60 år siden slaget ved Dien Bien Phu

Av Per Velde

2014-04

Vietnamesernes seier over franskmennene i 1954 gav gjenlyd over hele verden. Det var den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.       

Per Velde er lektor, og har skrevet bøkene Løp! og Raddis!. Han har skrevet flere artikler i tidsskriftet, og har oversatt en av artiklene i boka av Samir Amin som kommer på Forlaget Rødt! i desember, Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter.

Vietnam 1944: Den franske kolonien Indokina har vært okkupert av Japan i fire år. Nå går 2. verdenskrig mot slutten, og i Frankrike legges det planer for å ta tilbake kolonien. Men undergrunnsbevegelsen Vietminh (leder: Ho Chi Minh) protesterer:

Franskmenn som kjempet mot tysk herre-dømme vil nå fortsette sitt eget herredømme over andre folk.

I USA skriver president Roosevelt:

Frankrike har hatt landet– 30 millioner innbyggere – i nesten 100 år, og folk der har det verre enn før de kom … Frankrike har melket Indokina i hundre år. Folket i Indokina har krav på noe bedre.

Året etter, den 20. august 1945, skriver den Japan –innsatte «keiseren» i Annam, Bao Dai, til de Gaulle:

… det vietnamesiske folket … vil og kan ikke lenger tåle noen form for dominans eller utenlandsk styre. De ville forstå dette bedre hvis De kunne se og føle den vilje til uavhengighet som ulmer på bunnen av alles hjerter og som ingen menneskelig makt lenger kan undertrykke … fransk styre vil ikke lenger bli adlydt; hver landsby vil bli et motstandsreir.

Vietminh gjør seg klar til å kjempe. Bak bevegelsen står en kjerne i Indokinas kommunistiske parti, dannet i 1930 av Ho Chi Minh, Pham Van Dong, Vo Nguyen Giap m. fl. Vietminh bygges nå ut som en stadig sterkere organisasjon for frigjøring av landet.

Den 2. september 1945 kapitulerer Japan, og samme dag trer Ho Chi Minh fram på den politiske arena: Den demokratiske republikken Vietnam blir utropt. Og kort etter, i oktober, går de til væpnet oppstand i Hanoi. I løpet av et halvt år har de i store områder i nord fått opprettet en provisorisk regjering, landsbyene styres av folkeråd, og 2. mars 1946 blir Ho Chi Minh utropt til president. Men situasjonen er kaotisk, i sør står britiske tropper og i nord kinesiske (Kuomintang) – det var til dem Japan hadde kapitulert; dette hadde stormaktene bestemt i Potsdam, vietnameserne blir oversett. Samtidig sender de Gaulle et fransk ekspedisjonskorps for å gjenopprette fransk suverenitet, og general Leclerc – Paris’ frigjører – inntar Saigon. Vietminh åpner geriljakrig mot de franske styrkene.

Men stadig flere franske tropper ankommer, til sammen 100 000 mann, og den relativt svake Vietminh-bevegelsen må inngå kompromisser; kineserne i nord er også et usikkerhetsmoment. Også Leclerc vil forhandle, han forstår at det er umulig å gjenerobre hele landet. I forhandlingene i mars 1946 skriver Ho Chi Minh under på følgende: Vietnam skal være del av Den franske union (det nye samveldet for kolonier), men anerkjennes til gjengjeld av Frankrike som en fri stat, med eget styre og egen armé. Og de franske soldatene skal tas imot som venner. Siden skal det forhandles videre. 20 000 franske tropper går deretter i land i Haiphong, og situasjonen roer seg – foreløpig.

Frankrikes plan var en føderasjon av fem land: Laos, Kampuchea og tre «land» i Vietnam: Tonkin, Annam og Cochin –Kina. Dette avviste Vietminh, Vietnam var ett land. Men i Frankrike var det politisk kaos, regjeringen holdt ikke styr på sine folk, og Frankrikes representant i nord kom derfor til enighet med Ho Chi Minh om et samlet Vietnam, mens representanten i sør, de Gaulles høykommissær, under innflytelse av de franske colons, opprettet et selvstendig

Cochin – Kina. Og han tolket avtalen strengt: En kontrollert autonomi, ingen uavhengighet.

