Å organisere

Av

Nr 3 2013


Bjørn Sigurd Svingen er industrimekaniker, fagforeningsleder på deltid, og medlem i Rødt.

Krise i kapitalismen fører ikke nødvendigvis til en politisk krise for kapitalen, eller at regninga for krisa først og fremst går til kapitalistene eller bankene. Snarere tvert i mot. Flere hevder det prosjektet som vokser fram i EUs ytterkanter nå, er en ekstremvariant av markedsliberalismen, i stedet for regulering av markedene og finansinstitusjonene. Hvis de lykkes, uten et folkelig opprør som forhindrer det, ser det mørkt ut for Europas arbeidere.

Samtidig har venstresida i denne situasjonen et stort potensiale for økt oppslutning om et brudd med kapitalismen, og en ny retning. Raseriet som vil utvikle seg i sør, når faglige rettigheter og velferdstjenester barberes bort, må kanaliseres ved at folk sjøl tar grep om sin situasjon. I en allianse med venstresida, fagbevegelsen, sosiale bevegelser og svakere stilte. Slike bevegelser trenger også støtte fra arbeidere i nord. Ikke kanaliseres ved at de går i fascistisk retning og sparker nedover på konstruerte syndebukker, som vi ser tendenser til i en rekke sør-europeiske land.

Annerledeslandet Norge

Det rødgrønne prosjektet, som i sin barndom utformet Europas mest radikale regjeringsplattform, fikk en alvorlig slagside etter gjenvalget i 2009. AP-hegemoniet fikk fornyet sjølsikkerhet, og tolket valgresultatet for retningen videre. Stø kurs. Mot sentrum. Det skulle sikre velgerne fra midten og vinne valget vi nå står overfor. Denne politikken smitter over på hele den utvidete venstresida. Mange av velgerne ser ut til å enten sette seg på gjerdet, eller hoppe over til høyresida.

Fagbevegelsen har ikke vært harde nok i klypa, og har heller ikke gitt APs regjeringspartnere noen som helst støtte for å holde regjeringas glideferd mot høyre i sjakk. Derfor blir partiene som ønsker en politikk til venstre for regjeringa, også skadelidende. Regjeringas tilkortkommenhet svekker hele venstresida. Regjeringa har kommet med flere gode enkelttiltak for å motvirke markeds-kreftene, men utfordrer dem ikke systematisk.

Alternativet er verre, men er det nok til å vinne valget? Jeg håper naturligvis det. Men tviler på at det er en god suksessoppskrift for å vinne valget en tredje gang. En opposisjon til venstre for regjeringa har vært dypt savnet de siste åtte åra.

For mange er den politiske aksen, og hvilke grupper de ulike partiene opprinnelig var meningsbærende for, visket ut av medierådgivere og mangel på kritiske medier. Eller dominans av borgerlige medier.

Rød blokk

Erfaringene fra Danmark og Enhedslistens enorme vekst i det siste, er interessante. Det store spørsmålet er om man kan bruke det man har lært av disse erfaringene i Norge. De har klart å kanalisere misnøyen med en såkalt «rød blok», som fortsetter å føre nyliberal politikk ikke ulikt sosialdemokratene i det meste av Europa for øvrig. Men det tross alt forskjell på den danske «røde blok» og den rødgrønne regjeringen, og på Danmark og Norge, på tross av de mange likhetene.

Foreløpig har dessverre ikke venstresida i Norge sett noe oppsving på samme måte. Kritikk av nyliberalismen har dessuten liten eller ingen nyhetsverdi i mediene, sammenlignet med kjendissladder.

Mange Rødt-folk nyter stor tillit i breie saker og tverrpolitiske allianser, enten på barrikadene eller som ressurspersoner. Vi er knallgode aktivister i «enhetsfronten». Men det er frustrerende når det ikke gir nevneverdig partipolitisk uttelling.

Jeg trur mange oppfatter partipolitikk som en egen sfære for særs interesserte. Og det er jo faren med det hele. Politikk er ikke noe man engasjerer seg i, annet enn at man hvert andre år får velge hvem fra det styrende sjikt som skal få lov til å styre oss. Vi må bryte rammene for denne endimensjonale borgerlige parlamentarismen, og gjøre terskelen for deltakelse så lav at man blir mange nok til å få reell påvirkning. Med større sirkulasjon av ressurser og krefter i både fagbevegelsen og i partiene, kunne man lettere gått fra å være faglig aktivist i noen år, til så å være politisk aktiv i noen år. Men da må vi bli flinkere til å bygge opp folk til disse rollene. Slik at man hele tiden har friske krefter til å ta over når de ledende aktivistene blir satte, eller uinspirerte. Skal en få til dette, må det være en del av organisasjonens kontinuerlige aktivitet, og mål. Noe man har et bevisst forhold til fra første stund man overbeviser noen om å bli med.

Ledere av organisasjoner, enten det er lokale ledd, eller sentralt, forventes i dag å være supre allroundere. Flinke talere, agitatorer, filosofer, skribenter, og strateger. Vi må bli flinkere til å anerkjenne at ikke alle er like gode på alle felt. At man kan bli verdsatt for det man ER flink til, og som man har lyst til å bidra med. Det man ønsker å gi mennesker er mestringsfølelse, i stedet for avmakt. Slik at mange talent på forskjellige områder kan dra i samme retning, som et utfyllende lag.

Fra dugnad til service

Dette er en problemstilling fagbevegelsen deler, som per i dag er den sterkeste av alle grupperinger når det kommer til utenomparlamentarisk arbeid. Vi er ikke flinke nok til å engasjere og inspirere til at mange kan bidra med litt.

