Vietnamkrigen og Norge

Folket i Vietnam seira over verdens rikeste land. USA måtte løpe hjem i 1975 etter tjue år med krig. Over hele verden var det jubel. Imperialistiske makter fikk en trøkk: De kan overvinnes.

Gnist-redaksjonen har spurt meg hva Vietnamkrigen betydde for Norge. Jeg vil argumentere for at solidaritetsarbeidet forandra ungdommen og dermed Norge. Til det bedre.

Bilder fra Norge 2025: Hver lørdag går det et demonstrasjonstog gjennom Tromsøs gater – et tog til støtte for palestinernes kamp. I Oslo er det så mange aksjoner – store og små – til støtte for Palestina at ei enkel sjel ikke kan følge med. Mange godt voksne er med, men det er også massevis av ungdom.

Jeg tror dette vil forandre Norge. Grunnen er at jeg har sett det før. Da jeg var ung. På 1960- og 1970-tallet protesterte vi unge mot USAs terrorkrig i Vietnam (sjøl kalte de det «USAs engasjement»). 

Aktivisme av mange slag

I 1968 var jeg 19 år og ivrig Vietnam-aktivist. Det var sommerleir utafor Arendal. Mange har vært der. Det var sol – som alltid. Jeg sto ute ved ei brakke, der jeg hadde hengt opp et stort norgeskart. På kartet var det stifter med fargekule på toppen. Jeg hadde bare gule og røde. Veslemøy het ei jente som kom bortom og spurte hva dette var for noe. Jeg kunne fortelle at det var steder der noen hadde laga FNL-grupper (lokalavdelinger av Solidaritetskomiteen for Vietnam) og SUF-grupper (ungdomsorganisasjonen til partiet SF). Jeg var med i begge. Vi prata litt om det, og vi så at det ikke var ei nål på stedet der hun bodde. Jeg spurte om hun ville lage ei FNL-gruppe der. 

Det ville hun, men hvordan? Jo, hun fikk løpesedler sendt til seg og hefter å lese, og hun kunne bare spørre vennene sine på skolen om de vil lage gruppe og fortelle hva som sto i løpesedler og blader. Det gjorde hun, og slik blei det aktivitet i Kongsberg i flere år. Så enkelt spredde grupper seg. Veslemøy var 17 år. Seinere dro hun ofte til Oslo på hemmelig tur (hun sa at hun besøkte bestevenninna) for å være med å trykke løpesedler og hefter. (Forresten: I høst har Veslemøy demonstrert utafor Kongsberg Våpenfabrikk. Still going strong.)

Slik blei det mange aktivister mange steder. Jeg har vært så heldig å få kikke i et stort arkiv med trykksaker som Solidaritetskomiteen (Solkom) lagde. Der finnes det masse eksempler på aksjoner som blei gjennomført.

Et par ganger i året lagde vi «Vietnam-uker». Her er et eksempel fra 1968. Bare i Oslo og omegn var det 26 lokale FNL-grupper i aktivitet: Ammerud, Bestum, Bærum, Bøler, Groruddalen skole, Hegdehaugen skole, Hellerud/Haugerud, Høybråten, Karlsrud, Lambertseter, Manglerud skole, Nesodden, Forsøksgymnaset, Nordtvedt, Oppsal, Sagene/Ila, Sinsen skole, Smestad/Huseby, Teisen skole, Ullern skole, Ulven/Teisen/Fjellhus, Universitetet, Universitetsbiblioteket, Veitvet/Linderud, Vålerenga, Wahl skole. På ei uke blei det spredt 26 000 løpesedler og ca. 2500 eksemplarer av bladet For Vietnam. 

Økonomi, sjølberging – og blod

Det trengtes penger, både til egen aktivitet og for å sende solidaritetsbidrag til Vietnam. Her var blod en viktig faktor. Den gangen fikk en litt penger som takk for å gi blod. For oss unge var det ganske mye penger. Mange aktivister møtte opp i Blodbanken i løpet av Vietnam-uka. Solkom fikk da 2825 kroner fra bloddonorer. Det tilsvarer ca. 34 000 kroner i år. Mange ga blod til dette gode formålet hver tredje måned, som var så ofte du kunne tappe.

Å trykke noe var dyrt for fattig ungdom, og iblant var det noen trykkerier som ikke ville trykke våre meninger. Da var det greit å være sjølberga. Vi i SUF samla inn penger til egen trykkemaskin. (Suf-erne var FNL-aktivister, og mange fra FNL-gruppene blei med i SUF.) Dette kunne være verdt en egen artikkel; jeg har ikke plass her. Men med egen maskin kunne vi trykke løpesedler, blader og store plakater. Forsidebildet på dette nummeret av Gnist er fra en slik plakat. Jeg har den innramma på stueveggen hjemme, sånn at jeg hver dag kan se den og være stolt. 

En kamerat hadde begynt på grafiske fag på yrkesskolen. Han lærte opp andre. Mange skulka skolen en del, noen jobba om natta. Det er fint å gå på skole, men det er også lærerikt å være aktivist.