Ho Chi Minh forhandlet nå med franskmennene, både i Vietnam og i september i Paris, uten at det kom til enighet. Parallelt med dette var det stadig mindre trefninger. Og det var ingen hemmelighet at franske militære klødde i fingrene etter å gi denne «hæren i filler» en lærepenge: I november 1946, etter et nytt sammenstøt, bombarderte marinen havnebyen Haiphong og drepte tusener. Dermed var «freden» over. 19. desember gikk styrker under ledelse av skole-læreren Giap til angrep på flere franske garnisoner i Hanoi. Franskmennene svarte med alt de hadde – fly, marine, kommando-tropper. Etter voldsomme kamper ble Vietminh drevet ut av byene, gikk under jorda, og forsvant i jungelen. Og Ho Chi Minh sendte ut en appell til befolkningen om full krig:

Kjemp med alt dere har. Kjemp med våpen, kjemp med spader og greip, kjemp med stokker.

Dermed satt franskmennene i hengemyra, noe de foreløpig ikke forstod. Krigen fortsatte, men mot en fiende de ikke så. Broer ble sprengt, veier ødelagt, landsbyer brent, en krig full av bakhold, uten ansikt. Sivilbefolkningen forsvant i jungelen når de nærmet seg. En form for krig som i dag er kjent som folkekrigen, basert på støtte fra befolkningen og hvor soldatene opererer «som fisken i vannet» (Mao).

Vietminh bygde nå ut et omfattende nett. Geriljaangrep, våpentyverier, sabotasje-grupper, smugling av ris. Og skolering av folk over hele landet. Mye foregikk bokstavelig talt under jorda og om natta. Hovedinnsatsen var i nord, der hvor Ho Chi Minh i 1944 hadde hatt 700 mann. Nå hadde de en hær på 70 000 hvorav 12 000 i sør. Og stadige franske opprenskingsaksjoner var alltid forgjeves. «Det blir en krig mellom tigeren og elefanten,» hadde Ho Chi Minh sagt til general Leclerc før bruddet– et kjent bilde i Vietnam: Tigerens stadige og utholdende bitt mot den store elefanten som til slutt må bite i gresset.

Fram mot 1950 gikk det trått for Vietminh. Koloniherrene dominerte nå utviklingen på fransk side, eierne av svære te- og gummiplantasjer som tjente formuer og ikke ville høre snakk om fred. Først da kommunistene seiret i Kina, snudde det. Vietminh fikk nå masser av amerikanske våpen som kommunistene hadde erobret fra Kuomintang. Seinere også russiske våpen: artilleri, lastebiler, luftskyts. Høsten 1950 hadde Giap en godt rustet hær på 160 000 mann. Og da franskmennene i oktober skulle evakuere Cao Bang –basen i nord – angrep Giap og knuste 4000 mann elitetropper i jungelen i et regulært slag. Kort etter skjedde det samme i Lang Son. I løpet av et par uker ble franskmennene regelrett kjeppjagd fra nordområdene, et sjokk – de som hadde betraktet fienden som ville bander. Og moralen sank.

I mellomtida hadde verden endret seg. Revolusjonen i Kina, Koreakrigen og delingen av Europa hadde ført til den kalde krigen. Og i Vietnam var det knapt lenger snakk om å gjenerobre et kolonivelde, men om å stoppe kommunistenes frammarsj, demme opp. Dermed var det blitt i hele Vestens interesse å knekke Vietminh.

