64 år med EU-motstand

Av Stian Nicolajsen

2015-02 Bokomtaler

Dag Seierstad:
Folket sa nei
Norsk EU-motstand frå 1961 til i dag
Samlaget, 320 sider.

«Et dobbeltjubileum for oss som har har folkestyre og nasjonal sjølstendighet som sentrale verdier», skriver Heming Olaussen om 2014 i forordet til boken. At det var 200 år siden Grunnloven ble til og 20 år siden folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap ble høytydelig markert av Nei til EU i fjor. Som en del av markeringen gikk organisasjonen sammen med Samlaget om å gi ut dette historieverket som dekker hele den norske EU-motstanden. Resultatet er et praktverk som vil fylle alle hull i hukommelsen til vetaranene, og gi unge en mulighet til å oppleve den EU-kampen de selv var for unge til å delta i.

Det er Nei til EUs grand old man, Dag Seierstad, som har fått i oppgave å føre i pennen historien om EU-kampen. Valget av Seierstad er trygt for det finnes knapt noen andre som har så stor kjennskap både til EU-systemet og den lange kampen for å holde Norge utenfor. Seierstad har allerede skrevet en rekke hefter og årbøker for Nei til EU og de som har lest hans spalter i Ny tid og Klassekampen vet at han har et talent for å analysere og forutse direktivene og traktatene som kokes sammen i Brussel.

Boken begynner med at Seierstad skriver i førsteperson om da han sammen med tusen andre protesterte utenfor Stortinget en tirsdag ettermiddag i 1962. Mennene i lange frakker, som det ifølge Seierstad var flest av på den tiden, protesterte mot norsk innlemmelse i Fellesmarkedet, EF. Hadde de den gangen visst hvor lang og utmattende kampen kom til å bli, spørs det om ikke mange hadde mistet troen og tatt med seg hatten sin og gått hjem. Det gjorde de ikke, og de neste 50 årene kom til å bringe mange viktige slag, og heldigvis vant vi de to viktigste, i 1972 og 1994.

EU-kampen i 72 vies god plass, men hovedvekten er imidlertid på den siste folk-eavstemmingen. Fra tidligere er det skrevet langt mer om 72 enn 94. Behovet for å skrive ned den nye historien er viktigere, så det er en riktig vurdering å fokusere på 94 i dette verket. At det ikke er skrevet mer om 94, skyldes nok at det fortsatt er så nært at de fleste kan huske det. For unge EU-motstandere er det svært viktig at denne boken kommer for å gi større mulighet til å lære seg historien uten å være avhengig av gjenfortellinger fra eldre meningsfeller. Jeg har sjøl opplevd at det kan være vanskelig å hive seg inn i diskusjoner om 94 fordi man sitter på langt mindre informasjon og troverdighet enn dem som sjøl aktivt deltok i kampen.

Det er likevel enkelt å forstå hvorfor 72-kampen har fascinert mest. Mens den politiske situasjon i 94 i grove trekk er lik som i dag, er 72 virkelig fra en annen tid. Et av momentene som gjør fortellingen om EU-motstanden så interessant, er at Nei-siden vant på tross av å være «underdogen», og spesielt gjaldt dette i 72. Sjøl om de største partiene og massemedia sto på ja-siden i 94, var nei-siden godt forberedt, organisert og hadde partier og organisasjoner i ryggen. I 72 var styrkeforholdende mer groteske. Iløpet av kort tid måtte nei-siden tilegne seg kunnskap om EF, spre informasjonen i ett mer grisrendt landt enn i dag og stable en stor organisasjon på beina. Det var knapt noen hjelp å få fra myndighetene og de etablerte mijøene for skape en nøktern debatt om temaet. Nå som EU-saken er tydelelig og velkjent er det lett å glemme at det ikke er en selvfølge at det i det hele tatt ble noe EU-kamp. Nei-siden måtte kjempe for å politisere og skape engasjement om spørsmålet og foruten innsatsen som ble gjort på 60- og 70-tallet kunne Norge blitt et av de landene som tilegnet seg unionen uten en bred folkelig debatt. Det ville blitt langt vanskeligere for nei-siden å vinne i 1994 dersom det ikke hadde vært en tidligere folkeavstemning og uten erfaringene som ble opparbeidet den gang.

