Gnist

1814-litteraturen – politikk, mirakler og det farlige demokratiet

Av Jørn Magdahl

2014-03 Bokomtaler

To oversiktsbøker

Bestselgeren i jubileumslitteraturen har vært Karsten Alnæs’ 1814. Miraklenes år. Denne hadde allerede solgt svært godt da Bård Frydenlunds Spillet om Norge. Det politiske året 1814 forelå i bokhandlene i mai i år. Disse to bøkene er begge kronologiske fortellinger om de sentrale begivenhetene gjennom hele det sagnomsuste året. De bygger på et svært stort antall kilder – og styrken hos begge ligger i evnen til å få mye ut av primærkilder, som dagbøker, brev, spionrapporter osv. Som lesere bringes vi nær inn på det som skjedde, og de fleste av oss får vite veldig mye mer enn vi visste fra før. Riktignok må en gå til annen litteratur om en er opptatt av historikerdebatten om de overordnede og syntetiserende historieforklaringene3, men skal en gjøre seg opp kvalifiserte meninger om de store spørsmåla trengs mye av den faktiske kunnskapen en kan hente fra Alnæs og Frydenlund.

Særlig når det gjelder vurderingen av de sentrale aktørene er det nyanseforskjeller mellom Alnæs og Frydenlund, men jeg finner ikke systematiske eller helt avgjørende skiller mellom dem. Til tross for det felles grepet med å gjøre ÅRET til temaet, er det imidlertid store forskjeller i skrivemåten. Historikeren Frydenlunds framstilling er bevisst svært nøktern og hele veien konsentrert om det sentrale. Spenningen ligger i stoffet selv og i at han lar kildene tale. Alnæs har ved siden av sitt skjønnlitterære forfatterskap opparbeidet seg en rolle som en av de aller fremste historieformidlerne i Norge. Langt mer enn Frydenlund lar han fortellingen skifte mellom stort og smått og oversikt og detaljer. Han bruker mange teknikker for å levendegjøre stoffet. Denne gangen gjør han ikke bare godt greie for hva han har hentet hos ulike historikere, men han har (så langt jeg kan bedømme) selv levert meget patent faghistorie.

Stormaktsspill og krig

Begge historikerne har i tillegg til de store begivenhetene på våren, viet mer plass til det omfattende stormaktsspillet om Norge – og på krigen og fredsslutningen mellom Norge og Sverige, enn hva det ofte er blitt plass til i 1814-litteraturen. De viser begge også eksempler på sosiale opprør dette året.

Stormaktene var fast bestemt på at Norge skulle i union med Sverige, slik Kieltraktaten tilsa, men samtidig at Norge skulle ha en relativt fri stilling i unionen. Bård Frydenlund refererer bl.a. grundig fra den politiske debatten i England om synet på Norges stilling etter Kielfreden. Til det mer kuriøse hører det at han under arkivstudier i London «avslører» offiser og adelssønn Charles Gordon som britisk spion i Skandinavia – 200 år etter! Gordon rapporterte bl.a. at det ville koste dyrt å ta Norge.

Krigen mot Sverige på sommeren oppviste enkelte eksempler på vellykket norsk motstandskamp, men mest på dårlig planer, svik og svikt fra sivile – og særlig fra militære ledere. Det er overraskende å se så grundig dokumentert hvor mange vanlige soldater det var som var sterkt misfornøyde med dette – til tross for store problemer bl.a. med forsyningssituasjonen, og de store omkostningene det ville ha for dem å fortsette krigen.

En interessant kilde som Alnæs har benyttet, er håndskrevne notater etter den svenske soldaten Johan Månsson – om slaget på Eidskog. Hans beretning er oppbevart på Eda Skans Museum, og danner grunnlag for et spennende stykke mentalitetshistorie. Månsson hadde giftet seg med en norsk kvinne året før, men «jentene i Eda ser frodige og blomstrende ut. Det hadde vært synd om de norske troppene fikk trenge fram hit og herje slik det stundom skjer i krig.»4 Når soldatene marsjerer inn på norsk område forteller han: «Her møter vi ingen vennlige ansikter. Menneskene er åpenbart redde for oss. Kvinnene springer lange veier for å slippe å møte oss, og en del stenger seg inne og setter bom for dørene.» Før slaget er det bønn, og Johan undrer seg på «hvordan Vår Herre lytter til slike bønner når de kommer fra to hold, som er fiender, som har til hensikt å drepe hverandre.» Han dreper en norsk soldat med bajonett og sier det uhyggelige synet av den drepte vil følge han for bestandig. Da svenskene må trekke seg tilbake «trampet vi på døde og sårede kropper av mennesker og hester.»