Utviklingen har i stor grad gått i feil retning.. Man har satset mer og mer på å bli en serviceinstans. Med tillitsvalgte som skal administrere lov- og avtaleverk, og en administrasjon av ansatte, uten tilhørighet til yrkesgruppene man organiserer, som skal utvikle medlemsgoder, fordype seg i politikk og juss, og samtidig sørve de stadig mer overanstrengte eller usikre tillitsvalgte og deres lokale medlemmer. Det er ikke lenger så stort fokus på dugnad, fellesskap og verksted der alle bidrar. Av medlemmer og for medlemmer. I kraftfulle lokale enheter. Vi ender opp med å rekruttere til passivitet i stedet for å organisere for aktivitet. Dette har nok også en sammenheng med avideologisering, og at klassebevisstheten følgelig er blitt svekket.

Flerstemmighet

Det er likevel en lavere terskel for å kaste seg inn i debatten i fagbevegelsen. Der er vi så mange, og til enhver tid så flerstemte, at vi hele tida må søke en viss konsensus, eller demokratiske avklaringer på viktige spørsmål. Enten det er arbeidstidsordninger, lønnsforhandlinger eller tilleggskrav. Dette vil i alle fall de fleste tillitsvalgte ha skjønt, som har forstått og innsett at den viktigste aktiviteten ikke skjer på medlemsmøtene, men mellom og utenom medlemsmøter. Og man trenger ikke store forkunnskaper for å kunne prøve seg fram, kanskje drite seg ut, og komme tilbake, en erfaring rikere. Det er stor takhøyde, og man blir tatt i mot med åpne armer.

Det er få steder jeg har følt meg så hjemme som i fagbevegelsen. Fordelen med fagbevegelsen er at man har ett felles prosjekt: Arbeidet vi har, og de vilkår man utfører dette på, og hvordan vi kan forbedre disse vilkårene gjennom gjensidig solidaritet. Og man er veldig konkret og pragmatisk i håndteringen av utfordringer.

Utover det kan man jo tidvis møte motstand internt, i enkeltsaker. For meg har opplevelsen vært god, og byggende for karakteren. Man oppnår ikke noe uten å kjempe for det. I Rødt, i partiet altså, ikke som faglig aktivist med Rødt-medlemskap, har denne følelsen av å være hjemme variert i stor grad. Følelsen av å være del av en lignende flerstemmighet har ikke alltid vært der. Og jeg har vært medlem i mange år. Mon tro hvor mange som finnes i vårt omland av sympatisører, som ikke riktig får seg til å melde seg inn, fordi de føler på samme måte.

Felles prosjekt

Rødt mener noe om alt. Vi har ei linje på det aller meste. Og man trenger ikke være enig i all politikk et parti står for. Man kan til og med gå inn i et parti med mål om å forandre det på punkter man er uenig i, så lenge hovedtrekkene stemmer overens med de verdier man står for. Men det er vi kanskje ikke flinke nok til å invitere til. Det kan stadig bli høyere takhøyde for uenighet og diskusjon. Vi må bare sørge for at vi i hovedsak har et felles prosjekt. Et minste felles multiplum, som binder oss sammen. På samme måte som i fagbevegelsen.

Når man slipper til nye, må man innse at det vil forandre organisasjonen. Slike erfaringer har fagforeningene i bygning, renhold, og hotell og restaurant gjort seg. Der har de vært flinke til å rekruttere nye medlemmer fra en rekke nasjonaliteter, og gitt dem rom til å bidra og si sin mening i fagforeningene.

Dette har jo på sett og vis preget Rødt også i det siste, som vi ser er revitalisert av mange unge mennesker, i ledende verv. Vi må bli stadig flinkere til å invitere folk til idédugnad for hvordan et annerledes samfunn kan se ut.

Både fagbevegelsen og partiene har et stort behov for å få fram tillitsvalgte blant både innvandrere og arbeidsinnvandrere. Og serviceproletariatet, ikke minst. Det er de som trenger det mest.

Det må skapes bånd mellom de som «har det for godt,» som de sier så ofte, og de som slettes ikke har det for godt. De som «har det for godt» risikerer å miste det de har, de også. Kapitalismens hegemoni over sinnene må utfordres av frihets- og utferdstrang.

Konklusjon

En viktig lærdom å dra fra fagbevegelsen er denne: Egne organisasjonsarbeidere, som har som oppgave å drive oppsøkende virk-somhet, opplysningsarbeid, tilby hjelp og støtte (i all hovedsak gjennom medlemsskapet), og organisering. I mange bransjer har man egne tolker, for å kunne lytte og nå fram til dem som ikke snakker norsk. Kommunikasjon er alfa og omega, og språkbarrierer er den største fienden mot arbeiderkollektiv og faglige rettigheter. Med mindre ressurser enn fagorganisasjonene, må dette skje gjennom frivillighet. Vi må bli flinkere på at mange kan gjøre litt.

Det handler i bunn og grunn om kommunikasjon. God gammeldags samtale, med de gruppene man ønsker å nå ut til, og med et språk og et budskap som de kan forstå. Og å evne å lytte og sette seg inn i de utfordringer de man snakker med måtte oppleve. De må føle at de blir tatt på alvor, og at man har gjennomføringsevne for å ta tak i problemene. På samme måte som dynamikken mellom en tillitsvalgt og medlemmene, og forventningen om at saker blir tatt tak i.

Så hva er en mulig oppskrift? I sin kontakt med folk må man tenne en gnist, som gjør at de ønsker å bidra. Med stort som smått. Det nytter ikke å love noe uten å presisere at folk i tillegg må bidra sjøl. Det er ingen ny oppskrift. Ikke en gang Martin Tranmæl kan påberope seg å ha oppfunnet den. Men han visste å bruke den for alt den var verdt, i oppbygningen av arbeiderbevegelsen. Og det bør vi også.