Etter de innledende avsnittene, går Seierstad over til den mer tradisjonelle sakprosastilen som vanligvis brukes i denne typen historieverk. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg mer førstehåndsbeskrivelser og litterære virkemidler. Seierstad har aktivt deltatt i EU-kampen sjøl, så det skulle være mer enn nok å ta av. Teksten bærer også litt preg av at alle som nevnes bør faktisk blir nevnt, og at alle betydningsfulle hendelser skal med i historien. Tidvis kan det bli litt mye oppramsing av styremedlemmer, møtevedtak og voteringsoversikter. Dette gjør at boken ikke får den samme nerven som i Kjell-Erik Kallsets Makta midt imot om EU-kampen i Arbeiderpartiet. Det kan virke som om redaktørene i Samlaget deler mitt savn etter Kallsets beskrivelser, for Makta midt imot er hyppig sitert i boken. Til Seierstads forsvar skal det sies at det nok nødvendigvis må bli på denne måten når man skal skrive et historieverk på oppdrag fra en organisasjon. Det blir viktigere å få med alle bidragsyterne, betydningsfulle hendelser og personer enn at boken flyter som fortelling. Kapitlene om EU-kampen i fylkeslagene virker for eksempel mest som et frieri for å få finansiert boken og er ikke like interessante for en leser som ikke har vært aktiv i et fylkeslag sjøl. På den andre siden passer det godt at en bok om nei-siden bærer preg av å ha blitt til gjennom en demokratisk prosess med inslag fra hele landet. De som først og fremst har fortjent denne boken, er de som sikret nei-flertall i folkeavstemingene, og det ville ikke passet Nei til EU å lage en bok med mål om å tilfredstille en kritiker i Oslo.

Seiarstads brødtekst er imidlertid bare halve boken, for på hver eneste av bokens 300 sider er det bilder eller tekstbokser med morsom og interessant informasjon. Dette er et praktverk som bør ligge på stuebordet og blas i hyppig. I en tid der det mases om stadig mer digitalisering, er dette et eneste stort forsvar for den tradisjonelle papirboken. Det er gjort en stor jobb med å samle bilder, faksimiler, plakater og effekter for å krydre boken; og sidene er brede, fargerike og av tykt papir. Bare for bildene ville denne boken vært verdt kjøpet. I boksene kan man lese morsomme fakta som når Aftenposten på lederplass i 1972 gjorde narr av at Folkebevegelsen arrangerte et møte om EF og kvinnene. Ifølge lederskribenten var det så idiotisk at man like godt kunne arrangere møter om EF og skiløperne eller EF og frimerkersamlerne. Klassekampen gjorde også en pinlig blunder på lederplass da de i 1970 skrev at Folkebevegelsen kun «representerer den statsmonopolitiske norske landbrukskapitalen og en del annen norsk kapital som strir mot EEC.»

Det skyldes kanskje det store antallet av slike bokser, for det må ha godt litt i surr for ombrekkerne noen steder. Enkelte av boksene er grønne og andre er blå, uten at jeg skjønner om det er av estetiske grunner eller om det skal symbolisere innhold av en annen karakter. Av og til virker det som om det er Seierstad som er avsender, noen ganger står det «vi» i teksten uten avsender, og det varierer om siteringer fra andre kilder er i kursiv eller ikke. Det er ikke noe stort problem for et historieverk til en organisasjon, men for en politisk nøytral leser eller for bruk i forskningsøyemed kan det virke litt slurvete å ikke ha en konsekvent linje for fremstillingene i tekstboksene.

Evnen til å gi ut et praktverk som dette i en tid der EU-debatten i praksis er død, er et styrketegn for nei-bevegelsen. En bok som dette er med å lage en felles historieskrivning og kultur i Nei-alliansen, og det trengs for å hindre at bevegelsen faller fra hverandre utenom de kortsiktige kampene. Sjøl om kampen om EU-medlemskap virker vunnet i uoverskuelig fremtid, er det nok å ta fatt på i kampen for folkestyre og sjølstendighet. I kampen mot EØS og Tisa-avtalen, er det mye styrke å hente i historien til norsk EU-motstand. Ikke minst viser den at det er mulig å få til bred folkelig mobilisering mot kompliserte handelstraktater sjøl med mektig motstandere som helst vil tie saken i hjel.

Stian Nicolajsen