Kampen for demokratiet

Ikke all jubileumslitteraturen handler om 1814 «i seg sjøl». Minst like interessant er det å se på 1814 som utgangspunktet for den nasjonale og demokratiske kampen i århundret som følger. Historieprofessor Finn Olstad har etter nylesning av relevant historielitteratur gjennomført en personlig drøfting av 200 års kamp for og om demokratiet i Norge fra 1814. Debattboka hans har tittelen Det farlige demokratiet. Folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år.

Olstad starter med å avgrense seg fra den naiviteten han mener det er å si at Norge gikk fra enevelde til demokrati i 1814. Jeg synes kanskje han undervurderer det grunnlaget 1814 la for en videre demokratiutvikling, men fortjenesten hans ligger i å vise hvor sterk den klassebestemte motstanden mot demokratiet – det vil si fra samfunnselitene – faktisk var. Så seint som i stortingsvalga mellom 1855 og 1882 var bare 7,5 % av befolkningen (30 % av mennene over 25 år) stemmerettskvalifiserte. Fordi det var blitt flere eiendomsløse var dette en mindre andel av befolkningen i 1814. Av de stemmerettskvalifiserte avla 64 % den troskapseden som også gjorde dem stemmeberettigede – og bare knapt 27 % av de 7,5 % deltok i valget i 1865. Arbeiderforeningene i thranebevegelsen hadde i 1850 nesten like mange medlemmer som det antallet som stemte på den tida! Da staten knuste thranebevegelsen, var dette først og fremst et forsøk på å kvele en demokratisk utvikling. Det første gjennombruddet for parlamentarismen og folkevalgt makt i 1884, var som kjent bare mulig med Venstres folkevæpningssamlag i bakhanda – mens det var presset på Venstre fra den gryende arbeiderbevegelsen, og fra kvinnebevegelsen, som førte fram til allmenn stemmerett.

Kontroversielt perspektiv på nyere historie

I Det farlige demokratiet fortsetter Olstad sin historiske vandring gjennom 1900-tallet og fram til i dag, og fremmer her (for en del) interessante, men kontroversielle synspunkter. En del av dem er denne anmelderen sterkt kritisk til.

Olstad mener det ved tre anledninger i perioden 1917–21 blei gjort framstøt for en rød revolusjon i Norge, mens fascistiske kupplaner i mellomkrigstida var høyst reelle. I følge Olstad var demokratiet dermed truet både fra høyresida og fra venstresida. Klassekompromisset fra 1935 og Arbeiderpartistaten etter krigen var dermed en stor seier for demokratiet. Arbeiderpartistaten hadde riktignok enkelte demokratisk betenkelige trekk. Unntakslover og politiske overvåkning var en del av dette, men når det gjelder overvåkningen demper Olstad kritikken. En annen type problem lå i borgerskapets motstand mot økonomisk demokratisering.

Olstad har åpenbart til hensikt å skrive ut fra et slags sosialdemokratisk grunnsyn, som i det meste skiller seg fra det som er dominerende sosialdemokratisk politikk i dag.5 Han ser på folkeavstemningen i 1972 som et demokratisk høydepunkt i norsk historie, og han ser også «kvinnenes inntog i politikken» fra samme tiår som er viktig gjennombrudd. Men etter dette ser han stadig sterkere trekk av en ny elitistisk embetsmannsstat. Han knytter dette særlig til at Arbeiderpartiet fra Harlem Brundtlands tid har mistet interessen for det tradisjonelle sosiale grunnlaget sitt. Partiet er ikke lenger en kanal for vanlige arbeidsfolk uten særlig formell utdannelse – og dermed er en demokratisk kanal blitt tettet. I tillegg til den tradisjonelle kritikken av ml-bevegelsen stiller Olstad spørsmål ved om tidligere ml-ere gjennom å innta mange posisjoner i det norske samfunnet har bidratt til å forsterke disse elitære trekkene i synet på politikk(!).

