er for nyliberalismen hva Weber mente kalvinismen var for kapitalismen. Flere gjør også en direkte kobling mellom senkapitalismen og dagens pinsevekkelse, og hevder at pinsepredikanter forkynnner en markedsideologi.3 En av dem som går langt i å koble nyliberalisme med den nye pinsevekkelsen, er professor i kirkehistorie Berge Furre. Han har studert pinsebevegelsen IURD (Igreja Universal do Reino de Deus), som har spredt seg som ild i tørt gress blant fattige i 80 land i Afrika og Latin-Amerika, og i migrantmiljøer i Europa og USA. Han stiller spørsmål ved om denne religionen i det hele tatt kan kalles kristen. Den forkynnelsen han har hørt fra IURD, inneholder ikke ordene: «Elsk din neste», og i hvert fall ikke «elsk din fiende». Ei heller har han hørt ordet «nåde» annet enn i den formelle velsignelsen under gudstjenesten. IURDs søkelys er på penger. Hvor mye du er villig til å ofre til menigheten, viser hvor sterk du er i troen. Dersom du oppnår økonomisk suksess i livet, betyr det at du er velsignet av Gud.4 Furre kaller bevegelsen for New Pentecostalism (nypinsekristendom), og mener den skiller seg fra tradisjonell pinsekristendom på flere punkter. Her er noen av dem: Der tradisjonell pinsevenner bygde trossamfunn nedenfra, bygger IURD sterke hierarkier ovenfra. Der tradisjonelle pinsevenner bygger beskjedne forsamlingshus, bygger IURD skinnende troskatedraler. Der tradisjonelle pinsevenner har grasrotorganisering med eldsteråd, har IURD direktører, fond og subsidiære selskaper. Der tradisjonelle pinsevenner har uavhengige menigheter og løse nettverk, har IURD en sentralisert verdensorganisasjon.

 

Salg av åndelige opplevelser

 

Ifølge Furrre er IURD modellert som et transnasjonalt selskap med en offensiv strategi for å nå nye markeder. Varen de selger, er den sterke åndelige opplevelsen under gudstjenesten gjennom blant annet åndeutdrivelse og helbredelse ved bønn. De kommer med oppbyggelige taler om hvordan man kan få suksess i livet, og gjennom hjelpesentre tilbyr de assistanse for arbeidsløse og migranter som trenger hjelp med jobb og papirer. IURD tilbyr en overlevelsesstrategi i en nådeløs verden. De gir et individuelt svar på utfordringene og de ødeleggende effektene av den globale kapitalismen. Vi kan si med Marx at de er uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Men protesten er høyst individuell, og retter seg ikke mot årsakene til elendigheten.

 

På vår rike kant av verden arter globaliseringen seg annerledes enn den gjør i fattige land i Sør. En trend vi ser, og som ofte tilskrives globaliseringen, er religionens inntog i politikken. Det som gjerne refereres til som verdikampen mellom islam og kristendom, gjør seg stadig mer gjeldende i politikken. En måte å forklare dette på, er en folkelig reaksjon på ustabilitet og økonomiske tilbakeslag som globaliseringen fører med seg. I protest tyr de til nasjonalistiske og religiøse bevegelser. Men globaliseringen skjer også på et erkjennelsesnivå. Det er blitt en økende bevissthet blant stadig flere mennesker om globale problemer og utfordringer, og en økende bevissthet om at ens eget samfunn kun er ett av mange. Denne bevisstheten fører til en stadig økende trang til både å forstå og definere på nytt sin egen rolle i verden. Når et gitt samfunn og dets kultur relativiseres i møte med andre kulturer, tvinges det til å stå fram og erklære sin identitet, vise for andre hva de er og hva de står for, erklære hvilken rolle de har i verdenssamfunnet. Politiske eliter i Norge ønsker for eksempel å skape en identitet for Norge i verden som en fornuftig og standhaftig forkjemper for menneskerettigheter og fred. Samtidig er det grupper i Norge som ønsker å svare på globalisering og kulturell relativisering ved å gjenoppbygge en sterk, norsk, kristen identitet.5 I disse gruppene spiller de karismatiske pinsekristne en viktig rolle. Debatten om islam, som bare ser ut til å fortsette å tilta i styrke, gjør at disse karismatiske miljøene vinner terreng og legitimitet, og blir også interessante som en politisk maktfaktor. For Fremskrittspartiet utgjør de en attraktiv grunne for velgerfiske, for Kristelig Folkeparti, som gjerne vil være i dialog med islam og være liberale i innvandringspolitikken, er de en hodepine. Men de burde være en hodepine også for FrP. De karismatiske kristne gjør nemlig det FrP beskylder muslimene for å gjøre: De skiller ikke mellom religion og politikk.