Fra Paris kom nå general Lattre de Tassigny. Og hele året 1951 sloss han og Giap om det rike Tonkin – deltaet. Vietminh hadde nå kontroll over store områder, og var blitt anerkjent av Peking og Moskva og av landene i Øst-Europa. Giap hadde en halv million mann og franskmennene 400 000, av dem 2/3 koloni-tropper, altså ikke franskmenn. Overalt i landet fantes nå Vietminh-baser, i de dype skogene, i fjellområdene, i sumper og landsbyer. Disse foretok endeløse småangrep. Og franskmennene måtte spre sine tropper i kampen mot denne usynlige fienden. Samtidig hadde Giap også store hærenheter som førte regulære slag. Og der var bevegeligheten hans største fortrinn, på et utrolig «veinett», utbygd og utvidet uten stans av tusenvis av frivillige i disse åra. Forutsetningen for seirene var de hundretusener av fattige kulier som bar og fraktet utstyr. Disse kunne med bærebambus eller sykler bringe mat og materiell til troppene som gikk til fots og som derfor kunne for-flytte seg 25 km på én natt. For en divisjon på 12 000 mann, på marsj i 14 dager, trengte massevis av bærere, slike som levde på en bolle ris om dagen. «Giaps lastebiler i jungelen», ble de kalt.

Artisjokk-metoden

Giaps metode var artisjokk-metoden. De tok franskmennene «blad for blad». Omringet en avdeling om natta, sirklet den inn, alltid med overlegen styrke, kastet seg over fienden, og knuste ham. Og forsvant igjen. Nesten alle deres slag ble utkjempet om natta. Folkekrigens metode. I januar 1952 ble de Lattre avløst av general Salan som igjen ble etterfulgt av general Navarre i mai 1953.

Ved inngangen til 1954 kontrollerte Vietminh 2/3 av landet, men ikke byene. I Frankrike ville venstresida ha forhandlinger med Vietminh. Kommunistpartiet, landets største, hadde i alle år kjempet innbitt mot krigen – mens regjeringen ønsket «internasjonale forhandlinger», helst at USA skulle overta. Disse skulle åpne i Génève 26. april. Det var derfor viktig for begge parter å ha en god forhandlingsposisjon. Høsten 1953 hadde Giap begynt å bevege seg mot Laos, et land «alliert» med Frankrike. Dette ville Navarre forhindre, og samtidig påføre vietnameserne et knusende nederlag. I november 1953 valgte han seg ut Dien Bien Phu, porten til Laos, for sin operasjon Castor (bever). En landsby på et sletteland med enger og rismarker i et 17 km langt og 6–7 km bredt dalføre. Navarre mente at området var så vilt at Giap bare kunne få fram to divisjoner og 20 000 kulier med tilførsler. Og artilleri og luftvern var umulig å bringe fram. Inn i denne dalen ville han lokke Giap, legge en felle, og tilintetgjøre troppene hans. Noen av de skogkledde åsene rundt var 6–700 meter høyere enn dalen, og hvis vietnameserne angrep derfra, måtte de skyte over åsen fra baksida, for kom de på framsida, ville franskmennenes fryktelige ildkraft knuse dem. Fallskjermtropper ble nå sluppet ned og innbyggerne i dalen fordrevet. Flystripa (etter japanerne) ble bygd ut og soldater og materiell fraktet inn. Kanoner, mortere, ti lette tanks, en bulldozer og enorme mengder ammunisjon. Planen var å foreta mindre utfall fra denne basen, det skulle lokke Giap til et større angrep så de kunne utslette ham. Snart var de 16 000 mann i leiren, bl.a. 5000 fremmedlegionærer hvorav 1600 tyskere, mange tidligere SS-menn og fallskjermjegere fra Luftwaffe.

På lavere høyder rundt basen ble det bygd ut åtte framskutte stillinger, støtte-punkter, som bar navn som Eliane, Gabrielle, Béatrice, Anne-Marie etc. Disse var igjen delt inn i sektorer som het Eliane 1, Eliane 2 osv. Med skyttergraver, piggtråd, sandsekker, jordvoller og miner. Til dette reiv de hus i byen og brukte treverket, særlig bjelkene. Men ingen beskyttelse av betong, ingen underjordiske ganger og dypere tilholdssteder ble ansett som nødvendig. De gravde seg ned og lesset bare på med sandsekker, så sikre følte de seg. Taket bestod av stålplater. Utpostene var tungt bemannet, minst en bataljon (7–800 mann) på hvert sted, og delt inn i nummererte avsnitt; den største – Isabelle – hadde 1700 mann med to kanonbatterier og tanks. Dien Bien Phu skulle være en «pinnsvinleir» som struttet av skyts. Men en rekke offiserer protesterte mot valg av sted og mente det var helt uegnet, noe som også framgår av at dalen ble omtalt som «la cuvette»– en bolle. Som kommandant ble innsatt general de Castries.