Demonstrasjoner og sammenstøt

Demonstrasjoner var det mange av (akkurat som i dag). De var ofte utafor Utenriksdepartementet eller ved den amerikanske ambassaden, som den gang lå ganske sentralt i Oslo.

En gang var vi utafor et hotell i Oslo, og det er litt rart å lese hvor fyldig og relativt saklig avisene den gang kunne skrive. Her er fra Arbeiderbladet (som nå heter Dagsavisen) 28. mars 1969:

«Rolig demonstrasjon utenfor Continental 

200–300 ungdommer demonstrerte i går ettermiddag utenfor Hotel Continental i forbindelse med at en sør-vietnamesisk delegasjon på 11 mann skulle holde pressekonferanse der. Demonstrantene lagde kjede og blokkerte hotellets og et par forretningers inngangsdører i om lag en halv time. Under demonstrasjonen ble det båret plakater med slagord som «Seier for FNL», «USA ut av Vietnam» og «Anerkjenn Nord-Vietnam». Det ble dessuten ropt slagord som «Dra hjem, quislinger». Demonstrasjonen forløp relativt rolig, og da politiet kom, drev demonstrantene over til andre sida av gata hvor de fortsatte å rope slagord en stund. Deretter gikk den i oppløsning. Det ble ikke foretatt noen anholdelser. Under demonstrasjonen ble det delt ut løpesedler hvor man tok avstand fra at utenriksministeren har hatt fortrolige samtaler med den sør-vietnamesiske delegasjonen.»

Året før (i 1968) gikk det ved noen høve litt mer hissig for seg. I en demonstrasjon utafor Stortinget 6. april blei en aktivist, Odd Erik Germundsson, arrestert og fengsla fordi politiet sa at han hadde vært voldelig mot dem. Det hadde han ikke. Politiet hadde med den store «Svartemarja» og dro og sleit oss inn i bilen deres. Aldri glemt. Politiet hadde pene dresser med vide bein. Sjøl lå jeg på ryggen og så opp på en politimann. Han hadde veldig, veldig langt hår på legga. Jeg tok igjen for at han sto på meg ved å stikke armen min sakte inn under buksa og brått røske tak i håret på leggen. Han blei forbanna, og jeg fikk brev seinere om at jeg hadde øvd vold mot politiet. Jeg blei lykkelig, for jeg så for meg en rettssak hvor jeg skulle fortelle om de åra. Dessverre blei det ikke noe av. 

Men Odd Erik holdt de på. Første mai satt han fengsla på fjerde uka. På talerstolen under dagens arrangement på Stortorget sto Rosa Seierstad, kjent programleder i NRK og medlem av Solkom. Hun ba tilhørerne om å gå samla til Oslo kretsfengsel for å kreve Odd Erik fri. 

Vi var mange som marsjerte opp Åkebergveien mens vi sang. På fengselet var det små cellevinduer. Hender stakk ut og vinka. Vi fikk etterpå høre at de hadde ropt: «Gutta! Dem kommer og befrir oss! Det er første mai!» Det var stappa med folk i hele gata og utafor. 

Demonstrantene ropte: «Germundsson ut – Labbe-Lars inn!». Labbe-Lars var kallenavnet på kriminalsjef Lars L’Abée-Lund. Politiet forsøkte å slå folk vekk, men det gikk ikke. I stedet fikk en delegasjon gå inn og snakke med Odd Erik. Rosa Seierstad blei anklaga etter oppviglerparagrafen og fikk 1000 kroner i bot.

Jeg er sikker på at det er noen av dagens Palestina-aktivister som kjenner seg litt igjen i slike historier. 

De som var tilhengere av USAs krig og det sør-vietnamesiske regimet, hadde sine små demonstrasjoner. De kom fra kretser rundt og til høyre for Unge Høyre. Noen ropte «Bomb Hanoi». Vi kalte dem Ky-gutter etter den sør-vietnamesiske juntalederen, marskalk Ky, og vi demonstrerte mot dem.

Studier trengtes

Faktakunnskap er viktig for den som skal aksjonere. I dag studeres blant annet Oljefondets investeringer med lupe. Vi studerte USA-imperialismens herjinger.

Solkom ga blant annet ut bladet For Vietnam, som er veldig interessant å lese den dag i dag. Et spesialnummer i 1969 hadde folkekrig og frigjøringsfronter som tema. Slik introduseres emnet: 

En verden i oppvåkning

Over heile verden skjer i våre dager ei veldig sosial og politisk oppvåkning, ikke minst hos de undertrykte og hardt utbytta folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Denne oppvåkninga åpner store perspektiver, fordi det er ei oppvåkning som vil komme til å rive ned grunnlaget for den bestående sosiale orden i verden. De utbytta og undertrykte folk vil bryte sine lenker og kaste av seg imperialismens og ny-kolonialismens åk.» «Sosial og nasjon frigjøring må gå hand i hand». «Hvorfor ta veien med folkekrig?» 