Et ønske om høyrepopulistisk innvandringspolitikk?

Olstad viderefører sin sterke anti-elitisme i en kritikk av hva EØS-medlemskapet og en globalisering på de transnasjonale selskapenes premisser, har ført til av innskrenking i demokratiet. Olstad argumenterer for en innvandringspolitikk som har klare høyrepopulistiske berøringspunkter. Dette kan synes som en logisk oppfølging av motsetningen mellom «folket mot elitene», som preger hele boka, men for meg framstår det nærmest motsatt: Den demokratiske kampens historie blir tatt til inntekt for tankestrømninger som helt siden 1814 (jødeparagrafen) har vært en trussel mot demokratiet.

Denne kritikken av innvandringspolitikken blir forsøkt knyttet til Terje Tvedts analyse av «det norske godhetsregimet». Hos Tvedt er frivillige organisasjoner som driver med bistand og humanitært arbeid i den tredje verden nært knyttet til den norske staten, slik at de dermed er med på å legitimere den hegemoniske politikken. Uansett hva en måtte mene om analysen til Tvedt, er det absurd å framstille det som om Antirasistisk Senter o.a. legitimerer norsk innvandrings- og «integreringspolitikk». Har virkelig ikke Olstad merket at den dominerende politikken er stadig innstramming?

Jeg synes Olstads kritikk av innvandrings-politikken er svak, og har vanskelig for å skille innholdet i kritikken hans av «multikulturalismen» fra den vi hele tida har hørt fra de mer tradisjonelle innvandringsfiendtlige miljøene. Tragikomisk blir det når han mener at utgangspunktet for antirasismen i Norge var ml-ernes ønske om å destabilisere økonomien!

Selvfølgelig kan det bli et demokratisk problem om politikken på et område mangler folkelig oppslutning. Men i den debatten som (kanskje) følger i kjølvannet av Olstads bok, er det andre synspunkter som er langt mer fruktbare:

1. Visse grunnleggende menneskerettigheter skal en ikke stemme over.
2. På viktige områder ser det ut som om opinionen ønsker en mer åpen innvandringspolitikk – f.eks. når det gjelder barneflyktninger.
3. Fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er uhyre krevende, men den eneste farbare veien hvis en verken vil bli medløpere for rasistene eller spille ballen i hendene på dem.
4. Den fornuftige anti-elitismen i dette spørsmålet må være å vise at de politiske elitene kombinerer tilslutning til det felles arbeidsmarkedet gjennom EØS – med en tilpasning til de innvandringspolitiske strømningene som bl.a. livnærer seg av de negative følgene av denne EØS-politikken.

Om det ikke alltid er så lett å lære av historien, er det mye å lære av historikere. Som jeg har vist i denne bokmeldinga, har de vært med på å nyansere det tradisjonelle 1814-bildet. Samtidig er det et viktig tema hos Finn Olstad at demokratiet er noe som måtte kjempes fram i kamp mot eliter og høyrekrefter. Det gjelder både før og nå. Men når Olstad mot slutten mest tilbyr oss retoriske poenger og sviktende kunnskaper om det som faktisk er norsk innvandringspolitikk, trår han galt både som historiker og som samfunnsdebattant.

Noter:

1. Kultursidene til nrk.no den 27. april. http://www.nrk.no/kultur/litteratur/1.11683712 Artikkelen er skrevet av journalist Ana Leticia Sigvartsen.
2. Serien er presentert i forskningsmagasinet Apollon 1/2014 (Universitetet i Oslo).
3. Jeg gikk inn i denne debatten i Rødt! 4/13. Jeg hadde da særlig nytte av Ståle Dyrviks lille bok Året 1814 (Samlaget 2005). Den er historiografisk og redegjør for de motstridende og skiftende teoriene om 1814.
4. Alle sitatene etter Alnæs s. 362/363.
5. Samtidig skriver Olstad at han egentlig ikke forstår hva sosialdemokratisk politikk er for noe, fordi innholdet har skiftet så mye over tid. Han påpeker at Einar Gerhardsen og hans generasjon kalte seg «sosialister» og ikke «sosialdemokrater». Han gjør narr av yngre intellektuelle som har forsøkt å gi «sosialdemokrati» en idéhistorie preget av kontinuitet – og anti-marxisme allerede i utgangspunktet.

Jørn Magdahl