 

«Norge tilbake til Gud»

 

Ukeavisa Norge i Dag og den karismatiske TV-kanalen Visjon Norge, er viktige talerør for protestbevegelser som «Kristenfolket», «Bevar ekteskapet», «Kristen Koalisjon Norge» og «Norge tilbake til Gud». De jobber på ulike måter, men har det til felles at de vil «stanse avkristningen av Norge». Bak flere av disse koalisjonene står størrelser innen norsk pinsebevegelse som Stavangerpastoren Arnfinn Clemetsen, Oslokirkens Jan Aage Torp, Åge Ålekjær og nå avdøde Ludvig Karlsen. En viktig inspirasjonskilde er den amerikanske TV-predikanten Pat Robertson og hans bevegelse «Christian Coalition», som henter sitt fundament fra dominansteologien. Dominansteologien er en fellesbetegnelse for hva vi grovt sett kan kalle en type herlighetsteologi anvendt på samfunnet område. Slik de kristne «tar makten over det onde i sine liv», skal de også «fordrive det onde og ta makten i samfunnet».6 Disse pressgruppene jobber politisk i første rekke mot KrF og FrP. De aller rankeste og rene slutter opp om Kristent Samlingsparti, som har som klart uttalt politisk mål å snu sekulariseringen av Norge «gjennom å fundere alle politiske avgjørelser i deres tolkning av Bibelen og grunnloven.»7 Men også langt inn i KrF finner du representanter for et slikt syn. Her kommer vi ikke utenom Bjarte Ystebø, redaktør i Norge i Dag, leder for Kristenfolket og en av arkitektene bak «Bergensmodellen» (politisk samarbeid mellom Høyre, KrF og FrP i Bergen). I en politisk analyse på Kristenfolkets nettside 29. juni i år, argumenterer han for at den sekulære staten som venstresida drømmer om, ikke vil kunne realiseres. Ystebø hevder at i sin kamp for de homofiles rettigheter har venstresida avkristnet landet. Det har skapt et vakuum som venstresidas andre favorittgruppe muslimene vil fylle. Rettighetskampen venstresida fører for muslimer og homofile, vil føre til at kristendommen fordrives fra landet. Når det skjer, «blir den sekulære drømmestaten bare et kortvarig intermesso, før en ny religiøs kraft vil fylle det rommet som skapes. Om det skal bli islam eller kristendom, avgjøres i vår nåtid. Det er liten tvil om hvor venstresidens kurs fører.»8

 

Selv om mange pinsekristne i Norge er høyreradikale, tilsier mine personlige erfaringer noe annet. Mitt forhold til pinsebevegelsen fikk jeg som barn gjennom min nå avdøde mormor i den tidligere så stolte industribygda Lårdal i Telemark. Hun tok meg med på de religiøse møtene på Eben- Ezer. Der ble det hvisket og sukket «Jesus» gjentatt ganger i benkeradene når det var fri bønn. Tårene rant nedover kinnene til de menneskene jeg kjente som store, trygge voksne. Det var litt ekkelt å være barn og merke at de voksne forsvant i en slags transe jeg ikke hadde del i. Bortsett fra den frie bønnen var møtene helt greie. Jeg likte musikken. Mormor Haldis spilte gitar eller satt ved pianoet. Broren hennes Gjermund spilte som regel trekkspill

 

Ikke islamfrykt

 

Mamma gikk ut av pinsebevegelsen da hun flyttet derfra, men store deler av hennes familie er fortsatt aktive, både i Telemark og Østfold. Jeg har aldri noen gang møtt på fremmedfiendtlige holdninger i dette miljøet. Snarere tvert i mot, har de engasjert seg for asylsøkere med endelig avslag. At asylsøkerne har vært kristne og noen ganger forfulgt av muslimer, har ikke fått dem til å bli fiendtlig mot islam. Tvert i mot har jeg opplevd at mine slektninger har reagert negativt på trosfellers islamfrykt. Da Irakkrigen sto for dør, var de sterkt imot, og syntes det var naivt av andre pinsevenner å tro at Bush var til å stole på, fordi han arrangerte bønnemøter i Det hvite hus.

 

Siden jeg også kjenner denne siden av pinsebevegelsen, blir det galt av meg å si at pinsebevegelsen i Norge er som The New Religious Right i USA. At mormor og onkel Gjermund aldri ble høyreradikale, og deres barn og barnebarn innen pinsebevegelsen heller ikke har blitt det, tror jeg har å gjøre med holdningene i det miljøet de var en del av i Lårdal. Antikrigsarbeid (pinsevenner nekter militæret) og solidaritet med verdens fattige var sentrale verdier. Dette delte de med arbeiderbevegelsen i bygda. Eben-Ezer var også utsendermenighet for misjonær Anna Strømsrud som virket blant urfolk i Paraguay i 40 år. Hun kjempet en verdifull kamp overfor myndighetene der for å skaffe indianerne rett til eget land.