Dette bladet inneholdt artikler om Vietnam, Thailand, Laos, Burma, Palestina, Indonesia, Filippinene, Portugisisk Guinea, det sørlige Afrika, Biafra, Kongo, Mosambik, Kenya, Peru, Venezuela, Bolivia, Guatemala, Colombia, Cuba og Black Panther i USA. Slik fikk medlemmene kunnskap om folkets kamp mot imperialismen over hele verden.

Studier, fakta og aktivisme blei konkretisert i enkle og forståelige paroler: «Full støtte til FNL! USA ut av Vietnam! Bekjemp USA-imperialismen! Nato ut av Norge!» Det var ikke sekterisk. Det var klart og tydelig hva organisasjonen mente. Det sto på bladene, på løpesedlene, på plakatene og på bannerne. Et viktig resultat var at veldig mange ungdommer og voksne deltok i solidaritetsarbeidet og ga penger til Vietnams kamp. 

Vi var også så heldig at det fantes en radikal oase nede i Schweigaards gate, en vanlig bokhandel som i tillegg hadde et uvanlig stort sortiment av radikal litteratur: aviser og blader på norsk og engelsk, bøker om forhold i mange land, bilder av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Det var kaldt der inne, men hyggelig. Og det var billig. Så vi kjøpte rett som det var, og vi leste en god del. Esther Bergerud, som dreiv bokhandelen, var også hyggelig, til og med overfor ungdom. Før internettet kom, var Oslo bok- og papirhandel en viktig utkikkspost til verden.

Litt bakgrunn

Det var naturligvis mange grunner til at ungdom på denne tida blei radikalisert i den gamle og riktige betydninga av ordet. Det er for eksempel spor tilbake til arbeiderungdoms og radikale studenters kamp mot fascismen i mellomkrigstida. 

Det spesielle fra sånn utpå 1960-tallet var at stat og kapital hadde behov for at flere ungdommer skulle gå mer på skole etter de sju åra som da var obligatorisk. Arbeiderklassens og småbøndas barn begynte på gymnas /videregående skole. På skolen var det gode muligheter for å treffe likesinna og diskutere politikk og aksjoner. Flere begynte også på universitet og høyskoler. Studiepresset var ikke så høyt den gang, så mange fikk tid til å studere andre ting også – og til aktivisme. 

Det er morsomt å se gamle adresselister som svarer til kartet jeg viste fram på sommerleiren i 1968. Mange bodde på relativt små steder og hadde skolen som adresse. De hadde flytta fra hjembygda og bodde på internat. De tok imot pakker med hefter til å selge og løpesedler til å dele ut. De hadde bøsser til pengeinnsamling. De hadde FNL-gruppe. Slik blei vi en landsomfattende bevegelse.

Mange hadde nok foreldre som var sosialister, kommunister eller aktive i fagforening. De visste at det var noe som het å «drive med politikk», og kanskje hadde de lest radikale aviser eller blader hjemme. 

Kunnskap som forandrer

Det vi lærte i denne kampen, brakte vi videre i annet solidaritetsarbeid. Vi demonstrerte og aksjonerte mot Sovjets okkupasjon av Tsjekkoslovakia og Afghanistan og mot USAs kupp i Chile. Mot apartheid i Sør-Afrika og Portugals kolonivelde i Afrika. Mot fascismen i Spania og juntaen i Hellas. Og mye annet. Også støtten til det palestinske folket vokste sakte. Her hjemme sprang støtten til Alta-kampen og til streikende arbeidere delvis ut av lærdommene fra Vietnam-arbeidet. For ikke å snakke om EU-kampen (som først het EEC-kampen). Og den nye kvinnebevegelsen. 

Noen vil mene at jeg overdriver, men jeg våger å si at Norge kunne ha sett ganske annerledes ut i dag om vi ikke hatt Vietnamkrigen som satte fyr på en generasjon av ville og gærne tenåringer. Kanskje hadde vi ikke hatt dagsavisa Klassekampen uten lærdommen disse ungdommene fikk. Det blei danna røde kor og korps – noen finnes fortsatt – og sangbøker blei utgitt. Kultur var viktig. Forlaget Oktober. Plateselskapet Mai (fred være med det). Det bladet du holder i handa nå. Kanskje hadde heller ikke AKP, RV og Rødt blitt til. Det hadde nok vært radikale organisasjoner og aktiviteter, men de hadde hatt et annet utgangspunkt – og kan hende ei annen retning.

Når jeg leser navn som står i de gamle Solkom-bladene, blir jeg glad, for jeg veit at mange av disse folka nå – femti–seksti år seinere – fortsatt er aktive og nå går i Palestina-tog. Disse toga blir for mange unge den samme oppvåkninga og den samme utdanninga som vi fikk med Vietnamkrigen. Forhåpentligvis vil det også forandre Norge til et bedre sted. Måtte det også bli slik at disse ungdommene fortsatt vil være aktive solidarister om femti nye år, sammen med atter nye generasjoner. 

Stå på!