Giap bestemte seg: Her tar vi slaget! En avgjørende seier her vil endre hele styrkeforholdet ved forhandlingene i Genève! Hæren satte seg i bevegelse, og nærmest som en innledning knuste de på veien en fransk base – av 2100 mann klarte bare 185 å unnslippe til Dien Bien Phu! Nå ble det alminnelig mobilisering i nord for å skaffe kulier, og disse bygde så om natta, i uke etter uke og med umåtelig slit, et omfattende veinett som kunne bringe fram artilleri og luftvern. Franskmennene merket ingenting. Nå kunne Giap få fram fem divisjoner (60 000 mann) og 70 000 kulier, og i alt skal 260 000 bærere ha vært i sving under hele operasjonen («våre føtter er av jern»), og på sykler trillet de bører på inntil 250 kg. I slutten av januar 1954 var alt på plass og Giap begynte innsirklingen. Fram til angrepet startet den 13. mars hadde de klart å skjule det tunge skytset på områder Navarre mente var utilgjengelige. Men vietnameserne hadde demontert kanonene og båret delene på ryggen opp i fjellene hvor de ble satt sammen igjen. (Seinere beregninger går ut på at Vietminh hadde fire ganger mer artilleri enn franskmennene). Veier ble anlagt i fjellskråningene, og skyttergraver og underjordiske rom gravd ut: Vietnameserne oppgir at de gravde ut 45 km skyttergraver og 450 km løpegraver rundt hele dalen. Om natta. Nesten opp i nesa på franskmennene som fortsatt ikke merket noe til disse store arbeidene. Til slutt var basen totalt omringet, og flyplassen siktet inn fra skjulte kanoner. Noen få granater ble avfyrt, og franskmennene antok da ironisk at fienden kanskje likevel hadde fått brakt fram en kanon eller to.

Den 13. mars klokka 17.00 begynte angrepet. I timevis hamret intens ild fra tungt artilleri og mortere over franskmennene, et ekstremt sjokk for styrkene i Dien Bien Phu – hva faen er dette!? – fienden er stinn av tunge kanoner! – hvordan i helvete har de klart det!? Tre netter på rad veltet massive bølger mot de franske forsvarsverkene. Etter bare 7 timers kamp var stillingen Béatrice (fremmedlegionærer) utslettet og ledelsen drept; stillingen var ikke bygd for å motstå tungt artilleri og ble nærmest pulverisert. 500 mann ble drept. Samtidig ble flyplassen nesten satt ut av spill. Artillerioberst Piroth, som hadde «garantert» at han skulle knuse fienden med sin voldsomme ildkraft, begikk sjølmord. Nå var franskmennene i praksis lukket inne. Og Ho Chi Minh forklarte situasjonen for en gruppe internasjonale journalister på følgende måte: Han tok av seg sin gamle kolonihjelm (scenen fins på et berømt fotografi), snudde den, pekte på bunnen og sa: «Her er franskmennene.» Så pekte han rundt kanten av hjelmen og smilte: «Og her er vi.»

Tigeren var i støtet mot elefanten

Det ble et blodig slag som varte i 57 dager, fulgt av verdenspressen. I Frankrike sørget sensuren lenge for at tonen var optimistisk, man snakket om «victoire», og skjulte virke-ligheten. Store overskrifter og dramatiske bilder, fra time til time kunne man følge den desperate kampen i radio. Daglig var det intervjuer med offiserer og soldater mens lytterne hørte kulene hvine. Men krigen var langt borte, og folk var ikke veldig engasjert – dette var ikke deres vernepliktige sønner, men profesjonelle kommandotropper, fallskjermjegere og fremmedlegionærer – elitetropper – både her og under Algerie-krigen beryktet for tortur og grusomheter.

