Introduksjon til Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi av Ursula Huws
Av Mathias Bismo
De senere årene har flere debattanter på venstresida nærmest avskrevet arbeiderklassens revolusjonære potensiale. Guy Standing, for eksempel, har lansert teorien om det han kaller prekariatet, en klasse mennesker hvis arbeidshverdag er preget av usikkerhet, flyktighet og lønn ned mot eksistensminimum. Dette prekariatet, mener Standing, er den nye farlige klassen for borgerskapet etter at den klassiske arbeiderklassen i stor grad er avvæpnet gjennom å ha blitt inkorporert som en slags middelklasse. Forfatterduoen Michael Hardt og Toni Negri, på sin side, mener at kapitalen har utviklet seg til et imperium, og at det eksisterer et mangfold av motkrefter mot dette, der ikke arbeiderklassen har en særegen posisjon.
Ursula Huws er uenig i dette. Under kapitalismen, er verdiskapingen konsentrert i vareproduksjonen, der arbeideren skaper en større mengde verdi, en merverdi for kapitalisten, enn det som er nødvendig for å opprettholde arbeidskraften og utbetales i lønn. Dette utelukker imidlertid ikke eksistensen av andre former for arbeid. Marx skilte mellom produktivt og uproduktivt arbeid, der det produktive arbeidet var kjennetegnet ved produksjon av merverdi, mens arbeid som ikke skapte merverdi, var uproduktivt, sett fra kapitalens ståsted. Det er fremfor alt i det produktive arbeidet at arbeid og kapital møtes, og selv om det uproduktive arbeidet også er avledet av den dominerende produksjonsmåten, er det her potensialet for en avgjørende konfrontasjon ligger.
Huws nyanserer litt på dette, og skiller heller mellom produktivt og reproduktivt arbeid, blant annet for å understreke at også ikke-produktivt arbeid har en funksjon for kapitalismen. Hun tar også med seg den feministiske kritikken av det ulønnede arbeidet i hjemmet, som vi kjenner best fra Kjersti Ericssons forfatterskap, men som også var del av en stor diskusjon i Storbritannia på 70-tallet. Hun lanserer også en fjerde form for arbeid, produktivt ikke-lønnet arbeid, såkalt forbrukerarbeid, men samtidig holder hun fast på at det er vareproduksjonen, felt C i Tabell 1 i artikkelen, som utgjør selve knuten i det kapitalistiske systemet. Det er utgangspunktet for å forstå de andre formene for arbeid – offentlig administrasjon og tjenester, husarbeid og forbrukerarbeid. Det er, tross alt, i dette punktet at verdiene skapes og dermed lønnen som gjør det mulig for den enkelte å drive ulønnet arbeid, genereres.
Som individer utfører de aller fleste flere former for arbeid, men det er likevel en tendens, mener hun, at stadig mer av arbeidet ender opp i vareproduksjonen. Det digitale arbeidet, eller det immaterielle arbeidet som blant andre Hardt og Negri har kalt det, er ikke noe unntak her, selv om omfanget av dette arbeidet nok har blitt noe overdrevet i debatten. Så lenge arbeidet utføres for å skape merverdi for en kapitaleier, uavhengig av hvor i prosessen fra innovasjon til distribusjon det konkrete arbeidet utføres, er det vareproduksjon. Selv om det kanskje er innslag av grunnrente og handelskapital inne i bildet, er det verdiproduksjonen som gjør seg gjeldende dersom man faktisk undersøker de konkrete prosessene.
Derimot ser Huws en tendens til at vareproduksjonen de senere tiårene i større grad har presset seg inn i de andre formene for arbeid, og gjort det ulønnede arbeidet produktivt. Dette skjer også uavhengig av det digitale arbeidet, som for eksempel gjennom ordninger som arbeid for trygd, at private firmaer får arbeidskraften billigere enn om de måtte betalt tarifflønn. Imidlertid bidrar det digitale arbeidet, i følge Huws, til å styrke det ulønnede arbeidets produktive karakter, delvis ved at forbrukeren gjør mer av jobben selv uten at det kompenseres for det, som i nettbanken, eller ved at giganter som Google og Facebook gjennom sine lisensavtaler tilegner seg retten til folks ubetalte kreative arbeid.
Selv om det digitale arbeidet fortsatt er en relativt liten del av den samlede verdiskapningen, er dette endringer som styrker vareproduksjonen, og dermed motsetningen mellom arbeid og kapital, heller enn å svekke den i et samfunnsmessig perspektiv. I stedet for å fremstille teknologiske og/eller samfunnsorganisatoriske endringer som noe nytt, ser hun de ulike tendensene sitt forhold til produksjonen.
Huws’ artikkel forteller at det er i den vareproduserende arbeiderklassen den direkte konfrontasjonen mellom arbeid og kapital vil kunne finne sted. Man må derfor hele tiden vurdere utviklingen av og endringer i arbeidsdelingen, samt forholdet mellom klassene, på bakgrunn av hva som faktisk skjer inne i denne knuten.