 

Pinsemenigheten i Lårdal ble etablert kort tid etter at landets første pinsemenighet ble stiftet i Skien i 1908. Arbeiderforeningen i bygda ble startet fire år tidligere. Dette var de store folkebevegelsenes tid, og arbeiderbevegelsen gikk fram samtidig med de religiøse vekkelsene. Noen steder side om side, andre steder i knivskarp konkurranse. I minneskriftet til Laardal arbeiderforenings 80-årsjubileum, er det ingenting som tyder på at det var et skarpt konkurranseforhold mellom pinsebevegelsen og arbeiderbevegelsen i Lårdal, snarere tvert i mot. Mange i Arbeiderforeninga sto også i organisasjonen Kristne Arbeideres Forbund. 1. mai-toget endte alltid opp med gudstjeneste i Kirka med ofring til denne organisasjonen. Men da presten ville at gaveofferet skulle gå til andre formål, boikottet Arbeiderforeningen Kirka, og hadde i stedet andakt på Folkets Hus. Den var det pinsevennene som holdt. Oldefar og onkel Gjermund var aktive både i Arbeiderforeningen og pinsemenigheten. Gjermund satt en periode i kommunestyret for Arbeiderpartiet og Gjermunds bror Aslak, som ikke var pinsevenn, var formann i Arbeiderforeningen i til sammen ti år.

 

Lårdal

 

Det er lenge siden industriarbeidsplassene i Lårdal ble lagt ned, og Arbeider-foreningen er neppe aktiv lenger. Eben-Ezer, som i sin storhetstid var Norges største pinsemenighet i forhold til innbyggertallet, er oppført i den nasjonal pinsebevegelsens register med 28 sjeler. Så vidt jeg vet var mormor den siste kassereren. Nypinsebevegelsen kom aldri til Lårdal. Eller det vil si: Mormor fikk de siste årene av sitt liv en parabolantenne hvor hun kunne ta inn TV Visjon Norge. Slik fikk hun et innblikk i den globale, kommersialiserte TV-predikantverdenen, og konkluderte med at det ikke helt var hennes stil.

 

Pinsebevegelsen var en konstruktiv motkultur i Lårdal, som trakk i samme retning som arbeiderbevegelsen i mange viktige spørsmål, i hvert fall fram til 1970-tallet, hvor særlig abortstriden kompliserte bildet. Men hvilken rolle spiller den voksende pinsebevegelsen for arbeidere i de nylig industrialiserte landene i dag? Dette vet vi for lite om. Det som i størst grad vekker min nysgjerrighet, er hvordan bevegelsen fungerer i Kina. Der har arbeiderne og de kristne en felles interesse i å arbeide for organisasjonsfriheten. Det kristne tankegodset med sin individorientering vil trolig også være med på å sette søkelys på menneskerettigheter i en kultur hvor kollektivismen står sterkt.

 

Hadde mormor sett de voldsomme palassene IURD bygger i slummen i Brasil, ville hun gremmes. Hvorfor kunne de ikke ha satt opp et enkelt bedehus på dugnad, slik de gjorde det i Lårdal? Denne religiøse elendigheten, for å si det med Marx, gir assosiasjoner til piken med fyrstikkene: Religionen lyser opp hverdagen for en liten stund, for så å bli like mørk igjen. Utfordringen for både kristne og ikke-kristne på venstresida blir dermed å styrke solidariteten med alle som er blitt ofre for den økonomiske globaliseringen, og som ikke får den velsignelsen nypinsebevegelsen har lovet dem. Også her til lands er det marginaliserte mennesker som trenger solidaritet og omtanke. De trenger et sivilsamfunn, men dette forvitrer i takt med motkulturenes tilbakegang. Dette skjer samtidig med at sentrum i politikken forsvinner9. Det vil også tvinge pinsebevegelsen til å velge side i en stadig mer polarisert verdikamp. KrF vil miste terreng til FrP, og det er grunn til å tro at pinsebevegelsen i større grad vil spille en liknende rolle som det kristne høyre i USA. For å motvirke en slik utvikling er det viktigere enn noen gang at venstresida bygger allianser med de kreftene innen lekmannskristendommen, som driver med grasrotarbeid og har nestekjærlighet, solidaritet og fredsarbeid som en del av sitt kall som kristne.

 

Litteraturliste:

  • Sturla J. Stålsett (red): Spirits of globalization, 2006
  • Torkil Brekke: Gud i norsk politikk, 2002
  • Jan E. Hafsahl: Kristendom og politikk, artikkel trykket i Pilgrimen 1993
  • Lårdal arbeiderlag og Eik kvinnegruppe: Minneskrift Laardals Arbeiderforening 1904-1984, (1984)

Noter:

  1. Stålsett (2006)
  2. Harvey Cox: Spirits of Globalization i Stålsett (2006)
  3. Stålsett (2006)
  4. Berge Furre: Crossing Boundaries: The «Universal Church» and the Spirit of Globalization i Stålsett (2006)
  5. Brekke (2002)
  6. Hafsahl (1993)
  7. Wikipedia-artikkel om Kristent Samlingsparti
  8. Bjarte Ystebø: Muslimer og homofile, Kristenfolket.no 29. juni 2010.
  9. Håper sentrum overlever Klassekampen 28. juli 2010.