Dagen etter Béatrice stod Gabrielle for tur. Etter to dager var det over, til tross for at franskmennene her satte inn seks lette tanks. Her falt 1000 mann. Etterpå ble en rekke «svake» offiserer degradert til soldater, og flere soldater ble degradert til kulier. 23. mars kutter Vietminh forbindelsen til støttepunktet Isabelle som ligger 3 kilometer borte og har 1700 mann – de kjemper der isolert fram til nederlaget. 23. mars må også støttepunktet Anne-Marie oppgis, det er forsvart av tai-tropper, en minoritet i Vietnam, og Giap har fått spredd flygeblader om at dette ikke er deres krig; om morgenen, i tåka, deserterer flertallet. Flyplassen er nå enda mer ødelagt, og etter 27. mars kan ingen flere forsterkninger eller forsyninger lande, og ingen sårede evakueres – alt må droppes i fallskjerm, og vietnamesiske maskingeværer og luftskyts gjør store innhogg: Av 347 transport – og kampfly blir 48 ødelagt og 167 skadd.

General de Castries er nå deprimert og nedbrutt, og isolerer seg i sin bunker; ledende offiserer foretar derfor et hemmelig «kupp» og overtar kommandoen, men det blir enighet om at generalen utad skal stå som kommandant for å motvirke demoralisering.

Den andre store bølgen kom i dagene 30. mars til 4. april. 30. mars erobrer vietnameserne Dominique 2 og Eliane 1; disse gjenerobres av franskmennene dagen etter i et voldsomt angrep, men bare timer seinere blir de igjen drevet vekk. Deretter tok vietnameserne Huguette 7, men ble igjen jagd bort med tanks – noe som skjedde flere ganger. Nå kom bombefly fra Hanoi til unnsetning, men monsun, regn og det ugunstige terrenget gjorde det vanskelig å se, og napalm og bomber ble ofte sluppet tilfeldig. Og dette måtte skje i all hast, for avstanden til Hanoi var 60 mil én vei, og drivstoffet knapt. Og pga. Vietminhs luftskyts måtte de droppe fra stor høyde, vanligvis 2000 meter. Enkelte avsnitt hos franskmennene hadde nå lite ammunisjon igjen, og fallskjermsoldater gikk derfor på med flammekastere og håndgranater. Nå begynte også de første nordafrikanerne å desertere, og skiftet side. På fransk side skjøt de kanonene røde, eksplosjoner og kuler haglet uavbrutt over dem mens raketter lyste opp nattehimmelen – et helvete sa de overlevende. «Angrepsbølgene kom mot oss som en rullende demning– ustoppelig!»

Leiren ble nå stadig mindre, og ofte havnet forsyninger per fallskjerm hos fienden. Situasjonen var blitt katastrofal, lite ammunisjon og et uhyggelig antall sårede som måtte ha hjelp. I desperasjon ble det nå bedt om frivillige fra Hanoi, og noen hundre meldte seg. De ble sluppet ut i fallskjerm, noe mange av dem ikke hadde gjort før, og mange havnet hos fienden. Et annet fortvilet tiltak var å sende 2000 mann kolonitropper fra Laos i den såkalte operasjon D («D for desperado»). De kom seint avgårde, og nådde ikke fram før det hele var over, men fikk plukket opp 150 mann som hadde flyktet ut i jungelen. Lenge hadde de beleirede også håpet på massiv amerikansk bombing for å få dem ut, den såkalte operasjon «Vautour» (gribb), men president Eisenhower sa nei, han ville ikke blande inn USA.

10. april vekslet Eliane side flere ganger, men forble på franske hender. 18. april falt Huguette 6, og 22. april Huguette 1. I begynnelsen av mai satte så Giap for første gang inn sitt rakettvåpen – stalinorgler – kjent fra 2. verdenskrig, som overrislet Dien Bien Phu og førte til fryktelige tap.

Det endelige angrepet tar til 1. mai. Først tre timer artilleri, deretter angrep på posten Eliane 1, som faller. Dagen etter erobres Dominique 3 og Huguette 5. Denne dagen kastes også de aller siste forsyningene fra Hanoi ned i fallskjerm. 4. mai faller resten av Huguette; Eliane 2 gjør fortsatt motstand, men Giaps folk har gravd seg inn under kollen, og natt til 6. mai blir posten blåst til himmels av 2 tonn TNT. Om morgenen 7. mai erobres Eliane 10, Eliane 4 og Eliane 3.

I Dien Bien Phu oppgir de nå tanken på å bryte ut. Situasjonen er desperat. Muligens er bare 2000 mann ennå kampdyktige. Styrkene er voldsomt underernærte og svekket, og alvorlige sykdommer herjer, reint drikkevann og hygiene finns ikke, og tusenvis ligger såret, nærmest uten behandling – medisin og forbindingssaker er brukt opp. Feltpresten er nedlesset av begravelser. Kommandanten, grev de Castries, får ordre fra Hanoi om å ødelegge alt materiell og våpen og gi ordre til at ilden opphører. Deretter syr de hvite flagg. Og siste radiomelding fra Dien Bien Phu til hærledelsen i Hanoi lyder: «Fienden har knust oss. Vi sprenger alt. Vive la France!.» Kl. 1730 den 7. mai 1954 heises de hvite flaggene. Seierherrene går inn i leiren, og snart vaier flagget deres fra den erobrede befalsbunkeren.

Tigeren hadde nedkjempet elefanten

Talloppgavene over falne og sårede er sprikende. (Det samme er beskrivelsen av kampene.) Følgende tall er likevel omtrent riktige: Franske tap var 3300 døde (1700 falne og 1600 «forsvunnet»), 4436 var såret og 8–10 000 havnet i fangenskap. 1161 hadde desertert, nesten alle fra kolonitroppene, men også en håndfull tyskere gikk over til Vietminh. De sårede ble straks behandlet av vietnamesere, franske militær-leger (som nå fikk forsyninger) og Røde Kors. Røde Kors tok forøvrig med seg 858 hardt sårede, de andre havnet i fangenskap.

Vietminhs tap kan ha vært 10 000 drepte og 20 000 sårede.

Men hatet var sterkt: Hundre års undertrykking og diskriminering, og tusener på tusener som i åras løp var blitt slått, drept og torturert til døde – elitetroppene var be-ryktet for sin brutalitet og synet på kolonifolk som laverestående – nå fikk disse smake sin egen medisin. Dette er noe av forklaringen på at flere tusen var forsvunnet/døde da fangene fire måneder seinere ble løslatt, mange døde under den 50 mil lange marsjen mot fangeleirene. Det foreligger ingen opplysninger om hvor det ble av de 3000 indokinesiske fangene som hadde kjempet på fransk side; sannsynligheten taler for at de ble skutt som forrædere.

Nederlaget utløste et sjokk i Frankrike. Og særlig sjokkerende var fotografiene i pressa (og opptakene fra sovjetisk fjernsyn) av lange kolonner med fanger: klærne i laser, ansiktene herjet av sult og sykdom, noen nærmest skjelettaktige, hodet og armer i bandasje. Kolonihæren – de profesjonelle elitetroppene – slått, tatt til fange og ydmyket! (Totalt hadde franskmennene mistet 20 000 mann i denne krigen, av dem var 3000 tyske fremmedlegionærer.) Vietnamesernes seier gav gjenlyd over hele verden: Den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.

Forhandlingene i Genève hadde begynt den 26. april. Vietminhs seier 7. mai ble derfor knusende for Frankrike. Den 21. juli ble fredsavtalen undertegnet. Vietminh måtte gå med på at landet «foreløpig» skulle deles ved den 17. breddegrad, men at det innen to år skulle holdes valg i hele landet med sikte på gjenforening.

Slik sluttet den første indokinesiske krigen. Den andre krigen som fulgte – med USA i hovedrollen – skulle vise seg å bli mye, mye verre. Den vi kaller Vietnam-krigen.